Fravær av problemsnakk kan også forverre problemet

«Problemsnakk kan forsterke det problemet du ønsker å løse»

«Atferd som gis oppmerksomhet,gjentar seg»

«You get more of what you pay attention to»
Dette stemmer veldig bra. Jo mer snakk,jo mer holdes problemet i sjakk. Det du gir næring holdes i live. Det er ikke til å komme vekk i fra. Og «det du leter etter finner du» Vil du holde problemet i live,så søker du etter det som holder det i live. Som med en spisefortyrrelse. Når man er i den spede begynnelsen,og er «obsessed» av sykdommen. Du oppsøke alt du kan finne om emnet. Du suger det til deg som vann til en svamp. Eller når du også befinner deg på et stadie hvor du er syk,men ikke ønsker å bli frisk. Og t.o.m. i hendelsesforløpet hvor du ønsker å bli frisk så oppsøker mange problemet,fordi det kan være vanskelig å gi slipp

Men samtidig,hvertfall for min del,og kanskje andre også? (Har ikke snakket med noen andre med en sf om akkurat dette her såvidt jeg kan huske..) så kan fravær av problemsnakk også forverre problemet. Jeg merker dette spesielt når jeg er hjemme hos foreldrene mine. De vet om sf min,men det har ikke halvparten av den innsikten de burde hatt som pårørende. Både søsteren min og jeg er av den oppfatningen at de,hvertfall mamma,ikke vil vite,fordi hun synes det er for tøft…for brutalt..så vi snakker ikke om det. Det eneste snakket om det er at mamma kan si: «nå synes jeg du har blitt veldig tynn» «Du har gått ned mye siden i sommer» «Hvordan går det i timene i behandling?» Og thats it. Jeg mener så absolutt ikke at de skal være mine behandlere,å jobbe med denne saken er min,og behandleren min sin oppgave,men litt mer informasjon hos foreldrene mine hadde virkelig ikke skadet. De trenger jo å vite litt de også,sånn at de kanskje kan ha noe å spørre om..eller å si.

Når jeg er hjemme hos dem,og det ikke snakkes om i det hele tatt (ikke et eneste ord om sf ble nevnt i jula fra deres siden f.eks. Og jeg var hjemme i to uker.Jeg kunne nevne noen ting til den andre søsteren min,som f.eks at jeg skulle ha time hos min psyk.spl. den 4.januar og at jeg dermed måtte tilbake til Molde den 3.. Ellers fikk vi besøk en dag av han som er gudfaren min og kona hans. Hun fortalte at hun hadde lest bloggen min,da hun kom over innlegget som var på vg.nett i oktober. Kan forøvrig leses her. Hun sa at hun syntes det er tøft av meg å være så åpen og ærlig om sf min. Pappa satt sammen med oss og hørte på,men det eneste han sa var at han heller ikke hadde noen problemer med å være åpen da han hadde kreft (han er frisk nå) ) Så det jeg mener med at fravær av problemsnakk forverrer problemet er at jeg føler meg mer syk. Jeg er den syke. Den syke med den syke atferden. Datteren med problemer. At det er alt jeg er.. De skjønner at jeg går og kaster opp etter måltidene,og kanskje de til og med tror at jeg kaster  opp selv når jeg ikke gjør det,fordi jeg går på do (for å tisse…) Jeg føler meg på en måte iakttatt…selv om det kanskje heller ikke er tilfelle,men det føles sånn. Og nettopp pga dette så føler jeg at jeg er skyldig til enhver tid,i en atferd som ikke nødvendigvis er tilfellet hver gang. Og en aldri så liten kommentar i den retningen får meg hvertfall til å føle meg skyldig. Jeg kan gi dere et eksempel fra jula:

