Om behandling av psyk. lidelser

Tenkte jeg skulle skrive et innlegg som angår dette her med behandling og hva som må til for å komme seg opp på rett side av en psykisk lidelse. Jeg henviser her til sf, da dette er min hovedgruppe. Men dette her brukes også for mange andre psyk. lidelser. Jeg henviser fra to bøker jeg har, Finn Skårderud’s sterk/svak (håndbok om sf9 og Spiseforstyrrelser,en håndbok for foreldre og andre pårørende skrevet av IKS (interessegruppa for kvinner med sf) og anoreksi/bulimi-foreningen.

Først av alt :

Sf er et komplisert samspill mellom biologi og psykoligi. Noen opplever selv at det er mest biologi: kroppen går sine egne veier. Mange andre,særlig de som har hatt problemet noen år, kjenner og erkjenner at det er tanker og følelser på ville veier.

Sentrale trekk i sf er motstridende følelser,blandede følelser og det som kalles ambivalens. Den som har en sf vil og vil ikke, kan og kan ikke, tør og tør ikke. Hun kan være handlingslammet av tivl og sine indre dobbeltheter. Mange beskriver dette som sitt indre kaos. Mange er også ambivalente til å bli friske. Selv om de lider,føler mange at de «får noe». De er redde for å gi slipp på dette. Grunnmuren i behandlingsarbeidet er å fremme motivasjon. God hjelp forutsetter holdning og handling. Handling er konkrete råd og teknikker. Holdning er å anstrenge seg for å forstå. Hjelp handler om å skape trygghet for endring. Og det handler om å fremme mot hos dem som har sf. Mot til et bedre liv. Så enkelt,så komplisert.

Det er vanskelig å forklare hvorfor så mange av oss har så vanskelig for å ville ut av en sf, selv om den tar knærken på oss mange ganger. (knærken= et ord jeg kom på i farta, som sikkert betyr noe lignende som knekken, hehe) For mange er sf’en noe som er *vårt*, noe som bare vi styrer og kontrollerer..den gir mange av oss noe trygt på en måte. Vi bestemmer inntaket, vi bestemmer om det skal komme opp, eller beholdes,eller om det skal trenes av,eller bruke avføringstabletter for å justere inntaket. Mulighetene er mange. For min del (og for mange andre) har vi hatt sf i livet vårt i så mange år, at det er en del av hverdagen vår, og man kan si at det er normalisert. Så det vi holder på med,er ikke unormalt eller skummelt på samme måte som utenforstående ser det.

Når det kommer til behandlingsmetoder, er vi også ulike. Noe kan funke bra for noen,mens det ikke funker i det hele tatt for andre. Jeg fikk i gruppeterapi i et år, i en gruppe med folk som hadde ulike problemstillinger. Psykiateren som var gruppeleder mente at man kan få utbytte av å være i en sånn gruppe, for man kan ha mange av de samme opplevelsene og inntrykkene som andre mennesker selv om man er i ulike problem. Men, dette her fungerte ikke for meg. For det første ble det altfor lite tid til hver enkelt i gruppa, og når mange der attpåtil ikke viste mye om hva en sf går ut på, så følte jeg at jeg var like langt. Jeg har snakket med ei av de andre i gruppa i etterkant av at jeg sluttet, for henne føltes det rett å være i gruppe. Vi er ulike og har ulike behov. Nå går jeg hos psykiater, hvor kun jeg er pasienten. Der får jeg hvertfall fokusert på mine problem. Jeg er litt sånn usikker på om dette også fører meg noen vei, og kanskje burde jeg hatt mer eller annen type behandling,jeg er jo fortsatt med begge beina hardt most oppi sf og depresjonen og alt det andre.

Det finnes ulike typer tilbud av behandling, alt etter alvorlighetsgrad og hvilket tilbud helsetaket man er inn under har. Jeg kan ramse opp : fastlege så klart, psykolog,psykaiter, fysioterapeut. Hos psykolog finnes det 3 typer terapiformer:

*kognitiv tilnærming: det går ut påå bevisstgjøre sammenhengen mellom tanken som går forut for negative følelser. Pasienten må lære å gripe fatt i tankeprosessen som leder til negative følelser og de uhensiktsmessige handlingene.

*atferdsterapeutisk tilnærming: Atferd er lært utfra hvilke reaksjoner en har fått på den, og at den kan læres om igjen.

*Psykoanalytisk tilnærming: Gjennom dialog forsøker å forstå mer av bakgrunnen for de psykiaske forstyrrelsene pasienten lider av.

For de yngste som utvikler en sf kan de oppsøke hjelp hos helsesøster, få hjelp via PPT (pedagogisk-psykoligisk tjeneste), behandling ved Barne-og ungdomspsykiatrisk tjeneste (BUP), senter for barne- og ungdomspsykiatri,behandling på institusjon,sykehus,medikamentell behandling, og alternativ behandling.

Så det er mange veier å gå, og ulike tilbud å få. Problemet er bare at så ulike som mennesker er, er det ulike behandlingsmetoder som funkerer på hver enkelt også.

Men viktigst av alt, det er dette her med ambivalensen. Den er grodd fast veldig godt, og vanskelig å komme seg ut av. Så motivasjon er alltid nøkkelordet!

 

Advertisements

4 thoughts on “Om behandling av psyk. lidelser

  1. Kjenner til dette med ambivalens og frykten for å bli "frisk" (uansett hvor på jordet det høres ut). Også dette med normalisering. Og som du sier, kan disse beskrivelsene stemme for psykiske lidelser generelt. Jeg håper du får noe ut av din behandling og at du er på rett vei!

  2. Du har laget en meget god oversikt over problemene ved spiseforstyrrelser.Likevel har du ikke svart på det spørsmålet jeg egentlig stilte. Det er ikke så rart,for det klarer trolig ingen andre heller. Likevel mener jeg det er nyttig å stille slike spørsmål,og reflektere litt over hva svarene kan være.Spiseforstyrrelser er en nødløsning.Alle nødløsninger gir fordeler,for ellers hadde ingen valgt dem.Samtidig er de også skadelige.Det å gi avkall på de fordelene nødløsningene gir og starte på en ny vei er skremmede,for en mister goder samtidig som alternativet er ukjent. Den fordelen spiseforstyrrelser gir,er følelsen av kontroll. En bestemmer selv om en vil spise,la være å spise osv. Men da er vi over i neste spørsmål.Hvorfor er det så viktig for noen mennesker å føle at de har kontroll at de velger nødløsninger som de vet at er til skade for dem selv?Jeg tror grunnproblemet er mangel på en avgjørende erfaring,erfaringen av helt å være sett og verdsatt. Uten en slik erfaring med seg selv som person,kan en ikke trygt forankres i seg selv. Det er derfor nødvendig å fortøye livsskuten til ett eller annet som flyter forbi–noen velger det ene,og andre noe annet. Jeg tror også at mangelen på denne grunnleggende erfaringen gir en følelse av ikke å være bra nok. Det er derfor nødvendig at "det gamle mennesket" skal dø, for deretter å gjenfødes som et menneske som er verdt kjærlighet. Noen forsøker å tilintetgjøre seg selv sjelelig,og andre fysisk. Men selv om nødløsningen er destruktiv,er målet konstruktivt–det å kunne leve ut sitt eget,indre liv i frihet i samspill med livet rundt seg.(Hvis dette ble vel filosofisk,Laila,så la være å publisere det. Det er greit for meg).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s