Jeg overlevde stikket.

Det er virkelig en prøvelse uten sidestykke å komme seg opp kl. 08 når man knapt har fått blund på øyet om natta. Siden det gikk ad undas i kveld kveld, sånn matmessig, så var jeg ikke ferdig før sent, og da var det også for sent å ta noe å sove på, dermed har jeg prøvd på en normal natt. Vel, det ble ikke normal. Det føltes som jeg ikke sov noe i det hele tatt, men på grunn av små klipp av drømmer, så kan jeg vel si at noe øyeblikk på øyet ble det vel. Bittert å måtte rulle ut av senga klokken 8 uansett. Men jeg måtte jo. Jeg måtte jo få unna det derre stikket. Kom ned dit sånn akkurat på slaget, men kom inn litt over tiden. Vikarlege. Finfint. Aldri sett trynet før, men mennesket var da hyggelig. Brukte litt tid på å krysse av det jeg skulle sjekkes for, men fant alt til slutt. Det er jo ikke måte på alt de skal sjekke da. Det var stille der så tidlig på morgene, noe som gjorde at jeg satt først i lab kø. Dette går da kjapt tenkte jeg. Fort gjort å ta en blodprøve. (Selve legetimen gikk også fort) Jadda, så der satt jeg da. Å vente og venta og venta. En halv time. Da var hun damen som var der inne og gjorde gud vet hva, endelig ferdig, og det ble min tur.

Vikar der også??????? Skrekk og gru!!!! For det første har jeg sprøyteskrekk, og synes det er ubehagelig selv om det er flinke damer som tar dem. Og så skulle liksom en student stikke den derre fæle nåla i meg?? Jeg visste ikke jeg skulle le eller grine, så jeg gjorde ingen av delene. Jeg var blodig alvorlig. Så bare ja og mm. Sett deg der du, bort i stolen der. (Akkurat som at jeg aldri har vært der før, og ikke vet hvilken stol det der. Det var bare to stoler der, og jeg vet at jeg ikke skal sette meg i den som de skal sitte i), og jeg bare, jah. Hun finner fram utstyret, og jeg ser i yekroken at hun tar fram det ene glasset etter det andre, og jeg lurer på om hun har tenkt å tappe meg helt for blod. Så strammer hun den derre strikken, sånn skikkelig hardt, så klasker hun på årene, med en iskald finger, i håp om at den skal sprette mer fram på den måten. Hallo i luken, åren trakk seg nesten inn i seg selv jo, den frøys jo nesten i hjæl. Men så kom den fram igjen, sånn såvidt. Den som klart og tydelig vises sånn ellers i året. Nå kommer det et lite stikk her, sier hun. Nei du sier ikke det tenkte jeg. Nå ble jeg overrasket får’n si. Så var tappingen i gang da. Jeg venta bare på å kjenne den første svimlingen, men jaggu så uteble den gitt. Går det bra spør hun. Bra du liksom. Tenkte jeg, men sa bare mm, og glante i veggen. Trodde aldri hun skulle bli ferdig, men hun ble nå det til slutt da. Og så måtte jeg holde bomullsdotten, sånn at hun kunne rive av en meter med teip og klistre den over. Snakk om å skrumpe sammen skinnet på innsiden av albuen. Så stakk (ohoho, ordspill altså) jeg ned for å trene.

Stappa i meg et eple, og kjøpte meg en sportsdrikk, sånn for å få i meg litt sukker, i aller tilfelle, for å unngå å svime av midt under økten. Reiv av teipen, og satte meg på sykkelen, og spinnet meg gjennom en time. Så første halv del av håndballkampen mens jeg satt der og tråkket. Rundet av med litt magekjør, og ti minutter på tredemølla, hvor jeg gikk, uten sko, i bare strømpelesten. Det var dumt av meg, nå er det pain under beina. Ikke akkurat noe behagelig underlag å gå hardt på i ti minutter. Kjennes ut som vannblemmer, men finner pokker meg ingen…gawd. Satt meg i sofakroken med en kopp kaffe for å se andre del av kampen, kunne jo ikke bare gå da liksom. Så da satt jeg der da, og i det det er igjen 1 minutt, og jeg tror jeg skal gå ut av mitt gode skinn av spenning, ja da kommer det ei gammel røy og stiller seg midt foran. Og jeg bare..????? Hoppet meg inn mot midten av sofaen, og fikk en åpning hvor jeg fikk med meg siste rest. Uavgjort liksom.

Måtte innom apoteket en tur før jeg tråkket meg hjem, og inn i dusjen. Lurte fælt på hva jeg skulle gjøre resten av dagen, siden jeg hadde trent så tidlig. Men så hadde jeg en oppgave jeg måtte få gjort unna, så da var det å sette i gang hjernecella, vri den fram og tilbake, og kaste seg ut i det. Jeg skrev og skrev, lagret som dokument, og igjen måtte jeg trykke «send» mens jeg satt der med en sånn glp, hva har jeg gjort nå følelse i magen. Jaja, I did my best. Tror jeg.

Hadde liksom gleda meg til turn i kveld da, og så er det menn…det er ikke like gøy. Men men…jeg overlever vel det også.

Har gått bra med maten så langt forresten. Thats something I guess.

Ny sjekk.

I dag var jeg hos tannlegen igjen, har ikke vært der siden april. Jeg skulle selv ta kontakt for ny time da jeg kom tilbake fra Modum i begynnelsen av mai, men så har det blitt utsatt, glemt, utsatt, glemt. Da jeg endelig tok kontakt igjen, så hadde han akkurat gått ut i ferie. Selvfølgelig. Alt har gått helt fint mellom april og fram til jeg ringte. Et bare dager etter at jeg ringte, da han var ut i ferie, da knakk jeg selvsagt en bit av ei tann. Jeg har ikke kunnetygd på høyresiden siden da, for det bare iste. Tydeligvis åpent ned til nerven eller noe. Han fikk sett på det i dag, og heldigvis var det ikke noe verre enn at det var en bit av fyllingen som var ramlet bort. Fort gjort å fikse. En bedøvelse, borret vekk litt, og inn med ny fylling. Greit at ikke alle inngrep er like omfattende. Grei pris også.

Jeg hadde time midt på dagen, så jeg hadde pakket med meg treningsklær, sånn at jeg kunne ta dagens økt da jeg ferdig, det er bare 3 etasjer lengre ned. Jeg skulle se turnfinale på kvelden, så da tenkte jeg at jeg likeså godt kunne få unna treningen tidlig, istedenfor å dra ned igjen litt senere. Legekontoret ligger vegg-i-vegg med tannlegen min, så da stakk jeg hodet inn for å høre om jeg bare kunne sette meg ned og vente for å ta den blodprøven som behandleren min helst ser at jeg får gjort. Om det var noe spesielt jeg skulle få sjekket? Vel, hvertfall kalium sier jeg. Da må du ha legetime. Dessuten har du ikke tatt blodprøve siden slutten av september, så da må du nok ha en legetime. Har en time ledig om en time. Jeg tenkte at det var litt vel drøyt å sitte der å vente i en time, + litt lengre, siden timene alltid blir forsinket. Ikke rakk jeg å trene noe særlig på en time heller, så jeg spurte om det var noe ledig i morgen. Da må du ringe igjen i morgen. Eller vent litt…jeg setter deg opp på time kl. 08.50 jeg. Og jeg bare….zzzzzzz. Men greit. Da får jeg det gjort, kommer meg opp tidlig, og får kanskje noe ut av dagen. Ta meg en treningsøkt igjen når jeg først er der nede. Med mindre jeg svimer av etter blodprøven, you never know.

Nå har jeg ikke trent styrketrening siden torsdag, 4 dager uten. Jeg har kun gått turer de dagene, så jeg trodde jo at jeg var fit for fight igjen nå. Men det var utrolig tungt å løtfe i dag. Som at all styrken i meg var helt blåst bort. Tungt, tungt, tungt. Treningen føltes som et ork, noe ble halvhjertet, noe ble med lavere vektere. Jeg blir så irritert når treningen blir sånn. Når alt bare føles feil. I tillegg så ser jeg kroppen i speilet, og alt jeg ser er bare feil der også. For mye her, for mye der. «Opp på tredemølla!!» Jeg gikk på tredemølla etterhvert. Men jeg kan jo ikke løpe, på grunn av knærne. Så jeg gikk. Spesielt høyrekneet var ikke begeistret for det i dag. Verst var det på vei hjem. Men jeg kan jo ikke slutte å gå heller. Og jeg overbelastet jo ikke knærne. Jeg bare gikk. Når jeg kjenner på betennelser, føler at alt er tungt, og hater det jeg ser i speilet, så blir jeg bare sur og irritert. Hat, hat, hat. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått foran speilet og løftet vekter, og hatt lyst til å pælme vektene i speilet, i blindt raseri over det jeg ser. Da må jeg bare trekke pusten, og se vekk en stund.

På sånne dager går det galt. Og selv om det i utgangspuntet ikke er greit, så er det greit likevel, if you see what I mean. Det er ikke sånn at jeg blir mer irritert når det går galt, irritasjonen er den samme uansett. Noen dager føles bare mer feil enn andre. Det trenger ikke å ha skjedd noe, det holder i massevis at jeg har en såkalt «feitdag». Der jeg føler meg 100 kilo tyngre enn dagen før, selv om jeg ikke ser noen endringer i speilet. Det holder i massevis at jeg ser det samme fettet som jeg så i går, og så blir det dobbelt så ille i dag enn det var i går.

Jeg har en liten oppgave jeg må gjøre, har ikke noe bestemt tid jeg må få gjort det innen, men vil jo helst få det gjort så snart jeg kan. Grubler meg halvt ihjæl på hvordan jeg gjøre den. Men det blir det blir, jeg får det vel til på et vis, så får det gå som det går. Jeg har jo forsåvidt såvidt begynt så lenge jeg tenker, haha. Det er vel der de fleste oppgaver begynner, i tankeprossesen.

Jeg har fått en liten dose med idrettslykke i dag. Turn for kvinner. Jeg elsker turn. Det er noe jeg har likt i alle mine år, helt siden jeg selv drev med det. Det er ikke ofte det vises på tv, så det går 4 år mellom hver gang jeg ser da. Det er noe magisk over turn. Det går heldigvis flere kvelder denne uken, så jeg skal hvertfall ha med meg kvinne finalene. Må si jeg er litt imponert over han derre pil og bue fyren assa, han har jo gjort det bra i dag. Heia Norge.

Må vel nesten hoppe tidlig i seng i kveld, sånn at jeg kommer meg opp for å bli stukket ihjæl i morgen tidlig. Gleder meg ikke akkurat.

Når alt bli et ork.

