Andrea’s historie

For et par dager siden fikk jeg en kommentar fra Andrea, på siden «min historie«,som delte sin historie med sf med meg. Jeg har latt vær å publisere den kommentaren,fordi jeg synes den heller fortjener et eget innlegg. Jeg har fått tillatelse av Andrea til å legge ut hennes kommentar og historie.

«Takk for at du deler historien din, Laila. Jeg setter virkelig stor pris på det. Interessant at du har blitt diagnosert med bipolar lidelse. Jeg har en mormor, tante og fetter med samme lidelse. Moren min har alltid vært en jojo-slanker, og hun var syklig tynn da hun var rundt 18 år. Jeg var en normal unge, men ble litt mer lubben som 9 åring. Dette valpefettet vokste av meg, sammen med spiseforstyrrelsen.

Ved å lese din historie ga det meg en trang til å dele min. Jeg har aldri fortalt dette til noen, så det er litt tilfeldig å skrive den her, kanskje. Jeg håper noen vil lese den. Det føles litt godt å dele noe, men noen som ikke kjenner meg.

For 10 år siden begynte jeg og bestekompisen min å skulle slanke oss litt (vi skulle på sommerferie sammen,og tenkte vi skulle se bra ut). Jeg var 13 år. Det begynte med en pakt om ikke å spise godteri. Jeg klarte det, og følte meg kjempesunn!! Vi oppmuntra hverandre og jogga. Så ble jeg vegetarianer og spiste bare litt grønnsaker til middag. Mamma ble gæren(sykepleier), for jeg mista mye vekt det halvåret og var veldig i opposisjon hjemme. I Indonesia sa alle at jeg var så tynn og vakker. Etter en mnd der nede, kom jeg hjem tynnere. Folk på skolen min kjente meg ikke igjen. Jeg hadde noen hvite flekker på kroppen pga jeg mangla vitaminer og jern.

Jeg skrev ned alt jeg hadde spist for hver dag, og lovet meg selv å spise mindre. (Fuck, jeg skulle ikke ha spist det eplet! Skjerp deg, Andrea. Du er så feit!). Mamma tvang meg til å spise (jeg hata henne for det), og sendte meg til skolens rådgiver. Jeg sa ikke ett ord i det møtet, bare hørte henne snakke (‘blablabla’) som jeg nevnte var jeg i opposisjon. Lærern min prøvde å snakke med meg etter en norsk stil der jeg skrev om det å være tynn. Hun hadde sett meg forandre meg. Men jeg tok det ikke til meg. Holdt det for meg selv. Jeg hadde en kjæreste som aldri fikk lov til å ta på magen min. Jeg følte meg så ekkel, selv om jeg var så vakker og tynn og normal.

Jeg ble aldri syklig tynn som man ser noen er på bilder, men jeg var i tynneste laget for min kraftige skandinaviske kropp. Jeg har kraftig benbygning, og kunne aldri bli like spinkel og tynn som jeg ønsket. Sånn som storesøsteren min var.

Mamma tok meg på vegetarresturant og ville støtte meg som vegetarianer. Hun forsøkte forskjellige måter å nå meg på perioden jeg var som værst. Med sinne, frykt, trist, støttende, desperat. Jeg er evig takknemmelig for at hun brydde seg, selv om jeg hatet henne da det stod på.

På veien hjem fra vegetarresturanten møtte vi søsteren til bestekompisen min ’tilfeldgvis’ (når jeg tenker tilbake tror jeg mamma stod bak dette møtet på toget). Hun snakka om hvordan hun sleit 15 år med spiseforstyrrelser. Dette visste jeg ikke. Hun var så vakker og hadde så mye historier og fortalte hvordan det skadet kroppen hennes. Etter dette leste jeg mye om virkiningen det har på kroppen på internett. Jeg frøys mye og var svak, de hvite flekkene ville ikke bli borte. Jeg skjønte at noe var galt når jeg fikk dårlig samvittighet for å drikke for mye vann. Og jeg stoppet meg selv da jeg skulle skrive ned hvor mye vann jeg hadde drukket i dagboka mi.

