Brevet fra IKS

Det skjer ikke så ufattelig mye spennende på denne kanten for tiden,om dere da ikke synes det er rasende festlig å lese om at jeg har sovet lenge i dag? Eller,det er ikke rart jeg sov så lenge i dag,sånn egentlig. For sånn rundt 11.30 så banka det på døra mi,ikke bare en gang,og ikke to,men tre! faktisk…Er det ikke vanlig at man venter litt før man banker på igjen? Man forventer vel ikke at folk skal komme å åpne før de har banket på omtrent? Og det er vel heller ikke en selvfølge at alle har stått opp kl.11.30? Anyway,jeg pakka dyna rundt meg og ropte:»Jaja,jeg er på vei» og i det jeg runder hjørnet så hører jeg et klikk,og en dude står i døråpningen og bare «øøhh..hei…ja altså..jeg er elektrikeren..skulle ha sett litt på sikringsskapet jeg..» «Åja,du får komme inn da. Hvordan er temperaturen ute? Kaldt? varmt? Ikke så varmt nei? Som i går? Ok..høsten kom jaggu meg fort du..Ok,men jeg går nå å legger meg igjen jeg,du trenger ikke låse døra igjen om du skal inn flere ganger…» Så gikk jeg å la meg igjen. Sov vel kanskje i 5-10 min. før jeg hørte han tusla inn på kjøkkenet igjen,så gikk han,og låste etter seg. Jeg sovna,og våkner at at han jaggu meg banker på igjen!! «Inn i helvete tenkte jeg,er det mulig å få sove litt i fred eller?? Han har jo nøkkel gawd damn it!!» Så jeg kauka bare»JAAA» «eeh,ja du,det er bare meg igjen…» jeg gadd ikke svare engang. Det var hvertfall det siste jeg hørte fra han før jeg sovna igjen. Våkna av noe inni helsike med banking og saging og gud vet hva,men sovna igjen…(de driver å bygger ut huset her…ikke fred å få i det hele tatt. De tar ikke mye hensyn til at jeg trenger å sove til langt på dag…tenk om jeg skulle begynt med sånn leven midt på natta når jeg er våken! Skulle tatt seg ut tenker jeg. Men anyway. Da kl. ble 16.30 tvang jeg meg selv ut av senga,for å legge meg på sofa’n.

 

I frykt for å gro fast i sofa’n så gikk jeg meg liksågodt en tur ned til butikken,fikk avgårde et brev,raska med meg litt varer og labba sånn halvdau hjem igjen. Resten av dagen (eller da hadde det jo allerede blitt kveld da..) har jeg tilbringt oppi *trommevirvel* sofa’n! Men klart,jeg har jo selvsagt også hengt litt over kjøkkenbenken. Jeg har vasket opp en haug med kopper og fat og kasseroller og ildfaste former etter mine bulimiske raptuser de siste få dagene før jeg satte i gang med dagens runder. Kl. er nå blitt 01.15,og jeg sitter og har kveldens siste bp. Spise,bælmer pepsi max,taster litt,kaster noen blikk på tv’n,spiser. Spagettirett nr.2 er i gang,mer pepsi max..


Tenkte jeg skulle dele et brev med dere i dag (natt). Dette var mitt første møte med hjelpeapparatet på noen som helst måte. Jeg bodde i Oslo på den tiden,mitt 3 år der. Mitt 6 år som spiseforstyrret. Jeg husker ikke hvor mange rundt meg som visste noe på den tiden,men han jeg var sammen med den gange visste det så klart,og de nærmeste av mine venninner i Oslo.

Det var mens jeg bodde i Oslo at sf begynte å utvikle seg til å gå fra å kaste opp det jeg spiste,til å begynne å planlegge bp’er. Jeg husker spesielt en episode,jeg tror kanskje det var den første gangen jeg satte meg ned å spise for å gå å kaste opp. Jeg delte leilighet med 3 andre jenter. Vi hadde hvert vårt rom,og delte kjøkken,stue og 2 bad. Vi leide en stoor leilighet i en blokk på Vestli. Butikken var rett oppi bakken (2 av oss jobbet der) Jeg husker jeg hvertfall kjøpte meg en pose potetgull,ost og løk,jeg husker ikke hva mer jeg kjøpte,men hvertfall den. Jeg låste døra til rommet mitt,satte meg ned og leste en bok mens jeg frenetisk tygde unna. Tenkte over hvordan jeg skulle få til dette uten at de andre hørte meg,forhørte meg om hvor i leiligheten de var…

Bulimien forverre seg derifra. Jeg flytta for meg selv etterhvert,muligheten for å leve ut bulimien tiltok.Inntak og uttak ble økte. Jeg visste ikke hvor ille det skulle bli med årene…

Helt fra ung aldre har jeg likt å lese bøker. Da jeg bodde i Oslo fant jeg den første boka jeg har lest som handler om sf. En sann-historie-bok. «My body,my enemy» En anorektisk jentes historie. Det ble min bibel. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest den boka. Jeg kjøpte meg også sterk/svak av Finn Skårderud. Jeg leste hele boka på 2 dager. Siden inn og side ut. For de som ikke vet hvilken bok det er snakk om her,så er det en håndbok for sf.
Jeg kjøpte meg også en mindre utgave av håndbok om sf,en for pårørende. Bakerst i den boka finner jeg adr. til IKS (Interessegruppa for kvinner med sf)

