Selvransakelse

Jeg holder fast. Med nebb og klør! Jeg klarer ikke slippe taket,jeg vil ikke slippe taket. For å slippe taket betyr adjø,byebye,I’ll never see you again. Og det er faen hakke meg vanskelig å akseptere. Istedenfor rettferdiggjør jeg det hele med at sånn er det faktisk,det er sånn det er! Jeg kan ikke noe for det,det er ikke jeg som kjører løpet,jeg bestemmer ikke selv. Bullcrap. Klart jeg bestemmer selv,klart det er jeg som kjører. Det er ingen som kjører for meg,selv om jeg liker å tro det selv. Jeg har alltid valg,alltid. Men jeg velger å tro at jeg ikke har det,selv om jeg vet at jeg har det. Tingen er at det er vanskelig å ta det rette valget. Fordi det føkker med meg,og det er jævlig vanskelig å stå i nettopp det. Å stå i det som er vondt og vanskelig.

Men ved å stå for det jeg sier,at sånn er det,sånn funker det og sånn må det bli, er ikke bare å lure andre,men meg selv også. Men egentlig så lurer jeg ikke meg selv heller,fordi jeg vet at det er ikke sånn detvære. Men akkurat de tankene slår jeg heller vekk,langt bak i den døde hjernebarken. For da får jeg fortsette som før,uten at jeg trenger å gjøre noen anstrengelser for å gå den veien jeg frykter aller mest. For det er frykt det står på. Frykt for å måtte bli noe annet enn det jeg er nå. Frykt for forandring. Forandring er ubehagelig. Forandring er skummelt. Forandring skremmer vannet av meg. Forandring gjør meg om til noe jeg er redd for å bli.

Alt jeg sier,og alle mine handlinger sies og handles via den syke delen,den delen jeg omfavner,elsker og hater.  Jeg er syk,ergo jeg kan prate og handle sykt.Rettferdiggjøring av det syke. Psyk. min sier at selv om jeg har diagnosen bulimi,så trenger jeg ikke gjøre bulimiske handlinger. «Jovisstfaen kan jeg det!!!» skriker det inni meg,men jeg vet at jeg tar feil. Visst faen kan jeg la vær. Om jeg gidder å ta i et tak. Joda,jeg har øyeblikk,jeg har dager som går bedre enn andre,men det er nesten ikke nevneverdig i forhold til alle de takene jeg ikke tar. Jeg tviholder,jeg benekter og jobber imot. Jeg er redd for å bli frisk. Livredd. Derfor holder jeg igjen og rettferdiggjør bulimien,for min egen del,som et mantra oppi hodet mitt: «du er syk,du kan fortsette å holde på som du gjør. Du er syk,du kan fortsette med dine handlinger. Har du lyst har du lov. Du trenger ikke bli frisk,du klarer deg jo så fint sånn som det er.» Bullcrap. Det er bulimien som sier det,ikke jeg. Det er den syke delen som tenker sånn. Og den har et faen så hardt grep på meg.Likevel er jeg livredd for å slippe taket. Forandring er skummelt.

Jeg klarer ikke slippe taket,jeg vil ikke slippe taket. Jeg vil ikke bli frisk. Men det er det også bulimien som sier. Den syke delen av meg tramper gjennom til enhver tid,som jeg tror på og lever for,som spyr ut ord om at sånn og sånn er riktig,sånn og sånn må det gjøres..og det er nesten så jeg tror på alt jeg lyver om selv. Men sannheten er den at jeg ikke tror på det,men jeg nekter å si det høyt. Jeg rettferdiggjør heller mine ord og handlinger,fordi jeg er syk.

Så hva faen har jeg å tape på å bli frisk? Ikke en damn ting. Nada,null,niks. Så hvorfor er det da så jævla vanskelig å gi slipp? Jo,fordi jeg er helvetes redd! Frykt for det ukjente. Da er det tryggere å være i det kjente,til enhver pris. Jeg skal bare bli tynn først, kan jeg begynne på den friske veien.

Farvespektere i livet er ikke alltid like lett å se.

5 tanker på “Selvransakelse

  1. Jeg tenker på deg… Det er tøft til tider.. Men en ting jeg lurte på: Hvilket redigeringsprogram bruker du til bildene dine? det over her var utrolig kult!

    • Jeg bruker fixfoto og photoscap,men det bildet der er ordnet på facebook,hahahaha. Har sendt deg mld på fb 😉

  2. Forandringer er så inni helvetes skummelt, ihvertfall hvis man ikke har noe kontroll. Da blir det enklere, lettere å bli i den bissarre tryggheten psykdommen gir. Her kjenner man i hvertfall rutinene og handlingene, og det er mye enklere å bli værende i denne smørja. Sf-en blir til et hat/elsk forhold, som man bare vil kaste på sjøen og aldri se igjen, samtidig som man ikke vil/kan gi slipp (ihvertfall for meg er det sånn).
    Blir man først «fanget» så sitter man godt i det, men da gjelder det å kjempe seg opp og ut. Og jeg tror små skritt er viktig der. Du kan klare det! Heier på deg:)

  3. *klemmer fra en Eline som er litt for tom for ord til å kunne skrive noe konstruktivt for øyeblikket selv om hun egentlig har veldig lyst*

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s