Til pårørende av en spiseforstyrret

«Som pårørende må du akseptere at ingen,heller ikke du kan endre en annen persons atferd.Du kan ikke få h*n til å spise mer,slutte å overspise eller å slutte å kaste opp hverken med makt eller med å appellere. Din oppgave er å forholde deg på en slik måte at personen selv etterhvert tar ansvar for sine handlinger. Det innebærer at du må frigjør deg fra personens spisemønster og rette fokus på deres forhold til hverandre og hvem personen er eller forsøker å bli bak den uforståelige spiseatferden.

Derfor er det viktig at du som pårørende skaffe deg nok informasjon om hva en spisefortyrrelse er,og hva det dreier seg om. At det er mestringsmekanisme,en redningsvest, for å komme seg gjennom hverdagen og det man sliter med. Din oppgave er å ikke å forsøke å fjerne den redningsvesten,da blir hun/han sannsynligvis nødt til å ta den på igjen. Du kan være med på å øke tryggheten. Derfor kreves det ærlighet,åpen kommunikasjon og troen på at personen selv vil klare å normalisere sin spiseatferd»

Det er viktig å tenke på at en person med en spiseforstyrrelse er veldig var overfor ting som blir sagt. Vi er verdensmestere på å tolke ting i dens verste mening. Da hjelper det ikke mye å bli minnet på de negative egenskapene vi har,men heller fokusere på det vi faktisk klarer,og de gode egenskapene vi har. Det øker selvtillitten og det hjelper på motivasjonen til å jobbe riktig vei.

-Å høre at man er tynn eller har blitt tynnere kan være akkurat den lille forsterkeren mange trenger for å opprettholde slankingen ved like. Vedkommende «lykkes» med det hun/han driver med. Så trå varsomt på akkurat dette punktet!

-Aksepter vedkommende som et selvstendig menneske! Godta at hun/han er som hun/han er, tenker som hun/han gjør og  har egne meninger om ting. Vis respekt!

-Kontroll og mas kan fort gi motsatte resultater av det som ønskes! Snakk med vedkommende. Prøv å ha en åpen dialog.

-Ikke vær terapaut. Det er ikke din oppgave,og det er umulig for deg å klare å være objektiv eller å ha den nødvendige avstanden for å kunne yte profesjonell hjelp.Men du er en viktig medspiller i det daglige.

-La vedkommende selv bestemme om hun vil spise sammen med dere eller ikke. Ikke mas,og for all del ikke kommenter spisemønster eller mengde.Det er vanskelig nok som det er å delta på et måltid med andre. Ikke  gjør det verre. Vær glad for at hun/han i det hele tatt deltar under måltidet.

(Kilde: Spiseforstyrrelser,en håndbok for foreldre og andre pårørende,IKS &ROS,1999)

Din viktigste oppgave som pårørende er å være tilstede! Lytt til det vedkommende har å si,ha en åpen dialog,vær støttende. Vis at dere er tilstede,og fortell at hun/han kan komme til dere når hun/han selv ønsker å prate. Gi ros,og fokuser på det vedkommende klarer,ikke det hun/han ikke klarer,det river ned selvfølelsen. Og ikke bruk tvang på noen,for det kan som sagt over her bare lede til motsatt ønsket effekt. Det kan gjøre ting enda verre enn strengt tatt nødvendig. Det skyver deg bare enda lengre i fra vedkommende. Vis oppriktig interesse både til henne/ham og for selve spiseforstyrrelsen. På den måten kan dere best hjelpe vedkommende og finne riktige løsninger og veier å gå for at vedkommende skal klare å komme seg ut av spiseforstyrrelsen.

Dere som pårørende er viktige brikker i puslespillet som skal legges for å få et helhetlig bilde.

Advertisements

44 thoughts on “Til pårørende av en spiseforstyrret

  1. Kjempebra skrevet! Dette burde ha kommet ut til alle som er pårørende til personer som lider av spiseforstyrrelser. Det er så mye viktig du trekker frem her! Husker hvor fortvilet mamma har vært, at hun ikke kunne gjøre noe, ikke annet enn å prøve å få tak i hjelp og deretter sitte å se på datteren bli sykere og sykere. Kunnskap og informasjon har utrolig mye å si, og det kan lette et altfor stort trykk på det pårørende men også de syke, jeg merker jo godt hvem som forstår og ikke ❤ BRA vennen!

