En indre GPS

Å bli frisk fra en spiseforstyrrelse kan ta år. Mange år. Og nettopp det faktumet gjør at mange gir opp før de engang har begynt reisen for å bli frisk. Det virker så uendelig langt borte,og hvordan i helsike skal man ta seg fram på denne reisen? Hvilke hjelpemidler har man? Hvilke veier skal man gå? Hvordan vet man hvilken vei man skal gå? Tar man til høyre eller til venstre i krysset? Skal man gjennom tunellen,eller over brua? Båt eller fly? Hvor skal man gå av? Kommer man seg dit på flere måter? Er det langt? Hva venter bak neste sving? Et langstrekk? En blindvei? Et stup?

Se for deg følgende: Du får bind for øynene og ført til Kina,helt mutters alene. Der blir bindet for øynene fjernet. Du får et oppdrag:»Kom deg til møtested x. Du får ta den tiden du trenger. Etter en viss tid får du små hint,men det meste av jobben er din. Lykke til» Du skjønner ikke et kvekk av hva kineserne sier. De skjønner hverken norsk eller engelsk,de skjønner ikke en kvekk av hva du sier. Ikke skjønner du bæret av tekstene dems heller. Du har ett mål i den byen,et sted du skal møte opp til,hvilke metoder du bruker er opp til deg. Det vrimler av folk rundt deg,på alle kanter. Travle mennesker som løper hit og dit og som ikke enser lille deg som står der helt bortkommen og fortvila fordi du ikke aner hvor du skal begynne å nøste opp trådhaugen for å finne endene….Du ville følt deg rimelig lost,ikke sant? Du ville hylt,rivd deg i håret og skreket i avmakt fordi du føler deg så fordømt alene,og hele situasjonen virker håpløs.Du er forvirra.Snur du deg og tar du et skritt,så er du allerede stedsforvirret. Hvor er du? Hvor var jeg istad? Har jeg gått langt? 10 meter? 10 skritt? skal jeg gå fram,eller tilbake? Overalt hvor du snur deg så er det tusen små ting som forvirrer hele reisen din. Uansett hvor du går så dulter det folk borti deg. Du er nåla i høystaken,og du skal ut…

Sånn er det å gå den friske veien…Du tar sjanser. Høyre? Nei,kanskje venstre? Jeg tar høyre jeg…»pokker,jeg burde tatt venstre…» Man trår riktig så lett på en lengre strekning,og plutselig ramler man nedi en dump. Heldigvis henger det en stig på veggen i den dumpa der,så du kan trygt klatre opp,men hva gjør du for å komme forbi den djevelen som står på toppen der,klar til å dytte deg ned igjen? Finnes det en rømningsvei?  Høyre eller venstre? Og hvor ender disse veiene? Er det lurt å ta nettopp den veien ut? Havner jeg da på rett reiserute?

Den ytre verden er heldig utstyrt,den har GPS,det er mer enn den indre verden har. Jeg tror mange med meg gjerne skulle hatt en hjerne GPS som kunne ha ledet tankene på rett kjøl,hvertfall når det stormer som verst.

 

12 tanker på “En indre GPS

  1. Word!! Det virker jo nesten komplett umulig å komme se ut av dette uten å gå seg vill tusen ganger først…man snubler, faller og slår seg gul og blå før man omsider kryper videre uten å vite om man i det hele tatt beveger seg i rett retning…så ja, en GPS ville vært kjekt å ha..

  2. Jeg skulle ha kjøpt en slik GPS til oss, men neida.. det finnes ikke så vi ble heller feilplassert midt i ødemarken med ordene «finn veien selv, hvis det finnes veier her». Ha en fin dag 🙂 BRA skrevet!

  3. hjelpes! skal begynne på denne skumle veien nå! kjenner meg litt fortapt, og forstår litt av hva du skriver om! når man da i tillegg ikke helt vet om man virkelig vil dit… Man kan jo bli motløs av langt mindre…..
    men kan være at man plutselig dumper borti riktig plass, en vakker dag…
    Elsker bloggen din! setter ord på mange vansklige ting! Håper du en dag finner veien ut av denne dritten! tvi tvi!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s