Rastløshet og konsekvenser

Det er veldig mange som sliter med en sf som sier at de har mistet så mange år av sin ungdom,fordi all deres tid gikk med til sf. Trening,trening,avkall på sammenkomster,innestenging,utestenging av familimedlemmer og venner,innleggelser. Jeg er ikke en av dem. Jeg føler ikke at jeg har mistet år,jeg har levd livet selv om sf har vært en stor del av livet mitt. Jeg har jobbet hele veien,jeg har tatt en bachelor grad,jeg har reist sammen med venner,jeg har vært sammen med min familie,jeg har festet,jeg har trent. Jeg har aldri vært innlagt,jeg har ikke gitt avkall på venner (eller,jeg kuttet et vennskap fordi det trakk meg i feil retning,og fordi det skadet mer enn det gagnet) eller familiemedlemmer. Jeg har hatt mine forhold,jeg har vært samboer og forlovet. Jeg har  levd livet mitt,vært tilstede.

Men jeg har i alle mine år som spiseforstyrret levd med rastløsheten som er en stor del av det å være bulimiker. Å hoppe fra forhold til forhold,aldri falle til ro der jeg er.Jeg tror at gresset alltid er så mye grønnere på den andre siden. At om jeg flytter til en annen plass,begynner i nye jobb,kommer i et annet forhold,får en ny start,så skal alt bli så mye bedre.Jeg liker å tro at det blir bedre, noe kan bli bedre,for en stund,så er uroen og rastløsheten tilbake igjen. Når man sliter med en spiseforstyrrelse,og aldri er fornøyd med kroppen sin,så trenger mange av oss til stadighet en bekreftelse på at vi ser bra ut,fordi vi ser det ikke selv. Jeg er en av dem. Derfor har jeg i mange av mine år som spiseforstyrret flyttet til nye plasser,fått nye jobber,flere venner,meldt meg inn i nye treningsformer og hoppet fra det ene forholdet til det andre. Jeg har vært utro,jeg har flørtet,jeg har hatt mine seksuelle opplevelser. Det er en egen form for «selvskading»,å utsette seg selv for å bli utnyttet,og selv å utnytte,hele tiden for å få bekreftelsen på at man ser bra ut,at man er bra nok sånn man er. Men alt dette har stagget rastløsheten kun for en kort periode. Gresset er sjeldent grønnere på den andre siden,det er gresset på innsiden av en selv som er skittent. Uansett hvor man er,hva man gjør eller hvem man er sammen med,så følger sykdommen med. Man kan ikke flykte fra seg selv.

På grunn av dette så gjør man,og sier man ting som kan skade,eller gjør ting verre. Både for seg selv og den man er sammen med.Bare fordi jeg har hatet min egen kropp og meg selv så intenst,så har jeg latt mitt eget sinne og min frustrasjon gå utover mine kjærester. Fordi jeg har sett og følt min egen store feite kropp,så har jeg ikke funnet klær jeg har følt meg vel i,følt at det har gjort meg enda større,gjort meg enda feitere og dermed veldig utilpass,og det har gjort at det har endt med en heftig krangel,og jeg har enten avlyst en  fest,eller ødelagt stemningen mellom min kjæreste og meg. Kvelder har blitt ødelagt pga min elendige selvfølelse. Jeg har vært sint og sur fordi vi har hatt middagsinvitasjoner,eller selv disket opp med mat og kvelder som i utgangspunktet skulle være noe hyggelig,men som har endt opp som noe mindre hyggelig fordi jeg ikke har taklet maten og hyggen,fordi jeg hatet så intenst kroppen min.

