Selvskading


I går fikk jeg denne kommentaren i et av innleggene mine:

hei 🙂 Jeg er en jente på 13år, som vil vite noen syn på selvskading «slik at du skjærer i deg selv» Jeg leser bloggen din hver dag, og synes den er bedre en de fleste blogger jeg har sett 🙂 kan du plis skrive et innlegg om ditt syn på det?? jeg vet jeg er random men what ever! fra Vilde

Først vil jeg takk deg Vilde for fine ord,og selvsagt kan jeg skrive et innlegg om selvskading,sånn jeg ser på det og opplever det.

«Selvskading er en fellesbetegnelse på atferd hvor en person bevisst påfører seg selv fysisk eller psykisk smerte. Begrepet har blitt diskutert i medisinsk litteratur og man har kommet fram til ulike definisjoner ut fra ulike vinkler. Det er mange forskjellige grunner til at noen mennesker velger å skade seg selv. Mange som bedriver selvskading beskriver at selvfremkalt fysisk smerte demper vanskelige emosjoner og at det gir en følelse av kontroll«
(Kilde: wikipedia)

Dette er en beskrivelse jeg kjenner meg veldig godt igjen i selv. Selvskading blir som regel forbundet med dette å kutte seg selv,men det finnes så mange andre måter å skade seg selv på som det å kutte seg. Jeg tror ikke alle tenker over nettopp dette.

Det å kutte seg er vel den mest synlige måten å skaden seg på,hvertfall for folk flest. Stor og små arr som aldri helt forsvinner tyder på selvpåførte kutt,og det på den måten er det den formen for selvskading at folk flest forbinder med ordet selvskading.

For oss som sliter psykisk vet at det også er mange andre former for selvskading. Ting folk ikke tenker stort over,men som setter like store arr. Om ikke synlige,så «usynlige» Arr som sitter i sjelen.
Men det finnes også andre former for selvskading som er synlige for folk,men de tenker ikke over at det er en form for selvskading.

Foruten å kutte seg så er også selvskading å sulte seg,spise og kaste opp,misbruke alkohol/rus/andre medikamenter som er skadelig å bruke over tid/overdoser og la seg utnytte seksuelt,bare for å nevne noen.

Om noen ser en jente med anoreksi så tenker de bare:»stakkars jente,hun sliter med spisefortyrrelser». Men samtidig er dette en form for selvskading,hun sulter seg for å bli tynnest mulig,sulte seg til døde. Men folk ser kun spiseforstyrrelsen.
Alkoholmisbrukere/rusavhengige blir som regel sett på som «bare» alkoholikere/narkomane.

Om ikke alle,så hvertfall de fleste har grunner for at de utvikler den ene eller den andre formen for selvskading. De har en indre smerte de må dempe eller rømme vekk ifra,og tyr til sånne løsninger,fordi de trenger en «pause» fra det vonde. De demper den indre smerten.

De fleste former for selvskading gir også en avhengighet som det er vanskelig å komme ut av. Man blir avhengig av å skade seg,fordi den indre smerten dempes kun i den korte perioden selvskadingen pågår,og litt i etterkant av den,men den forsvinner ikke,og derfor fortsetter den. Det blir en evig sirkel som det derfor kan ta lang tid å komme vekk ifra. Dessverre vedlikeholdes selvskadingen for veldig mange,fordi den indre smerten ikke behandles,og det finnes så mange triggere rundt omkring som gjør at trangen til å skade seg øker. Og det blir en måte å overleve hverdagen på,som igjen fører til at dette blir en stor del av et menneskes liv.

For min del er bulimien blitt en så stor del av livet mitt at den er blitt «normalisert» for meg. Jeg vet at det er selvskading,samtidig som jeg ikke ser på det som selvskading. Det er «bare» hverdagen min. Jeg vet at kroppen min kan gi etter når som helst,at hjertet kan stoppe,at jeg kan kveles når jeg står med hodet over doskåla,men det skremmer meg ikke. Jeg er blitt likegyldig. Jeg tror nok mange andre som skader seg på en eller annen måte også tenker sånn,at de ikke bryr seg om hva som vil skje med dem.

Uansett form for selvskading så er det veldig trist at så mange sliter med det. Det er mange mennesker som ikke kan sette seg inn i hva det vil si å være en selvskader,rett og slett fordi de har for lite kunnskap. De har veldig lett for å stemple selvskadere som «emo» f.eks,noe som forteller meg hvor uvitende de faktisk er. De aner ikke hva det faktisk dreier seg om,og istedenfor å gidde å skaffe seg kunnskap om det så slenger de heller ut av seg så mye crap at det blir for dumt. Men som sagt,ved å uttale seg om ting de ikke har peiling på,så viser de jo også hvor inkompetente de er oppi hodet sitt. De kaller selvskadere for tapere,at de er svake mennesker,men tingen er nettopp den at alle som sliter psykisk,på en eller annen måte er de sterkeste menneskene,fordi de har lært at livet ikke er en dans på røde roser,at man kan seile gjennom livet uten noen hindringer. Vi lærer at livet kan være tøft,og ikke alltid er like enkelt å leve.Det gjør oss bedre rustet når vi møter motstand. Hva skjer med dem som aldri har møtt motstand den dagen de faktisk møter motstand? Jo,de faller som regel,og de faller fort,mens vi holder oss oppreist når det stormer som verst.

Selvskadere er de sterkeste menneskene,fordi de lærer å leve livet «the hard way»

Folk som uttaler seg om ting de er uvitende om er for meg patetisk,de har ikke peiling på det livet faktisk kan gi oss av motstand.

Peace out.