«Bipolar lidelse,tilbakevendende depresjon og bipolare spektrumslideleser (stemningslidelser)»
«Dette er lidelser som man har funnet ut er nært knyttet opp til hverandre og at pasientene har mange sammenfallende symptomer.»
Ofte ser man at pasienter med tilbakevendende depressive lidelser og bipolar lidelse og sliter med andre symptomer, som for eksempel bulimi, overspisning, migrene, ustabilitet i forhold til personlighet»
«symptomer på lavt stoffskifte (energiløshet, treg mage, frossenhet, håravfall, tørr hud, tendens til hevelser). Mange av disse lidelsene tilhører det bipolare spektrum og mange av lidelsene responderer på samme type behandling»
«Depresjoner innenfor bipolar spektrum har mange fellesstrekk med depresjon.I forhold til ”vanlige” depresjoner er imidlertid ofte følelsen av manglende emosjonell reaktivitet (særlig glede) markert, man er mer irritabel og opplever større grad av tretthet, har lavt aktivitetsnivå, isolerer seg mer, fungerer bedre om kvelden enn om morgenen og våkner tidlig selv om man er trett og ikke orker å stå opp»
(kilde:ressursklinikken)
Her har dere meg..alt dette her stemmer på meg. Alt har en sammenheng,en komplisert sammenheng,som kan gjøre at det hele blir vanskelig for andre å forstå.Det er tanker og symptomer som går inn i hverandre,og danner en kjemisk blanding som det er vanskelig å sette ord på.Det er vanskelig å forholde seg til alt dette,og det er ikke lett å kunne forklare hvorfor ting er som de er,og hvorfor det er sånn. Det er komplisert. Man sitter med et evig kaos inni seg,hvor tankene kverner som en mølle,som knuses til støv som fyker hit og dit,som gjør det vanskelig å snappe opp.Tanker som er på avveier,tanker på rett kjør,tanker som er på avveie, tanker som kjører rundt i en rundkjøring,tanker som kjører seg inn i en blindgate.Hvordan skal man kunne forklare sånne ting? Hvordan gjøre det forståelig for andre mennesker som ikke kjører i samme bane som deg?
Jeg har bulimi og jeg kommer inn under det bipolare spekterumet.
Anti depressiva har ikke fungert for meg,lamictal (stemningsstabiliserende) har ikke gitt noe særlig virkning,jeg kan ha en bitteliten periode,som kan være noen dager,men jeg havner alltid tilbake til depresjonen.Det er en veldig frustrerende plass å befinne seg i.
Dette her forklarer hvertfall hva jeg sliter med,det gir et lite innblikk som kanskje kan vise andre hvor kompleks dette her er,og hvorfor det er så vanskelig å forklare og finne de rette ordene for å beskrive det som foregår oppi hodet mitt,og hva alt dette her går ut på.Det beskriver mine symptomer.Det beskriver at jeg har en stemningslidels og at bulimien også er en del av sykdomsbildet.
Jeg er delt i 3,Laila som person,bulimien og det bipolare. Er det rart jeg opplever tilværelsen vanskelig,frustrende,håpløs,maktesløs og utmattende?
Jeg går rundt i en spiral.
Dum spiro spero 
Har du noen gang prøvd litium? Bipolaria hadde god nytte av dette grunnstoffet for å bekjempe den bipolare lidelsen. Det står om det på denne adressen.
http://no.wikipedia.org/wiki/Litium
Du har ellers gjort en heroisk innsats for å forklare situasjonen til oss som mangler lignende erfaringer. Men dette er vel nesten som å skulle forklare hvordan farger er til en som er født blind…
Hei Laila!
Jeg har selv blitt sånn halveis utredet for bipolar, eller, jeg vet ikke helt, psykologen lurte i allefall på om jeg hadde det, men la det fort ifra seg igjen… Men jeg kan tenke meg at det ikke er noe god diagnose å ha! Har selv vært innlagt med en som var bipolar og hun var opp og ned i hunmøret bare på noen dager.