På grunn av hvordan jeg har følt meg,og på grunn av mitt eget syn på min kropp,så har jeg i mange sammenhenger som skulle ha vært hyggelige,for meg vært veldig dempet.Jeg har,istedenfor å klart å slappe av og nyte situasjonene,heller følt meg utilpass fordi jeg kun har hatt fokuset på magen min,lårene mine,hvordan jeg ser ut i en kjole,gransket meg selv fra ulike vinkler i et speil,i ulike sittestillingen,sammenlignet meg selv med andre rundt meg,klær jeg har hatt på meg,sammensettinger av klær,settinger jeg har vært i. Og humøret mitt har vært deretter. Humøret har vært avgjort fra jeg stod opp den dagen,hva tallet på vekten viste og hva jeg så (eller ser) i speilet og hvordan jeg ser dette speilbildet. «Magen er for stor. Ser den ikke større ut i dag enn den gjorde i går? Ser ikke lårene større ut? Selv om tallet på vekten er det samme,eller har gått litt ned,og målene er de samme,eller litt mindre enn i går?» Jeg snur og vender meg,og vurderer meg selv fra alle vinkler,og ser de samme feilene som alle dager før. Men enkelte dager ser det verre ut enn andre. Noen dager klarer jeg se at det ikke er så ille som jeg innbiller meg,andre dager ser jeg det ikke,og det ødelegger humøret og dagen min. Det går utover det jeg foretar meg.

Jeg har sagt og gjort ting som ikke vært rasjonelle,fordi min hjerne har fått meg til å se og føle noe overfor meg selv som har fått meg til å føle meg helt feil,og jævlig. Intense urasjonelle følelser som har utløst sinne,frustrasjon,fortvilelse og selvhat. Utilpass. Og dette har ført til at jeg har trengt bekreftelser fra andre for å motbevise det jeg selv føler,tenker og tror på.Og det har ødelagt mange situasjoner fordi det har gått utover humøret mitt,fordi tankene har vært på hvordan kroppen min ser ut.

En blanding som består av mitt eget kroppslige selvbilde,mitt humør som resultat av dette,og mine handlinger deretter og min vanvittige rastløshet har ført til utilpasshet,nedstemthet,fravær av hygge og kos,krangler og ufine uttalelser,negative handlingsvalg og selvskadingsmetoder. Forhold har røket,samboerskap og forlovelse brutt. Forverring av sykdom. Mer behandling og medisinering. Samtidig som jeg har levd livet mitt og vært tilstede,så har jeg ikke alltid vært tilstede på riktig måte. Det har ført til mange vonde,og sikkert unødvendige hendelser og valg,men sånn er livet. Man velger ikke alltid riktig,man tar ikke alltid like kloke valg,fordi man ikke er rasjonell i valgenes øyeblikk. Men gjort er gjort,fortid er fortid,det ligger bak meg,og den veien jeg skal gå ligger foran meg. Jeg har erfart og lært. Jeg har lært på den harde måten,og det fått meg til å reflektere og bestemme at ting skal bli annerledes neste gang. At jeg vil gjør andre valg om jeg kommer opp i like situasjoner en annen gang,hvertfall med tanke på forhold og en del selvskadingsmetoder i første omgang.

Nå er jeg singel,og har vært det en god stund. Jeg har trengt tiden,nettopp fordi jeg ikke vil utsette et forhold for min selvdestruktive måte å være på. Jeg har gjort endringer når det kommer til medisinering,noe som har ført til at mange urasjoenelle tanker og handlinger har forsvunnet. En del selvskadingsmetoder er borte,heldigvis. Jeg er blitt mer reflektert,jeg har fått bedre selvinnsikt,selvbildet er ikke like ille lengre,selv om kroppsbildet mitt er føkka. Jeg klarer i enkelte situasjoner å slappe av og kose meg,men måltider sammen med andre er fortsatt fryktelig vanskelige,og det setter i gang vonde følelser og tanker,og det kan føre til litt sinne,nedstemthet og jeg kan bli stille og innesluttet. Derfor liker jeg helst å unngå sånne situasjoner,selv om jeg ikke alltid kan det. Men det er jo egentlig en eksponering,en øvelse,en utfordring å delta. Men aller mest en fryktelig vanskelig situasjon.

Rastløsheten kan gnage meg i stykker innvendig,og det fører ikke alltid med seg like heldige konsekvenser utifra handlinger jeg foretar meg,men man lærer så lenge man lever. Heldigvis vil jeg si,for det er kun på den måten at man kan bevege seg framover.