På julaften hadde vi både pinnekjøtt og ribbe til middag. Jeg spiste bare pinnekjøtt. Noen av de andre spiste også det (alle liker det,så jeg registrerte ikke om alle tok det..) Men ja,anyway. Etter middagen pakket pappa restene inn i sølvfolie oppi en ildfastform. Jeg la sølvfolie over det,før jeg satte det i kjøleskapet. Utpå kvelden ble jeg saltsyk,så jeg åpnet sølvfolien såvidt,og fant en liten bit pinnekjøtt. Thats it,den ene lille biten. 1.juledag har vi alltid koldtbord hjemme hos foreldrene mine. Tante med type,mine 3 søskenbarn,og kjæresten til han ene,mormor,samboeren til den ene lille søstra mi,og kjæresten til lillebroren min var tilstede. (Andre lillesøsterene min bor i Ski,med sin egen familie,så hun var ikke hjemme) Ribbe og pinnekjøtt fra julaften ble satt fram sammen med alt det andre. Da vi begynte å forsyne oss,så hadde jeg lyst på litt pinnekjøtt (synes det er like godt kaldt som varmt..) men det var ikke noe der. Jeg aner ikke om noen andre hadde tatt noe i tilfelle det var noe der. Men hvertfall,jeg spurte mamma om det ikke var mer igjen av det,hvor hun svarte tilbake:»nei du spiste det vel opp i går…« Ikke: «kanskje det ble spist opp i går..» Jeg ble nesten satt ut av den replikken pga tonen det ble sagt i,og måten det ble sagt på (selv om det nødvendigvis ikke var frekt ment..) så jeg glefset tilbaket:»Jeg tok en bit på kvelden!! (og det var jo sant,resten ble jo spist til middag,og jeg så ikke etter om det var mer igjen etter middag fordi pappa hadde pakka det inn..) Hun svarte tilbake: «Nei da er det vel tomt da..» og gikk…Jeg følte meg vanvittig skyldig,og beskyldt. Jeg er jo den syke,og blir det tomt for noe,så er det jo klart at det er jeg som har spist det. Vi var 3 søsken hjemme. + kjærestebesøk,og kompisbesøk,og gjester. En skulle tro at det var bare jeg som spiste…

Sånne tilfeller framhever følelsen jeg har over det å være syk. Jeg er den som nesten automatisk blir skyldig føler jeg. Det er som sagt kanskje ikke tilfelle,men det er det jeg føler like fullt. Og med sånne følelser kommer mine tanker over hva jeg tror de føler,og med det igjen kommer skammen. Skammen over noe jeg i utgangspunktet er ferdig med å skamme meg over. Så for min del er fravær av problemsnakk også med på å forverre problemet.

Er det noen av dere som har kjent på dette her,eller er det bare meg??

 

(Bildet er hentet fra weheartit)

Advertisements

22 thoughts on “Fravær av problemsnakk kan også forverre problemet

  1. For meg er det slik at jo mere jeg snakker om det, kjenner på det og går inn i problemene, problemene er ofte minner og ølelser som dukker opp….gjentar det seg , som i flashbaks osv så MÅ det skannes om, skrives om….snakkes å skrives ut av kroppen og hodet, det må ut…jeg klarer ikke ha dette alene for meg selv, det må deles…det må aksepteres, det må bli tattimot av noen, gitt en stemme, en lytter…jeg trenger at noen orker å høre på meg, jeg trenger at følelsene blir akseptert. Men igjen, pauser er viktig, det er kjempeviktig å gi seg selv pauser, la seg synke ned og klare å kjenne på gleden og det gode som finnes i livet.

    • Ja,jeg også snakker med andre om jeg føler for det,eller skriver. Men her menes det at det ikke blir snakket om ting i det hele tatt,når jeg er hjemme,som et tema generelt. Alt blir liksom bare helt feil,det kommer ikke naturlig,fordi de ikke vet hva de skal si,eller hvordan de skal forholde seg til det.

      Ja,pauser er viktig,derfor setter jeg umåtelig stor pris på tid med ikke-syke,fordi man trenger andre inntrykk også.

      • jeg skjønner, jeg prater heller ikke med de «hjemme» om mine ting…mamma lever i troen på at jeg er færdig med tingene mine, at jeg ikke har problemer i det hele tatt…hun tror jeg har det knall bra….hehe

      • det er ikke akkurat sånn for min del da…de vet jo at jeg er syk,og det sees jo liksom,bare ved måltider…

  2. Jeg har noen problemer som legen mener at det kanskje er like greit å ikke snakke om. Dette handler om selvstraffing, og det å ta ut smerte fysisk. Jeg har forsøkt å få det ut på papiret men det er fryktelig vanskelig til tider. Å snakke med andre om det til alt gir seg, fungerer heller ikke. Så for meg er det best å ikke snakke om det egentlig, for noen ganger trigger det bare mer enn å hjelpe. Noen ganger hjelper det dog likevel å prate med andre som sliter med samme problem.

