Hvordan leve med sf syk Laila.


Jeg fikk en liten «utfordring» fra min ex,om å skrive et innlegg om hvordan jeg tror det var for han,som samboer,å leve med meg.

Ouch!
Men jeg tar som vanlig utfordringer på strak arm,så jeg tar også denne.

Jeg vet at jeg ikke var/er enkel å leve med. Humøret mitt svingte veldig (les forrige innlegg),og jeg kunne lett ta meg nær av ting han sa. Jeg kunne eksplodere i sinne,mens han satt der neste helt sjokka,med åpen munn og haka omtrent på gulvet. Jeg var sint,jeg var oppgitt,jeg var fortvilt,forbanna,irritert,frustrert.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare hvordan jeg hadde det,men jeg fant vel ikke alltid de rette ordene,og dermed var det jo forståelig at han heller ikke skjønte.
Når jeg hadde tunge stunder,så var jeg så fordømt sliten,fysisk og psykisk,at alt var et ork,og jeg orka knapt snakke om det som gnagde på inni meg. Han tolka ting feil mange ganger,men han visste jo ikke hvordan han alltid skulle tolke det heller.

Maten var alltid et problem. Han ville aldri tvinge meg,eller stoppe meg fysisk fra å gå å kaste opp etter måltidene,selv om han visste at det var det jeg gikk for å gjøre. Han sa at det kunne gjøre ting verre for meg,og utløse en enda verre utblåsning fra meg. Men han var selvsagt fortvilt,og visst ikke hvordan han skulle håndtere alle situasjonene. Hva godt han kunne gjøre. Og hvordan han skulle gå fram. Jeg skjønner han så godt. Man blir rådvill.

Selv om han også reagerte på sin måte sin måte,så støttet han meg alltid. Han ga meg nærhet,råd,tips,han var villig til å gjøre mye. Jeg vet ikke om jeg alltid ga uttrykk for hvor mye dette betydde for meg,men jeg skjønner også at han ikke følte det hver gang. At han ga og ga av seg selv,uten at jeg alltid ga uttrykk for takknemlighet. Jeg sa det nok ikke alltid med ord,men jeg gjorde ting som man gjør som samboere,jeg laget mat,jeg stelte hjemme,jeg lufta hunden sånn at han også fikk litt pause fra alle turene som måtte gjøres med det å ha en hund. Kanskje gjorde jeg ikke nok. Jeg tror nok at han kanskje ville få det bekreftet med ord også,og der var jeg som sagt ikke alltid like flink.

Han har dratt ned til psykiatriske når det gikk for lang tid mellom timene mine,fordi han mente at jeg trengte mer hjelp. Han var utrolig fortvilt,og synes ikke jeg fikk nok hjelp.

Jeg var/er bitchy,jeg var/er vanskelig,jeg var stille,jeg utelukket han,og han var utrolig fortvilt mange ganger. Han ble sliten av det selv,og det skjønner jeg veldig godt,fordi jeg vet at jeg ikke er enkel å bo med. Jeg er meget sta,(steinbukk)og har en tendens til å si ting rett ut,rett fra levra,og det skjønner jeg at folk kan tolke ulikt. Dette var hvertfall nytt for han,måten jeg uttrykte meg på,både med ord og handling. Han måtte jo nesten få hjertestans mange ganger. Men det er sånn jeg er. Men jeg kan tenke meg (og jeg vet) at dette måtte han sjokkert han noe så inn i gamperæva.

Jeg kan ikke vite fullt og helt hvordan det er for andre å leve med en som er psykisk syk,jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen,men som sagt,jeg vet at jeg kan være vanskelig å bo med,pga humørsvingningene mine,utbruddene mine,handlingene mine,ordene mine. Jeg er sta,og jeg står på mitt,og har litt vanskelig for å inngå premisser av og til,og det må også ha gitt en stor følelse av oppgitthet,og hjelpesløshet for han.

Det er dette jeg kan si,min oppfatning,for hans del. Bare han kan fortelle det fullt og helt.

Advertisements

10 thoughts on “Hvordan leve med sf syk Laila.

  1. Oh den tanken har streifet meg mange ganger. Hvordan er det igrunnen å leve med en som er psykisk syk.. jeg kan bare tenke meg at det til tider må være et sant mareritt. Vi er alle forskjellige, men humørsvigninger utenom det vanlige..oppkast og mat som de ikke kan kontrollere selv om de så gjerne vil.
    Jeg beundrer hver og en av de som klarer å stå ved sin psyke partner og være en støtte og oppmuntring uansett hvor tøfft det er for de.

  2. Det er ikke noe hemmelighet at det ikke er lett å leve med spiseforstyrrede personer. Mat er jo en ting man skal få i seg hver dag, opptil flere ganger for dagen, og disse gjøremålene er ekstremt vanskelige for spiseforstyrrede. Jeg vet jo kun hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse selv, ikke hvordan det er å leve meg en som har det, men har selv vært innlagt med anorektikere og det er ikke alltid like hyggelig å se på hvordan de avskyr hevr eneste matbit de tar i munnen.

    Klem

  3. Det er nok ikke så enkelt å leve med en som er syk med spiseforstyrrelse og/ eller andre psykiske lidelser. En spiseforstyrrelse er det iallfall fryktelig vanskelig, om ikke umulig, å helt begripe omfanget av uten å ha vært i dens klør selv.

    Du skriver så bra, og jeg må si du virker å ha bra med selvinnsikt.
    klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s