selvkontroll

Warning: ganske langt innlegg!

Laila, tror du oppriktig at noe så vilkårlig som en diagnose er hundre prosent avgjørende for hvilken grad av selvkontroll en har over sitt forhold til mat?

Dette spm,fikk jeg av Kim i forhold til min uttalelse og mening i forrige innlegg. Og jeg vil gjerne lage et eget innlegg om nettopp dette temaet,ut ifra min egen situasjon.

Definisjon på selvkontroll:
Selvkontroll er atferd som resulterer i tilgang til en større forsterker etter en lengre utsettelse. Dette i motsetning til impulsiv atferd, som resulterer i en liten forsterker etter kort eller ingen utsettelse. Det må foreligge en reell valgsituasjon for at man skal snakke om selvkontroll.

For det første,og dette her er det veldig mange som har en diagnose på en eller annen psykisk lidelse enige med meg i; vi er ikke diagnosen,men vi har en diagnose. Og jeg for min del er ikke opphengt i om jeg har en diagnose eller ikke. Jeg trenger ikke diagnosen min svart på hvit for å vite at jeg har bulimi.Det viktigste er at man får riktig behandling utifra det problemet man sliter med. Jeg er hvertfall ikke en av de som vil samle opp mest mulig diagnoser..Jeg har aldri blitt utredet,hverken for bulimi eller bipolar. Men jeg har diagnosen bulimi. Jeg har ikke blitt diagnostisert med bipolar.Jeg kom inn under det bipolare spekteret uti fra noen spm jeg fikk fra min psyk. Bare så dette er nevnt.

For en anorektiker handler det om å ha 100% kontroll. Jernvilje. Å være viljesterk. De fleste kjører et rigid system,med faste rutiner på alt de gjør,og inntar. Trener på tvang,spiser på en spesiell måte,teller kalorier osv.

Jeg har ingen jernkontroll at all. Jeg teller ikke kalorier manisk.Det har jeg aldri gjort. Jeg kan grovregne,legge til litt ekstra her og litt ekstra der,for å innbille meg at jeg har spist mer enn jeg burde. Det skal jeg innrømme at jeg gjør.Men kaloritabellen leser jeg ikke,jeg har ikke peiling på hva enhver ting inneholder av kalorier.
For de av dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg ofte lager meg varm sjokolade,spiser sjokolade omtrent hver dag,jeg lar ikke vær å dra på fest og drikke fordi alkohol inneholder masse kalorier. Jeg drikker pepsi max fordi jeg synes det er den beste brusen,men jeg kan drikke stort sett alt annet også (foruten Cola,den blir for søt for min del,men det hender det blir et glass i jubel året om jeg blir tilbydd et glass,eller om jeg drikker rom&cola) Jeg er ikke av de som lar vær å drikke brus med sukker,fordi den inneholder nettopp sukker.

Å ha en sf handler om mer enn bare mat. Ikke alle skjønner dette her. Det handler også om tanker og følelser rundt egen kropp/utseendet. Relasjoner med andre rundt seg.Å forholde seg til livet generelt. Mat-kropp-tanker-følelser.

Når en først har kommet inn i sf’ns verden,da begynner det å balle på seg,snøballer ruller seg større og større. Man mister kontrollen. Depresjon henger seg på. Uro,selvdestruktive tanker og handlinger,isolasjon fordi man har ritualer man må følge,rutiner som skal overholdes. Selvbildet synker dypt,likeledes selvtilliten og selvsikkerheten. Usikkerheten øker i omfang.

Jeg har nå hatt bulimi i 15 år,og har kun vært i behandling i 2 år av disse 15. Jeg har aldri vært innlagt.Jeg har fullført skole og skaffet meg en bachelorgrad. Jeg har alltid jobbet. Jeg har fungert i det vanlige liv,samtidig som min sf har vært tilstede. Jeg har aldri kunne lagt meg ned og gitt opp. Jeg vil fungere,få livet til å gå opp,selv om jeg har bulimi. Jeg er iherdig. Det er å ha selvkontroll. Jeg nekter å la bulimien ta over livet mitt.

Jeg har ingen tvangstanker om at jeg må trene. Jeg trener når jeg gidder og har ork til det,eller når jeg motiverer meg selv opp til å gjøre det. Det er å ha selvkontroll. Jeg lar ikke tankene bestemme.

Når depresjonen melder seg (det hender ganske ofte nå,men går på stemningsstabiliserende for å regulere det) og uroen kommer som kastet på meg,så er det ikke noe mer jeg hater enn at det skjer. Jeg er drittlei. Jeg kan da kaste på meg ytterklærne for å gå meg en lang tur for å dempe uroen som herjer inni meg. Jeg kan sette meg ned å male,strikke,bruke symaskina,lese,trene osv. Tiltak for å bestandig havne inn i det selvdestruktive. Jeg tar tak. Jeg bruke disse metodene istedenfor å alltid falle på det destruktive. Jeg prøver å unngå, og å beherske impulsive handlinger. Av og til klarer jeg å stoppe i tide før det ender med en overspising som ender med oppkast,selv om det er vanskelig. Det er selvkontroll.

