Diagnonsens

Jeg satt og pratet med ei venninne på msn her tidligere i kveld,og vi kom i snakk om diagnoser. Hun har nå flyttet til en annen by,og fått ny behandler. Da hun var på inntaksmøte på den nye plassen sin fikk hun vite at den forrige behandleren hennes hadde satt en diagnose på henne som hun ikke har fått vite noe om,og som hun absolutt ikke kjenner seg igjen i. Og det er heller ikke den diagnosen noe vil høre at de kommer inn under…

Jeg har selv opplevd å få vite lenge i etterkant (sånn typ et par år) at jeg hadde fått en diagnose jeg ikke var klar over at jeg hadde i det hele tatt. Jeg fikk diagnosen «uspesifisert personlighetsforstyrrelse»,en diagnose som ikke betyr en dritt,en diagnose alle og enhver mann kan få,fordi alle mennesker har et eller annet symptom på den diagnosen. Altså,den betyr ingenting,så sånn sett så skjønner jeg ikke at den diagnosen i det hele tatt eksisterer,og at den i det hele tatt ble satt på meg.

(Tekst fortsetter under bildet)


Anyway,jeg søkte opp dette med å sette diagnoser,og fant dette her:

«Psykologer er pliktig til å føre journal i henhold til Helsepersonell-loven. Dette innebærer i praksis at det vil bli ført en oversikt over de områder som man går igjennom i samtalene, og hvilke tiltak/tilnærminger som blir brukt i behandlingen. Psykologer i offentlig sektor og psykologer med driftsavtale hos helseforetak er også pliktig til å sette en diagnose i journalen. Formålet med dette er blant annet at andre instanser i helsevesenet som evt. vil være involvert i behandlingen (som leger hvis medisinisk behandling er nødvendig) skal kunne tilby best mulig oppfølging og at de ressurser settes inn på en raskest og best mulig hensiktsmessig måte. Dette betyr imidlertid ikke at klientene får «tildelt» eller vite hvilken diagnose de har på samme måte som du hos legen for eksempel får vite at du har «bronkitt». Grunnen til at det ofte ikke uoppfordret opplyses om diagnose, er hovedsakelig fordi det i mange tilfeller ikke hjelper klienten. Når du får en diagnose hos legen, kan dette ofte føre til lettelse over at noen vet hva som er galt med deg, og hvilke medisiner du bør få. Når det gjelder det å få en psykisk diagnose, vil mange ofte føle det som et «stempel» eller som noe negativt, og skamme seg og oppleve at diagnosen er noe en bærer med seg resten av livet. Det hadde vært bedre å tenke at akkurat som du har «bronkitt» på et tidspunkt i livet, og dette vil gå over på et senere punkt i livet, vil også en psykiske diagnose kunne gå over på et senere tidspunkt i livet. Dette er imidlertid ikke alltid så lett, og mye av grunnen til at dette kan være vanskelig, er at det ofte ikke finnes noen «rask» løsning på en psykisk lidelse eller på et problem man sliter med. I tillegg er det også fortsatt slik at mange opplever at det er mindre flaut å gå til legen enn å gå til psykologen. Noen mennesker kan likevel oppleve det som en lettelse og trygghet også å få en psykisk diagnose, og dermed ønske å få opplyst diagnosen sin.»
(
Kilde: Oslopsykologen)

Jeg vet at mange,meg inkludert, gjerne vil vite diagnosen(e) sine,fordi da kan man få en liten klarhet i hvorfor ting er som de er.Det kan være forklarende,og for mange, en lettelse å få et navn på det de sliter med. Det viktigste er ikke å få diagnosen,sånn sett,og man er ikke diagnosen,men likevel er det greit å vite hva det er som gjør at man føler/har det/tenker/handler som man gjør. Og ikke minst kan det være avgjørende for mange med tanke på medisinering,få vite hvorfor de skal gå på den og den medisinen,hvordan den virker i forhold til diagnosen,og i det hele tatt hvilken behandling som bør tilrettelegges.

Jeg kan bare svare for meg selv her,men jeg føler så absolutt ingen skam over det å være psykisk syk.Jeg er åpen om det,og jeg tror jeg har mange andre med meg på akkurat det.

Jeg må si at jeg ble veldig overrasket da jeg i så lang tid i etterkant fikk vite at jeg hadde en diagnose på papiret som jeg ikke hadde fått vite om,selv om den er en diagnose uten betydning.
Og jeg vet at jeg hadde kommet til å mislikt å fått vite i etterkant nå,at jeg hadde fått flere diagnoser uten å fått vite noe om den/dem på forhånd,uavhengig av om at helsepersonell-loven sier at pasienten ikke nødvendigvis skal få vite noe.

Jeg ser ikke helt meninga med å sette en «hemmelig» diagnose på noe. Hvorfor ikke snakke med pasienten om det? Ta en utredning,og finne ut av dette sammen med pasienten? Er det bedre for pasienten å få vite at de har en diagnose de ikke var klar over sånn i ettertid??

Jeg skal hvertfall høre med min psyk. neste time,om han har satt en diagnose på meg,som jeg ikke allerede er klar over,fordi jeg vil gjerne vite det av han,og ikke en eventuell ny behandler.

Reklamer