Når er man frisk?

Hva er det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse? En måte å se det på er at det er det motsatte av å  være syk,og definisjonen på å være spisesyk er:

«En forstyrret måte å tenke og oppføre seg på når det gjelder forholdet til mat,vekt og egen kropp. Sentralt står redselen for å være,eller bli feit.Ofte har personen et forstyrret kroppsbilde.»

«En person med spiseforstyrrelser har et forstyrret tankesett og en intens redsel. Ved fravær av disse kan man betrakte personen som frisk»

(Kilde: Spiseforstyrrelser,en håndbok for foreldre og andre pårørende. Ros/IKS)

Det står videre i boken at det å bli frisk er en subjektiv følelse. Og det er veldig sant. Alle har kanskje en egen opplevelse på dette. Nå skriver jeg på grunnlag av andre jeg kjenner som enten har kommet seg ut av en spiseforstyrrelse,eller som nærmer seg målet. Selv har jeg bare såvidt begynt på den veien,men har selvsagt tanker rundt dette temaet så klart.

Jeg har spurt meg selv dette spørsmålet selv også,når vil jeg kunne kalle meg selv frisk? Og da mener jeg ikke når jeg blir frisk,hvor lenge det er til, men når kan jeg kalle meg frisk. Vil det si at jeg først er frisk når jeg på noen som helst måte ikke vil slite med eget kroppsbilde,når det ikke finnes snev av frykt ved maten,at vekten ikke plager meg at all? Eller holder det med at jeg blir symptomfri? Et vanskelig spørsmål å svare på,for som sagt,det er en subjektiv følelse. Og det er individuelt hva man anser som friskt. Noen vil være fri for absolutt alle aspekter,mens andre sier seg fornøyd med å være symptomfri. Sånn jeg ser det for meg nå,så har jeg vanskelig for å tro at jeg aldri skal ha problemer med maten igjen. Ikke på den måten jeg har det nå så klart,men at jeg kanskje alltid vil være forsiktig,og tenke over hva jeg spiser,og i hvor store mengder. At jeg vil passe på,og begrense meg. Frykten for å falle tilbake vil jo sikkert også ligge der,og det igjen vil hvertfall føre til at jeg er ekstra påpasselig. Det er ikke sikkert det vil  bli sånn,men som sagt,det er sånn jeg nå ser for meg at det kanskje vil komme til å bli. Det har med at jeg ser for meg at jeg alltid vil slite med maten,at jeg ikke klarer seg for meg at jeg skal bli frisk. Det igjen betyr ikke at jeg vil prøve,det er bare en tanke og en følelse som jeg sitter med nå,simpelthen fordi jeg fortsatt er syk.

Det som jeg kan si her og nå,og som jeg også satte opp som mål i søknaden min til Modum,er at jeg ønsker å redusere symptomene (oppkast),få med meg flere verktøy å bruke i hverdagen for å klare å redusere symptomene,og utifra dette igjen,å klare å få en mer levelig hverdag. Om jeg er så heldig å få en plass ved Modum,så håper jeg også at jeg kan lære å redusere frykten for vekten,og for maten. Det er disse to punktene som er de aller vanskeligste for meg. Jeg har en enorm frykt for vektoppgang. Jeg misliker den kroppen jeg har nå veldig sterkt,alt jeg ser er feil,feil,feil. Ingenting stemmer,og uansett hvordan jeg snur og vender på meg i speilet,så ser jeg bare en stor kropp. Om vekten går ned,så ser jeg fortsatt den samme store kroppen i speilet. Og når jeg kommer ned på en vekt som for meg der og da blir den laveste vekten jeg noengang har vært på,så vil jeg for alt i verden ikke opp igjen. For selv om jeg går ned,så ser jeg den samme store kroppen,og går jeg da opp igjen,så vil den se enda større ut (selv om den ikke endrer seg mye selv om den går litt opp). Man blir aldri fornøyd,man vil bare fortsette å gå ned selv om man kommer ned til en vekt man i utgangspunktet hadde som mål å nå. Dessuten,samtidig som vekten synker,så synker også grensen for et vekt tall man ikke vil gå over igjen. La meg gi et eksempel. For noen år siden så var min maks grense 60. Tippet jeg over 60,ja da var det rett på hardkjøret og jobbe seg under 60. Alt over 60 var døden. Så gikk vekten ned,og dette «dødstallet» sank i takt med vekttapet. 58,55,53,50 osv osv….Nå ønsker ikke jeg å oppgi vekten min her,det er ikke relevant for dere å vite,men dere skjønner poenget mitt her? Vekten skremmer meg så lenge den går opp,og det er noe jeg vet at jeg må om jeg skal legges inn,og det kommer til å skje,fordi jeg har lett for å legge på meg,og,kroppen min er ikke vant til å beholde mye mat,så den vil suge til seg hver smule den kommer til å få innført.