Det er lett å isolere seg og bruke all sin fritid på maten (og for en del,treningen),men jeg prøver å være med på sosiale ting med venner,som å gå turer,shoppe,se film,feste eller what ever. Jeg lar ikke bulimien bestemme over meg 100%. Det er selvkontroll.

For bare 2-3 år tilbake tok jeg meg veldig nær av ting folk sa til meg,jeg var redd for hva folk tenkte og mente om meg. Nå klarer jeg å gi en jevnt faen. Folk får mene og tro hva de vil,det ankommer meg ikke. Selvbildet mitt stinker,men jeg er selvsikker,og jeg har selvtillit (ellers hadde jeg ikke opprettet meg en blogg og utlevert meg selv på alle måtene jeg gjør) Jeg gi lett faen.

Jeg har masse selvironi. Jeg er ikke av dem som blir sint eller reagerer kraftig når det blir spøket med om sf.Jeg spøker med,jeg kan le til jeg griner av vitser eller parodier,fordi jeg kjenner meg så igjen. Jeg lar det så definitivt ikke gå inn på meg.Men når folk som rett og slett ikke har peiling på hva de snakker om uttaler seg,da sier jeg ifra. Jeg står for det jeg sier og mener. Jeg tør å være meg selv.

Fra slutten av 2008-nåværende stund har vært nedtur på nedtur for meg (jobbsammenheng,økonomi,brudd i kjærlighets forhold,venneforhold,depresjon,sf,selvdestruktive tanker/handlinger,selvmord i familien osv) Men,jeg står fortsatt oppreist i stormen. Selv når det stormer som verst. Jeg har til tider veldig selvdestrutive tanker,men jeg klarer å motstå mange av dem (noe de som står meg nærmest vet om) Nå er det maten som er den mest selvdestruktive handlingen jeg gir etter for,framfor rus,alkohol,selvskading,overdoser,utroskap osv osv. Selvdestruktive handlinger kan være så mye. Jeg motstår fra å utføre alle destruktive handlinger som kommer oppi hodet mitt. Det er selvkontroll.

Jeg har innsikt i egen sykdom,noe alle som sliter med en psykisk lidelse har. Jeg feiler og lærer.Jeg vet hva jeg bør og ikke bør gjøre. Noen ganger klarer jeg det,andre ikke. Ofte faller jeg etter for bulimien,men det er ikke alltid jeg gjør det. Jeg prøver,selv om det kanskje ikke virker sånn på utenforstående. Mat er en selvfølge i livet,for å kunne leve,Mat må vi ha. De som har et normalt kosthold skjønner ikke hva det koster oss som har en sf å faktisk klare å spise og beholde mat.Hvilke tanker som hersker oppi hodet vårt,og hvor stolte vi kan føle oss når vi klarer å beholde måltidet framfor å la det ende i doskåla. Dessverre får vi heller da ikke den tilbakemeldingen fra de rundt oss,som burde være våre med-motivatorer,når vi klarer å gjennomføre disse måltidene,fordi de anser det ikke som en stor oppgave å klare å beholde en skive brød eller hva det enn skulle være.
Jeg faller ikke alltid etter bulimien. Det er selvkontroll.

Selv om tanken har slått meg mange ganger,så kommer jeg ikke til å slutte å gå i behandling. Jeg har en god dialog med min psyk. Jeg ser fram til timene,jeg er ærlig med han,forteller det som det er. Jeg har aldri unnvært en eneste time. Jeg møter opp,uansett. Jeg velger å gå dit og ta opp mine problem,og diskutere fram følelser,tanker og atferden min. Jeg velger å la meg behandle istedenfor å gi opp og la bulimien styre fullt og helt over meg og livet mitt. Det er selvkontroll.

Så når jeg skrev det forrige innlegget mitt,så mener jeg ikke å kaste sten i glasshus,men jeg mener at mange ikke vet hvor enkelt de faktisk kan gjøre små grep for å gjøre små endringer som vil føre til forbedring om de ønsker det. Jeg skulle heller ønske at jeg hadde mange andres utgangspunkt enn det jeg selv har. Men jeg vet at jeg har en mye lengre vei å gå for å komme fram til mine mål. Men jeg går framover,jeg er ikke stillestående. Jeg jobber med saken,jeg tar tak. Jeg faller,jeg reiser meg. Jeg faller,men jeg jobber i mot. Jeg velger ikke å legge meg ned,men å komme meg fram. Det er selvkontroll.

Takk til Kim som kom med dette spm. + et par tanker i en annen kommentar,sånn at jeg kunne få skrive dette innlegget,som forhåpentligvis får fram mitt budskap om min bulimi og min kamp.

For de spesielt interesserte,kan lese innlegget mitt om selvtillit her.