Du veit den følelsen når du er så fordømt sliten at du bare har lyst til å grine? Fordi du er så sliten? Når alt virker som en oppgave av en annen verden? Når selv den minste lille ting kan få deg til å ville slå hodet hardt i veggen, for så å segne om? En sånn dag har jeg i dag. Eller har hatt, den er jo snart over. Dagen har forsåvidt vært ok den, ikke så altfor stressende på jobb, men klart, utover dagen så vil man jo kjenne at man faktisk har vært på jobb i noen timer. Når energien begynner å ta slutt, når hodet blir tungt, når øynene går i kryss. Og det har vært himla varmt i dag. Ikke sånn at hele dagen harbestått av sol fra skyfri himmel, neida, mer sånn trykkende, nesten klamt. Og regn, og sol.  Sommerregn. Og vindstille. Ikke et aldri så lite puff engang, knotten sværmet rundt, og bare ventet på at et hode skulle stikke ut av døra. Da er de over deg som kjøtt etende monstre, med en vid åpen kjæft hvor sikkelet sprutet veggimellom. Og du kommer inn igjen, og ser ut som du har fått et akutt tilfelle av røde hunder. Sånn er det her.

Luften går alltid ut av meg etter at arbeidsdagen er over, da siger jeg sammen til en klump. Sliten, trøtt og lei. Sånn sliten at jeg bare har lyst å skrape meg selv sammen, og slenge meg borti en krok hvor jeg kan grine mine sutretårer. Og så er det jo trening da..skal, skal ikke, skal, skal ikke. Bør, burde, må. Jeg var der ikke i går, og jeg var der ikke på tirsdag. Jeg glante ut av vinduet 2-3 ganger, bare for å se om det virkelig skulle begynne å regne igjen eller hva. Det ble liksom været som ble avgjørende for om jeg skulle dra eller ei. Det så ut som det skulle begynne å regne, men det gjorde det ikke. Så da dro jeg. Sliten i kroppen, vondt i ryggen, tom i hodet, tappet. Må, må, må.

På sånne dager, så føler jeg at treningen min også blir sånn halvveis. Jeg blir irritert fordi det er begrenset hva jeg kan gjøre. Knærne er ikke helt bra, betennelse i bicepsene, og tydeligvis en muskelstrekk like under ene skulderbladet. Noen øvelser gjør vondt, og blir da bare halvveis, og da blir jeg sur. Jeg har pratet med en personlig trener der nede, og hun anbefalte meg å trene bicepsene, lavere vekter, flere repetisjoner. En betennelse er avfallsstoffer som ikke har blitt tømt, derfor må jeg trene, for å få blodsirkulasjonen i gang, sånn at betennelsen kan avta. Det har faktisk blitt bedre, selv om det ikke er bra. Men jeg liker ikke at treningen min blir amputert. Og når jeg først er irritert, så blir også kroppssynet forverret, da ser jeg hvertfall bare feil. All over. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til, eller tenkt tanken, på å pælme manualene i speilet foran meg. Fordi jeg ikke orker se meg selv, lårene mine, magen…På en dag som denne, så går nesten verden under når jeg er så sliten, og i tillegg må forholde meg til skikkelsen i speilet. Sånne dager er bare slitsomme.

Jeg fikk trent litt, jeg tok meg ikke helt ut, selv om hodet sa en ting, så ga jeg meg faktisk etter kun 1 time. Da maktet jeg ikke mer, og jeg skulle i tillegg gå hjem, og det tar en halv time, oppover. Satser på å hente inn litt energi igjen i løpet av helgen. Jeg skal hvertfall sove lenge i morgen. Trenger det kjenner jeg. I dag fikk jeg en litt spennende mail. Mailen i seg selv var vel ikke så spennende kanskje, men det som stod. Nå er en avtale i boks, så blir det spennende å se hvordan det blir. Men først helg. Og dere vet vel hva det betyr…har skrapet sammen noe denne uka også..gud som dere gleder dere.

 

trusa mi – jeg aner ikke hvor den er, om det var det du lurte på. Ikke vil jeg vite det heller.

langfota kongle – seriøst, det kom inn en her i går, jeg trodde jeg skulle dævva av slag. Men jeg var snar, så jeg rakk det første slaget. Knock out.

plastikk planter

smerter navle lave jernlager – JEG BLIR KVALM BARE JEG TENKER PÅ NAVLEN. Det er nesten smerte å tenke tanken på å skulle røre den, grøss og gru. Jeg blir dårlig. Jeg rører aldri navlen altså, derfor har jeg sperra igjen min navle med en piercing.

jeg ønsker eller jeg skulle ønske - å få røre navlen? Er du gærn? Ingen ønsker det vettu, get a life.

dødelig terapi bok -Navleloen’s hemmelige liv? Hørtes uansett alvorlig ut.

flat top jakke med brunt skinn foran – Du kommer ikke til å se meg i noe sånt. For å si det sånn.

anti – slenge – døra – i – veggen – Ja, er man lynforbanna, så er det faktisk ikke noen ting som er bedre enn å gå stille i dørene. In yar face liksom.

hva skal man spise til kveldsmat – Navlelo? Kødda.

hva skal man tenke på for å spise – Ikke navle.

forbudte søkeord? Navle burde vært forbudt. Dessuten søkes det på så mye sjukt at halvparten burde vært forbudt. Men ikke så forbudt som navle.

 

I dag har jeg kjøpt meg moreller. Og så orker jeg ikke korrigere skrivefeil. Jeg har nemlig tatt helg.

En liten utfordring.

Jeg tror nesten jeg har fått solstikk. Det stikker hvertfall noe så grønnjævlig i hodebunnen. Sola har vel svidd seg halvveis ned i hjernebarken på meg. Solbrent i topplokket. Lurt å drite i å slenge capsen på hodet når sola steiker på himmelen. 28 grader, og jeg har vært ute i 7 timer. Trynet føles som en rosin, en rød en. Når andre får energi av solvarme dager, så tappes jeg. Jeg blir trøtt og uopplagt pga varmen. Men jeg klager ikke altså. Her har vi sommer sånn ca. 1 gang i uken, så prøver å nyte det. Nå tar det nesten helt av her, for det har vært fint to dager i strekk, og jaggu er det meldt fint til i morgen også. Jeg fikk sove sånn omtrentlig 3 timer i natt, så skrotten mangler sånn ca. 80% energi i dag. Rundt 12 timer søvn på 3 netter er litt vel i underkant for min del. Men nå har jeg heller ikke tatt noe å sove på de kveldene, og da blir det ekstra vanskelig å sovne. Sånn innimellom så prøver jeg å la være å ta noe, det beste er jo tross alt å kunne sove uten å måtte ta noe. Det blir nok ikke mulighet til å sove lenge i morgen heller, for blir det fint vær, så stikker vi vel avgårde på tur ganske tidlig vil jeg tro.

Nå sitter jeg her og vurderer på om jeg skal stikke ned på trening en tur, kanskje jeg klarer å skrape sammen litt energi til det. Nå har jeg jo tross alt hatt to treningsfrie dager allerede denne uken, og det blir jo ikke noe i morgen, så da bør jeg dra ned en tur etterpå, hvertfall for å få en liten økt. Orker ikke sitte inne resten av dagen og glo i veggen heller.

Hærregud, i dag har jeg pokker meg overgått meg selv. Jeg har spist 1.5 hjemmelagede horn med tacokjøttdeig og ost i. Kjente en del på ambivalensen, om jeg skulle la være å spise, om jeg skulle spise noen knekkebrød eller våge meg på disse hornene. Jeg våget. Med hyggelig selskap, så går det litt enklere. Det har selvsagt gnagd litt i meg resten av dagen, men spist er spist. De ble selvsagt beholdt. Vel, nå er det jo ikke akkurat en selvfølge at de ble beholdt, for tanken på å ikke beholde var til stede, men jeg skjøv den tanken fra meg. Jeg klarte heller å begrense inntaket, sånn at det ikke ble for mye, sånn at det gikk galt. Fornøyd? Nja, delt. Men det går greit, jeg fikk ikke panikk, så da får det være bra. En utfordring gjennomført og bestått.

Her i stad satt jeg og vurderte på om jeg skulle ta sommerferie fra søkeord, men denne uken har det jaggu meg ramlet inn en del jeg kan ta med, så da ble det ikke et fredagsinnlegg uten. Det er nesten så jeg selv ikke får fredagsfølelse heller, om jeg ikke tar det med…så da kjører vi på da.

 

hånda nede i en potetgullpose – denne jenta har aldri stukket så mye som en finger i en potetgullpose i hele sitt liv.

jeg er innlagt på dr høst fysioterapeuten er søt – og hva synes du jeg bør feile for å søke meg akkurat dit? Bør det være meget ille? Jeg tar selvsagt utgangspunkt i at vi snakker om en søt mann her.

jeg er ikke intrisert i deg lenger for jgeg er jo ikke interu – Nå er jeg en smule usikker på hva interu er, men det er sikkert en glimrende grunn til at du ikke er interisert.

nye tenner på en time - Ja, man kan få kjøpt sånne draculatenner på lekebutikken. Da får du nye tenner på under en time til og med.

menn er menn og menn bør vaske huset – En mann kan gjerne komme og vaske hos meg. Jeg synes virkelig det er stappkjedelig å vaske..

hvorfor spør du meg når du vet jeg har ikke det bra – Jeg er møkknysgjerrig, og kanskje hadde humøret ditt ombestemt seg.

finner du ikke posten er det ingenting å kjøpe – Nei, hvis postmannen skal drive å gjemme posten, så kan jeg bare glemme å finne noe i butikken, det sier seg jo selv. All mat forsvinner da. Klær også har jeg hørt.

alt jeg ønsker er for deg å kaste meg ned, rippe hver eneste klær artikkel off, bite halsen min, – Jeg er meget interessert i se at du biter deg selv i nakken jeg da….

nedslitte tenner løsninger – som sagt, lekebutikken.

har du hørt om vitser – Nei, er det morsomt?

manisk depressiv kjørte hele familien sin i dass – De må ha hatt en jævla svær dass..

kan man svelge gelefisk omega 3? – Ærreu gærn, de er til pynt.

tå ute av ledd – Den vil sikkert ha en liten pause. Den faller nok på plass igjen etterhvert skal du se.

tusen takk for at du gjør dagen min bedre – Skulle bare mangle, det er jo derfor jeg kom til verden.

 

Jeg tror jeg dævver av varme, så jeg tror jeg skal røske vekk pc’n fra fanget og løsrive meg her.

Hva er min uro?