Jeg brukte en stund på å tenke over om jeg skulle skrive et brev til dem eller ikke…jeg følte meg ikke klar til å ta det første steget på en eller annen måte. På å sette meg ned å skrive om det,formulere ordene…det føltes veldig vanskelig,og det tok litt tid før jeg fikk knotet ned noen ord og sendt det avgårde. Jeg husker jeg grudde meg for å sende det avgårde,og jeg grudde meg for svaret,om jeg fikk noe svar i det hele tatt. Men mest av alt angra jeg på at jeg sendte det avgårde,uten at jeg hadde noen som helst grunn til å angre i det hele tatt.

Jeg fikk svar. Jeg fikk et brev. Med hjertebank og masse tanker i hodet,så åpnet jeg brevet….

«Kjære Laila.

Takk for brevet ditt.
Du gir uttrykk for at du er veldig lei av denne måten å leve på,det å ha en spiseforstyrrelse. Det forstår jeg veldig godt,fordi jeg har vært der selv. Skjønner derfor også behovet for å ha noen å prate med om problemet. Det kan være vanskelig for andre,uten spiseforstyrrelser å forstå hetl hvordan en sliter,og hvorfor en holder på som en gjør.
Derimot kan det være lettere å snakke med en som har erfaring. Man får ofte en følelse av at endelig er det noen som forstår.

Det IKS kan tilby er ulike typer kurs,temakvelder og selvhjelpsgrupper. Alle disse tilbudene gir deg anledning til å treffe andre med spiseforstyrrelser.
Du er også velkommen til å ringe kontoret vårt her i Oslo.

Her kan du snakke (anonymt om du vil) med kvinner som selv har erfaring med spiseforstyrrelser. Du kan også avtale tid for en samtale på kontoret. Dette er en uformell samtale hvor du kan ta opp det du har på hjertet i forhold til spiseforstyrrelsen. Alt dette kan være starten på å komme seg ut av spiseforstyrrelsen og få bedre livskvalitet med tiden.

Du forteller i brevet ditt at du ikke har vært hos noen lege eller noe. Hvis du her tenker på psykolog,vil jeg bare nevne at de fleste med spiseforstyrrelse har god nytte av samtaleterapi. Dette fordi at det å ha en spiseforstyrrelse til syvende og sist handler om å takle følelser.
Men du må selv finne ut av hvor det er mest rett for deg å begynne.

Jeg vil ønske deg lykke til videre. Det går an å gjøre noe med dette du sliter med.

Vennlig hilsen ****** »

Jeg satt med gråten i halsen. Nummen. Noen forstod. Jeg hadde delt noe med noen som forstod.
Dette var i juli 2001. Jeg hadde for første gang tatt et skritt i retning av å gi lyd ifra meg innenfor et hjelpeapparat. Men jeg våget aldri å ta en tlf ditt,eller å troppe opp på kontoret dems,men jeg meldte meg inn i IKS. Året etter flyttet jeg fra Oslo.

Det tok 3 år til uten at jeg hadde noen jeg kunne snakke med fullt og helt om min sf. Jeg pratet om det med venner,og med søsteren min,men ikke på den måten som jeg kan prate med andre med en sf på. Så fant jeg andre med en sf,på nett. Jeg fikk endelig noen jeg kunne dele mine tanker og følelser på,uten å måtte forklare meg ihjæl. Derfor brukte jeg også forferdelig mye tid på nettet,både i en selvhjelpsgruppe i IKS,og et forum for sf. På det forumet jeg først ble medlem på. Jeg nevnte i et innlegg for noen dager siden (om pro-ana) hvor fort det kan gå utenfor når man finner sånne sider,men samtidig har jeg truffet så utrolig mange herlige mennesker som jeg har blitt veldig glad i,som jeg fortsatt har kontakt med. Jenter fra USA,england,Irland (jeg var også på besøk til ei i Belfast for noen somre siden,og ble der i 10 dager) Australia,Nederland…Nå har jeg mange flotte venner her i Norge som jeg har mye kontakt med,og som er blitt mine nærmeste venner. Jeg er så heldig å ha 2 av dem her i Molde. Jeg har også opprettet et eget venneforum for oss med en sf,sammen med ei venninne. Og jeg har fått en del nye sf venner blant dere bloggere 🙂

Det var ikke før jeg flyttet hit til Molde at jeg tok opp min sf hos fastlegen min,og jeg begynte min behandling hos psyk. Mitt første møte var med akutt teamet her,før jeg ble satt i gruppeterapi. Og nå går jeg hos en psykiatrisk sykepleier.

Det tok meg 5 år fra jeg skrev brevet til IKS før jeg kom i behandling. Det tok meg 11 år fra jeg fikk min sf før jeg kom i behandling. Jeg har nå gått i behandling i 4 år,av totalt 15.

Advertisements

4 thoughts on “Brevet fra IKS

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s