Hekta på vekta

 

Dette lille limericket stod skrevet på baksiden av Moldeavisen Romsdals Budstikke i dag. «Ordet er fritt»,der klager folk på alt fra hundedritt i marka,til sykehusdebatten mellom Kr.sund og Molde,»har du sett katten vår?» og ja,you name it. Dette var i grunnen en ny vri,jeg har hvertfall ikke sett noe så «fornuftig» på baksiden av den avisen på det jeg kan huske. Og ikke minst er dette noe som sier sannheten på en enkel måte. Kort sagt. Få ord som sier mye,og noe de fleste som sliter med vekten sikkert kan kjenne seg igjen i. For man blir fort hekta. Og hvert gram har en stor betydning for mange. Om den går den ene eller den andre veien. For spiseforstyrrede er hvert gram ned det som betyr noe,med mindre man er i behandling og er på vei ut av en sf,da er det grammene opp som i mange tilfeller betyr noe. Jeg har skrevet det før,tallet som vises på vekta har stor makt for en med en spiseforstyrrelse. Tallet er alt. Alt som betyr noe. Det viktigste. Det man til enhver tid higer etter skal gå ned. Det kan avgjøre humøret for resten av dagen. Har tallet gått ned,så kan man leve på den gledesrusen resten av dagen,alt fortoner seg som solstråler på en skyfri himmel. Alt kan føles lettere,og man blir motivert til å sette inn enda sterkere foretak til at vekten fortsetter i den retninger,koster hva det koster vil mange ganger. Er tallet opp derimot,så kan resten av dagen fortone seg som blytung svart sky smekkfylt av harde rå regndråper som er veldig klar til angrep. Tordenbyger klar til å hamre løs og lage faenskap. Om det så er snakk om noen hundre gram opp,så kan man ofte føle seg 10 kg tyngre,man «ser» at kroppen har endre form,selv om den er akkurat lik den kroppen man så i speilet dagen før. Hjernen lurer oss til å tro at man er større enn det speilbildet egentlig viser. Kroppsbildet forvrenges,og hjernen lurer oss til å tro på det vi ser,og ikke på det som virkelig vises i speilet. Vi blir blindet fra virkeligheten,og blir holdt fanget i en illusjon. Motivasjonen ved vektoppgang  kan likevel være like stor som når vekten går ned,fordi man akter å bli kvitt de hundre grammene igjen så fort som bare mulig. Man vil se den kroppen man så dagen før,og helst at den er enda litt mindre.

Det var først da jeg så tallet på vekten første gang da jeg begynte på min slankediett at det sa «pang» oppi hodet mitt. Jeg hadde aldri tenkt på vekten min før da. Det plaget meg ikke hvordan jeg så ut,kropp,vekt og mat var ikke noe problem. Jeg spiste det jeg hadde lyst på,jeg kledde meg med klær jeg følte meg vel i,eller likte,og jeg hadde ikke vekt. Da jeg ble bedt om å gå opp på vekten for veiing da dietten startet fikk et utgangspunkt,et tall jeg skulle jobbe meg vekk ifra. Og jeg var motivert fra første stund,fordi jeg ville vise framgang til neste veiing. Jeg ville vise at jeg klarte dette,og jeg ville bevise overfor meg selv,og hun som satte opp dietten min at jeg gjorde en god jobb. Jeg gikk ned en del de første månedene (ble sjekket hver 14.dag),men på et tidspunkt stagnerte vekten litt,det gikk ikke fort nok ned,og jeg ble utålmodig,jeg ville at det skulle gå fortere,og at tallet skulle gå ned mer ved hver veiing. Jeg var blitt hekta. Og nesten desperat. Jeg vet ikke hvorfor jeg kom opp med den metoden,men jeg stakk fingeren i halsen,og oppdaget på denne måten at det hjalp på vektnedgangen,at det var en «god løsning». Men det tok ikke lang tid før min nye,»gode løsning» ble oppdaget,og jeg fikk et ultimatum: min daværende samboer eller spiseforstyrrelsen. Jeg valgte han,jeg ville velge han. Og jeg ville vise han at jeg valgte han,så jeg «beviste» det ved å spise. Masse. Og vi begynte på treningsstudio sammen,sånn at jeg kunne gå ned i vekt på en fornuftig måte i det minste. Jeg trente aerobic,jeg trente spinning,og jeg trente med vekter. Jeg tvang meg selv ut på joggeturer,selv om jeg hatet å jogge. Men vekten min gikk likevel opp,de veiingene som kom viste bare et høyere tall. Og i takt med at tallet økte,så økte også min frustrasjon og mitt selvhat. Jeg taklet det ikke,jeg taklet ikke at tallet gikk opp,jeg hatet kroppen min intenst og det førte til at jeg gikk tilbake til å stikke fingrene i halsen,samtidig som jeg trente mye. Etter noen måneder hadde jeg gått ned 10 kg. Jeg brukte vekten til foreldrene til min daværende kjæresten til å sjekke hva jeg veide,så jeg hadde en viss oversikt. Til og fra det badet hvor vekten befant seg,så gikk jeg forbi et speil i gangen der,og jeg vurderte og målte kroppen min hver gang jeg gikk forbi. Selv om jeg så at kroppen hadde blitt mindre, så det var ikke nok. Tallet var min hersker,tallet hadde sin makt over meg. Jeg var hekta. Og det gikk aldri fort nok ned. Men jeg ga aldri opp den iherdige jobben med å jobbe mot et lavere tall. Det har nå gått 16 år,og kampen mot tallet er fortsatt gjeldende. Tallet har fortsatt makten. Det bestemmer fortsatt dagen,humøret og formen. Tallet motivere,men tallet er destruktivt.