I går mottok jeg bladet «Kvinnekraft», som IKS utgir 4 ganger i året. Temaet var «Uro». Man kan sende inn tekster og bilder til hver utgave. Til tross for at jeg har vært medlem siden 2000, så har jeg aldri sendt inn noe der. Jeg tenker tanken, men så blir det glemt. Likevel blir jeg jo sittende å tenke på hvordan de ulike temaene som har blitt tatt opp oppleves for meg. Jeg har skrevet veldig mye om uro i bloggen tidligere, for den har jeg kjent mye på i løpet av årene som syk. Inder uro. Jeg har ikke alltid helt klart å definere hva den uroen egentlig er, men den er en samlebetegnelse for mange følelser. Jeg har kort fortalt den, eller betegnet den som en rastløshet, men det er jo også grunner til hvorfor rastløshet oppstår, hva som ligger bak.

Når uroen kommer, så følelse det som tusen maur har tatt bolig i meg, det kribler og kryper overalt, i hele meg. Det er ubehagelig å sitte stille, jeg føler at jeg må gjøre noe, for å få den til å gå bort, eller at den skal dempes. Jeg har prøvd å bruke ulike metoder for å dempe denne uroen, gå turer, trene, holde meg opptatt med noe som kan fjerne tanker og følelser, men som oftes har jeg brukt maten. Den tar som regel bort den aller verste uroen jeg kjenner på. For noen år siden fikk jeg også medisiner når det stod på som verst. Til bruk ved behov. Etter en periode fikk jeg ikke lengre gå på dem. Bestemt av behandler og lege.

En uro kommer ikke uten at noe ligger bak. Noe utløser det alltid, selv om det kan være vanskelig å få tak i hva. Nå har jeg lært mye ved å gå i behandling, nå klarer jeg å se hva som kan utløse denne uroen for meg. Det kan være ulike årsaker. Ensomhet, tristhet, depresjon, nederlag, følelse av å ikke mestre, savn, utmattelse, oppgitthet, sinne, frykt, oppspilthet. Kjært barn har mange navn. Når jeg kjenner på noen av disse følelsene, så kommer uroen. Og når uroen kommer, så ønsker jeg å få dem bort, eller få dekket behovene, fylle denne uroen med noe annet, noe positivt. Alle følelser får jeg ikke dekket behovene for. Jeg kan ikke fylle ensomheten når jeg ikke har noen jeg kan være sammen med. Jeg klarer ikke alltid få ut sinne og oppgitthet, når jeg ikke har noen å prate med. Jeg får ikke dekket savnet, når den, eller det jeg savner ikke er innenfor rekkevidde. Men det hjelper litt å skrive. Det hjelper litt å trene. Men det som fungerer best, er å misbruke maten. Når jeg kan spise opp følelsene, for så å kaste dem opp igjen. Da kan jeg se dem forsvinne ned i do, og bli spylt langt vekk. Ulempen er bare den at uroen kan komme tilbake i dobbel styrke etterpå, da kommer alt veltende over på meg på nytt, fordi behovene har jo ikke blitt dekt, bare spist og spydd bort, for en stakket stund.

Uroen er minimalt til stede når jeg har det bra. Jeg kan kjenne snev av den, men som regel er den ikke der. Da blir behovene dekket. Når jeg er sammen med andre, når jeg kan prate, når jeg får en klem og gode ord. Når jeg føler på en tilhørighet. Når jeg kjenner på gleden ved livet. Når jeg mestrer. Når jeg ikke mestrer, så føler jeg meg mislykket, og alt jeg faktisk har lyktes med, forsvinner som dugg for solen. Når jeg ser hvor bra andre rundt meg har det, så føler jeg meg mislykket, når jeg ser hva andre rundt meg har oppnådd, så føler jeg meg mislykket. Når jeg ikke får til maten, så føler jeg meg mislykket, fordi jeg burde ha klart meg bedre. Når jeg ikke klarer å få ut sinnet, så bygger det seg bare opp. Kanskje kan jeg trene bort mye av det, men som regel spiser jeg det bort. Dekker behovene destruktivt. Er jeg oppspilt, så kan jeg også da spise og spy det bort, fordi jeg ikke har noen å dele gleden jeg føler. Sånn fysisk dele det med noen. Når jeg ikke kan dele det jeg mestrer med noen, så kjenner jeg på savnet av å være med noen, noen som kan anerkjenne det jeg har klart, sammen med meg.

Nå er det jo sånn at jeg ikke skal være nødt til å få alle behovene dekket gjennom andre, at jeg skal sammenligne meg med andre, eller være avhengig av andre, men alle trenger vi også å få dekket noen av behovene via andre. Tilhørighet. Uroen ved å kun ha meg selv til selskap så ofte, kun ha meg selv å forholde meg til, ikke ha noen å finne på noe med, det er egentlig den aller største årsaken til min uro. Samtidig så var også uroen til stede da jeg var sammen med andre, jeg trodde hele tiden at gresset måtte være grønnere andre steder. At uroen kanskje kunne finnes om jeg flyttet til et annet sted, ved å finne en ny jobb, ved å treffe andre mennesker. Jeg har alltid kjent dette jaget i meg, savnet etter å falle til ro, føle trygghet, og ha stabilitet rundt meg. Men da hadde jeg heller ikke jobbet nok med meg selv, på de syke områdene, sykdommen jaget meg videre framover. Spise mer, spy mer, trene mer, for jeg klarte jo ikke alltid å si ifra hva jeg trengte, fordi jeg ikke visste hva jeg trengte. Nå vet jeg litt mer, nå kan jeg hvertfall gjenkjenne hvilke følelser som utløser uroen for meg, selv om jeg ikke nødvendigvis får dekket behovene. Jeg må bare ikke gi opp håpet om at jeg en dag kan falle helt til ro og få dekt alle behov.

 

I faced my fear.

Det kommer mange utfordringer med det å ha en spiseforstyrrelse. Mat, kropp, vekt, uttalelser fra andre, triggere som finnes overalt, tanker og følelser som dukker opp. Det er mye som må eksponeres for å gjøre frykten mindre. Ved mye øvelse, så kan det man frykter bli ufarliggjort, eller hvertfall mindre farlig, ikke fullt så skummelt som det tidligere føltes. Det behøver nødvendigvis ikke si at frykten forsvinner helt, for har man fryktet noe over lang tid, så kan det også ta lang tid før det ikke lengre føles farlig eller skummelt. Jeg frykter fremdeles ganske mye av det jeg i så mange år har fryktet, mat, vektoppgang, kjenne på følelser, la tanker være tanker. Det er flere ting som fortsatt trigger meg, uten at jeg nødvendigvis gjør noe med det. Jeg gjør fortsatt en god del spiseforstyrra ting, jeg har fortsatt adferd som viser at jeg er langt ifra frisk. Mye av det gamle henger igjen, mye av det vil ta lang tid for å bli kvitt, jeg har fortsatt mye å jobbe med. Ofte føles det håpløst, at jeg aldri vil komme meg videre, selv om jeg har redskapene i sekken. Når jeg er i dårlige perioder, så føles det ikke ut som jeg bare tar ett lite skritt tilbake, men hundre. Ikke helt tilbake til scratch, men sånn midt i mellom scratch og der jeg var på mitt friskeste. Tilbakefall er helt vanlig, som sagt, ikke helt tilbake, men langt tilbake. Tilbakeskritt er veldig vanlig, da ikke så langt tilbake som tilbakefall naturlig nok. Vi lærte om dette på Modum, at det ikke alltid, for alle, kaller det for tilbakefall, men tilbakeskritt. Det kommer jo an på hvor langt tilbake man faktisk ender.

Har man redskapene, så kan man plukke opp seg selv igjen, hente seg inn, noe som ikke alltid er like lett. Det kommer jo helt an på hvor langt tilbake man faller, eller går.  Selv om det ikke nødvendigvis er så mange skritt tilbake, eller et så stort fall, så føles det ofte som at jeg har trynet kraftig, og slått meg halvt ihjæl. Når jeg ligger nede og prøver å kave meg opp, så glemmer jeg helt alt jeg faktisk har fått til, alle de tingene jeg gjør i riktig retning, for det føles da plutselig ikke bra nok. Jeg ser bare fallet, de kampene jeg tapte, eller taper. Det oppleves som å ha falt helt tilbake, men når jeg ser realistisk på det, så klarer jeg jo å se at det ikke er like ille som det var. At flere tanker er endret, at adferd har forbedret seg i positiv retning. Selv om jeg enkelte dager føler for å drite i alt som har med mat å gjøre, så spiser jeg, selv om det ikke alltid er optimalt. Jeg blir sulten, jeg vet at jeg må ha i meg noe, så jeg spiser noe. Selv om jeg føler for å gjøre det eller det, så tenker jeg meg godt om, spør meg selv om det er verdt det, hva er gevinsten framfor konsekvensen.

Etter hovedoppholdet på Modum, fra januar, så eksponerte jeg meg mye. Jeg spiste full kostliste, jeg spiste middager, jeg skeiet ut med desserter og godteri, jeg gikk med tettsittende klær, jeg unngikk vekten, jeg prøvde redusere kroppssjekking, jeg klarte flere runder i butikken uten å ty til innkjøp av mat til overspising og oppkast. Jeg fortalte om vanskelige ting. Jeg vant mange kamper, men tapte også noen. Akkurat sånn det skal være, sånn det blir. Man blir jo ikke frisk av et 3 måneders opphold på Modum, og det var jeg jo fullt klar over. Det var jo realistisk å tenke at det skulle bli sånn. Det har dessverre blitt sånn at jeg har tapt flere kamper enn jeg har vunnet, siden det siste oppholdet på Modum. Jeg har pratet om vanskelige ting, ting jeg såvidt har fått begynt å jobbe med. Jeg har rippet opp i gamle sår, ting som er sårt å prate om, følelser i forhold til det, som er vanskelige å håndtere. Jeg skyver det fortsatt vekk, vil ikke tenke på det, vil ikke kejnne på det. Vil helst ikke ha noe med det å gjøre. Jeg vil at det skal forsvinne for godt. Noe jeg ikke kan, noe som aldri vil skje. Jeg kan ikke annet enn å akseptere det faktum, likevel vil jeg ha det bort. Samtidig har det vært andre faktorer inn i bildet, som har gjort det veldig vanskelig de siste månedene, og jeg bruker derfor fortsatt spiseforstyrrelsen som en mestringsstrategi for å komme meg gjennom. Jeg blokkerer ut mye, orker ikke forholde meg, vil helst ikke kjenne på, eller tenke. Vil ofte legge meg ned, gi opp. Men jeg blir jo ikke liggende nede likevel, jeg står opp, jeg kommer meg gjennom dagen, møter utfordringer, og gjør det jeg klarer, selv om det ikke alltid føles nok.

