Hvor mye deler man av seg selv?

Det er alltid noe man ikke deler med hvem som helst. Man deler ikke alt med alle. Det er ting som ikke er ment for familiens ører å høre,det er ting som ikke er ment for venners ører å høre.Det er t.o.m. ting som ikke er ment for noen mennesker rundt deg,men som forblir din egen lille hemmelighet. Det kalles privatliv. Noe må man ha for seg selv. Andre ting har vi for oss selv som vi burde prate med andre om. Ting som blir holdt skjult,gjemt bort,skyvd vekk. De tingene vi ikke ønsker å dele med andre er ofte noe skammelig,og derfor veldig vanskelig å måtte dele med noen andre. Jeg har noen sånne ting jeg ikke vil/klarer dele med andre. Det er jo ikke en nødvendighet å dele alt heller,den ene tingen f.eks,den har jo kun skjedd to ganger,no big deal liksom,men tviler sterkt på at jeg noen gang kommer til å fortelle det til noe.

Jeg skrev et innlegg her tidligere som handler om skam (kan lese her) hvor jeg skriver om en ting jeg angrer på å ha gjort i livet. Sånn jeg anser det nå,så er det en sak jeg ikke føler for å dele med noen,nettopp fordi det ligger så mye skam i det. Det er også andre elementer i livet mitt som kan relateres til nettopp dette,og som har fulgt meg siden ungdomstiden. Jeg kom over en side på nett for en stund siden som fikk meg til å tenke over dette her igjen,og jeg har mange ganger vurdert på om dette er noe jeg burde ha snakke om til psyk. min…Jeg kan ikke helt huske om vi har vært innpå det temaet noen gang..Jeg har fortalt noe som er en liten del av dette,men ikke hele omfanget og selve sakens kjerne.

Så hvor mye deler man egentlig av seg selv,med sin behandler? Av alle mine 15 år som psyk,så har jeg kun vært inn under behandling i tilsammen 3 1/2 år. Jeg fikk først komme til akutt teamet de har har i Molde,og hadde der noen timer med en psykolog og en psykiatrisk sykepleier. I de timene fortalte jeg for første gang min situasjon i sin helhelt. Om spisinga,og depresjonen. Jeg tok en test og fikk vurderinger. Jeg trivdes bra i de timene jeg fikk med dem,selv om jeg gruet meg noe sykt for å gå dit. Jeg hadde for det meste timer med han som var psykiatrisk sykepleier,og jeg trivdes veldig godt med å ha han som behandler. Han motiverte meg. Dessverre så kunne jeg ikke ha noen av dem som fast behandler siden de var i akutt teamet. Jeg fikk derfor tilbudet om gruppe behandling som varte i et år. Gruppen bestod av 7 personer,meg inkludert. + en behandler. Behandleren hadde jeg 2-3 timer med forut for gruppestart. Gruppebehandlingen bestod av tilsammen 7 personer med ulik problematikk,og alle skulle ha sin del av kaka. Hvor mye man ønsket å dele var opp til hver enkelt. Vi hadde 1 1/2 t. til disposisjon,1 gang i uka. Den første til å ta ordet fikk sin sak diskutert. Det sier seg selv at man ikke alltid fikk mulighet til å prate,eller at min problematikk kunne relateres med andre sin. Jeg gikk der det året jeg hadde bundet meg til,uten at det ga meg noe særlig. Jeg fant ut at en sånn type gruppebehandling ikke var noe for meg. Året etter var jeg uten behandling,før jeg gikk på en smell og på nytt havnet i behandling,denne gang med en behandler,hos en psykiatrisk sykepleier. Min nåværende behandler. I januar har jeg gått hos han i 2 år. Jeg har delt mye med han,opplevelser,følelser og tanker.

Men det er også opplevelser og tanker jeg ikke har delt med han. Som det jeg skriver om over her f.eks. Så hvor mye deler man med en behandler? Bør man dele alt?

Advertisements

17 thoughts on “Hvor mye deler man av seg selv?

  1. Jeg klarer ikke å dele så mye med min behandler enda, men nå har jeg ikke hatt henne så lenge… Jeg skammer meg så mye over det jeg forteller, syns det er helt grusomt å sitte der å forklare hvor stort problem maten egentlig er for meg…

    Jeg prøver å tenke at de helt sikkert har hørt det meste og at det jeg forteller sikkert ikke er noe nytt, men er ekkelt forde…

    Men noen ting tror jeg at jeg aldri kommer til å klare å si..

  2. Jeg synes man skal dele det som skaper problemer. Det er et tillitsforhold. Mener selv jeg er åpen med alt i dialog med vedkommende som behandler meg. Jeg gjør det ikke fordi jeg har et markeringsbehov, men fordi det jeg tror behandler har større forutsetninger for å forstå meg. Kanskje jeg er heldig, men jeg har aldri følt noen skam i fobindelse med min sykdom.

