Framtiden

«Hvordan ser du egentlig for deg fremtiden? Det virker som at du har innfunnet deg med at bulimi er nå er en svært integrert del av deg, og at dette ikke kommer til å forandre seg.
En slik situasjon er jo kun eksistens, og ikke forenlig med barn, mann og normalt familieliv. Spørsmålet mitt er derfor; hvordan klarer du å ta til takke med det, når du ser andre rundt deg etablerer seg, går på skole osv.? Tenker du virkelig at du skal kaste opp slik resten a livet?» –Anniken


Framtiden…hvordan ser jeg for meg framtiden? Hm..si det,jeg har ikke noen bestemte tanker om framtiden,jeg tar den som den kommer. Jeg lever her og nå,jeg ønsker ikke sette meg noen bestemte mål,men,jeg vil heller prøve å tilrettelegge for framtiden. Man kan ikke forutse hva som kommer til å skje,og ting kan ta en annen vending enn man hadde forventet.

Det første store steget for en som har et problem er å innse,og å innrømme at man har et problem,det er noe jeg har gjort for veldig lenge siden. Jeg kan jo ikke benekte at jeg har bulimien,og alt det andre det har ført med seg,så jeg har jo ikke annet valg enn å godta at jeg har bulimien,noe annet hadde ville vært selvmotsigende og feil. Men selv om jeg godtar at jeg har bulimien,så betyr ikke det at jeg har bestemt meg for å ha den i livet mitt hele livet.

Ja,det er en eksistens,men jeg vil arrestere deg på at den ikke er forenelig med det å ha barn/mann/familie. Er du klar over hvor mange som faktisk lever med en sf selv om de har mann/dame og barn? Hvis ikke så burde du sjekke det ut. Mange klarer å stabilisere sf sin når de er i et forhold,ting tar seg opp,man har noen rundt seg som støtter en opp,som er med og motiverer og hjelper til i riktig retning,noe som er veldig viktig. Mange som har blitt bedre får tilbakefall,selv om de har mann/dame og barn. Man kan ikke alltid forutse tilbakefall. Mange vil aldri bli helt kvitt sin sf,men det betyr ikke at de ikke har egen familie,eller at de aldri vil komme til å få en. Jeg har selv vært i forhold i alle mine år som spiseforstyrret. Ja,det gjør et forhold mer turbulent,vanskeligere,men da gjelder det også å vite at den man er sammen med er der,og er sterk sammen med deg.

Jeg tar ikke til takke med det,jeg lever livet mitt,med bulimien tilstede. Jeg har veldig vanskelig for å finne motivasjon akkurat nå,men det betyr ikke at jeg ikke har dager/perioder hvor jeg ikke prøver. Om du leser innlegg tilbake til sist uke,så kan du lese at jeg hadde 4 dager uten at jeg kasta opp (kasta opp ført sent på kvelden den 4 dagen) 4 dager høres kanskje ikke mye ut for deg,du som lever et normalt liv i forhold til maten,men om du hadde visst hvor mye det faktisk er for en med en sf,så hadde du aldri uttalt deg. For meg vil dette si en reduksjon på minst 11 omganger med det å spise og kaste opp. Spør hvem som helst med en sf om dette er en bra eller en dårlig ting.

Om du ikke har fulgt bloggen min,så kan jeg fortelle deg at jeg har en bachelor grad som jeg ble ferdig med i fjor,og at jeg har jobbet i alle de årene jeg har hatt bulimien i livet mitt (15 år) Jeg jobbet og studerte samtidig. Jeg har aldri vært innlagt,jeg har aldri vært ufør eller gått på attføring. Så jeg står så absolutt ikke å ser på at andre går forbi meg på noen stadier i livet.

Jeg er singel,noe jeg har vært i litt over 1 år,og jeg har vært i forhold siden jeg var 16 år (ikke samme forhold) Innimellom forholdene har jeg hatt noen singel år,men det har ikke vært mange. Jeg nyter tiden som singel,jeg liker å være alene,og jeg har ikke noe hastverk med å hoppe inn i et forhold akkurat nå. Det får komme når det kommer. Og når det kommer,så håper jeg at jeg finner en som godtar meg for den jeg er,med mine feil og mangler (om jeg kan kalle det for det…) men som likevel er der og støtter meg,på godt og vondt. Han må ta meg for den jeg er,hvis ikke er han ikke noe for meg.

Det går ikke en dag uten at jeg tenker over dette med å prøve å finne motivasjon,men det er bare så himla vanskelig å finne den,fordi bulimien har et så hardt grep om meg. Jeg sier heller ikke at jeg vil ha den resten av livet,jeg sier bare at jeg ikke kan se for meg at den vil forsvinne,fordi det er dette som er hverdagen min her og nå. Akkurat dette her er noe de aller fleste med en sf tenker,men det betyr ikke at vi aldri vil bli frisk.

Amen.

Reklamer