For et par dager siden utfordret jeg meg selv på noen som jeg ikke har gjort på veldig lenge. Fordi jeg hadde tenkt tanken lenge, og fordi jeg ville se om jeg taklet det. Ikke fordi noen andre utfordret meg, eller ba meg om å gjøre det, men fordi jeg tenkte at det kanskje var på tide å face den frykten jeg har unngått, for å unngå å bli trigget. Jeg gikk på vekten, for første gang siden februar/ mars. Jeg veide meg da jeg kom hjem fra Modum i januar, og gjorde det i noen uker etterpå. Jeg husker hva jeg veide da. Jeg prøvde også, i forberedelsen, å huske på at jeg har trent mye styrketrening siden januar, og veldig lite kondisjon. At det er noramlt å gå opp i vekt når kroppen får mer muskler. Jeg tenkte: xx kg er «greit», er jeg rundt der omkring, så skal jeg ikke gå av skaftet. Er den lavere, så blir jeg selvsagt glad, er den høyere, så ja…» Så jeg hoppet på den, og jeg veide 300 gr mindre enn det tallet som var «greit». Jeg regnet med at jeg kunne ligge sånn omtrent der, uten at jeg kunne være sikker så klart. Samtidig som det var «greit» å ligge der, så er det selvsagt ikke greit. Det er x kg mer enn jeg er komfortabel med. Tankene surret og planla tvert. Plutselig blir styrketrening mindre attraktivt, for jeg vil jo ikke veie mer. Men jeg liker å trene styrketrening, så jeg blir jo å fortsette med det.

Det jeg synes er veldig vanskelig å forholde meg til, sånn i forhold til at jeg veide meg, er den totale vektoppgangen jeg har hatt siden innleggelsen. Nå hadde jeg jo to vekter å forholde meg til, en her hjemme, og en på Modum. Det er 2 kg forskjell på dem. Noe som i seg selv skapte litt kaos i hodet mitt, for hvilken skulle jeg forholde meg? Hvilken av dem viste mest riktig tall? Uansett, det er den jeg har hjemme jeg må forholde meg til framover, selv om det er uvisst hvor mye jeg vil bruke den. Jeg klarer fortsatt ikke kvitte meg med den, selv om det hadde vært til det beste. Men nå har jeg jo bevist for meg selv, og dere, at jeg faktisk har klart å ha den i hus uten å gå på den, i rundt 3 måneder. Så den blir nok her til den dagen jeg kanskje finner ut at den ikke har noe her å gjøre, den dagen er ikke kommet ennå. Så da blir det den å forholde seg til, derfor må jeg ta utgangspunkt i hva jeg veide i oktober, kontra nå, for å sammenligne. 16 kg opp siden oktober. Det vil si 3 kg opp siden januar, og utskrivelsen. Forhåpentligvis 3 kg muskler. I følge dem på Modum, så skal ikke kostlisten jeg gikk på få meg til å gå opp i vekt, men stabilisere meg. Nå har jeg jo ikke akkurat klart å følge den hele veien, så da skal den hvertfall ikke få meg opp i vekt, derfor velger jeg hvertfall å tro at det må være muskler. Jeg må overbevise meg selv om det for å klare å holde det ut. Jeg freaket utrolig nok ikke ut da jeg veide meg, men å vite at vektoppgangen har vært så stor, det svir, det må jeg ærlig innrømme. Andre syke har gått opp mye mer enn hva jeg har gjort, kanskje det dobbelt av hva jeg har gjort, det er jeg fullstendig klar over, men for meg er dette ille nok. Det svir ikke mindre av å vite at andre har gått opp mer, for jeg kan kun sammenligne det med meg selv, min tidligere vekt.

Men nå har jeg hvertfall facet vekten, selv om det var med blandede følelser og blandede reaksjoner og tanker om det. Kanskje mener noe at det var dumt gjort av meg, kanskje burde jeg latt være, samtidig mener jeg at å gå fra å veie seg to ganger daglig over år, kontra en gang i løpet av 3 måneder er ingenting. Jeg har unasett ingen planer om å verken veie meg daglig eller to ganger daglig framover. Skulle jeg føle for det, så kan jeg veie meg, vekten står der. Ikke som en trigger, men en utfordring og en trygghet. Det er fortsatt en eksponering å ha den stående her, og det går jo fint, jeg er ikke så avhengig av den som jeg en gang var, så det er jo et stort framskritt i seg selv.

Endring done and done.

Jeg gjorde det pokker meg. Endret bloggen altså. Veldig uvant, men det går seg vel til håper jeg. Alt som lå inne på den forrige ble med over gitt, så slapp å gjøre noe mer ut av det heldigvis. Nå er menyen på høyresiden plutselig, ble jo helt speilvendt jo. Men det var faktisk det jeg var vant med fra den første bloggen jeg hadde på blogspot også, så det vil kanskje føles riktig etterhvert? Jaja, blir jeg ikke fornøyd, så er det bare å endre den igjen.

Kom meg jaggu ut på en sykkeltur i dag også, vurderte litt sånn fram og tilbake, kikka ut på været, ville sola holde seg sånn noenlund på plass, eller ville regne skylle over meg i bøtter og spann mens jeg var langt hjemmefra? Ikke særlig kjekt å sykle når det plaskregner synes jeg, ikke nok med at jeg blir søkkings av regnet, men det spruter jo verre enn verst når bakhjulet bestemmer seg for å huke tak i regnet som ligger på bakken i tillegg. Joda, jeg har en bakskjerm, men det er bare unødvendig stæsj virker det som. Jeg må også si at jeg var vanvittig støl i beina etter at jeg har syklet til og fra trening noen dager denne uka. Nedover til trening går det jo veldig greit, da triller jeg for det meste, men hjemover? Gawd have mercy. De som har vært og besøkt meg vet hvor langt og bratt det er opp hit. Om jeg går av sykkelen og triller den? Never. Pusher meg til jeg kjenner melkesyra sive ut av lårene, true story. I tillegg hadde jeg en økt med trening av ben i går, på treningssenteret altså. Men jeg kunne jo ikke bli sittende inne og stirre i veggen i dag av den grunn. Da hadde jeg gått bananas tror jeg. Av kjedsomhet, og sykdomhet. (Fant jeg opp et nytt ord nå?)

Halve grunnen til turen var å ta bilder. Jeg syklet opp til en plass som heter Skaret, and you guessed it. Opp, opp, opp. Running up that hill. Eller sykle. Dermed ble sånn ca. 70 % av turen i oppoverbakker. Opp, opp, opp, helt hjemmefra opp dit. Så litt rundt, og opp, der oppe. Så litt flatt, så litt ned, typ helt ned, og så ooooopp, ooopp, opp igjen. Det ble mye opp kan du si. I tillegg var jeg innom butikken da jeg kom ned, dermed ble det typ 3-4 kg i sekken i tillegg til opp, opp, opp. Det blir tungt og mye opp det skal jeg si deg. Når har jeg lammelår. (Lam i lårene, som i kanakkas, melkesyra ligger igjen nedi bakken, utenfor her. Nå blir det fotball legger, kanonlår og stålrumpe. Kraist. Men det er deilig å komme seg ut da, ta en utetrening/ aktivitet. Og den følelsen når jeg tråkket på som en helt og føyk avgårde i en lang nedoverbakke, med vinden i trynet så tårene trillet, musikken på full trøkk i ørene, og trær og biler raser forbi. Da kjenner jeg på frihet. Og synger selvsagt, i håp om at ingen av bilene som kjører forbi har vinduet åpent..skjønt de hadde vel ikke hørt forskjellen på meg og ei kråke. Kun en ting irriterer meg litt hver gang jeg er ute og sykler. At uansett retning jeg sykler i, så er det pokker meg alltid motvind! Hva er greia? Turen blir jo dobbelt så hard fordi du må kjempe mot kreftene i vinden hele tiden. Men jeg ga meg pokker ikke altså. Jeg gikk av sykkelen kun for å ta noen bilder.

Og en god ting til. Butikkturen gikk strålende. Selv om jeg vandret litt hit og dit, og lurte og vurderte, så ble det kun med det. Det var jo heldigvis ikke plass til mer i sekken heller. Hadde jo hele to stykk fotoapparat der også. Kjenner at det begynner å krible litt i meg, trang til å overspise og kaste opp, men nuh er det forsent anyway, for jeg orker ikke gå ned på butikken, dessuten stenger den som ligger nærmest meg, om kun 4 minutter. Ikke vil jeg sløse vekk mer penger heller. Det har gått nok galt de siste dagene, så jeg trenger denne pausen her nå. Jeg må nok bare holde ut. Kjøpte meg noen kjærlighet på pinne, og en pose med drops da, det hjelper litt når det verste suget kommer. This day I win.

Andre time hos psykologen.

Da ble det faktisk time med psykologen igjen, nesten to uker siden sist. Jeg hadde ingen forventninger til timen, jeg ante egentlig ikke hvordan den ville bli, om vi skulle ta opp tråden fra sist gang, bli mer kjent, altså, at jeg fortalte mer, fordypet, eller om vi kom til å gå videre med det jeg faktisk trenger å jobbe med. Jeg hadde noe jeg også trengte å få blåse ut. Det ble en blandet time, jeg fikk fortalt hvordan det har gått siden sist, som ikke har gått så veldig bra. Jeg fikk sagt i fra om at jeg synes det er for dårlig oppfølging, for lenge mellom timene. Jeg har kun hatt en time siden jeg kom hjem fra Modum nå sist, og det er nesten en måned siden. Når det blir så sporadisk som det har blitt til nå, så kjenner jeg at motivasjonen synker mer og mer, at tanken om å gi opp hele behandlingsopplegget har vært tilstede. Jeg har følt på stillstand i behandlingen, at jeg har måtte holde ut, holde igjen, for jeg går jo med tankene og følelsene for meg selv hele tiden. Jeg får jo skrevet noe av det her, men det er jo bare en liten del av det. Jeg utbroderer ikke alt her, og det har jeg heller ikke til hensikt å gjøre.

Jeg spurte også om vi får kommet i gang med utredningen angående ptsd (posttraumatisk stresslidelse) i forbindelse med traumet jeg har åpnet opp om. Hun visste ikke mer enn den ene setningen som stod i epikrisen som kom fra det siste oppholdet fra Modum, og noe jeg nevnte sist time. Så jeg måtte da selvsagt fortelle hele historien på nytt, noe som var veldig vanskelig i dag. Jeg følte for å grine hele timen (som sist gang), men jeg holder igjen, jeg griner utrolig sjeldent foran andre. Som de andre behandlerne jeg har fortalt det til, så skjønte også hun hvor ille det var. Akkurat det føles egentlig litt godt, at hun, og de andre, klarer å se, eller forstå, årsaken til hvorfor det er mye kaos oppi hodet mitt. Hvor vanskelig det hele er. At jeg fortalte dette var en begynnelse på selve utredningen, og neste time (som selvsagt ikke er neste uke, men om 1.5) så blir det til at hun skal spørre mer systematisk rundt det. Så da er vi hvertfall i gang, og det blir hovedsakelig det vi tar sikte på å jobbe med. At jeg sliter med maten er jo et symptom på alt som foregår i meg, så får vi se da, om det bedrer seg i takt med at jeg får jobbet med det jeg bør jobbe med.

