Når mat blir en besettelse

«Jeg må lage nok mat» -Nok til hva? Et lite normalt måltid,som til et normaltspisende menneske? En som pirker i maten? En som overspiser? En bataljon?
Jeg tror aldri jeg lager nok mat. For meg betyr det nok til at jeg kan spise meg stappa full sånn at jeg kan kaste det opp igjen,selv om jeg også ville ha kasta det opp igjen om jeg kjente jeg var i nærheten av noe som kunne ligne det å være mett. Og også om jeg ikke kjente på mettheten engang,men fordi jeg kjente på samvittigheten. Når man har levd med en sf så lenge som jeg har gjort,så er det absolutt ingenting som er normalt når det kommer til mat. Har jeg mat i hus,så forsvinner det fortere enn jeg rekker å sukke for meg.Har jeg ikke mat,så kjenner jeg på suget konstant,og det gir seg ikke før det verste behovet er dekket. Jeg kan ha frukt og yogurt liggende,men det kan ta tid før jeg spiser det,fordi det til enhver tid er suget etter å ha en runde med å spise og spy som melder seg. Å spise noe lite og sunt er ikke et tilstedeværende behov lengre,selv om jeg til tider kan innta et sånt måltid,om man kan kalle det for det,fordi jeg skal på jobb,eller trening og trenger litt energi. Jeg vet det ikke er nok,men i mitt hode så holder det med dette lille inntaket. Da sier samvittigheten meg at jeg hvertfall har fått i meg mat.

Når jeg går rundt i butikken,så kjenner jeg på fortvilelsen,fordi jeg har lyst på alt,og ingenting. Helst ingenting,men jeg ender som regel opp med alt. Fordi jeg klarer ikke la vær. Kommer jeg hjem uten noe,så vet jeg at suget melder seg,og blir ikke det dekket,så blir alt så forferdelige mye verre. Humøret,følelsene,uroen,tankene,trangen til andre selvdestruktive metoder. Da hjelper det ikke mye å lese en bok,se en film,gå seg en lang tur. Det er utprøvd for lengst.

Man blir hemmet når maten er en besettelse. Når man er i besittelse av mat,er det vanskelig å la vær å følge sf tankene. Man kan velge,man kan kjempe. Av og til vinner jeg,som regel taper jeg. Jeg vinner fordi jeg har dager innimellom hvor jeg ikke har matlyst,eller jeg uvel,eller mangler energi til å utføre en runde med å spise og kaste opp som igjen tapper meg for enda mer krefter.
Jeg taper fordi suget og behovet er så stort at det må fylles.

Mat er alt eller ingenting,men som regel er det alt. Jeg hater mat,jeg elsker mat. Jeg orker ikke mat,men jeg fyller på like there was no tomorrow. Men når man går i butikken med gråten i halsen,og fortvilelsen er helt på bunnen,da har det gått langt. Altfor langt. Maten har kontroll over meg,selv om jeg liker å tro at jeg har kontroll over vekten ved at jeg i det minste kan kaste opp det jeg spiser.

Spiser så jeg er redd for at magen skal sprekke,så ille at jeg bare har lyst å legge meg ned og gråte ut fortvilelsen,og heller vente på at det gir seg. Men det er enda verre.

Har jeg ikke noe som kan bli en matrett,så skraper jeg sammen det jeg har. Jeg leter alltid i skapene etter noe å spise,selv om jeg vet at jeg ikke har noe der,i håp om at det kanskje er noe der likevel. Men skapene ler hånlig mot meg,»det er ingenting her du kan stappe deg med din feit faen» Kjøleskapet ser kaldt på meg:»her er det heller ingenting du kan spise,her er det kun drikke,dette har du deg selv å takke for» Jeg går ut fra kjøkkenet,og tenker:»jeg vet….»

All mat trigger. Det jeg ser på tv,det jeg ser at andre handler,det jeg ser at andre spiser. Jeg planlegger,jeg regner,jeg handler. Jeg spiser,jeg kaster opp,jeg resignerer.

Jeg har aldri fått noen form for behandling hvor det er rettet mot selve maten.Jeg har hatt noen timer med ernæringsfysiolog,men etter 5-6 timer der,så hadde hun ikke mer hun kunne anbefale eller opplyse meg om. Hun kunne ikke gi meg noen informasjon jeg allerede ikke viste.
Jeg har aldri hatt tett oppfølging med blodprøver,sjekk av verdier,vitaminer,mineraler…Jeg har aldri fått en kostliste å følge. Jeg har aldri hatt oppfølging på tanker og følelser rundt måltider. Jeg har aldri hatt oppfølging etter måltider.
Men jeg har heller aldri besvimt,eller kollapset i løpet av de 15 årene dette har pågått. Jeg har bare spist og spydd. Trent. Spist og spydd. Fastet.

Jeg snakker og snakker. Jeg tenker. Jeg føler. Tanker endrer seg til det bedre. Følelser kan håndteres. Ting endrer seg,men de tar ikke form. De er en sammenkveilet ball hvor det er umulig å finne endene.

Mat er en besettelse. Jeg er i besittelse av maten.