Jeg ønsker jeg hadde anoreksi..

Når jeg tenker tilbake til den tiden da min spiseforstyrrelse utviklet seg,så klarer jeg ikke å se når grensen som gikk mellom å utøve frivillig selvdestruktiv atferd og ufrivillig. Jeg visste fra første gang jeg stakk fingrene i halsen at det jeg gjorde ikke var bra for meg,men at utslaget av handlingene ga meg ,er enn hva det gjorde da disse selvdestruktive handlingene ikke ble utført. Når man er i start fasen av en spiseforstyrrelse og ser at man «får igjen for strevet»,i form av vektnedgang,så vil man ikke slutte å utføre disse handlingene. De blir så lettvinte løsninger på noe man ønsker seg,så hvorfor skal man da gå den lange veien? Det var ikke noe problem for meg å stikke fingrene i halsen,det gikk «bra» ved første forsøk. Nå,så mange år etterpå,og jeg har blitt kjent med så mange andre med en spiseforstyrrelse,og har lest mye om andre med en sf,og har sett at veldig mange har problemer med å kaste opp frivillig,så ser jeg at jeg var veldig «heldig» på det punktet. «Heldig» sett ut i fra spiseforstyrrelsen,det ga meg en lett løsning til raske resultater. I mange år i etterkant så har jeg selvsagt ønsket at jeg ikke hadde klart det så lett,kanskje ville ting da ha blitt annerledes. Kanskje. Men det svaret vil jeg aldri få,og ikke spiller det så stor rolle,jeg kan uansett ikke gjøre noe med det.

Men jeg klarer ikke se tilbake og finne det grense skillet der jeg tråkket over i den «ufrivillige» delen,der jeg ikke lenger kunne si,eller tenke,at jeg kunne stoppe med den selvdestruktive atferden når jeg selv ville. Jeg kunne helt fra starten av innse at jeg hadde en spiseforstyrrelse,det benektet jeg ikke,men jeg innså det ikke som noe stort problem. Jeg fikset hverdagen. Jeg fullførte skolegang,og jeg jobbet. Jeg var samboer,jeg var sosial. Jeg fikk selvsagt depresjon med på kjøpet,og det i seg selv,sammen med lavt selvbilde,så førte dette med seg sine negative utslag,men jeg fikset likevel hverdagen. På mange måter ble en eventuelt vektoppgang en motivasjon i seg selv til å fortsette å kaste opp det jeg spiste,og etterhvert også utviklet seg til å bli planlagte runder med maten,å kjøpe mengder mat kun i den hensikt å spise og spy.

Jeg kan ikke huske at jeg har hatt en følelse av et slag i magen fordi jeg innså at dette var et problem jeg selv ikke klarte å stoppe. Jeg har bare visst det,på lik linje med at jeg hele veien har visst at dette ikke var en bra løsning.Det har bare fortsatt av seg selv,levd sitt eget liv,og den ene dagen tok den andre og  tiden gikk. Den ene dagen tar fortsatt den andre,og tiden går. Selv om man står midt oppi det og kjenner på hvor utslitt man er,så glemmer man det også nesten,fordi det går på rutine,det er sånn hverdagen er. Jeg skal,jeg burde,jeg gjøre noe med det for å endre det,og samtidig som at disse tankene surrer og går,så går tiden også. Jeg spiser og kaster opp,jeg fikser hverdagen ved siden av. Jeg er veldig sliten og lei,og jeg vet jeg burde avslutte det,men den ene dagen tar den  andre. Det er et behov som må dekkes,jeg vet ikke hva dette behovet egentlig består i,det er en avhengighet,og det er noe som jeg synes er vanskelig å gi slipp på.

Som jeg skrev over her,så vet jeg ikke hvordan det ville ha gått om jeg ikke hadde hatt problemer med å kaste opp den første gangen. Om det hadde ville ført meg ut i en anoreksi (hadde tendenser til det også i begynnelsen),men i mange år i etterkant,så har jeg mange ganger ønsket at jeg heller gikk den veien. Hvorfor? Fordi vekten,den store o’helligdom ville ha vært betydelig lavere enn den er nå. Thats why. Som bulimiker med mye innsikt i sykdommen,så burde jeg ikke ønske at jeg heller var anorektiker,men en syk tankegang tenker sånn. Jeg ønsker jeg var anorektiker. Det sier kanskje sitt hvor hardt det sitter i. Sånn situasjonen er akkurat nå,med så stort stressmoment med all den spyingen jeg påfører kroppen,så ønsker jeg meg viljestyrken til å la vær å kaste opp. Heller det enn å kaste opp. Heller spise mindre enn å spise og kaste opp,selv om jeg i utgangspunktet spiser og beholder lite,men også kaster opp ved siden av. Men jeg innehar ikke den viljestyrken,dessverre,og heldigvis kanskje. Det ville jo bare økt styrken i det selvdestruktive.

De aller fleste vil jeg si,som begynner med en sånn selvdestruktiv atferd,i ønske om å gå ned i vekt,tror at de kan slutte når de selv vil. Problemet er bare det at det ikke går på den måten,og før man vet ordet av det er man fanget i edderkopp nettet,og sakte men sikkert blir fortæret av den store stygge edderkoppen. Og det kan skje fortere enn du tror. Det blir vanskeligere å komme ut av det enn du vil tro,fordi den ene dagen tar den andre,og tiden går. Tiden gikk for meg,og tiden går for meg. Når jeg snr meg og ser tilbake,så ser jeg en lang og humpete vei,men jeg klarer ikke se hvor på veien det gikk fra frivillig til ufrivillig. Jeg ser selvinnsikten har økt,jeg ser at innsikten i sykdommen har økt,jeg ser at motivasjonen har gått opp og ned. Jeg ser at jeg burde,må og skal. Må og skal. Selv om jeg fortsatt ønsker meg viljestyrken til å øke en anorektisk del,og redusere en bulimisk del,så har jeg problemer med å klare det. Alene.

