Veien mot friskheten er vanskelig…

Jeg fikk spørsmål om jeg kunne skrive et innlegg om hvor vanskelig det er å bli frisk,selv om man vil det aldri så mye. Jeg kan bare skrive for min egen del her,men det er kanskje flere som vil kjenne seg igjen vil jeg tro. Å være motivert for å bli frisk er selvsagt en stor fordel.Det kan gjøre veien litt enklere,til tross for at veien er lang og tung å gå. Og det er viktig å prøve å vedlikehold motivasjonen gjennom hele veien,for det skal ikke mye til for at den forsvinner,og da kan den være vanskelig å finne tilbake til. Min motivasjon har kommet og gått. Jeg har hatt perioder hvor jeg har vært veldig motivert,og andre perioder hvor den ikke har vært tilstedeværende i det hele tatt. Jeg har vekslet mellom håp og håpløshet. Jeg har hatt troen på at jeg skal klare det,og jeg har mistet troen fullt og helt. Jeg har motivert meg selv,og jeg har fått motivasjon fra andre. Det vanskeligste er å vedlikeholde den.

Selv om man ønsker å bli frisk,og prøver alt man kan for å gjøre det beste ut av det,så er det så utrolig lite som skal til før man blir slått i bakken og gir opp,mister lysten,mister håpet. En kan klare seg bra i en dag,to dager,tre og fire. 1 uke. Man kan føle seg «on top of the world»,likevel så går man på en smell,og man trår utenfor veien og ramler i grøfta. Det skal så lite til. En feil kommentar,tallet på vekten,klær som plutselig føles helt feil på kroppen,det man ser i speilet,hvordan man føler seg,hvilke følelser og tanker som dukker opp når man har spist,vektøkning…alt dette spiller inn. Det finnes sikkert hundre andre grunner,men det er dette jeg nå kommer på,og som er avgjørende for min del. Selv om jeg ønsker aldri så mye å bli frisk,så skremmer det vettet av meg å vite at jeg må opp i vekt. Der er der det stopper opp. Jeg klarer liksom ikke alltid se forbi akkurat det punktet,selv om det er så mye positivt i det p bli frisk,som veier opp og langt over akkurat dette med vekten.

Ordet vektøkning gir meg grøssninger. Det er det skumleste ordet jeg vet om,selv om det kun er et ord. En tanke. Hverken ord eller tanker er skumle i seg selv,fordi de er nettopp kun ord eller tanker,de kan ikke gjøre meg noe,men betydningen av dem skremmer meg. Og ikke minst er den fysisk følelsen av vektøkning forferdelig. Jeg føler meg utrolig utilpass i min egen kropp,jeg klarer ikke forholde meg til den som den er,og da blir det enda verre når jeg går opp i vekt. Jeg har prøvd en god del ulike varianter med maten for å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen min,i positiv retning. Og med positiv retning,så mener jeg i den grad at jeg spiser og beholder mat,selv om det ikke nødvendigvis er helsemessig heldig sett utifra normalen. La meg gi dere et eksempel: For noen år siden så prøvde jeg ut Atkins. Lav karbo diett. Ikke særlig hensiktsmessig i utgangspunktet,fordi kroppen trenger karbohydrater. Men i mitt spiseforstyrrede hode så tenkte jeg at jeg på den måten hvertfall spiste og beholdt noe mat,at jeg ikke kastet opp alt jeg spiste,eller spiste minst mulig. Jeg spiste masse grønnsaker,frukt,egg,fisk,kjøtt,kylling. Jeg spiste flere måltider om dagen. Jeg trente normalt ved siden av,dvs: 1 1/2 t. Taekwon-Do, 2 ganger i uka (jeg går på taekwon-do,men har ikke hatt motivasjonen til å dra det siste året…) Mens folk som har et normalt kosthold går på en sånn diett så vil de mest sannsynlig gå ned i vekt,etter 2 uker hadde jeg gått opp 2 kg. Jeg trenger vel ikke si at motivasjonen min gikk fra å være på topp til å knuses ned til bunnen. Spising og spying ble igjen «normalen»  for meg.