Jeg er livredd mat. Og da mener jeg at jeg er redd for å beholde mat. Ha mat i magen. La maten fordøyes,og komme ut på normalt vis. Jeg har «safe» mat som jeg kan spise og beholde,uten at jeg føler meg så altfor jævlig,men mat i såkalte normale mengder sliter jeg jævlig med. Middager er uakseptabelt. Husker ikke sist jeg spiste en middag som jeg beholdt. Og da regner jeg ikke med at en rett-i-koppen suppe teller som middag? Nei,det ante meg det ja…Uansett hva jeg spiser så kommer det i retur så lenge jeg kjenner snev av metthetsfølelse. Og det gjelder suppe og salat som for kjøttkaker og poteter. Jeg teller ikke kalorier fanatisk,men jeg avrunder kan man si. Tar en ca. regnelse over det jeg spiser,og jeg legger gjerne godt på,sånn just in case,for å være på den sikre siden. Og selv om 2 brødskiver med pålegg kanskje ligger litt i overkant av 200 kcal,så klarer jeg ikke 2 brødskiver fordi det metter for mye. «Er du mett,er du feit». Det er sånn det føles. Så det blir en jævlig vanskelig bit for meg å jobbe med nettopp denne biten her. Og fordi dette er så vanskelig for meg,så klarer jeg ikke  se for meg at jeg skal bli helt fri for matproblemer…

Selv om jeg blir symptomfri,så vil jeg dermed likevel ikke være frisk så lenge jeg fortsatt har den frykten for mat,vekt og kropp. Å bli frisk handler ikke bare om å bli symptomfri. For selv om vekten går opp og man «ser» bedre ut,så kan man fortsatt være like syk. Det er tross alt en psykisk lidelse,og alt foregår oppi topplokket. Det oppi der man trenger å være frisk,ikke bare «se normal» ut. Dette er nok en felle mange pårørende går rett i. «H*n ser så bra ut nå,så nå er h*n frisk». Her handler det om å kjøre dialog...Få visshet før du konkluderer. På en annen side så kan man også oppfatte seg frisk,selv om man har symptomer. Og det er her jeg ser for meg at jeg vil befinne meg. Igjen vil jeg minne om at det ikke er sikkert det er sånn det vil komme til å bli,men det er sånn jeg ser det for meg,sett utifra hvor jeg befinner meg på sykdomsskalaen nå (syk).

«Vektøkning (eventuelt vektredusjon for noen) er ikke synonymt med bedring»

Jeg vet ikke hvor langt utpå friskhetsveien jeg må gå for å kunne kalle meg frisk. Jeg har et syn på det nå,men jo lengre jeg går på veien,så vil jeg kanskje få et endret syn på det. Kanskje vil jeg ikke trenge gå så langt,kanskje må jeg gå lengre. Det som er riktig for andre,trenger ikke være riktig for meg. Alle har en ulik vei de må gå,og lengden vil variere,og hinderene vil variere. Mengden og behovet for verktøy vil variere. Jeg vet ikke hvor mye verktøy jeg trenger,jeg vet bare at jeg trenger noen. Og kanskje får jeg flere enn jeg trodde var tilgjengelig. Jeg håper bare jeg får et rosa verktøybelte å henge dem i. Eller et lilla. Da vil det i det minste føles godt å bære dem,og jeg vil da kanskje kunne bære dem med stolthet.»Se det fine verktøy beltet mitt,liiiiillaaaa»

Jeg vil avslutte med noen flere ord fra håndboken som jeg viser til i begynnelsen av innlegget her:

«Noen indikasjoner kan man imidlertid få for at en person er i bedring;man kan legge merke til humøret. En depresjon kan være et utslag av at en er i endring. Man gir slipp på i det gamle livet,og får en sorgreaksjon over det som  forlates.  Etterhvert vil man bli fortrolig med det nye livet,og kan oppleve en glede over friheten. Et annet aspekt er at personen i større grad gir til kjenne egne behov; ikke lengre så opptatt av hva andre synes/mener om ham/henne,og man opplever gjerne at h*n er mer sosial og har lettere for å omgås folk.

I forhold til maten får man gjerne et inntrykk av at tankene og praksisen ikke er like tvangsmessig som før. H*n finner gjerne noen ting h*n kan spise uten å bli redd,og du kan da hjelpe henne med å utvikle repertoaret. Husk: h*n har kanskje i mange år vært uten et normalt kosthold. H*n må da lære seg hva som er normalt på nytt igjen.

I tillegg til dette kommer opplagte ting som at h*n ikke lengre kaster opp,at h*n eventuelt får en vektøkning uten at h*n blir fryktelig deprimert av det,eller at hun kan slappe av med slankekurene sine.»

«Det å være symptomfri er en bra ting,men det er ikke ensbetydende med å være frisk!»

 

Jeg har en lang vei å gå,en jævlig lang vei å gå…

Advertisements

12 thoughts on “Når er man frisk?

