Forundringskveld…

Selv om det var et ufyselig vær på fredag,så var det hvertfall mer eller mindre veldig vårlige ute,mye snø hadde forsvunnet,det var bare veier. Jeg kunne bruke vårlige sko,det var lett å gå. Jeg hadde funnet fram vårjakken.Fuglene kvitret. Da var det bitter å se ut av vinduet i går morges…

 

Ikke akkurat noe drømmesyn når jeg ønsker at vinteren skal være ferdig snart. Påfyll av snø var ikke mitt ønske kjære værguder,men fjerning! Planen var jo å gidde å traske ned til byen i litt lettere sko enn de klumpete og store vinterskoene mine som gjør at det føles ut som å drasse rundt på 10 kg ekstra. Orka heller ikke tanken på ta på meg vinterjakken igjen. Jeg var sur. Og fuglene hadde tydeligvis fått nebbet fullt av snø,for jeg hørte dem ikke… Jeg droppa å stresse ned mot byen. Dermed ble det heller ikke flere bøker på meg denne helga…

 

 

Derimot ble jeg sittende med å nistirre på storhetsbragdene til Johaug,Bjørgen og Northug. Jeg utsatte meg altså for atter 2 nye nesten-spasmiske-anfall med fare for hjertestans pga et ekstremt høyt spenningsnivå. Jeg gikk nesten ut av mitt eget gode skinn. Etter å ha skrapet meg selv opp fra gulvet (ramla jo selvsagt ned dit når spenningen ble litt for stor), og klarte ta innover meg at var seier,så føltes det ut som flere kilo var tatt av,men det var dessverre bare en følelse, for vekten viste nemlig det samme tallet som før skirennene...helvete! Jeg prøvde dermed å gjøre noe med dette ved å sette meg og tråkke  på sykkelen i 1 time,men det førte ingensteds hen det heller. Så det spørs om jeg ikke må gjøre et nytt forsøk i kveld…

Hadde også et par andre spenningsmomenter i går kveld…jeg mista enda en bit av ei tann…heldigvis var det kun en bit fylling,av kvikksølv, (og sånt vil vi jo egentlig ikke ha anyway,så det gjorde i grunnen ikke noe) dessuten var det i helvetestanna som nå er under fiksing,som skal gjøres ferdig på fredag. Det ble vel litt for heftig for den da den ble tuklet med forrige uke. Jeg synes ikke synd på den. Bare så det er sagt. Dessuten fant jeg denne på låret…kan dessverre ikke redegjøre for hva som er skjedd…

 

 

Jeg ble mildt sagt satt ut da jeg etter dette begynte å granske kroppen og fant flere merkelige ting jeg ikke aner hvordan har kommet dit….

 

nederste del av korsryggen…

 

 

 

 

 

 

 

Og da jeg i forundring glante opp i speilet igjen,så fant jeg dette trynet….

 

 

Ikke rart at jeg mildt sagt satt ut…Jeg brukte resten av kvelden på å komme meg igjen. Jeg sitter enda å grubler litt over hva som kan ha skjedd….

Jeg vet bare det at i morgen den dag skal jeg pelle denne skrotten nedover til biblioteket for å låne meg bøker,for jeg vet ikke om jeg tør ta sjansen på sånne opplevelser en gang til med det første,da vil jeg mye heller begrave meg ned i bøker og prøve holde fokuset der.

Bør vel kanskje også gruble litt over timen jeg skal ha med min behandler igjen på tirsdag…da er det snakk om å skrive en søknad ang. innleggelse…Jeg har hatt 3 uker på meg til å gruble,men den tiden jeg har brukt på å tenke på det har for det meste gått i å grue seg…det må jeg ærlig innrømme. Det må være det mest skremmende so far i livet…Frykten går fra hodeissen helt ned i tærne. De krøller seg i hysterisk frykt for det ukjente. De skriker og vrenger  seg,og tærskrik er veldig skingrende og fryktinngytende,akkurat som når man skraper gaffelen mot en tallerken,det gir meg frysninger.

Nå sitter jeg å venter på at blodsukkerfallet skal stabilisere seg igjen,så da publiserer jeg bare dette mongoinnlegget så lenge. So long fuckers.