Jeg har med alle mine år som bulimiker erfart at det å stikke fingeren i halsen ikke nødvendigvis gir vektnedgang. Det viser seg oftere at dager etter heftige runder med fråtsing og oppkast,så har vekten gått opp. Og det er utrolig frustrerende. Selv om jeg vet at faren for vektøkning er tilstede,og målet alltid er vektnedgang,så er jeg nå avhengig av det å spise og spy,og det er forferdelig vanskelig å la vær. Jeg ønsker å la vær,jeg skulle ønske jeg slapp. Enkelte dager klarer jeg meg bedre enn andre. Jeg prøver å la vær,holder meg opptatt,klarer å skyve tankene vekk,overser suget som kommer,prøver å holde ut. Noen dager kan jeg ende opp med 2,3,4,5 omganger,andre dager bare 1. Og jeg synes 1 er bedre enn 2,3,4,5. Jeg er spent på hvordan en eventuell innleggelse,og hardere jobbing med maten vil fortone seg. Og hva det vil gjøre med maten tallet har over meg. Vil jeg klare å redusere den makten? Hvordan vil jeg takle vektoppgang? Kanskje vil jeg være enda mer hekta på vekta enn jeg er nå,fordi fokuset på det vil bli så intenst. Men tenk for en lettelse,for en drøm det må være å være mindre hekta på tallet.

Advertisements

10 thoughts on “Hekta på vekta

  1. Det er rart hvor viktig et tall kan være. Jeg veier meg morgen og kveld. Hver eneste dag. Får jeg ikke veiet meg blir jeg stresset. Jeg drasset med meg vekta til Praha i fjor sommer 😛 Den tok mye plass i kofferten. Hehe. Også må tallet dobbeltsjekkes så men går av og på fem ganger for å være sikker. Man blir skikkelig hekta.

    *klemme masse på*

    Håper du greier på legge mindre vekt på tallene etterhvert (Ja, pun intended 😛 Haha! Jeg er så morsom! Sorry, overtrøtt :P) og at vekta får mindre makt. *klemmer mer på*

    • Jeg veier meg også morgen og kveld,og det er vel det dummeste jeg kan gjøre…derimot har jeg ikke gjort det de siste dagene…selv om jeg har v ært nysgerrig på tallet…Jeg drasserderimot ikke med meg vekten når jeg er ute og reiser,men gruer meg heller for hva tallet viser da jeg kommer tilbake…

      klemmer tilbake ❤

  2. Håper og tror behandlingen ikke bare vil fokusere på maten, men også tankene rundt vekta og tallene. Det er jo tankene eller besettelsen som er problemet først og fremst. En dag gir du bang i vekt, tall og mat. Jupp jupp, du gjør det…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s