Jeg snur meg tilbake,ser den humpete veien,alle problemene,all motstand og slag,depresjon,selvskading,overdoser,et lavt selvbilde,et høyt selvforrakt,ensomhet,fortvilelse,skam,håpløshet,mange år med hodet over doskåla,penger flydd ut av vinduet,mat forsvunnet på feil måte ned i kloakksystemet,et mindreverd,utilpasshet,dårlig søvn,ødelagte tenner,suicidale tanker, og en følelse av at det å gi opp hadde vært til det beste. Hvem ønsker seg noe sånt? Hvem ønsker å bli styrt av sånne tanker og følelser? For det kommer med på kjøpet av ønsket om å gå ned i vekt. Jeg klarer ikke å se grensen mellom drøm og håpløshet,hvor det som i utgangspunktet var galt,gikk fra å være noe positivt,i i sykdommens fortstand,til å bli noe så negativt,mentalt og fysisk. Men jeg ser hvertfall klart og tydelig at det virkelig ikke er verdt det. Selv om jeg også kan si at jeg ikke ville vært foruten,fordi det har gjort meg til den jeg er. Hadde jeg bare kunne spolt tilbake tiden,med det jeg vet i dag,så hadde kanskje ting kunne blitt annerledes,men da hadde jeg ikke truffet alle de vakre menneskene jeg har gjort,og det vil jeg ikke være foruten.

Det er så waste of time,money and pain,og veien tilbake til et normalt forhold til kropp,vekt og mat er hard å gå,men det er det hvertfall verdt. Jeg går en hard tid i møte ved å nå gå på en vei med like mange humper og dumper,jeg håper hvertfall at jeg klarer å se den grensen som skiller syk og frisk når jeg kommer dit.

 

16 tanker på “Jeg ønsker jeg hadde anoreksi..

  1. Dette var et sterkt innlegg…sender deg mange klemmer…skal ikke prøve å skrive noe svada på noe jeg ikke forstår (har prøvd det før hehe)
    Men ville bar si at jeg virkelig ønsker deg ALT godt, håper at du en dag er ute av klørne ❤ ❤ ❤ (((klem))))

  2. Dette innlegget gikk innpå meg på en måte som ikke kan beskrives. Jeg var i en veldig bulimisk periode to år siden hvor anoreksien egentlig var «drømmen» hele veien. Men hvorfor? tynnheten? nå vet jeg ikke hvor jeg er. bulimisk, anorektisk, en atypisk anorektiker med bulimiske tendenser?! what ever. anoreksi og bulimi er i grunn like alvorlige sykdommer, og jeg tror og mener de er grusomme bare på hver sine måter.

    Jeg håper bare, og heier på deg for at du skal finne en mellomsti hvor forholdet og inntaket av mat føles normalt ❤

  3. Jeg kjenner at jeg blir så engasjert når jeg leser tekstene dine!
    Du klarer å formidle hva en spiseforstyrrelse innebærer på en veldig bra måte. Du klarer å få frem at det ikke er noe glamorøst.
    Når jeg leser dette innlegget, kjenner jeg meg veldig takknemlig for at jeg er håpløs på frivillig oppkast.
    Jeg har tatt meg selv i å tenke at det ville ha vært «greit å kunne» når panikken over å ha mat i magen virkelig kjennes uutholdelig, men egentlig er jeg sjeleglad for at dette ikke er et alternativ for meg. Det må være så ufattelig vanskelig å komme seg ut av den onde sirkelen…
    Men når det er sagt, så VET jeg at du kan klare det, Laila.

    • Det er det som er det skumle med bulimien,fordi man vet at man kan,så gjør man…Og derfor så er det vanskelig å gi slipp på det også…
      Masse klemmer til deg vakre lille venn ❤

  4. Dette var sterkt, Laila. Og skjønner hvor du kommer fra. Har vært innom begge og foretrekker ingen, begge er jævlige på sin måte, begge har sin skam.
    Uansett. Utrolig godt innlegg. Og ref tittelen: Jeg skulle ønske du slapp å ha NOE.
    (Prøver å holde meg unna nettet for tiden, men har Laipai-abstinenser, og noen gleder må man faktisk ha). GOD HELG!

    • Ingen fortjener å slite med hverken den ene eller den andre formen…
      Tar det som et kompliment at du får laipai abstinenser,haha.
      God helg til deg også søta,du har en en jobb å gjøre 😉 Gleder meg til den dagen den jobben er over 😀

  5. Jeg skjønner at du tenker det. Jeg kunne og tenkt meg anoreksi ofte men jeg vet jo at de som har det lever i et h*.
    Og det værste er vel at de som er underveltig ikke engang selv vet at de er tynn. Hva er vitsen hvis man ikek engang kan nyte det??

    Håper du klarer å la en dag vike fra de andre dagene og bli oppkastfri og at de oppkastfrie dagene snart sluker hverandre:)
    klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s