Intensjonene om å gjøre det beste man kan for å unngå å falle i spiseforstyrrelsens klør kan være aldri så gode,likevel så kan man bli overmannet og lagt i grus. Jeg sliter forferdelig med balansegangen mellom det å være passe mett,og overmett. For meg vil det si: passe mett er når jeg ikke kjenner mettheten,men vet at jeg hvertfall har fått i meg noe som gjør at jeg kan fungere (som f.eks et par knekkebrød,eller en god morgen yoghurt). Overmett for meg er når jeg kjenner mettheten. Det er der det stopper for meg. Jeg takler ikke å være mett. Det gjør vondt,i dobbel forstand,fysisk og psykisk. Jeg har ei bok som heter «Er du mett,er du feit»,og det er akkurat sånn det føles. Så når jeg da prøver å være flink,spiser og skal prøve å beholde mat,så kræsjer det fullstendig når jeg kjenner at jeg er mett. Da blir det full kriging oppi hodet mitt. Ikke fred å få,og humøret daler rett ned til svarte helvete. Jeg klarer ikke å kjenne på,og godta den mettheten,og dermed så kommer det i retur igjen. Når jeg er sulten (jeg kjenner selvsagt sult) så kan jeg ha gode intensjoner om å spise og beholde mat,men nå kan denne metthetsfølelsen komme før jeg aner ordet av det,og da er det for meg allerede for sent. Da fortsetter jeg å overspise. Enkelte ganger klarer jeg å stoppe der jeg skal (spiser ikke mer enn det jeg har satt meg som mål å spise),mens andre ganger så er suget etter å spise og spy så sterkt at jeg bare gir etter for nettopp det. Trangen er for stor,suget er for voldsomt,behovet må dekkes og tilfredsstilles. (Les gjerne dette innlegget for å forstå bedre dette her med suget etter mat for en bulimiker.)

Jeg har tidligere skrevet om hvor «trygt» det er å befinne seg i sykdommen. Man vet hva man har. Friskhet er et sted som er blitt ukjent,selv om det lyder himmelsk. Man vet ikke hva man går til,det er et ulent terreng foran meg (oss),og man vet ikke hva som ligger der. Vet ikke hvor man skal gå,hvilken vei som fører hvor. Man føler seg forvirret,usikker,redd,forskremt,utrygg. Og det utrygge er ikke trygt,så derfor blir det tryggere å befinne seg der man er,selv om det er veldig risikofylt å befinne seg der (her). Jeg vet hva jeg kan fungere på,jeg kjenner på kroppen når den har fått for mye juling,og da prøver jeg å gi den en liten pause. Jeg vet at det er verre å befinne seg her jeg er nå enn det å gå veien mot friskheten,likevel føles det tryggere å være her,fordi her kan jeg selv regulere og passe på så ingenting sklir ut (vektmessig). Bulimien har full kontroll,men på den måten har jeg kontroll over vekten. Jeg har full mulighet til å korrigere på tallet. Skal jeg gå veien mot friskheten vil jeg miste den muligheten,hvertfall fram til jeg når målet. (Nå høres det kanskje ut som at jeg skal sørge for vektnedgang igjen så snart jeg blir frisk,men det er ikke det jeg mener,men fram til da er jo målet å komme opp på en sunn vekt.)

Jeg vet andre har gjort «triks» som jeg selv ikke har benyttet meg av,som f.eks det å klippe bankkort (for så å skaffe nye),latt andre hatt styring over økonomien (for så å ta den tilbake igjen),knuse vekten (for så å kjøpe ny igjen) osv. Det kan funke i perioder,kanskje man trenger sånne løsninger enkelte ganger,til ting stabiliserer seg litt igjen,men det skal så utrolig lite til før man faller igjen. Som spiseforstyrret så vil man så gjerne klare mest mulig selv,og det er jo også bare en selv det står på,men sånn jeg ser det,så bør det være behandling til stede. Noen trenger kanskje bare en behandler å prate med,mens andre trenger mer oppfølging,lege,innleggelse. Noen trenger flere støttespillere,flere motivatører rundt seg,oppfølging etter måltider,noen å prate med oftere enn 1 gang hver 14.dag/tredje uke,som for min del. Jeg har hatt utbytte av timene mine rent tankemessig,jeg har lært noen øvelser jeg kan bruke,fått nye måter å tenke på,fått mer selvinnsikt og blitt mer reflektert,men det er likevel ikke nok til at jeg klarer å forholde meg til maten.

Når man ikke klarer å stå imot suget,at man ikke klarer å motstå bulimien,og det om og om igjen ender med at maten kommer i retur,så føler man seg bare totalt håpløs og mister lysten på å i det hele tatt prøve. «Det er ikke noe vits likevel,det funker bare ikke». Lett for å gi opp vil du kanskje si. Nei,man gir ikke opp,for man prøver igjen,og igjen og igjen,men det ender veldig ofte med det samme. Jeg gir ikke opp. Jeg har ikke planer om å gi opp. Hadde jeg gitt opp så hadde jeg ikke ville søkt om innleggelse. Hadde jeg gitt opp så hadde jeg ikke fortsatt med behandling. Det er bare det at jeg mangler motivasjon..eller,den kommer og går,uten at jeg klarer å holde fast på den. Noen dager klarer jeg det bedre enn andre. Noen dager er lysere enn andre. Noen dager føler jeg meg bedre enn andre,og det er på sånne dager at motivasjonen kommer. Jeg vil,jeg vil,men jeg får det bare ikke til. Alene…..

