Søknaden..

Da jeg våknet opp til noe virket som hakket før storm så tenkte jeg: «dette været tilsvarer de følelsene og tankene som raser rundt i meg akkurat i dag» Dagen jeg atter en gang skulle sitte i den blå stolen og glane på de velkjente radene av bøker i bokhylla rett imot meg,med de velkjente ordene på,de som øynene mine har festet seg på i hver eneste time jeg har sittet i den lille rommet. Kartet på veggen over bokhylla,er kart over Møre og Romsdal. Et kart over kjente og ukjente steder i mitt hjemfylke. Pepsi flasken som står i vinduskarmen,som har stått der i de 2 årene jeg har gått der. Jeg aner ikke grunnen til at den står der og blekner,men den står det,etikettløs. Jeg gruer for det som skal komme,ordene,det endelige. Jeg ventet på de første ordene hans.Jeg venter alltid på dem. Det går litt tid,det går alltid litt tid. Vi stirrer på hverandre. Øyekontakt,av og til holder jeg blikket hans,uten at jeg finner det særlig behagelig,andre ganger viker jeg. Jeg er ganske taus i dag,jeg forteller at ting ikke er så mye annerledes enn sist gang jeg var der,foruten at jeg har satt igang med tannlegebehandling. Vi snakket en del om tannlege. Tannlegeskrekken min,hva som trengs å gjøres med tennene mine,sprøyteskrekken,kostnadene. Han deler også en tannlegehistorie. Tankene mine kverner rundt temaet vi skulle snakke om,temaet jeg etter halve timen lurte på om ville bli tatt opp i det hele tatt,fordi vi snakket litt om hva som har skjedd siden sist først.

Etter at temaet tannlege tok slutt oppstod en liten taushet. Jeg visste ikke om han ønsket å vite noe mer,om et eller annet som har skjedd siden sist,men så kom det jeg hadde gruet for de siste 3 ukene: «Ja,har du tenkt noe over det vi snakket om sist time da? Om Modum?» Hjertet gjorde et hopp,og jeg vet ikke om jeg var lettet eller frustrert over spørsmålet. «Jeg har ikke gjort annet enn å grue meg til denne timen nettopp på grunn av det temaet de siste 3 ukene…» «Hvorfor har du gruet deg?« «Fordi dette kan være starten på noe som skremmer meg,selv om jeg vet at det trengs,fordi det er vanskelig og skremmende å slippe taket. Fordi jeg er redd for å beholde mat og vektoppgang.» Han nikker,han forstår. Han vet at dette er min største frykt. Jeg trenger ikke forklare,eller utdype det mer,fordi han vet,fordi jeg har utbrodert det så uendelig mange ganger før. Jeg har gjentatt det så mange ganger,bare for å forsikre meg selv om at han skjønner at dette er min aller størst frykt. Det som skremmer vannet av meg. Det skremmer meg mer enn tanken på å ha satan sjæl pustende i nakken. Vi finner fram til Modum sin hjemmeside,kriteriene som innsøking. Hva som må være med,amnese,epikrise,hva som er prøvd av behandling,hvorfor det ikke har gitt resultater,mine målsettinger for et eventuelt opphold,og hva jeg forventer. Hvorfor de skal inn nettopp meg. Jeg ramser opp,og tenker samtidig: «Er målsettingene mine bra nok? Er det for svakt? Burde jeg ha sagt noe annet? Er det noe mer jeg burde ha tatt med?» Det står helt stille oppi hodet,jeg kommer ikke på mer enn det jeg har ramset opp,»Det får være bra nok tenker jeg. Det burde holde,andre som søker sier vel noe av det samme,så hvorfor skal det ikke være bra nok for min del?» Jeg tror jeg fikk med det mest vesentlige,han krevde hvertfall ikke mer,stilte ikke flere spørsmål.

Før jeg gikk ut derifra spurte jeg om han fikk sendt den søknaden snart,eller om det skulle jobbes mer med den i neste time. Han vet ikke hva han får til,eller når. Det kreves visstnok litt arbeid med å utføre en slik søknad,og hans oppgave står først og fremst i å behandle flest mulig pasienter. «Vi skal produsere mest mulig,,vi skal tydeligvis ikke ha tid til papirarbeid…» Jeg ser den,og akkurat det er jo heller ikke hans feil. Og jeg aner jo heller ikke hvor mye annet papirarbeid han har ved siden av å fylle ut min søknad,men med fulle timeplaner så regner jeg bare med at det er en del. Uansett kan jeg ikke annet enn å vente,nå ligger dette utenfor min rekkevidde uansett,det er kun en ting jeg nå kan gjøre,og det måtte være å avbryte hele prosessen. Uansett hvor mye det frister,uansett hvor hardt ambivalensen river meg i stykker,så tar jeg ikke det valget. Jeg lar det bli med sånn det nå er blitt,og jeg må bare vente og se hva som skjer. Jeg har nå gjort det jeg kan gjøre,resten er det opp til andre å avgjøre. Jeg gikk ut døra med like mange kaotiske tanker og følelser som da jeg gikk inn,samtidig som jeg følte meg helt tom. Men jeg føler meg på ingen måte lettet…

 

Advertisements

23 thoughts on “Søknaden..

  1. Jeg syns det er drit bra at du tar steget.
    En tanke som jeg støttet meg mye til var: «jeg kan jo bare prøve dette. Det er bare snakk om tre måneder, jeg kan alltids gå tilbake til spiseforstyrrelsen om det blir for vanskelig.» Nå anbefaler jeg riktig nok ikke å gjøre det da, men når de verste grue-seg-tankene herjet, så hjalp det.
    Stor klem<3

  2. Alt er så lett når man kommenterer på andres blogger. Min egen erfaring tilsier at du ikke har det lett. Når du skriver, så ler jeg ofte. Du kan skrive.
    Du kan så mye, men så er det maten som forstyrrer. Jeg ønsker deg en fin kveld og tror ting ordner seg til det beste.

    • Ikke allting er like lett nei,thats for sure…men kan jo håpe at det ordner seg til slutt 🙂
      Du ler av meg,jeg ler av deg,haha. We are soooo good 🙂

  3. Jeg står oppreist og aplauderer for deg! Dette er et steg i riktig retning. Du har vært kjempe modig laila:) klem

  4. Når det utrygge er blitt trygt, da er det alltid skummelt og skremmende å gjøre om på det, uansett hva det gjelder.. Men Modum er virkelig flinke og de har hjulpet mange. Og du er sterk! Krysser fingrer, armer og tær.. Klem ❤

  5. Skjønner godt at du føler deg tom. Å vente på noe man er så redd for, men likevel vil/trenger er tøft. Jeg er uansett ekstremt imponert, overbevist – og da mener jeg OVERBEVIST – over at det var et helt riktig valg.

    Et enormt skritt i riktig retning. Du har gjort din del (og det du skrev er garantert helt perfekt). Jeg venter sammen med deg, jeg.

    Laila: Du er tøff, modig, sterk! (Utrolig god, underholdende og morsom også, da). I believe in you, you rock, I love your blog, you are my hero, ha en fin onsdag!

  6. Flinke jenta:) Håper det ikke tar alt for lang tid før søknaden er sendt. Når det koster så mye for en pasient å søke, så er det viktig at trinn to blir fulgt raskt opp også.

  7. Ser du hvor stort skritt dette er, jeg håper det. Det er naturlig å være redd, kanskje vettskremt også, men du holder deg fast allikevel! Suverent! Klemme på deg kjære ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s