Sammen er vi mindre alene

Jeg har lagt ut dette innlegget tidligere,men gjør det en gang til,siden det er kommet fler lesere i bloggen. Jeg vil dele en veldig fin artikkel som en venninne av meg har skrevet i et av bladene til IKS,hvor hun forklarer hvordan det er å ha støttespillere av likesinnede rundt seg. Jeg er selv medlem på dette forumet hun skriver om her. Jeg har fått tillatelse av henne til å dele det med dere her i bloggen min.

«Sammen er vi mindre alene» Synes det er en så fin setning,og den beskriver så godt det forholdet jeg og mine forumvenner har. Det høres kanskje rart ut for mange,men jeg vet at jeg hadde ikke vært her den dag i dag om det ikke hadde vært for støtten og for følelsen av å tilhøre noe jeg har fått gjennom støtteforumet jeg har vært en del av i snart 3 år»

«Det har vært noen 3 lange år,der jeg har vært alt fra veldig spiseforstyrra til litt mindre,og til nå :fighter for freedom. Frihet fra spiseforstyrrelsen og all den elendigheten den tiltrekker seg.

Det er vanskelig å være spiseforstyrra,som dere helt sikkert vet,men jeg fikk forståelse og støtte. Men det var enda vanskeligere å ta skrittet mot friskheten,og da var det ekstra viktig at noen som visste hvordan det er,støtta meg og mine nye fremmede,og ikke minst skumle tanker om frigjørelse. «Dette skal du klare! Vi bare vet det,du har det i deg!»

Så klart det hjalp på med støtten jeg fikk gjennom de hjemme,de rundt meg. Men de kan ikke forestille seg i nærheten engang hvert hinder jeg hadde foran meg.Hvor vanskelig det er å spise og godta.

Det har sikkert mange av dere opplevd,og vet at det kan være vanskelig med utenforstående som egentlig ikke forstår,en føler seg mer alene enn noen gang.

Hver dag er en kamp,survival of the fittest,men hver dag vi overlever er også en seier.

Seier,det høres kanskje rart ut,for mange av oss klarer ikke identifisere oss med det ordet.At vi liksom har klart noe,bra,godt gjennomført.Perfeksjonistene som mange av oss er, så er ingenting godt nok.Og da er det ikke enkelt å se det positive som blir overdøyva av hovedfokuset vårt;det negative.

Da er det godt å sette seg tilbake etter en hard «arbeids» dag,gå inn på dagboka og lese alle de fine og positive ordene som er skrevet i dagboka di.»Du er utrolig flink! Vi er så stolte over deg!» Og kanskje «Skulle ønske jeg var like sterk som deg» fra de som ikke helt har turt å ta skrittet enda.

Det som føltes helt feil tidligere fikk mange motargumenter,og en viss stolthetsfølelse tok sted inni meg. Ja,for om de,av alle,sier det,så må det jo være noe i det.De vet jo hvor vanskelig det er.Og for noen av oss så er de rundt oss hjemme og støttespillere «de uvitende»,og det er nesten irriterende når de kommer med fraser.Klart det hjelper på,men det er likevel noe som mangler.Det er ikke de som gjør noe feil,men de vet ikke noe om hvor vanskelig hvert skritt er,uansett størrelse.Alt fra et mellommåltid til kafebesøk til julemiddag.Og da er det godt å ha noen likesinnede»

Denne artikkelen sier det meste synes jeg,for det er akkurat sånn det er,det er sånn alle av oss på forumet tenker og føler. Ikke alle forum for spiseforstyrrelser er ikke pro-ana forum. Det er dessverre aå altfor mange som tror og mener det,men det er der dere tar feil. Det er en viss forskjell på pro-sider,og på vennskap og støtteforum.

Jeg er veldig glad for at jeg har dette forumet,og vi er en fantastisk gjeng,som trives utrolig godt med hverandre,det er et veldig fint miljø der inne. Og vi har ulike treff hvor vi samles og har det kjekt sammen.Man knytter vennskapsbånd.
Dett er et lukket forum,derfor får ikke hvem som helst bli medlem der,og derfor er det lett å skape god og nære vennskap med de fleste.Vi kjenner hverandre,vi deler tanker og følelser vi ikke kan dele med utenforstående.Vi gir av oss selv,vi deler det mest personlige av oss selv.

Jeg har ikke fått møte alle der inne,men en god del,og jeg håper jeg får møte mange fler av dem etterhvert.

Jeg vil sende en takk til venninna mi for at jeg fikk lov til å dele dette her med dere.

Jeg vil også legge med en link til et innlegge Lise skrev i dag,om hvordan det er å befinne seg i grenseland når det kommer til det å ente stå i problemene,eller å våge å gå veien mot å bli frisk.
Hun forklarer dette så veldig bra synes jeg,så istedenfor å skrive et eget innlegg,så anbefaler jeg dere å lese hennes innlegg her. <—PS: det er visst samme link til 2 av innleggene i bloggen til Lise,så når dere er inne på dette innlegget,gå til hennes neste innlegg som heter :den forbaska mellomtingen.

For å kunne forstå hvordan det oppleves å bli slitt i to retninger,så er det,hvertfall for meg,og mange andre med meg også vet jeg,viktig å ha likesinnede å støtte seg til,som vet,og som skjønner. Det er blant dem jeg hvertfall finner det best å snakke med om nettopp denne vanskelige mellomfasen,gråsonen som Lise skriver om.