Nå er det anngår spiseforstyrrelsene mine går jeg ikke i behandling for dem selv om jeg har slitt med det siden jeg var 11-12 år. Jeg har PTSD og går i behandling for det og er under utredning for dissosiasjons lidelse. Det jeg mener med at psykologen min ikke tar meg seriøst er rett og slett fordi hun mener spiseforstyrrelsene mine ikke er så alvorlige, hun gidd ikke snakke om det en gang, så derfor har jeg gidd opp, jeg holder det for meg selv og bloggen min. Søstrene mine for ofte vite litt da i tilegg siden jeg kjenner jeg har behov for å snakke om det.
Klem, Vikkan.
jorunn : jeg går ikke på litium,det er mer for de som svinger veldig ofte,og som er mer på den maniske siden.Jeg går på lamictal,som er for de som er mer på den depressive siden. Dessuten leste jeg i går at litium gir vektøkning,så den skal hvertfall ikke begynne på,den blir å kaste sprit på flammer!
vikkan: ingen vil vel ha bipolar,men for noen kan dette ikke kureres vekk,og man kan ha det hele livet.
Jeg begynte ikke med behandling for min sf før etter 11-12 år selv,men min er vel det man kan kalle alvorlig,men vet ikke helt hvor alvorlig min behandler ser på den da…jeg har aldri f.eks blitt foreslått innleggelse for min min sf.
klemmer til dere begge 🙂
Høres ufattelig slitsomt ut.
*klem*
Å jeg kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver. Bipolare suger..(kan jeg skrive det?) Overlegen sa idag at det varer livet ut men at det går ann å få det stabilt..venter i spenning. Så rart å lese at vi går på forskjellige medisiner selv om vi har nesten samme diagnose…lamictal som du bruker og litium som jeg bruker. Ikke føler jeg at jeg har noen virkning enda av litium , men det tar tid å finne den rette dosen og for oss som er litt utålmodige så er det langsom pining 🙂 ønsker deg en super duper deppresivfri helg 🙂
stor klem
uhm..må jo bare slenge inn det med stoffskifte. Jeg har jo litt problem med det. Når jeg endelig klarer å slutte å bite negler etter nesten 30 år…ja da får jeg stoffskifte som gjør at de fliser seg og knekker…sukk
Som Jorunn sa -jeg ble raskt stabil på litium, i tillegg ble jeg nesten over natta kvitt bulimien/spiseforstyrrelsene som jeg slet med i nesten 20 år.
Det er nesten så man ikke skulle tro det var sant!
Jeg har heldigvis ikke opplevd vektøkning etter at jeg begynte på Litium. Tvert i mot faktisk.
Men jeg har inntrykk av at leger/psykiatere kan kvie seg litt for å gi ut ut litium, fordi det trenger mye jobb og oppfølging.
Håper du snart får den behandlingen du trenger -for det fortjener du!
Stor klem fra «ikke lenger fullt så Bipolaria»
Uff, jeg skjønner hva du mener med en del av dette. Nå sliter heldigvis ikke jeg med spiseforstyrrelser, men resten kjenner jeg meg igjen i. Ikke er jeg diagnostisert som bipolar heller, men av og til kan jeg begynne å lure på grunn av de store opp og nedturene som kan finne sted bare på en dag… hmm.
takker og bukker for kommentarer 🙂
nei,som sagt,ikke vært snakk om litium for min del,da den er forbeholdt de som er mer på maniske siden. Tviler også sterkt på at sf min ville forsvunnet over natta…
Jeg gikk på anti depressiva,fontex,på dose for bulimi,jeg var kvalm de første ukene,men etterhvert som kroppen ble vant med dem,så var det tilbake til det samme gamle mønsteret..så ja…
Det der var som å lese om meg selv… Skremmende:/