Små onde djevler

«Jenta mi..det er ikke rart..det er ikke rart! Du er inne i store omveltninger -sfen føler seg truet på livet og GIR ALT for å tråkke deg ned så dere kan danse sammen for alltid. Du er dens vertskap, dens opphav og opprettholder -den trenger deg for ikke å dø. Nå går du med planer om å drepe den -drepe en del av deg selv- og dermed skriker både du og den. Dere er ikke uadskillelige -men den gir seg ikke uten kamp. Hold ut Laila.»

(Qoute: Ingeborg)

Denne kommentaren fikk jeg av Ingeborg,på gårsdagens innlegg, «Stuck on repeat«,og jeg tror nok at det kan ligge noe i det. At tankene omkring bulimien,mat,vekt og kropp,er enda mer altoppslukende nå. Selv om en søknad om innleggelse er på gang,så må jeg ærlig innrømme at selv om jeg vet at det er nødvendig,så er jeg redd for å drepe spiseforstyrrelsen. Redd for å slippe taket. Nettopp fordi det blir,som Ingeborg skriver over her,for store omveltninger. Jeg vet hva jeg har,men jeg vet ikke hva jeg går til. Det jeg nå har er min «trygghet»,mitt «sikkerhetsnett»,selv om det høres helt borti natta ut for dem som ikke aner hva som er så trygt med å ha en spiseforstyrrelse. Det finnes i utgangspunktet ikke noe trygt med å ha en spiseforstyrrelse i det hele tatt,men når man har levd med det i så mange år,så blir det hverdagen. Det er min hverdag. Det er min måte å leve på. Enkelt sagt: tenk om din hverdag,sånn det har vært i mange år,plutselig blir revet bort fra deg,og du må bygge opp alt på nytt igjen. Den tryggheten du hadde blir plukket frahverandre,tatt fra deg hardt og brutalt. Du blir stående på bar bakke og må finne nye strategier å bygge,ny grunnmur å bygge på,du må finne nye veier å gå,gripe andre,ukjente muligheter og løsninger enn dem du var vant med. Du må lære å tolke ting på nytt,tenke andre tanker,lære deg selv å kjenne på nytt,forholde deg annerledes,finne nye løsningsmetoder,forstå ting på nytt. Grunnleggende ting som du en gang lærte da du var liten og ny i verden. Forstår du litt av hva jeg mener?

Jeg aner ennå ikke noe om når jeg vil få noe svar på søknaden min,når ting vil skje,hva som vil skje,om jeg får noen mulighet. Men det er klart,et svar vil jeg jo få. Det er kanskje det eneste jeg vet. Men tankene kretser jo hele tiden på når ting vil skje,om det skjer. Hvor lang tid det kanskje er realistisk  å  forvente,hvertfall på svar på søknaden. Og samtidig kommer tanker som at innen en eventuell innleggelse,så må jeg gå ned mer i vekt,fordi jeg kan jo ikke komme inn der sånn jeg ser ut nå. Da vil jo garantert noen andre få plass før meg,for jeg er jo ikke i noen faretruende situasjon vektmessig.(Ambivalent setning: redd for ikke å få plass,samtidig som jeg benekter at jeg er syk nok…hoho..lenge leve ambivalensen…). Trene mer,spise og beholde mindre,spy mer. Bulimiens grep strammes enda mer,den er panisk,hysterisk og fresende som små djevler i svarte helvete. Tankene hyler og skriker,mens jeg selv kjenner på fortvilelsen som river og sliter i meg,uten at det kommer en lyd ut av meg,uten så mye som å felle en jævla tåre,men heller følger slavisk med på det bulimien krever og maser om. Samtidig følger jeg frivillig med,fordi jeg tenker at det er nå eller aldri,dette kan være siste sjanse for å leve ut bulimien fullt og helt (selv om jeg er veldig realistisk og vet at noen mnd opphold med en innleggelse ikke kurerer en spiseforstyrrelse..). Men på en måte blir jeg også beroliget av tanken om at jeg alltids kan gå tilbake til spiseforstyrrelsen om jeg ikke takler veien mot friskheten,skjønt det er en veldig feig måte å tenke og handle på. Akkurat dette vil jeg også legge skylden på spiseforstyrrelsen for,fordi fornuften vet jo at om du faller,så skal du reise deg igjen,ikke bli liggende nede og gi opp. «Den som gjør en feil,men ikke retter på den,gjør enda en feil«. Men dette er tanker som er gjeldene her og nå.Tanker jeg ikke burde tenke,tanker jeg ikke bør la ødelegge meg,eller la meg gi opp. Jeg bør ta en ting om gangen,og ta det når det kommer,ikke nå,fordi det ligger ennå litt fram i  tid. Likevel kommer tankene nå,og jeg lar meg villig spinne rundt i dem og lar dem trykke meg enda lengre ned. Jeg prøver å roe meg ned å tenke fornuftig over akkurat dette med at det ennå er en stund fram i tid,og at jeg ikke bør ta noen sorger på forskudd. Men det er ikke alltid like lett,så ennå danser jeg med de onde smådjevlene i mørket.