  1. Jeg kjenner meg så utrolig igjen i det du skriver, spesielt dette med vekten og de tallene som for guds skyld aldri må være høyere enn det laveste man har sett. Jeg håper virkelig du klarer å ta tak i dette og få et liv som ikke er dominert av disse matfølelsene. De er jo egentlig bare en flukt fra det virkelige livet.. og jeg tror ikke det er verdt å bruke mer tid på. Eller, det er ikke verdt det. Men så er det bare denne redselen for alt faens mulig da.. Face your fear, lissom. «Nåja, facer den i morra» sier jeg hver dag. Også har jeg plutselig gått to år og subba i samme dritten, og bare utsatt livet, fordi jeg skal jo leve når jeg blir tynn, men uansett om tallet er lavere, så er jeg jo ikke tynn, da er jeg bare enda mer redd for å gå opp igjen, og ja.. du vet hva jeg snakker om 😛 Poenget var at jeg håper du kan si høyt og tydelig «jeg er frisk» en dag!

  2. Fy faen, akkurat nå ønsker jeg at jeg hadde et lilla verktøybelte, og at jeg bodde i nærheten av deg! Jeg ville taxa straight away, til deg og gitt deg dette beltet, og en klem.
    Er sikker på at du er grisesterk, og kommer til å vinne kampen, du er en fighter, det finnes ingen tvil om det! Du er også syk, og bør få hjelpen du har rett på, snarest mulig. A.S.A.P.! Faen, jeg og du betaler skatt for å fikse slike ting!
    DU SKAL BLI ALT ANNET ENN SYMPTOMFRI LAILA, DU S K A L BLI FRISK!!!!

  3. Mange fine tanker her. Jeg håper virkelig du får plass ved Modum!

    Da jeg var i prosessen for å bli frisk tenkte jeg veldig mye av det samme som deg. Et stykke på veien mente jeg at jeg var frisk, selv om jeg i ettertid så at jeg slett ikke var det. Jeg bare fornektet de symptomene som fortsatt fantes. I dag kan jeg ikke peke på akkurat når jeg innså at jeg virkelig var frisk, for det var en veldig gradvis prosess over flere år.

    For meg betyr frisk at jeg ikke har de forstyrrede tankene. At jeg kan leve livet mitt uten den onde stemmen i hodet som forteller meg at jeg ikke er verdt noe, at jeg er stygg og feit, at jeg må straffes, osv osv. Jeg er ikke fornøyd med kroppen min, det blir jeg kanskje aldri, men jeg bruker ikke mat og trening på en dysfunksjonell måte lenger. Jeg er ikke fornøyd når jeg går opp noen kilo, men jeg blir heller ikke redd. Når jeg leser dagbøkene mine fra jeg var syk kan jeg nesten ikke forstå at det er jeg som har skrevet og tenkt disse tankene, og oppført meg sånn mot meg selv.

    • Nei,man må nok komme et ganske så godt stykke uti behandlingen før man klarer å se seg tilbake og forstå hvor sk man faktisk var (er for min del ennå…)

  4. Mil etter mil etter miiiiiiil! *synger av full hals*

    Ja det er en jævlig lang vei å gå, men det er lov med pauser og du trenger ikke spurte hele veien 🙂 Bare gjør ditt beste og finn det tempoet som fungerer best for deg. Ikke alle kan være som Northug og fortsatt spurte inn i mål etter fem mil 😉 Det viktigste er at du kommer deg til mål en gang, du trenger ikke sette verdensrekord.

    *klemme masse på*

    Jeg synes du er uendelig tøff som har tatt dette skrittet. Håper du får plass og at du får et lilla verktøybelte 🙂 Det ville garantert kledd deg 🙂

  5. Utrolig bra innlegg!!
    Til tross for at vi har forskjellige diagnoser, kjenner jeg meg utrolig godt igjen i mye av det du skriver – spesielt med tanke på det å en gang kunne leve et forholdsvis «normalt» liv hvor mat, kalorier, vekt, fett og utseende ikke dominerer hvert eneste sekund av hverdagen. Per dags dato anser jeg dette målet som totalt urealistisk, men jeg er allikevel villig til å PRØVE. Som behandleren min sier:
    «ok. om frisktilværelsen er så forferdelig, er det bare å ønske anoreksien velkommen tilbake igjen og fortsette der du slapp. Men jeg kan nesten garantere deg 100% at uansett hvor lang tid det tar før du blir frisk, vil du ikke angre et eneste sekund når du først kan se deg selv i speilet og konkludere med at du faktisk er frisk».
    Og det er jo sant? Det er jo verdt et forsøk? Vi har jo absolutt ingenting å tape?

    jeg heier på deg, laila! du er tøff! Håper virkelig du får plass på Modum.
    stor klem til deg

    • Tror det er en «safe» reserve plan for mange,at det på en måte «letter» litt,at man har den tanken i bakhodet at man kan jo alltids «gå tilbake» til sf’en igjen om det blir for tøft..men man må først gi det en sjanse…

      takk 🙂

  6. Bra Innlegg Laila! det er vanskelig dette her, når definere seg selv som frisk, og når føle seg som frisk! Hva er frisk..? Kjempe godt skrevet! Jeg håper virkelig du får plass på modum, jeg tror du kunne hatt veldig godt nytte av det og ikke minst som du sier selv, kommet deg litt lenger UT av spiseforstyrrelsen, det er ingen god plass å oppholde seg i! Jeg tenker mye på deg vennen! stå på! Skal krysse fingrene for deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s