Jeg tvang meg selv til å spise normale mengder med mat igjen. Stemmen inni meg sa jeg måtte være sterk. Det er større problemer her i verden som skal løses enn at jeg skal være tynn. Jeg ville ikke ha syreskadede tenner, hårete kropp eller dårlig sjelett. Jeg ville være sunn, lykkelig. Og jeg ville hjelpe andre, ikke bli hjulpet selv. Det var psykisk vanskelig å gå opp i vekt. Men jeg klarte det, og jeg har aldri innrømmet ovenfor familien min at jeg hadde spiseforstyrrelser.

Nå er jeg snart 22 år, og jeg har ikke noen nevneverdige spiseproblemer. Men tankene er alltid der som en svart skygge, selv om jeg er frisk. Jeg går ofte å tenker jeg skulle ha gått tilbake til å slanket meg, jeg så mye bedre ut da jeg var 13,14,15,16 og kjempetynn. Jeg kan fortsatt overspise og føle meg kjempeekkel etterpå, men jeg kaster ikke opp. Jeg har problemer med å vite når jeg spiser for mye eller for lite. Har problemer med å vite når jeg er mett. Går perioder med å spise mindre, eller å legge på meg. Men jeg vil aldri tilbake i det sorte hullet hvor jeg var. Og det er så herlig å ikke konstant gå med vondt i magen, eller en nummen følelse. Det jeg husker best var hvordan jeg hele tiden frøys. Og hvor kvalm jeg ble når jeg tenkte på mat, fordi jeg nettopp var så sulten.»

Tusentakk til deg Andrea,og for at du delte din historie.

Jeg håper du slipper å ramle tilbake til sf igjen,og at du klarer å være fornøyd med deg selv,akkurat som du er.


Advertisements

9 thoughts on “Andrea’s historie

  1. En utrolig sterk historie.
    Utrolig å høre hvordan enkelte opplever sf.
    Andrea all ære til deg..du e sterk som viser en så god vilje.
    Samtidig er du en inspirasjon til andre..du viser at det går ann å komme seg igjennom det.
    Takk Laila for at du delte den historien med oss 🙂
    Stor klem til begge to

  2. Andrea: jeg signerer monica over her. Takk for at du delte historien din! Og takk til deg Laila, som publiserte den som et innlegg.

  3. Laila,;så flott at du deler historien hennes, at du hører Andrea og gir henne denne muligheten til å få støtte.

    Andrea; en sterk historie. Du beskriver noe som jeg tror mange som har kommet seg ut av de verste sf-symptomene opplever. At tankene henger igjen. Fornuften er sterk nok til å holde sykdommen i sjakk eller i en annen form, men den er ikke bekjempet(sjakk matt) enda.
    Veldig tøft av deg å dele dette med Laila og nå med resten av oss, det kostet nok mye! Men det er en god ting. Det vitner om styrke og et ønske om å få det bedre.
    Lykke til!:)

  4. En sterk historie du bærer på Andrea.. Så godt å høre at du har kommet deg ut av spiseforstyrrelsene! Lykke til videre, håper du får mange gode dager.. =)

    Laila: Supert at du legger ut andres ord i egne innlegg, det er det ikke mange som gjør.. 🙂

  5. Hei alle sammen! Wow, takk for all støtte gjennom kommentarene deres, og takk til Laila. Kjempesterkt for meg at dere har lest historien min.

    Jeg tenker mest på at det å dele dette kan vise pårørende at det lønner seg å bry seg, aldri å gi opp den de er glad i (ikke bare ang. sf, men også om noen er rusavhengige etcetc.) Også er det litt deilig for meg å reflektere over min egen opplevelse og dele tankene mine. Uten mamma som var irriterende, kjefta, brydde seg, hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. En dag kommer jeg til å kunne takke henne for dette, og fortelle henne hvordan jeg sleit. Hun vet det nok, men jeg har aldri innrømma det.

    Jeg sender dere alle min energi og tanker, og håper alt det beste for dere, uansett hvilke livssituasjoner dere er i.

    Ta vare på dere selv!!! Det er alt dere har!!

    Klem fra Andrea

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s