Begge timene jeg har gått ut derifra, så har jeg følt meg både tom og full på en gang. (Altså, full av følelser). Trist, men det er kanskje en bra ting, for da har det rørt noe viktig i meg. Samtidig er det vondt og smertfullt så klart. Noe det gjerne ofte er når det rippes opp i vanskelige ting. I forhold til min forrige behandler, så blir jeg utrolig emosjonell i timene hos henne. Jeg vet ikke om det er måten hun prater på, det hun spør om, måten hun vinkler og ser det hele på. Hennes måte å jobbe på. Min forrige behandler var jo mann (noe som ikke plaget meg på noen som helst måte) og han hadde sin måte å jobbe på igjen. Vi hadde en måte å prate på, en måte å jobbe på. Han kjenner meg, jeg var trygg på han, og tonen og tilværelsen på hans kontor var helt annerledes, på en positiv måte. Jeg savner han fortsatt, det er fortsatt like rart at det ikke er han som kommer og henter meg på venterommet der. De jobber helt ulikt, noe som i seg selv er positivt. Hun danner seg jo et eget inntrykk av meg og min historie, hun ser kanskje på det fra en annen vinkel. Nå så jo også min forrige behandler meg i mine verste perioder, på det sykeste. Han vet alt det destruktive, ting som ikke lengre er inn i bildet.  Jeg har hvertfall ikke problemer med å fortelle om det som er vanskelig, så det vil jo gjøre at jeg får jobbet med det viktigste.

Yes, det var timen. Nå er det helg igjen. Noe jeg ikke er så veldig glad i for tiden, men jeg kommer jo ikke unna dem akkurat. Det eneste jeg har på planen er trening. Skal en tur nedover litt senere, og i dag står det skuldertrening på programmet. Jeg vil si at jeg er flink på det området da, at jeg deler opp muskelgruppene, sånn at jeg ikke sliter ut alle på hver økt jeg har. Har liksom litt system på det. Nå hadde jeg treningsfri i går, så ser fram til økten i dag. (Ser fram til hver økt da) Er kanonstøl i underkroppen, så det er tvilsomt at det blir noe beinhard trening på de områdene i dag, men man vet aldri. Får se. Etter å ha dratt fram sykkelen, og har syklet ned og opp fra trening, så er rumpe og lår helt kanakkas. You see, det er bare oppover, hele veien hjem, og denne jenta går ikke av sykkelen fordi det blir litt tungt. Er hesblesende hver gang jeg kommer helt opp. Trener jo ikke akkurat så mye kondisjon lengre, noe jeg merker. Så bør komme meg ut og sykle litt i det minste.

Sist fredag ble det ikke nøkkelord for søkemotor, hele innlegget jeg skrev forsvant i worldwebben en plass, borte ble det, og jeg gadd ikke skrive et nytt. Men i dag slenger jeg hvertfall med noen, så da blir det litt fredagsfeeling hvertfall, for de av dere som liker den.

sinnssykehus – jeg liker å kalle det for kokkoheimen jeg da, synes liksom det er litt bedre å være kokko enn sinnsyk, skjønt det går jo ut på det samme…potato potatoe..

vinterklær sokker – nå må du rull inn, nå er det sommer, da snakker vi ikke om vinteren. Jeg hater vinter. Punktum. Men jeg har mer enn nok av sokker altså.

har utvekst på foten – tær kalles det.

halsbetennelse varighet – den varer faktisk helt til den er ferdig. Helt sant.

å få rettet opp en skjev nese – troooor ikke jeg har behov for det..?

sykle med låsen på – det blir en skikkelig langtur får’n si. Et halvt tråkk? Hvis vi tar i litt.

hva om jeg spiser en hel pose peanøtter – da koser du deg, så det må du ikke finne på å gjøre.

å tilgi blogg – så langt har bloggen vært ganske snill mot meg, så trenger vel ikke tilgi den..

gipsen går helt opp til øverst på låret - ok, var akkurat det jeg lurte på ja.

oppgaver med gjennomsnittsregning – da har du virkelig kommet til rett plass you see, dette er jo regnebloggen nr 1.

på nett med vett - jeg mister som regel alt jeg har vett når jeg er på nett.

hvor langt kan en struts løpe på ett sekund – vel, den rekker vel kanskje å løfte beinet.

21:04 spiller du - da spiller jeg ikke, har jo mistet vettet da.

Og manuset er skrevet av…

Flere av dere var nysgjerrige på hvilket manus jeg leste på her om dagen. Jeg kunne jo selvsagt ikke skrive hvem det var, eller hva det var jeg leste om, før jeg hadde fått klarsignal fra forfatteren selv. Så da gjorde jeg noe så enkelt som å spørre om jeg kunne skrive det. Til tross for at hun synes det var skummelt, så var det greit. Boken skal jo ut etterhvert anyway. Manuset er skrevet av ingen ringere enn Kristine Getz, bak bloggen «Dinosau«. Hun skriver ikke like ofte i den bloggen lengre, hun har jo tross alt en lang og krevende jobb bak seg en god stund nå, men innimellom kommer hun med oppdateringer. Noe hvertfall jeg blir like glad for hver gang. Har jeg forstått det rett, så dukker det kanskje opp en blogg med en ny vinkling etterhvert? Eventuelt få en ny vinkling på den bloggen hun har nå. Jeg husker ikke helt, men hun nevnte noe om dette en gang her tidligere.

Hun er på flyttefot, så det er hektiske tiden. Hun bor for tiden i Dublin, og skal flytte heeelt til USA, nærmere bestemt til Denver, sammen med sin kjære. Et stort steg å ta, men kan tenke meg at det blir veldig bra. Jeg er veldig glad i Irland da, så jeg ville ha bodd i Dublin så klart, men hun har jo bodd der i noen år, så det blir nok spennende å flytte videre og oppleve noe nytt.

Til tross for at hun ikke skriver like ofte i bloggen lengre, så vil jeg anbefale den, hun skriver godt og morsomt. Hun skriver om å jobbe seg frisk fra anoreksi, noe som er gjenkjennbart for flere av dere som også leser min blogg. Kanskje kan dere også klare å finne inspirasjon og motivasjon i hennes blogg. Hun er ei tøff dame skal jeg si dere, hun har kjempet hardt for å komme seg ut av sin spiseforstyrrelse. De fleste av dere som selv er i behandling for å bli frisk, vet hva det koster, dere vet hvilken hard kamp det er, hva mye av det innebærer. Det er et helvete mens det står på, mens man må holde ut og holde ut. Og dere vet hvor lang tid det tar, det evinnelige uttrykket «ting tar tid» er virkelig på sin plass. Det sier alt, kort og greit oppsummert. Noe som kan få den aller tøffeste til å bryte sammen, for tålmodigheten blir virkelig satt på prøve. Igjen og igjen.

Jeg ble helt oppslukt da jeg leste, jeg brukte noen timer på mandagskvelden, og leste ferdig resten i går, før jeg sendte avgårde min tilbakemelding. Vi mailet litt fram og tilbake, jeg svarte på noen spørsmål hun satt med, noe hun ville at jeg, som fortsatt er syk, mente. Forhåpentligvis er hun nå noe mindre nervøs for utgivelsen. Det siste jeg leste i bloggen hennes, er at utgivelsen mest sannsynlig blir i hst en gang. Men det tar jo tid å få ferdig en bok. Det skal leses, det er korrektur, tekst skal reduseres, legges til, ny korrektur osv osv. Så skal den i trykk så klart. Det har vært en lang prosess for henne, det har tatt mye tid, og det har vært en tøff prosess. Sykdomsforløp rippes opp i, følelser og tanker settes tilbake i tid, ord skal settes på vanskelige ting. Men hun har klart det med glans.

Hun har fått med det vesentlige i manuset, hendelsesforløp, årsaker, hendelser, forklaringer, tanker og følelser. Hvordan sykdommen fikk et så hardt grep om henne, og hva den gjorde med henne. Så folkens, jeg anbefaler dere å kjøpe boken når den kommer ut. Jeg skal gi beskjed når den er ute på markedet. Her skal det reklameres!

Ellers kan jeg jo fortelle at jeg fikk et overraskende brev i posten i dag. Eller, jeg visste jo at jeg skulle få det, men ble overrasket over innholdet. Jeg har time hos behandleren min allerede på fredag. Jeg aner ikke om de to ukene hun sa hun skulle bort er blitt endret eller hva. Men det er hvertfall bra at en ny time kom så kjapt. Jeg har kjent en del på sinne i forhold til at det kanskje ble en evighet til neste time, i forhold til at hun sa hun skulle borte. Så nå er jeg bare spent på hva neste time vil innebære egentlig. Mer bli-kjent? Oppstart i forhold til utredning? I don’t know. Hun har hvertfall også fått epikrisen for siste oppholdet på Modum, så da får vi se da.

Jeg har også gjort noe jeg har tenkt på ganske lenge, noe som var, eller er, litt skummelt, men men, av og til må man også gjøre skumle ting. Det kribler hvertfall i magen…grøss og gru. Og i natt hadde jeg en syk/ god drøm, haha. Kan ikke akkurat skrive hva den gikk ut på, men det er faktisk andre gang jeg drømmer en ganske lik drøm. Nå er jeg litt sånn at jeg tror det er budskap bak drømmer, at det ligger en forklaring på ting der, så jeg har ikke problemer med å tolke dem akkurat.

Nå må det litt mat til i skrotten kjenner jeg, før det blir en treningsøkt, her skal det bygges muskler you know. Have a nice day.

«La meg fortelle deg om ensomheten»

Les med respekt.