    • Jeg mener ikke at det er ting jeg IKKE vil snakke om,men at det IKKE snakkes om i det hele tatt,som f.eks hos foreldrene mine. Det er jo ting jeg ikke ønsker å snakke om,til dem,men det er jo ting jeg kan snakke med andre om,eller skrive om…

  3. Hadde d slik som deg da jeg var mer bulimiker…. helt forferdelig, gikk og «stjal» i tide og utide. «stjal» alt fra godteri til barn jeg satt barnevakt for, fra søsken, middagen som ble laget til gjester, kaker… var også der at jeg spurte naboen om de hadde d jeg ikke hadde der og da for å tilfredsstille suget som meldte seg, selvfølgelig gjemt bak mange unnskyldninger.. huff, d sliter jeg m å minnes nå… mye penger forsvant i dragsuget og…er nå på en litt annen side, for lite inntak og må supplere m næringsdrikker for og ikke synke vekta ytterligere… vi får stå sammen laila! lyst til å gi deg en god klem og gi deg den omsorgen du strever m å gi deg selv…

    • Det handler ikke om å gå å «stjele» mat for min del,det er ikke det jeg skriver her,men å føle seg beskyldt,selv om det ikke er bare jeg som spiser,og det blir tomt..
      Takk 🙂

  4. Det kan nok være jævlig og triggende å snakke om «problemet» med de nærmeste. For ofte er den relasjonelle biten den vondeste..og et eget problem som må løses..som gjerne løses ved hjelp av problemet selv. Høne og egg-samme hva. Jeg er fullstendig enig med deg Laila..til tross for at det er mer smertefullt der og da og ty til ordene..er det på sikt det mest verdifulle.

  5. Takk for regnbuen, den gleder ❤

    Jeg er veldig ambivalent i forhold til dette. Jeg sliter med å kjenne hva spiseforstyrrelsen mener og hva JEG mener. Men jeg sitter delvis med samme oppfatning som deg. Når det ikke blir snakket om føler jeg meg i alle fall konstant iaktatt. Og som du – jeg er helt sikker på at de tror jeg spyr hver gang jeg er på do. Også er det disse små kommentarene som ikke er til å unngå. Mamma konfronterer meg med det innimellom, og gir inntrykk av at hun hører og vet hva jeg gjør hele tiden (noe som absolutt ikke stemmer).

    Men samtidig er det vanskelig å være åpen om det, og jeg vil det egentlig ikke. Rett og slett fordi det blir fokus på det. Og mine foreldre vil jo at denne syke atferden skal stoppe for alt i verden, det bare øker skammen min titusener ganger å vite at de også vet hva jeg gjør. Å ikke snakke om det hjelper meg også å skjule, og det gjør det i alle fall lettere å bære, om ikke annet.

    • Ja,enig med deg,det er jo ikke alltid like lett å være åpen,men jeg ER nå åpen da,tingen er den at det er DE som i første omgang er redd for å ta det opp…Jeg kan godt svare om de spør..

  6. Kjenner den følelsen ja. Det er som når jeg har en dårlig periode, og det smitter over på Særraren. Da vil ha ikke ha noe med det å gjøre. Han vil ikke høre snakk om psykdom. Vil ikke vite hva som rører seg i hodet mitt, og jeg holder kjeft, later som ingenting. Det tærer veldig på meg. Jeg blir paranoid og livredd for å gjøre noe galt, og fordi jeg ikke snakker om det så blir Særraren paranoid også. Bare jeg ytrer et ord i et toneleie utenom det vanlige tror han at helvete er i ferd med å bryte ut, og da føler jeg meg skyldig og blir frustrert fordi det ikke var meningen også BLIR det det helvete vi begge går rundt og er livredde for.

    Jo mindre jeg snakker om det som skjer jo verre blir det. Stemningen bli anspent fordi Særraren ikke vet hvor han har meg, og jeg vet ikke hva han tenker om meg, og det gjør meg paranoid.

    Hver minste ting blir en stor greie. Finner han ikke mobilen sin så blir det sånn: «Har du switcha og tatt telefonen min?». Eller den gangen sjampoen og balsamen forsvant fra dusjen og han påsto at det MÅTTE være jeg som hadde switchet og flyttet på dem. De hadde falt ut av vinduet vi har i dusjen…. Jeez!

    Så fravær av problemsnakk kan definitivt gjøre vondt verre ja. Særraren sier at han heller vil høre litt hver dag enn at det skal bygge seg opp og bli en kjempeeksplosjon som river oss begge i filler.

    *klemse på*

    I ❤ U

  7. Det er nok veldig vanskelig for andre å se at enkelte har det vondt og for foreldre må det nok føles helt forferdelig å se sine kjære ha problemer.
    Mange ganger er det nok vanskelig å vite hva enn skal si, men det å ikke si noe er nok ikke den beste hjelpen.
    Alle har tanker og meninger som burde ha blitt sagt og diskutert .
    Den kommentaren som moren din kom med var utrolig dårlig og jeg kan godt forstå at du ble såret over det.
    Det var som du skrev..mange som var der og du er faktisk ikke den eneste som spiser.