  2. Kjempe bra skrevet Laila, dette deler jeg videre gjennom facebook i et håp om og få mine nærmeste til og forstå ❤
    Ikke at så mange veit det heller, men jeg har jo sagt det på en måte..

  3. kjempe bra innlegge Laila, dette tror jeg kan være nyttig for alle og enhver som er berørt av sf!!
    takk for kommentaren i bloggen min!
    *goood klem* ❤

    • Hmm…Veldig bra. Men hvordan vet man hvis man har en spiseforstyrrelse? Jeg selv teller panisk kallorier, går på vekta hver dag, og prøver å slanke meg til jeg veier 57. Veier 71 nå, og jeg er normalvektig. (såvidt) Er 172 høy, og syns vel ikke det er så ille å ville gå ned til 57 da?
      Kallorier opptar daglig tankegang, og planer (spesielt med mat) blir forandret på hvis det betyr at jeg må spise et annet sted enn hjemme. Nettopp fordi jeg ikke vet hvor mye kallorier maten på spisestedene har. Jeg ser jo at det er klare tegn, men jeg klarer ikke å se at jeg er i faresonen. Noen veldig gode råd? Erfaring?

      • For meg er dette helt klare og tydelige tegn på at du er i faresonen,om ikke allerede et lite skritt på vei inn i noe som kan føre til en sf. Å gå ned noen kilo trenger ikke alltid være noe big deal,men da vil jeg hvertfall råde deg til å gjøre det på en fornuftig måte. Trene,og spise sunt. Det er alltid den beste løsningen,og jeg anbefaler deg å ta imot det rådet,så du unngår å havne i et helvete som er vanskelig å komme seg ut ifra. Jeg skulle ønske jeg klarte å opprettfølge dette selv da jeg begynte på min slanking…
        Lykke til 🙂

    • Takk 🙂
      Ja,akkurat et er egentlig et vanskelig spm,fordi uansett svar så vil en spiseforstyrret tolk det på to måter:
      Svarer man ja: «yes,hvorfor da ikke fortsette riktig på samme måte?»
      svare man: du ser bra ut/passe/normal osv,så vil svaret tolkes :»jeg er feit,jeg må fortsette på samme måte..»
      Så vanskelig,for det avhenger også av den spiseforstyrrede selv…men et svar som «du er perfekt som du er» kan hvertfall ikke gi personen noen begrunnelse til å vite hva den som spør egentlig mener…Men den spiseforstyrrede vil jo aldri bli fornøyd uansett,og vil mest sannsynlig,uansett svar,fortsette i det samme gamle mønsteret…

      • Takk for svar 🙂 Ja, det er det som er vanskelig…man er rett for å tråkke feil, gjøre ting verre..men kanskje kan man bare være ærlig på det også..?

      • Ja,ærlighet og åpenhet er jo viktige faktorer hele veien,bare man passer på å trå varsomt så man ikke gjør situasjonen enda verre…

  4. Likte godt dette innlegget.
    Kan jeg dele på min FB side ?
    Har selv A-typisk anorexsi så jeg er godt kjent med hva det innebærer å være spiseforstyrret.
    Takk for at du deler =)

  5. Skulle ønske dette stod i avisa eller noe, slik at foreldrene mine kunne lese det! De vet sansynligvis ingenting om hvordan jeg har det (periodisk bulimi i mange år, gått over til Ana type 1, men kunne de lese dette, kunne de vertfall fulgt rådene OM de hadde hatt mistanker!

    Bloggen din er veldig fin å lese og svært inspirerende! En mellomting mellom bloggene som oppfordrer til sf og de som tar helt sykt og egentlig bare syter. Du vet hva probleme ditt er, men akspeterer det som en del av ditt liv. Stor inspirasjon!