Jeg savner veldig ofte den tiden da jeg bodde i Kr.sund, fram til jeg ble 20, ikke fordi jeg savner selve byen, men fordi jeg alltid var sammen med alle vennene mine der. Jeg traff daem daglig, vi fant alltid på noe. Nå bor de aller fleste av dem i ulike byer, spredt omkring. Jeg savner den tiden jeg bodde i Oslo, hvor jeg i begynnelsen bodde sammen med 3 jenter som jeg ikke kjente fra før av, men som raskt ble veldig gode venner av meg, venner jeg fortsatt holder kontakten med, venner jeg fortsatt setter høy pris på, som jeg savner å tilbringe tid med. Jeg fikk også en kjæreste kun noen uker etter at jeg flyttet dit, og jeg ble kjent med mange av hans venner, det gikk ikke en dag uten at noe skjedde. Jeg savner tiden jeg bodde i Ålesund, hvor jeg ble kjent med enda flere fine mennesker, hvor hver dag også ble fyllt med noe, alt fra besøk, til fester, til trening. Jeg har i alle år alltid tilringt tid med venner og bekjente, gjort hyggelig ting, vært veldig sosial. Det var sånn at når det tilfeldigvis ikke skjedde noe en dag, en dag det ikke var noen planer, så var dagen kjærkommen. Skjønt jeg var jo samboer størsteparten av disse årene, enten med venner eller kjærester, så alenetid ble det ikke noe av. Innimellom kjente jeg at jeg kunne savne å ha noen dager alene, noen få dager ble det jo sånn, og det holdt i massevis.

Jeg savner de første tre årene her i Molde, da jeg gikk på skolen, da jeg ble kjent med mange nye mennesker, da det ofte skjedde noe. Jeg ble etterhvert også samboer her, så det ble ikke mye alenetid da heller, men jeg har alltid vært veldig sosial av meg, og liker å ha folk rundt meg, jeg kjeder meg fort om jeg ikke har noe å gjøre. Mange som går på høyskoler kommer gjerne fra andre yer, og flytter kanskje tilbake til sine egne byer, eller nye byer, når de er ferdig med studiene, det var ikke noe unntak med de jeg ble kjent med. Samboerskapet tok slutt etterhvert, flere av vennene mine flyttet til andre steder i landet, og ofte blir det jo da at kontakten reduseres en god del. Venner blir mer bekjente.

Nå bor jeg alene. Kollegaene mine er etablerte, de har mann og barn, et familieliv. Eks samboeren mine ser jeg veldig sjeldent. Jeg har et vennerpar jeg nesten aldri ser, de jobber fullt begge to, og har en liten gutt og venter nå nr to om en ukes tid. (vi var faktisk på kafé en tur sammen i går, en evighet siden sist vi treftes, og det var veldig hyggelig) Jeg har en venninne her som jeg nesten aldri ser. Jeg prøver å få til noen avtaler innimellom med enkelte, men ofte blir det avlyst av ulike årsaker. Jeg trener, men ikke sammen med noen. Jeg venter som regel med å dra på trening til ettermiddag/ kveld, fordi da er det mye folk der nede, og kanskje treffer jeg på noen jeg kjenner, som jeg kan slå av en prat med. Og jeg trener sent fordi jeg trenger å få kvelden til å gå, fordi det er da sykdom ønsker å ta aller mest plass.

80% av dagene går med til alenetid, 80% av tiden griper sykdommen muligheten til å ta plass. Jeg prøver å få litt avbrekk med å lese bok, sitte på pc’n, gå turer, ta bilder, se tv. Noe, bare for å få tiden til å gå. Jeg kjenner ofte på rastløsheten og uroen, og ofte er det ikke til å holde ut, og sykdom får plass. Gjerne også fordi jeg får tiden til å gå på den måten. Ting blir ikke alltid like kjekt å gjøre, når de må gjøres alene, og lysten til å gjøre det forsvinner også dermed.

Jeg reiste fra ensomheten til Modum. Der hadde jeg folk rundt meg i 3 måneder, og det var veldig sjeldent at jeg kjente på behovet for å være alene. Og de gangene jeg trengte det, så gikk jeg som regel en tur i skogen, hvor jeg kunne kjenne på roen det ga meg, eller at uroen og sinnet kunne dempes litt. Jeg visste jo at da jeg kom tilbake, så var det noen der. Jeg gruet meg til å reise hjem til hjemmeuken vi hadde, for der ble jeg uke alene. Jeg gruet meg til å reise derifra, hjem til ensomheten igjen. Jeg hadde påsken å se fram til, da skulle hele familien være sammen, da kom søsteren min, svogeren min, og tantebarna mine til Kr.sund også. Jeg gledet meg igjen til boosteroppholdet på Modum noen uker etter, for da fikk jeg treffe igjen alle de fine menneskene jeg har blitt glad i. Jeg gruet meg igjen til å reise hjem, men hadde turen til Oslo, og Metallicakonserten å se fram til, tre uker senere.

Da jeg kom til Oslo, laget jeg flere avtaler på de få dagene jeg var der. Jeg odde hos søsterene min med familie, og jeg traff flere venner. En av mine beste venner som jeg ble kjent med i Ålesund, som nå bor på en annen kant av landet, som jeg ikke har sett på veldig veldig lenge, skulle også på konserten. Jeg hadde det så fint i Oslo, fordi jeg var borte fra Molde, jeg var tilbake i byen jeg trives i, og fordi jeg fikk tid familie og venner. Jeg fikk pause fra hverdagen uten mening. Jeg kjente på glede og frihet fra sykdom. Jeg klarte å leve, smile, ha det gøy. Timene fly, som de vanligvis gjør når man har det bra. Jeg kjente på roen. Igjen, jeg gledet meg ikke på noen som helst måte til å reise hjem igjen. Men her er jeg, og nå har jeg ikke noe å se fram til. Ingen flere reiser, eller avtaler. Ikke noe som skjer. Jeg har litt jobb, jeg har treningen.

Jeg har veldig lyst å flytte herifra, helst tilbake til Oslo, hvor jeg har så mange venner, og familie. Der er det muligheter til det meste. Det er mye som må på plass før jeg kan få gjort noe. Jeg trenger en jobb, for det er ikke akkurat gratis å bo i Oslo. Det er dyrt, og jeg trenger en inntekt som kan dekke det jeg trenger.De midlene har jeg ikke nå, det jeg tjener nå går til husleie, andre regninger som tlf, studielån, og tannlege. Jeg har også tannlegebehandlingen jeg bør få gjort unna. Han har full oversikt, vi er godt i gang, og ja, det er dyrt, men det er faktisk ikke fullt så dyrt som hos mange andre. Dere skulle bare visst hvor lite det faktisk kostet meg å få satt inn fire kroner, fortennene jeg nå har fått fikset. Jeg har behandling, men det har jo virkelig fått en dårlig start, så det føler jeg egentlig veldig lite for akkurat nå, ser ikke poenget. Trening får jeg i Oslo også, der det er enda mer utvalg. Jeg svever i løse luften, og vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne med noe.

Dagene er tunge, sykdom får mye plass. Jeg liker ikke alle disse rød-dagene som gjør at det blir så utrolig mange søndager denne måneden. Andre folk er sammen, ikke tilgjengelige. Det er ikke jobb, og i dag er heller ikke treningssenteret åpent. Jeg vurderer nå å dra fram sykkelen, børste støvet av den, og ta med en tur, få litt tid til å gå. Og jeg er mett, til tross for en lett frokost (eller lunsj om du vil), og jeg makter ikke bare sitte her og kjenne på det, for det trigger.

Sånn er situasjonen nå, ikke noe glansbilde, men livet er ikke alltid en dans på roser, dessverre. Hadde jeg bare valgt ensomheten selv, så hadde det jo ikke vært noe problem, men det gjør jeg ikke, den bare er der. Nå vet dere noe av det såreste for meg, og jeg har vurdert fram og tilbake om jeg i det hele tatt skulle skrive dette. Det er dessverre sånn at mange kvier seg for å prate om ensomheten, å la andre få vite at de ikke har noen å dele livet med. Det er ikke helt sånn for meg, jeg har jo mange venner jeg kan dele ting med, men de bor bare ikke her, eller, jeg bor ikke der. Kanskje jeg kan se på det å dele dette som et lite skritt fram, at jeg våger å prate om enda en ting som er vanskelig nå.

Jeg vil bare til slutt få understreke at jeg verdsetter de fine opplevelsene jeg får, tar vare på minnene, og at jeg nyter hvert sekund jeg er sammen med andre, når jeg kan få kjenne på friheten fra sykdom og ensomheten.

Just my luck.

Faen nå er jeg forbanna assa! Jeg skrev nettopp et innlegg som bare «poff», forsvant ut i intet…derfor gidder jeg seriøst ikke skrive hele greia på nytt igjen, da får dette bli en litt annen vri. Klikker assa. Akkurat nå er det bare litt for mye. Orker pokker ikke skrive om søkemotorordene heller denne gangen, sånn at dere er advart liksom. Jeg er pissesur i dag, alt bare baller på seg liksom. Jeg tvang meg opp grytidlig i dag, fordi jeg hadde time med psykologen min kl. 09, men hva skjer? Joda, etter at jeg har kledd på meg og spist frokost, så ringer de pokker meg fra poliklinikken og sier at timen er avlyst!! Sykt barn…greit, barn blir syke, det skjønner jeg, men det passet meg veldig dårlig nå. 1.5 uke siden sist, og nå blir hun i tillegg borte i 2 uker..3.5 uke uten behandling…1 time behandling siden jeg kom hjem siden Modum, fram til nå. Dette er en så jævlig dårlig oppstart at jeg har ikke ord. Jeg trenger sårt behandlingen nå, for det går utrolig dårlig for tiden. Jeg har nye ting jeg burde fått begynt å jobbe med allerede rett etter at jeg kom hjem. Nå blir også den derre «bli kjent» oppstarten bare utsatt enda mer, og det vil ta enda lengre tid før jeg får kommet i gang med noe som helst. Believe me, jeg har vurdert å bare avslutte alt som heter behandling, for jeg føler at jeg ikke kommer noen vei anyway nå…Trenger vel ikke si at det hele føles håpløst?

På tirsdag røk mp3-spilleren min rett til helevet da jeg skulle lade den på pc’n til søstern, så i dag måtte jeg ned til et kjøpesenter et stykke herifra for å kjøpe meg en ny. Den må selvsagt lades opp før bruk. Jeg skal snart ned på trening, før det stenger for kvelden liksom, og jeg er avhengig av å ha musikk i ørene, uansett hvor jeg skal. Heldigvis hadde jeg hvertfall det meste av musikken fra forrige spiller inne på pc’n, så slapp å begynne å styre med det i tillegg. På trening skal jeg uansett, nå har det blitt 3 dager uten, og det klør i hele kroppen. Det har selvsagt blitt en del gåing i Oslo, men det blir ikke helt det samme. Dessuten har jeg spist en del «skummel» mat de dagene jeg var borte, og da kjenner jeg ekstra på at jeg må få trent litt. Tenk det, jeg har spist både smågodt, is, pizza og hamburger. I tillegg ble det noen pils…Jeg spiste ikke så mye av disse tingene, men likevel er det nei-mat, sånn egentlig. Men jeg spiste det likevel, og siden dagene var så bra, så plaget det meg ikke så veldig mye som det ville ha gjort om jeg spiste det her hjemme. Det er vel en liten seier i seg selv, uten at det føles sånn.