    Håper ikke at du lar deg plage deg alt for lenge..skulle gjerne ha hvisket det ut ifra ditt minne..men det klarer jeg desverre ikke å få til.
    Stay strong girl…
    Jeg synes du e kjempeflink som klarer å skrive ned alt du tenker å føler.
    Stor klems

  8. Jeg er veldig åpen om mine problemer. F.eks foreldrene mine blir veldig redde om jeg ikke forteller om hvordan jeg har det. Hvordan behandlingen min går. Jeg forteller dem sannheten uansett om det går dårlig eller bra. Tror de ønsker å høre den, selv om det av og til er brutalt. Må legge til at når jeg leser på andre blogger så er det mange som virker å slite langt mer enn meg.

    • Bra de viser interesse da hvertfall,og at de vil vite,og spør. Det skjer ikke her egentlig…og det faller ikke naturlig å snakke med foreldrene mine på den måten,fordi de ikke vet nok til å helt skjønne hva det dreier seg om,eller hvordan de skal håndtere det…Ja,det er dessverre mange som sliter med ulike ting…nå vet jo heller ikke jeg hva du sliter med,men alle har jo sitt å slite med…

  9. Så absolutt ikke bare deg. Nå klandrer jeg ikke foreldrene mine for at de ikke støtter mer opp rundt sfen, for det er sjelden jeg spiser med de. Men de vet jo om den, men tror ikke helt de skjønner så veldig mye. Heller ikke noen av vennene mine tror jeg forstår så mye heller. De klarer ikke helt å skjønne hvorfor jeg ikke bare kan slutte å kjøpe inn så mye mat.
    Jeg syns det er så vanskelig å forklare for andre hvordan sfen fungerer, uansett hvor hardt jeg prøver er det ingen som forstår.. (Heldigvis)

    Men det værste jeg vet er når sfen ødelegger for alt som er, når jeg avlyser avtaler og unngår å møte venninner bare fordi jeg er for svak til å stå imot bulimien… Jeg hater at jeg ikke klarer å stå imot…

    Sterkt og et veldig bra innlegg Laila..
    Du er ihvertfall ikke alene om å føle og tenke slik som du kjør.

    Klem ❤

  10. For det første må jeg rose deg for at du er såpass ærlig på bloggen; som faktisk er åpen. I og med at tanta de har lest, kanskje foreldrene dine også leser?

    Å få haukeblikk og kvasse kommentarer, men ingen spørsmål er en forferdelig følelse. Jeg har vært der jeg og. Og nå savner jeg den tiden…
    Hjemme hos meg er det nå nemlig stikk motsatt. Mamma spør, jeg blir sur og nekter å svare.

    Men. Det som har hjulpet oss, er at hun og min samboer har fått være med i pårørendegruppe der jeg går til behandling. Gruppa bestod som regel av 4-5 pårørende og 2 personal.
    De får lettet på trykket, spurt hverandre om råd og delt erfaringer.

    Jeg merket det spesielt i jula; at mamma virkelig prøvde. Hun gjorde sitt beste for at jula skulle bli okei for meg, selv om JEG ikke var mottakelig for det og avviste henne. Hun mener det godt, hun vil mitt beste.

    Akkurat nå kjenner jeg at vi skulle ha byttet mor denne jula :p

    • Takk Nina 🙂

      Det var ikke tanta mi som nevnte dette med bloggen,men kona til gudfaren min 🙂 Foreldrene mine vet jeg blogger,og mamma har vært innom,men de leser den ikke fast. Dvs,det er leeeeeeeeeeeeeenge siden mamma var innom og leste noen innlegg. Og de få hun har lest (for leeeeeenge siden) var kun fordi søsteren min sa at mamm burde lese…såe ja..

      Men du vet hvertfall at hun er der da,når DU føler for det og trenger det.

  11. Jeg skjønner godt hva du mener her og jeg tror kanskje begge deler kan være vanskelige på forskjellige tidspunkt. For meg har det også veldig mye med hvilke personer jeg snakker med også. Men, for min del kan det også være slik at når sykdommen ikke får så mye oppmerksomhet fra familien så streber jeg liksom etter at jeg skal få det tilbake noen ganger. Og da må jeg jo bli sykere, men etterhvert som tiden går så ser jeg jo at det er jo ikke den oppmerksomheten fra familien jeg egentlig ønsker. 🙂 Bra skrevet vennen!

    • Det er vel ulikt for de fleste akkurat dette her. Men det jeg savner er støtten fra deres side da kan du si. Den er der ikke synlig liksom,fordi det kan ikke falle meg inn å bruke dem når ting er vanskelig,eller når jeg er hjemme…

      Takk 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s