  3. Et veldig godt spørsmål dette. Det er flere ting jeg ikke har fortalt psykologen min. Ting som gnager på meg og som jeg vet at jeg sikkert burde nevne. Men jeg greier ikke enda. Tanken på å sette ord på de tingene skremmer meg noe helt forjævlig. Så jeg holder kjeft… Inntil videre.

    Akkurat nå kan jeg ikke se for meg at jeg noengang skal kunne greie å snakke med noen om disse tingene, men slik var det om flere andre ting som jeg faktisk har greid å snakke om. Det har tatt tid, men jeg har greid å snakke om det. Så kanskje jeg en gang greier å snakke om disse andre tingene, som virker så umulig å sette ord på. Eller kanskje ikke. Det er ikke godt å vite.

    Psykologer skal kanskje ikke vite ALT, men de burde kanskje få vite det som påvirker pasienten negativt? Jeg vet ikke helt hvor mye man skal fortelle en psykolog, for det er først nå jeg føler at jeg har en psykolog som jeg kan fortelle NOE til. De andre behandlerne jeg har hatt har jeg nesten ikke sagt et ord til.

    Så, min konklusjon er noe så tragisk som: Jeg vet ikke! Haha. Dette tror jeg må være det mest ubrukelige svaret jeg noengang har skrevet på et blogginnlegg 😛 Hihi. Sorry!

    Men jeg er glad i deg da ❤
    *klemme på*

    • Det var ikke noe ubrukelig svar i det hele tatt Eline. Du har vært i behandling i mangle flere år enn meg,og jeg synes det er fint å få høre hvordan dette har vært for andre,så takk søte 🙂

  4. Du stiller et veldig godt spørsmål. Selv delte jeg alt for lite, ble satt på piller fordi jeg var «lite samarbeidsvillig» og sluttet på trass så fort jeg ble 18 og fikk bestemme selv.

    Den dag i dag angrer jeg på det. Hadde jeg tatt tak i problemene allerede da jeg var 15 og ble satt i behandling hadde jeg kanskje kommer litt bedre utav det.

    • Det er jo ikke helt mitt tilfelle her da,jeg deler jo mye,jeg motsetter meg ikke muligheten. Og det er jo en stor forskjell på 15 år,og 33…haha. Men det er jo aldri for sent for din del,man kan alltid få hjelp 🙂

  5. Det er vanskelig å vite, i alle fall med tanke på hvor mye man skal dele her på nettet. men begynner jo å kjenne de som leser og kommenterer bloggen, men de som ikke legger igjen noe spor fra seg vet vi desto mindre om. så hva deler man og hvor mye. Jeg tror man bare må kjenne på det selv, hva som føles best for den enkelte. Det er vanskelig dette, med tanke på behandling også, skal man brette ut alt eller er det viktig å holde igjen på noe, og evt. hva skal frem og ikke! Ha en strålende søndagkveld ❤

  6. Det er et vanskelig spørsmål det der, som jeg gjerne skulle hatt et fasitsvar på selv. Har samme erfaring selv: at jeg ikke klarer å si alt. Men jeg synes mye av det folk skriver er fornuftig. For hvor god hensikt har egentlig behandlingen, hvis man ikke forteller det som er vanskelig? Kanskje kunne man fått hjelp for det også, om man bare satte ord på det? For min del synes jeg ofte ting er vanskelig å fortelle fordi jeg skammer meg, og tenker at det uansett ikke kan forandres. Men kanskje kan det jobbes med og blir bedre, om man bare får sagt det?

    Det eneste jeg egentlig er sikker på, er at det nok ikke er noen fasitsvar..

  7. Oh et veldig godt spørsmål som det nok er mange svar på.
    For min egen del så har jeg alltid vært åpen mot behandlerene, men selvfølgelig ikke alle.
    Det kommer alt ann på om jeg har en god kjemi med behandleren, om jeg liker han eller hun.
    Er det en stiv person som bare sitter fremfor meg å nikker så skal det utrolig mye til for å åpne seg…enn om det er en person som virkelig bryr seg og som enn kan stole på.
    Desverre så vokser ikke behandlere på trær og det er ikke alltid å bare velge seg ut den enn vil ha.
    Behandlere har ofte en tedens til å bli litt stivere med årene og nye er ferskinger som ikke alltid har peiling.

    Og sist men ikke minst…enkelte ting enn sier kan bli oppfattet feil og plutselig så sitter enn i et lite rom med hvit trøye på 🙂

    Stor klems

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s