Å måtte stå i følelsene sine kan også være veldig tøft. Det gjør vondt å kjenne på mettheten,det gjør vondt å kjenne på håpløsheten,det gjør vondt å kjenne på tristheten,ensomheten,hvor mislykka man føler seg,hvor «feit» man er. Og når alt dette gjør vondt,og suget er så vanvittig stort i tillegg,så er det vanskelig å holde det ut. Jeg klarer heldigvis å bli sint,blitt flinkere til å si nei,gjøre noe annet når suget melder seg,men ikke alle klarer det heller. Mange har nok store problemer med å gå veien mot friskheten nettopp fordi det blir for mye vondt å kjenne på. Det jeg ikke klarer,er å gråte. Det stopper opp. Tårene kan komme opp til øynene,kanskje triller de forædersk over kanten også,men jeg slipper ikke gråten til. Jeg våger ikke slippe den løs. Jeg lar ikke meg selv knekke sammen,hverken alene eller sammen med andre. Spesielt ikke sammen med andre. Hvorfor? Jeg vet ikke helt,jeg har tenkt over dette mye,men kanskje fordi jeg da vil sette meg selv i en altfor sårbar posisjon? At jeg ikke vil slippe noen innenfor min sårbare grense? Jeg klarer ikke helt sette ord på det…Å vise svakhet er jo en styrke…men jeg holder heller igjen,og lar det gå utover meg selv matmessig.

Dessuten er det en så altfor «lettvint» løsning å bruke bulimien når ting blir vanskelig. Som når metthetsfølelsen kommer,så vet jeg at «jaja,det er ikke verre en at jeg bare kan kaste opp igjen,så forsvinner den». Jeg kan spise det jeg vil,for jeg kan kaste opp igjen etterpå. Akkurat den biten der er vanskelig å gi slipp på.  Når man først kan den metoden,så er det så utrolig lett for å bruke den når man ikke takler mettheten. Å vite at den muligheten forsvinner når man skal gå veien mot friskheten er skremmende. Å måtte lære å tåle mettheten ser jeg for meg som grusom.For er du mett,er du feit.

 

Advertisements

18 thoughts on “Veien mot friskheten er vanskelig…

  1. Fint innlegg. Bra forklart. Du er flink til å sette ord på ting.

    Bulimi er fremdeles æsj 😦
    Og Laila er fremdeles yey ❤

    *glad i deg*

  2. Jeg tror at samme hva man kjemper med, så vil motivasjon komme og gå. Det krever litt styrke å finne motivasjonen igjen og igjen, og det er jo akkurat det som er beundringsverdig. At man kan kjempe videre, selv om man har perioder der man egentlig ikke eier motivasjon for det. ❤

  3. Merker at en del psykiske lidelser har fellestrekk. Mye her jeg kan relatere meg til uten at jeg har problemer med akkurat mat.

    Det er en ting å kjempe og ha motivasjon med hodet skal også være med. Det er som regel det som står i veien for meg. Det tenker ikke som jeg vil det skal.

  4. Veldig bra innlegg 🙂

    Det er VELDIG vanskelig å bli frisk.. Selv om man vil det mer enn noe annet så er det vanskelig…
    Hadde det vært lett hadde vi jo vært friske for lenge siden..
    Men en dag, man må bare ikke miste håpet ❤
    Klem

  5. Utrolig bra beskrevet, Laila. Jeg har tenkt og tenker utrolig mye på deg. Så tøff du er som har søkt om innleggelse! Jeg håper virkelig at du får den hjelpen du trenger. Gla i deg! ❤

  6. Herre, vår og vekttanker sier jeg bare! Du er ikke alene om å krangle med hodet ditt Laila. Jeg elsker at du gjør det, for hodene våre har lurt oss, og de bør krangles med ❤ Heia hjertene ❤

  7. Utrolig fint innlegg, Laila, du får sagt det ;o)
    Motivasjonen kommer alltid til å svinge, det vil aldri føles hundre prosent «riktig» å trosse spiseforstyrrelsen. Så gjelder vel bare for oss å holde ut alle følelser og dritt som kommer. «Stå i det», som du sier, mens det raser. (Og mens man slites i stykker av ambivalens). Oh joy. Hang in there!

  8. Laila, dette var flott og godt skrevet! Jeg kan relatere til det – med mine egne ting (men som kjent, mange psykiske lidelser har fellestrekk), spesielt dette med sykdom og trygghet, og det med å stå i følelsene (det er så vanskelig!). Når jeg tenker på de som sliter med spiseforstyrrelser, så tenker jeg at….man får jo ingen pause noensinne? Fordi kroppen trenger mat, kroppen må ha mat hver dag, ergo du er oppi problemstillingen hver dag? I motsetning til andre lidelser med gode perioder hvor du egentlig kan være så heldig og slippe unna problematikken en periode (enten det er skading, hallusinasjoner osv). Jeg syns du er tøff, Laila ❤

    • Tusen takk Lise 🙂
      Nei,det er akkurat det,man får liksom ikke pause,nettopp fordi kroppen trenger mat..det er veldig altoppslukende..så ja,man er oppi problemstillingen hele tiden,og det gjør det jo ekstra vanskelig..Men det kan jo bli enklere med tiden med den rette hjelpen 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s