Dessuten kommer det katastrofetanker. Når fornuften er tilstede,den som sier at det er bra med en innleggelse,at det må til,at det er verdt et forsøk,så kommer også disse «tenk om«-tankene. De tankene som gir grobunn til usikkerheten,eller som gjør usikkerheten enda mer usikker. «Tenk om jeg ikke får plass,tenk om de ikke synes jeg er syk nok,tenk om de ikke synes det behov for at jeg trenger en innleggelse. Tenk om de mener at den behandlingen jeg nå får,1 time hver 14.dag,er nok…» osv. Det eneste jeg vet med sikkerhet på dette punktet,er at 1 time pr.14 dag ikke er nok. Ja,som jeg har sagt tidligere,det har hjulpet mye tankemessig,bare ikke når det gjelder maten,for den er på samme måte som før. Jeg greier ikke å bryte det mønsteret. De gangene jeg greier det er unntaket fra regelen. Det hører til sjeldenheten,det er kryss i taket med en feit rød tusj,det er stjerne i margen. Det er hipp hurra og hurrameg faen rundt.


Advertisements

15 thoughts on “Små onde djevler

  1. Tor det du skriver er veldig sant. Jeg er selv veldig var for små endringer, store endringer er uaktuelt.

    Bet meg fast i videoen på slutten. Lisa Ekdahl er en fantastisk artist. Litt dumt at de fleste tenker på sangen hun slo igjennom med. Hun har gitt ut så mange bra album.

  2. skjønner at du er redd, det er jo helt naturlig, sf’en har jo vært med deg i så mange år og vært din mestringsmåte så lenge, det er jo ikke rart i det hele tatt at du er redd og at det er mye tanker og følelser, skjønner deg veldig godt!! men du har en veldig god innsikt i det og det er veldig bra, du ser selv at du er redd og du innrømmer det, og det er så viktig at du er klar over det, for da kan du ta tak i det også!!

    *mange gode klemmer* ❤

    • Ja,man lærer mye om sykdommen man lever i,sånn er det for de fleste vil jeg tro,og det kommer jo godt med når det trengs 🙂

      klem tilbake 🙂

  3. Nei… det er virkelig ikke rart i det hele tatt at du er livredd for å slippe taket! Dette er en del av deg… En del du er vant til å leve i… Jeg synes det er helt forkastelig at du bare har 1 t hver 14. dag… Du skulle definitivt ha hatt mye tettere oppfølging. Håper inderlig, inderlig du får plass på Modum, Laila… Jeg ønsker deg sånn fri fra dette helvetet ❤

  4. Du beskriver det så utrolig bra, Laila. Det er så givende å lese her, for jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver. Du har, som nevnt over her, veldig god innsikt i sykdommen din, og det kommer godt med. Men jeg skjønner at du er redd. Jeg er også redd. Kanskje det blir bittelitegranne mindre skummelt hvis vi er redde sammen…?

    Jeg synes ikke at det er feigt av deg å tenke at du i alle fall kan PRØVE å bli bedre; sånn har jeg også tenkt under hele min lange vei.. Bare det å forsøke, bare det å gi det en sjanse, er et tøft valg å ta.

    Ta små skritt av gangen, vennen, til tross for at selv et museskritt føles stort i begynnelsen… Det blir bedre ❤

  5. Når du kjemper imot (søker om innleggelse), da kjemper SF enda sterkere tilbake. Da lager den et helvetes leven.
    Endring er det skumleste i verden. SÅ mye lettere å fortsette i samme spor, enda så destruktivt. Jeg trenger å vite hva som venter, så jeg vet jeg kan takle det som kommer. Noe jeg ikke gjør nå for tiden. And it scares the shit out of me.
    Skjønner at du er inne i en rar fase, en slags «ventefase»?? For du vet jo ikke hva som skjer fremover. Jeg er sikker på at det vil roe seg når du får beskjed. Innleggelse (I hope, for jeg tror det vil hjelpe deg), eller ikke – i det minste vil du vite. Når man venter på noe er det bortimot umulig å IKKE bruke SF for å takle stresset/usikkerheten. Men håper du får svar fort. (Kan de ikke si noe om hvor lang behandlingstiden av søknaden er?? I DET MINSTE??) Og jeg håper det er positivt. For du fortjener hjelp (og NEI en time/14. dag??? IKKE nok).
    Vet ikke om dette ga mening i det hele tatt. I’m tired. Var ihvertfall skrevet med best intentions.
    Mange gode tanker fra meg

    • Ventetiden er 4 mnd hvertfall,det er vel alt jeg vet…men om det er fra de bestemmer seg for om jeg får plassen,eller om det er behandlingstiden på søknaden aner jeg rett og slett ikke…er jo helt fersk på sånt,hoho.
      Kommentaren din ga mening,as always 🙂

  6. Åh ❤ Du tok den Laila. Du ser den, du ser deg. Det skal bli din største styrke og tyngste lodd -men du vil komme i mål. Det vil ta tid, men etter å ha lest dette er jeg sikrere i min sak enn noensinne at du vil komme dit ❤

  7. Og nå så jeg at headeren er endret! HURRA!!! Jeg sa det jeg, «En bulemikers hverdag» du liksom, oh no, denne bloggen tilhører ikke en bulemiker lenger, den tilhører ei flott jente som skal bli fri fra et symptombilde med et fremmednavn som ikke nytter for annet enn innpass i et opplegg, ikke som tittel på ei dame!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s