Nå skal jeg komme meg i treningsklærne og komme meg avgårde her, nå orker jeg ikke sitte her og trykke mer, og så får det bli en ekstra dose med søkemotor neste fredag, om jeg ikke finner på å skrive et litt senere i dag, får se hva gidder rett og slett, om humøret har steget noen hakk til at jeg føler at jeg gidder bruke energi på det.

Takk for meg.

Take-off to Oslo.

Da er baggen pakket, jeg har fått trent og dusjet, plantene har fått vann, søpla er kastet, sola skinner og jeg er klar til å dra. Må jo bare en lynkjap rut innom for å si hei og hå. Gleder meg sykt til å reise vekk fra stuslige Molde nå assa, back to the big city, og treffe fine mennesker. Det skal bli et kjærkomment påfyll i den grå og nitriste hverdagen nå. Thats for damn sure. Tenkte jeg skulle trimme litt til i dag, to timer var liksom ikke nok..Siden sola skinner fra en skyfri himmel, så kan jeg liksom ikke unngå det fine været heller. Så i dag skal jeg jaggu meg traske bortover til flyplassen. Ikke at det er så fordømt langt fra meg akkurat, men en halv times tid må jeg hvertfall beregne. Og så går vi jo gjerne omborde i flyet litt før. Det går 16.25 by the way. Tenkte jeg skulle traske avgårde så snart jeg har skrevet noen ord her, da har jeg god tid, og slipper å stresse, blir nok varmt nok som det er. Har til og med smurt meg med solkrem, denne skrantne kroppen blir jo solbrent bare det er meldt sol på tv’n. Solfaktor 50 bør holde for denne sarte huden.

Håret er farvet knallrødt igjen, og neglene er utrolig nok lakket med neglelakk. Det er en sjeldenhet skal jeg si dere. Fikk en sånn plutselig innskytelse i går kveld. Sikkert fordi jeg oppdaget neglelakken som lå oppi den lille kurven..lilla of course. Om noen timer skal jeg klemme på tantebarna, det er glede det. Nå skal det bli 4 dager hvor matstyret skal bli ok, trenger å hente meg inn, den siste tiden har vært møkk og faen ta. Kroppen trenger noen fine dager nå. Nei, nå gadd jeg ikke skrive mer, så da stakk jeg. Dere får ha en fin dag folkens, kos dere i sommerværet, dere som har det.

Et innblikk i virkeligheten.

De spiseforstyrra tankene og oppfatningene tar fortsatt veldig stor plass i meg, til tross for en god del år i behandling. Selv om jeg har god innsikt i sykdommen, til tross for at jeg har lært vanvittig mye av å være i behandling, selv om jeg har lært hvordan tanker og mønster fortoner seg, så sitter fortsatt veldig mye igjen. Det aller vanskeligste er fortsatt aksept av egen kropp. Jeg har vanskelig for å godta det jeg ser i speilet. Selvbildet er noe jeg daglig tramper hardt på, knuser det i fillebiter og lager støv av det. Blåser det bort. Jeg har fortsatt ikke veid meg på en evighet, det er vel snart 3 måneder siden? Jeg har heller ikke brukt målebåndet på like lenge. Men jeg måler med hendene, rundt magen. Er den blitt større? Mindre? Er den det samme? Jeg er bevisst at jeg gjør det, jeg vet at jeg ikke burde gjøre det, fordi det gir spiseforstyrrelsen blod på tann, men jeg gjør det likevel. For å ha en viss kontroll. Selv om jeg spiser mine 4-5-6 måltider om dagen, så er jeg redd for å miste kontrollen over matinntaket også, jeg er redd for å bli en overspiser.

Hver kveld spesielt, så gransker jeg kroppen min i speilet, ser etter endringer. Strutter magen mer enn før? Hvordan er lårene? Hoftene? Rumpa? Det eneste jeg ser er litt  forandring i musklene, etter å ha trent mye styrke det siste halve året. En del av meg vil gjerne se en mindre utgave av Laila igjen, ikke den tettpakkede jeg ser i speilet. Jeg føler meg stor, spesielt når jeg ser meg selv forfra, og da er jeg spesielt kritisk til lårene mine, selv om det også er blitt en del muskler der. Jeg har ikke lengre skille mellom lårene, skjønt det er kanskje naturlig når jeg trener styrke og musklene blir større. Jeg vet det, likevel, til tross for at jeg trener dem enda mer, så er det samtidig vanskelig å godta det. Vil jeg ha dem mindre, så burde jeg jo ikke trene dem større. Selvmotsigende tanker og handlinger. Det er vel et friskhetstegn at jeg gjør motsatt av tankene, men en del av meg misliker det likevel.

Selv om jeg synes magen er for stor, selv om jeg så gjerne skulle ønske at magen var mindre, så ser jeg, innimellom, når jeg står i profil, at den ikke er så stor, og da kjenner jeg litt på lettelsen som skyller gjennom meg. Det varer bare en liten stund, helt til jeg snur meg, og ser meg selv forfra igjen. Faen, små love handles. Jeg vil ikke ha dem. Jeg vil ha en smalere midje, flatere mage, med mer definerte muskler. Selv om jeg i små øyeblikk får innblikk i virkeligheten, at jeg kanskje ikke er så stor som jeg innbiller meg at jeg er, så innhenter de spiseforstyrra tankene meg fort. Vrangsforestillingene. Det forvrengte speilbildet. Jeg vet at det er det det er, likevel gjør det noe med meg. Tristheten som innhenter meg, skuffelsen over at kroppen har forandret seg siden oktober. Den er vond å vedkjenne. Det er vanskelig å godta. Det er kanskje vanskelig å fortså med mindre du har vært/ er der selv. At kropp skal ha så mye å si, at det er av så stor betydning. Men når jeg hadde vanskelig for å godta meg selv da jeg var mindre, hvordan skal det da bli bedre å godta seg selv i en større utgave, når kroppens utseende er det som er vanskeligst å godta?

«Det vil bli bedre, kroppsaksept er det siste som slipper i en spiseforstyrrelse». Som jeg hater uttrykket «Det vil bli bedre» Joda, jeg skjønner betydningen av det, og jeg har jo erfart at mye har blitt bedre, men det kan til tider være uutholdelig å stå i det når det står på som verst. Jeg måtte, og må, gjennom helvete før det ble/ blir bedre, og det er en vanskelig plass å være. Kunne ikke noen bare knipset med fingrene, sånn at det var over på 1-2-3? Det hadde vært mindre vondt og vanskelig. At kroppsaksepten er det siste som slipper har jeg smertelig erfart, når vil det slippe for pokker? Måneder? År? Hvor mange år i tilfelle? Alt blir vanskeligere når den aksepten ikke er på plass. Maten, å holde ut tankene og følelsene, å ta imot kompliment, å tro på andre. Jeg prøver, jeg lykkes ofte, men det blir ikke mindre vanskelig av den grunnen.

Det er hvertfall et godt tegn på at virkeligheten slår til innimellom, om så i korte øyeblikk, for det gir håp og motivasjon. At fornuften slår gjennom sprekkene i de spiseforstyrrede tankene og oppfatningene. At fornuften får sive litt gjennom og også får litt plass blant alt det syke som fortærer kropp og sinn.

Blodslit.

I følge værvarselet på tlf min, så er det 16 grader her i dag. Knall sol på skyfri himmel. Desidert den fineste dagen vi har hatt her så langt. I tillegg er det fri, og da er det ikke noe som skjer her. Så da kunne vi jo ikke bare sitte inne og se på at sola skinte så flott og fin ute. 4 stykk av oss stakk avgårde på en lang sykkeltur, opp til noen gruver et stykke unna her. Første del av turen var ganske ok å sykle på, men jo nærmere gruvene vi kom, jo mer blodslit ble det å tråkke på de ikke så altfor moderne syklene som Modum Bad eier. Jeg tenkte som så at jeg skulle få mest mulig ut av denne turen, treningsmessig, så selv om det var veldig bratt oppover mot slutten, så skulle jeg pokker meg ikke gå av sykkelen. Jeg skulle helst ikke stå å tråkke heller, for det er mye tyngre å sitte og tråkke når det går oppover. Lårene verket og brant da jeg nærmet meg hver topp, men pokker så digg det var å komme opp, uten å ha gått av den fordømte tungtrådde sykkelen. Vi brukte 1 time og 15 min. opp til en liten parkeringsplass hvor vi parkerte syklene, så var det å traske videre opp til toppen, fortsatt i samme bratte terrenget, enda litt brattere faktisk. Der hadde jeg nok mest sannsynlig måtte hoppet av om vi hadde syklet. Vi kom oss til toppen til slutt, hvor vi tok en pust i bakken og spiste lunsjen vår der. Flink som jeg er, så hadde jeg faktisk tatt med meg ekstra niste, og klarte å spise alt. Jeg klarte å tenke at kroppen trengte det med den harde økten jeg hadde gjort. Og det føltes helt greit faktisk.

Tilbaketuren splittet vi oss litt, dvs, vi kjørte i hvert vårt tempo. Jeg skulle hvertfall ikke ligge bakerst, så jeg peisa på alt jeg kunne, og la i teten hele veien tilbake. Etter en halv time var jeg plass på Modum igjen. Rimelig sliten, men veldig fornøyd. Mens jeg var varm i skrotten, så tok jeg likesågodt å kjørte på en halv times styrkeøkt på overkropp. Ingenting er som en dag med trening. Middagener mye enklere å få til også da, når jeg har fått kjørt kroppen litt. Jeg spiste til og med karamellpudding til dessert. Now how about that? Sola skinte ennå like mye, så samvittigheten hadde kvalt meg om jeg bare hadde blitt sittende inne, så jeg lurte på om vi ikke skulle gå ut, så vi samlet oss sammen, alle som er her i dag, tok med hånkler og la oss i sola. Musikk, latter, sol og godt humør.

Nå ramlet vi inn alle mann (kvinner), og jeg aner ikke hvor alle ble av, så nå sitter jeg her på stua og trykker da. Noen av dem slukna vel på senga kanskje, man blir jo fort stuptrøtt i fint vær. Faen, nå kom det inn en feit humle gjennom vinduet her…jaja, kjekt med selskap. Dagen har gått, og den har vært fin. Håper været hol der seg sånn utover uka også, skjønt vi har jo en del program inne så klart, tvilsomt at vi har undervisning ute..men det blir jo litt dødtid innimellom, så får vel stikke hodet ut da.

