Det er forskjell på å kaste opp,og å kaste opp

FetJeg sitter her mer eller mindre sammenknørva oppi sofaen,under pleddet mitt. Halvglaner på noe sånn grensegreier,hvor de stopper passasjerer med noe muffens i bagasjen sin. En luring der som tenkte ha med seg noen kilo fyrverkeri…han hadde også pakket med noen lightere samme med disse rakettene da,for det ene går jo ikke uten det andre. Stakkar da,han tenkte jo sikkert bare å lage et fint show for de han skulle fly sammen med…

Hodet er potte tett (sjokk liksom),snufsete og ganske slappis. Har stappa i meg vallergan nå,så satser på å få sove godt i natt,tror jeg trenger det,sove ut all dritten i kroppen. Beste medisinen det,sove det bort. «bort med seg»

Selv om jeg er slapp,tett i pappen,snufsete og har sår hals,så driter bulimien en lang marsj i det faktisk. Man må være rimelig skakkjørt for at den faktisk tar et par skritt tilbake og avventer situasjonen…Men i dag var det ikke en god nok grunn. Man skulle tro at når man var syk,så ble det også en pause fra sf. Men sånn fungerer det ikke. Hadde det vært så enkelt,så kunne man jo simulert syk hele tiden. Det psyke består selv om det syke melder seg. De bytter ikke på. Psyken er alltid der,og den er alltid større enn syken.

Nå skal det sies at jeg ikke har noen spysjuke nå,men siden jeg er syk,så passer det å ta opp noe som jeg har tenkt en del over,nettopp ang. det å være syk/psyk.

Jeg har lagt merke til at veldig mange omtrentlig brekker seg (ironisk nok) når det snakkes om folk med sf som frivillig kaster opp. Kan skjønne det at mange synes det er nasty å få seg selv til å kaste opp,men når det er gått over til å bli en psykdom,ja da har man ikke så mye man skulle ha sagt. Man kan ikke alltid velge om man skal kaste opp eller ikke,fordi gjør man det ikke,så vil man bli mer eller mindre gal i hodet. Det føles hvertfall sånn. Tankene og følelsene blir så vanvittig ille,og samvittigheten truer med å kvele deg,så da velger du heller å gi etter og kaster opp. Det er sånn det fungerer med bulimi.

MEN,og dette men’et kommer sikkert til å overraske en del av dere…Å ha spysjuka er noe av det aller aller versteste jeg vet om! Og det vet jeg mange andre med en sf også synes!! Jeg hater å spy så lenge det ikke er frivillig!! Helt sant! Og vet du hvorfor? Let me tell you…

1. Jeg hater å vite om det kommer ? ? Eller…?

2.Jeg hater å være kvalm!!! Jeg er aldri kvalm når jeg velger å spy frivillig…

3.Når du har kasta opp alt som befinner seg i magen på deg,til og med magesyren,og du fortsetter å brekker deg,det er helt for jævlig!!! Sånn har jeg det ikke når jeg kaster opp det jeg spiser. Jeg ligger ikke der å olmer meg fordi det er noe der nede som føler seg utenfor,som også vil være med opp. (skjønt når jeg kaster opp frivillig,så skulle jeg gjerne ha visst for sikkert om alt kom med hver gang…men men)

4.Når man kaster opp frivillig,så har du kontroll,når du har spysjuka/dritafull,så har du null kontroll!! Det bare pøser ut, i ufattelige mengder,og det kommer ut gjennom nesen samtidig som det går ut gjennom munnen, det er nasty det!

Nei,jeg kan ikke fordra å ha spysjuka,og jeg kan ikke huske sist jeg hadde det,heldigvis,det er en del år siden for å si det sånn. Alle som får det får min dypeste sympati,for det er et rent helvete å måtte slite seg gjennom det.

Jeg foretrekker å gjøre det frivillig jeg assa,da har jeg kontroll.

Så som dere kanskje nå da har lært,det er forskjell på å kaste opp,og på å kaste opp…