 

Bildet er fra 2005. Jeg var samboer i et forhold som bestod av mye krangling og vanvittig mye uro for min del. Spiseforstyrrelsen var veldig tilstede,men ikke fullt så aggerende nettopp fordi jeg var samboer og ikke hadde like store muligheter til å ha mine runder med maten som når jeg bor alene. Selvhatet var stort og selvbildet lavt.

Advertisements

15 thoughts on “Rastløshet og konsekvenser

  1. Heia vennen.

    Så fint bilde av deg..rart å se deg med litt lengde på håret 🙂
    Rastløshet ja…jeg som stadig misunner deg for at du er så flink til å ta deg ut på ting. Gå turer, være i jobb, sosial med venner osv.
    Men skjønner jo godt hva du mener med rastløshet.
    Er glad for at en del av selvskademetodene dine er borte.
    Skulle ønske jeg kunne ha sagt eller gjort noe som gjorde at sf din forsvant helt..men desverre så er jeg ingen magiker.
    Men er her for deg og lytter gladelig.
    Stor klems

    • Selv om jeg er i jobb,går turer og ja,i det hele tatt,så er rastløsheten der…
      Ja,du skulle glatt få tatt den bort,om det var så enkelt mener jeg…hoho.

      Klem

  2. du så ikke så lykkelig ut på bildet kjære deg,men jeg må si at det likevel var et fint bilde av deg, du er søt! jeg beundrer deg for at du har greid å opprettholde så mye i livet selv om du sliter sånn med sf!! sf forringet mye for meg,men det henger jo også sammen med de andre problemene jeg sliter med.
    Du virker som ei knakande god jente Laila, og jeg liker bloggen din utrolig bra,du er åpen,ærlig, ironisk med masse humor og galgenhumor, som jeg har sagt før….you rock!!
    har du tenkt noe mer ifht det med å søke behandling ved en institusjon? funnet mer ut av hvor du vil søke?

    håper du har en grei søndag

    *klemmer* ❤

  3. Det ser ut som på skrivingen at du har mestret denne dagen, med dens uro. Tar jeg feil, så er det godt skrevet okkesom. Har jeg rett, så er det ros og respekt.

    • Vel,dagen har inneholdt 2 bp’er,så jeg har vel ikke akkurat mestret dagens uro…så da skriver jeg nok bare bra,hahahahaha. Takk søte ❤

  4. Beundrer deg for å ha klart å mestre det du her nevner slik som en utdannelse, det sosiale og familiære, selv om sf har preget livet ditt. Jeg føler ungdomsårene mine ble frarøvet på et vis og merker i det i større og større grad jo eldre jeg blir og jo større grep sykdom, depresjon og angst får på meg. Og jeg føler meg gammel! Jeg er 21 og føler meg gammel…

    Ønsker deg alt godt, og håper et opphold på en institusjon kanskje kan hjelpe deg å gi slipp på sykdommen:)

  5. Åh – denne uroen og rastløsheten – jeg hater den. Og blir den for intens – altså før jeg klarer å svare tilbake – så klarer jeg ikke å definere den og alt blir kaos og jeg tyr til autopiloten 😦
    Tusen takk for kommentaren din på innlegget om søsteren min.

    Du skriver veldig bra 🙂

  6. Jeg er glad for at du føler du har levd. Tunge stunder, men du har hatt et ganske normalt liv. Tror du har rett når du skriver du er mer rasjonell. Du har en fenomenal evne til selvinnsikt. Klart SF har preget deg, men du har og har hatt et liv. Fungert.

  7. Jeg kjenner i perioder på rastløshet…det er en ekkel form for uro.. Jeg håper du finner ro i livet ditt, mer og mer. Jeg leter etter den selv. Syns forresten det er fint at du forteller om hvordan DU har opplevd det. Selvom det typiske sykdomsbildet er sånn og sånn, så er det jo absolutt ikke sånn for alle. Klem ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s