  6. Hei! Kjempefint at du skriver så åpent om en diagnose som så mange sliter med i det stille. Jeg holder på å skrive bacheloroppgave om spiseforstyrrelser, og lurer på om jeg kan få lov å henvise til bloggen din?

  7. I gode gamle dager å være fet(overvekt) spisefortyrelse bla bla bla var normalt….og akseptert–Jrg er født og oppvekst i Afrikas Horn og der nede er høy status og «coolt» å bli skjukk (Big boss)

  8. Utrolig bra skrevet, skulle ønske slikt kunne vært mer reklame enn alle de hysteriske slanke reklamene. Spiseproblemer er jo et stort og utbredt problem nå i dag, så at det ikke er mer fokus på å hjelpe er synd. Beundrer at du klarer å stå fram ærlig og si alt det her rett ut. Jeg har klart meg sånn ca ca i litt over 1år nå fra bulimi og anoreksi i 10år. Så håper virkelig du slipper denne sf en dag 🙂 Stå på videre! Kommer hvertfall til å følge med bloggen din videre!

      • Tusen takk for det 🙂 Håper jeg også, kjenner det noen ganger, men som man sier, det som ikke dreper deg,gjør deg sterkere 🙂 positive er all livserfaringen man får som mange andre ikke kan måle seg opp til 🙂 Så mine tanker går til deg og håper du kommer deg ut av det en dag 🙂

  9. Hei Laila ❤
    Du har så utrolig rett i dette innlegget om hvordan vi som foreldre skal være og oppføre oss med våre barn. Som du sier at å ha en god dialog, være ærlige med hverandre, og sist men ikke minst at praten må gå på den "sykes" premisser.
    Jeg har ofte følt "skyld" for min datter og at jeg ikke reagerte på et mye tidligere tidspunkt, men saken er den at jeg som forelder IKKE viste noe om SP, men jeg trøster meg med at hadde jeg vist det som jeg vet i dag om SP så hadde vi jo grepet inn mye tidligere.
    Jeg vil også få takke deg for mange gode og fornuftige kommentarer på min blogg <33333

    • Du må aldri føle skyld (det er vel lettere sagt enn gjort…),du kunne jo ikke vite. Og det man ikke vet at man skal se etter kan man heller ikke se. Det dere som foreldre kan gjøre nå,er å gjøre det som trengs nå,og i tiden framover.

      Bare hyggelig,følger bloggen din,så kommer innom daglig på besøk 🙂
      Takk for at du tok turen innom hit 🙂

  10. Hei.
    Kjempebra med all informasjon om spiseforstyrrelse som kommer ut.
    Er selv mor til ei jente som har hatt bulimi i 10 år. (PS hun er nå veldig mye bedre og takler det bra. Men tror nok alltid det vil følge henne.)
    Det som ofte er så trist med denne sykdommen er at den syke ikke vil at
    noen skal vite noe, og blir derfor veldig isolert. Vanskelig å ha mange nok unskyldninger når vennene skal ut og spise + kino, og tilslutt tror ikke vennene at hun ønsket å gå ut sammen med dem. Noe som selvfølgelig er helt motsatt. ………..Kan sies utrolig mye om dette….
    Det blir jo flere og flere som blir rammet. Så lenge alle er så opptatt av kropp og det og være «såkalt vellykket» dvs. slank, vil flere og flere bli rammet. Skulle ønske vi mer kunne få fram at det er det indre som teller.

    • Det er ikke alle som ønsker at de rundt skal vite noe,og på den måten blir det også sånn at man heller velger å isolere seg fordi at på den måten slipper man unna alle de vanskelige tingene som som regel innebærer å være sosial,maten. Og ganske ofte også,alkohol. Ved å tie om sin lidelse,og samtidig trekke seg unna fører jo gjerne til at venner etter en stund gir opp å prøve å få den syke med på sosiale ting. De som er åpen om ting kan også ha venner som trekker seg unna,men da gjerne fordi de ikke vet hvordan de skal forholde seg til den syke. Det er her man oppdager hvem som virkelig er dine gode venner,og som tør å være der,på godt og vondt.

      Enig med deg,det burde helt klart vært mer fokus på det indre..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s