Det er ganske rart å tenke på at så mange faller i fellen på maten når ting blir vanskelig.Man mister matlysten,man overspiser,man spiser og kaster opp. Man trenger ikke slite med maten til vanlig,likevel er det så mange som kommer til dette problemet når vanskelige situasjoner oppstår.
Jeg pratet i går med en godt voksen mann som fortalte meg at i etterkant av et brudd han var gjennom endte opp med å håndtere sorgen med å spise og kaste opp. Perioden varte ikke lenge,men det var hans måte å «holde ut» sorgen på. Han hadde i mange år levd med en jente som slet med bulimi,så han visste hvordan maten kunne brukes på denne måten,samtidig som han syntes det var vanskelig å leve med en som hadde bulimi. Det som da slår meg er hvordan han også da brukte nettopp denne metoden for å overleve bruddet.
Jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen fordi jeg er den parten som sliter med spiseforstyrrelser selv,men jeg kan ikke se for meg at min partner ville brukt nettopp den bulimiske handlingen for å håndtere et brudd med meg på. Jeg tror kanskje det hadde vært veldig rart for meg,når han vet at dette er mitt problem. Jeg hadde hvertfall ville blitt veldig overrasket,og ikke helt kunne forstått handlingen ved å holde ut sorgen.
Jeg skjønner det om jeg hadde slitt med alkohol,fordi dette er en mer vanlig måte å holde ut på,og fordi de aller fleste bruker alkohol på en eller annen måte. Jeg har selv hatt nære relasjoner med folk rundt meg som har slitt med alkohol,men for min del mistet jeg mer eller mindre lysten på alkohol i etterkant,fordi jeg hadde hatt det så nært på meg,og det bød meg rett og slett imot å selv bruke alkohol da. Det gav meg negative assosiasjoner,og ønsket rett og slett ikke å bruke alkohol i etterkant,fordi nettopp det var det jeg ville komme meg unna da jeg stod oppi det. Det gjorde noe med meg,jeg orket rett og slett ikke ha noe med alkohol å gjøre i en god stund i etterkant. Jeg brukte det kun i små og modererte mengder.Jeg orka ikke bruke det måter som gjorde at jeg følte meg som da jeg var i de nære relasjonene med de som slet det.
Tror du at du hadde ville brukt samme måte som du har/hadde levd med ved et eventuelt brudd?
Dum spiro spero 
jeg har vel vært en av dem som tyr til mat når vanskelige situasjoner har oppstått. så kommer skyldfølelser, og man vil da kaste opp i enkelte tilfeller.. jeg har også bodd med en som hadde bulumi, og vil si at det ikke er så enkelt. personen ble til slutt friskere, men fikk tilbakefall ved brudd med kjæresten.. så dette er vanskelig!
Stooooor klems.
Håper at du har kost deg masse i bryllupet i helga.
Jeg slet med mat da jeg var yngre, men heldigvis er det nesten borte nå. Det eneste er i veldig stressende eller vanskelige perioder, da slutter jeg å spise, unntatt ved måltider der det er flere. Jeg mååå liksom ha kontroll, og når jeg mister kontrollen på verden rundt meg, så kan jeg i det minste kontrollere maten..