Hvor syk skal man være for å få hjelp?

Dette er et tema som mange av oss sliter med en sf lurer på. Jeg har mange venner som sliter med en sf,og de fleste av dem er veldige syk. En god del har vært innlagt,andre får jevnlig oppfølging,de fleste har psykolog/psykiatere. Alle får ulike tilbud,alt etter sykdomsgrad. Men dessverre så gjelder ikke sykdomsgraden nok i mange tilfeller.

Hvor på BMI skalaen man ligger er ikke alltid like relevant. Sliter man med mat,så sliter man med mat. Både anoreksi,bulimi og overspising utgjør farer for kroppen på ulike måter. Lengden på sykdomsbildet varierer veldig så klart. Noen legger fram problemet sitt tidlig,andre venter i mange år.

Jeg har nå hatt bulimi i 15 år,jeg tok ikke tak og fortalte dette til en lege + helsesøster før det var gått 11 år. Jeg hadde kanskje hatt bruk for hjelpen mye tidligere,men jeg har klart meg gjennom alle disse årene uten noen form for hjelp. Når jeg først tok initiativet til å snakke om det,å søke hjelp,så ble jeg henvist til et psykiatrisk akutt team her i Molde på under en uke. Tilbudet jeg fikk var først 3-4 timer med en psykolog og en psykiatrisk sykepleier. Deretter 1 år med gruppe terapi. Denne gruppen bestod av 7-8 personer med ulike problem. Alle skulle snakke om sitt. Det sier seg selv at det ikke ble nok fokus på hvert enkelt individ sitt problem,og spesielt fikk ikke jeg noe ut av denne gruppen,fordi jeg var den eneste som slet med sf. Det gav meg ingenting. Etter det året var jeg uten behandling i 1 år. Så utløste en episode seg,og jeg var tilbake i behandling. Jeg har nå gått hos min psykiatriske sykepleier i 1 år og 3 mnd. Innleggelse har kun vært nevnt som et «bi-tema» Bare blitt nevnt. Jeg har et sykdomsbilde på 15 år,og jeg sitter fortsatt å snakker med en psyk. Bulimien blir ikke bedre av det,men jeg kan klare å tenke litt anerledes på enkelte ting.

Jeg kjenner folk som er så syke at de knapt kommer seg gjennom dagene,og likevel får de ikke mye tilbud om hjelp. Jeg var fryktelig oppgitt og fortvilt da Karianne ikke ble tatt fort nok tak i da det stod på som verst. Jeg er veldig glad for at hun nå endelig får den oppfølgingen hun har.

Jeg kjenner noen som ikke har slitt med mat så veldig lenge,og de har behandlere som kaster seg rundt så snart de hører ordet sf. De blir henvist,og får tilbud om hjelp.

Jeg skjønner ikke greia. Når mennesker som Karianne,som har slitt så forferdelig lenge,og med så mye,ikke får den hjelpen hun trenger før hun omtrent stryker med,så får andre som ikke har slitt med maten lengre enn et halvt år hjelp på flekken. Dessverre er det sånn at man omtrent må ligge på dørstokken til døden i mange tilfeller før man får hjelp. Det kommer helt an på hvor alvorlig en behandler tar pasienten. Noen kaster seg rundt,andre mener det beste er kun samtaler.

Jeg har kun samtaler. Jeg trives med min behandler,jeg har en plass jeg kan snakke og få ut noen tanker,meninger og følelser,men det er ikke nok til at bulimien min blir bedre. Det er ikke et målrettet opplegg. Det er ikke noe spesifikt jeg skal følge. Jeg har ikke kostliste,jeg har ikke oppfølging på blodprøver,ingenting sånt. Det eneste jeg gjør er å snakke med noen.

Som jeg skrev i forrige innlegg,så er jeg redd for å bli frisk,redd for å gå opp i vekt. Jeg tør ikke,jeg føler en lettere panikk bare jeg tenker på det. Jeg er rett og slett feig. Jeg er ambivalent.

En helt vanlig tanke bl.a mange av oss som har en sf er at vi ikke er syk nok. Andre fortjener plassen mer enn vi gjør. Vi er ikke tynn nok. Når vi har en normal BMI,hvordan kan vi da være syk nok? Blir vi tatt på alvor?
Jeg er ikke noe unntak for disse tankene. Andre er sykere enn meg,andre trenger plassen mer. Det må det jo være,når noen får henvisninger om innleggelser,oppfølginger om de sier at de har begynt å slite med mat,mens jeg har gått 15 år,uten så mye som en hentydning om noe sånn behandling.

Jeg er ok i mine egne øyne heldig som slipper innleggelse,for da kan jeg fortsette å holde kontroll over vekten,mens andre rundt meg er fortvilt fordi jeg ikke får dette tilbudet,eller fordi jeg ikke tør å ta det skrittet. Jeg er syk,men ikke syk nok!

Men jeg synes det er rart,at noen får hjelp nettopp på dette området så veldig kjapt,mens andre må kjempe med nebb og klør for å bli sett og hørt,selv når de omtrentlig ligger på kanten av stupet,og har kjempet i uendelig mange år.

Jeg sitter nå her med ambivalente tanker og følelser,fordi søstra mi så forferdelig gjerne vil at jeg skal legge meg inn,at tiden er inne for å jobbe meg ut av dette her nå. Jeg er redd,jeg klarer nesten ikke tenke,jeg legger litt lokk på tankene. Jeg skyver det unna. Jeg håper ting skal bedre seg litt,sånn at det i mitt hode mener at jeg ikke trenger noe innleggelse fordi jeg ikke er syk nok. (Her prøver jeg å lure meg selv trill rundt til å tro at dette går an)

Jeg sitter i skrivende stund med en halsbetennelse,men det hindrer ikke bulimien i år å kjøre på med sine raptuser. Jeg er slapp og sliten,men det er ingen unnskyldning. Jeg kan ta en smertestillende for å dempe smertene,men de forsvinner ikke,ikke med det første. Jeg skulle ønske jeg kunne ta en pille sånn at jeg ble bra på en,to,tre,istedenfor 1,2,3,4,5 år…

…men er jeg syk nok?