Den snille mannen stakk faktisk hodet innom stua her nylig, han sa at jeg ikke måtte skryte så altfor mye av det fine været som er her, for det kunne risikere at flere ville søke seg inn hit, det er køer allerede, så han mente det ikke trengstes å fylles opp enda mer nå. Jeg måtte visst trekke fra litt av det jeg skrev. Jeg gjør jo selvsagt ikke alltid som jeg får besjed om, så da får han bare pent finne seg i det. Han sa det sikkert bare for å kunne bli nevnt i bloggen tenker jeg….

Kjenner utrolig nok at jeg er litt rastløs, burde vel funnet på noe fram til kveldsmaten..Kjeder meg visstnok en smule..kaffetørst er jeg også..

Håper dere har hatt en fin 1.mai?

Mixed feelings.

Dette her har vært en veldig stille og rolig helg. Men det er i grunnen sånn det alltid har vært her. Null på programmet, vi har kun måltidene å forholde oss til. Mye dødtid egentlig, men jeg prøver å nyte tiden her. Heldigvis har det vært knallvær hele helgen, så jeg har tilbringt en del tid ute. Både sittet ute i sola og lest bok, gått meg turer, og tatt bilder. Jeg har selvsagt også fått trent litt, selv om utvalget av apparater og manualer ikke er det største. Men jeg har funnet løsninger, og brukt det som er her, så det har blitt bra økter likevel. Det er noe jeg savner kjenner jeg, å trene skikkelig, savner å trene på treningssenteret hjemme. Men nå er det kun en uke til jeg er hjemme igjen, så får klare meg med det som er her fram til da. Uken jeg alt har vært her har gått veldig fort, rart å tenke på at tiden her snart er over, og at det er et helt år til neste gang jeg skal jeg tilbake. Eller, det blir ikke et helt år da, vi skal visst tilbake i januar neste år etter som jeg har forstått.

Siden jeg nå er i gang med å jobbe med litt andre ting enn spiseforstyrrelsen også, så kunne jeg egentlig ha tenkt meg å fortsatt å være her, fortsatt sammen med behandleren min her. Men sånn blir det ikke, så jeg satser på at jeg får en god kjemi med den nye behandleren jeg får hjemme snart. Nå til uken har jeg kun to samtaler, en med behandleren min, og en time til med presten her. Timen med behandleren min går nok til å gå gjennom skjemaene jeg har fyllt ut, det som stort sett handler om spiseforstyrrelsen. Jeg ble nesten litt overrasket over hvor mye plass spiseforstyrrelsen fortsatt har, med tanke på skjemaene jeg fyllte opp. Jeg krysset fortsatt høyt på det som har med kropp og vekt å gjøre. Det er selvsagt en del som har endret seg siden innleggelsen i oktober, men mye står fortsatt igjen. Får se på onsdag hva svarene på skjemaene viser.

I morgen skal vi ut på tur, sammen med noen av behandlerne her. Litt usikker på hvor det er, men tror det bare blir nedi Vikersund en tur. Ta med niste og bare kose oss sikkert. Vi skal også ha en time med mindfullness igjen, det blir sikkert en hel grei dag, selv om programmet ikke inneholder så veldig mye. Tirsdag er det jo 1.mai, og atter en dag uten noe program. Føler at mye tid her går bort, men er det rød dag så er det rød dag, ikke mye vi får gjort med det.

Jeg kjenner på ulike følelser ved oppholdet denne gangen, det er kjekt å være sammen med gruppen igjen, og den andre gruppen, og se igjen alle sammen, vandre rundt på området, men samtidig er det litt tunge tanker og jeg kjenner på tristheten. Temaene har vært litt vanskelig, selv om de er velkjente. De har liksom skutt pilen rett i sårene denne gangen, hardt og brutalt kjennes det som. Vi har jo liten tid her nå, så skjønner jo at de må gå rett på sak. Jeg tenker mye nå, og føler at jeg ikke kommer noen vei på enkelte områder, eller at jeg står litt i stampe, føler en del på usikkerhet. Men livet går jo sin gang, så løsninger dukker sikkert opp.

I dag får jeg hvertfall hyggelig besøk her. Jeg skal strax gå ned til Vikersund, for «Den flinke jenta» kommer hit. Hun tar turen helt fra Oslo for å være sammen med meg noen timer. Jeg gleder meg, det skal bli koselig å treffe henne igjen. 2 ganger på litt over en uke er ikke verst, med tanke på at sist gang var den aller første gangen vi møttes etter å ha kjent hverandre gjennom blogging på under 1 år. Hyggelig selskap liker jeg, og jeg setter stor pris på at hun kommer hele veien for å besøke meg.

Da skal jeg komme meg ut av rommet, ut i det fine været. Sola skinner på en skyfri himmel, så jeg må jo nyte det mens jeg kan. Får vel ta med meg kameraet sånn at jeg kan knipse noen bilder underveis. Ønsker dere alle sammen en fin søndag videre.

Første samtale er over.

Snart er programmet for første dag over, de to neste måltidene står selvsagt igjen, men sånn utenom det er det ikke mer i dag. I grunnen synes jeg det har vært nok for i dag, så det er greit at det ikke er mer nå. Som jeg skrev i går så er det veldig koselig å treffe igjen alle sammen. Det var digg å kunne slenge i sofaen, og bare sitte der sammen og se tv. Som vanlig var jeg en av de som satt lengst opp, sånn var det gjennom hele hovedoppholdet også..Men jeg var ikke alene da, ble sittende å prate en del med hun ene fra gruppen. En fin samtale om litt vanskelige ting. Jeg var spent på om jeg kom til å få sove her, for jeg slet jo sånn med søvnen her sist, og jeg sliter jo sånn generelt på det området også. Jeg ble liggende å vri meg en stund, men sovnet heldigvis til slutt. Uvant å sove i den harde sengen her igjen..enkelseng er det også, så har ikke så stor plass til å snu og vri på heller.

Jeg ropte ikke akkurat hurra da klokken ringte i morges, men jeg kom meg hvertfall opp. Frokosten gikk greit, og det var kjekt å kunne sitte så mange sammen igjen. En times tid etter frokosten var det gruppetime hvor vi fortalte om hvordan det hadde gått hjemme siden januar. Kjekt å få en oppdatering fra alle sammen, for jeg var jo spent på hvordan  det hadde gått med dem alle. Vi får nå faktisk spise alle måltidene vår i den store spisesalen her, den som er felles for alle her på huset. Dvs at vi kan velge selv hva vi vil spise. Jeg kjenner at det hjelper meg veldig, for jeg har gruet meg til 4 store måltider her. Hjemme så kjører jeg løpet annerledes, ikke så store måltider, men heller flere små. Jeg vurderer å redusere litt på noen av måltidene, og heller legge til en senkvelds, da tror jeg det vil bli litt lettere for meg å få til maten igjen her også.

Etter lunsjen hadde vi en ny gruppetime hvor vi skulle sette opp målsettinger for dette oppholdet. Jeg hadde seriøst ikke tenkt helt over den biten, fordi jeg i første omgang har som oppgave/ mål, kall det hva du vil, å prate om denne hemmeligheten min, å få jobbe med den. Samtidig så blir det da å få til maten på en måte som gjør at jeg fikser disse to ukene her, på en måte som gjør at det ikke ødelegger igjen for meg. Når det kommer til treningen, så blir fokuset på å fortsette å ha to treningsfrie dager i løpet av uken. Det skal gå greit, for det har jeg jo også klart i de månedene jeg har vært hjemme nå. Treningen vil jo heller ikke bli helt likt som hjemme, for treningsrommet her har ikke akkurat så mange fasiliteter, for å si det sånn. Men det vil fortsatt være styrketrening som står i fokus. Og selvsagt blir det noen gåturer i skogen her, det har jeg virkelig savnet. Så det blir fint.

Det vanskeligste i dag har faktisk vært samtalen jeg hadde etter gruppetimen. Jeg har hatt time med presten her, hvor jeg har fortalt historien jeg har vanskelig for å prate om, og temaet handler om skyld og skam. Det gikk forsåvidt greit å prate om det, men samtidig er det vanskelig. Mye følelser dukker opp, så selv om det var fint å prate med han, så ble det veldig emosjonelt. Jeg har min første time med terapeuten min først i morgen, så han var jo den første jeg pratet med her. Hun vet jo historien, så jeg slipper jo å fortelle den til henne, men det blir jo å prate om det. Til presten måtte jeg jo fortelle alt. Han var utrolig fin å prate med, det hadde jeg jo fått høre av andre som hadde pratet med han også, så jeg visste jo egentlig hva jeg gikk til, men man vet jo aldri likevel. Jeg fikk hvertfall bekreftet hvor fint det faktisk var. Veldig behagelig, han viste mye empati og forståelse. Selv om jeg selv, her og nå, har vanskelig for å se at det å prate om dette skal gjøre det bedre for meg etterhvert, så sa han at han trodde det var mulig. Jeg vet jo inners inne at det er mulig, jeg har bare vanskelig for å tro det. Jeg har en ny avtale med han neste uke, noe jeg snes er veldig fint.

Edit: Nå er middagen over, og det gikk helt fint. Jeg følger ikke kostplanen slavisk, men spiste sånn at jeg fikk det til. Jeg tror dette skal gå bra. Et annet mål jeg har med oppholdet her, selv om jeg ikke tok det opp, er selvsagt det å prøve å være oppkastfri. Jeg har jo erfart at det er lettere å få det til her, men det igjen betyr jo ikke at trangen kanskje ikke vil dukke opp. Jeg må fortsette å huske på å ta en dag av gangen.

Hvordan holder jeg ut?

Det er et spørsmål jeg har fått en del ganger. Hva gjør at jeg holder ut, når jeg faktisk klarer å holde ut. Hva som holder meg fra å overspise og kaste opp. Hva gjør jeg når suget etter en overspising med påfølgende oppkast melder seg. Hva gjør jeg for å holde ut uten å ty til oppkast. Jeg vet at mange ønsker svar på det, eller råd. Mange som befinner seg i samme situasjon som jeg var, og fortsatt er i. Jeg lurte på akkurat det samme selv før, og jeg fikk, og leste, en god del erfaring fra andre som var kommet lengre i tilfriskningen enn meg. Dessverre er det gjerne sånn at det er enklere sagt enn gjort å klare å gjennomføre tiltakene man så gjerne vil oppnå, hvertfall om man må klare det helt på egenhånd. Spiseforstyrrelsen har stor makt over den syke, og den gir ikke mye rom for å slippe opp så sant den kan klamre seg fast som en jernklo. Den er slu, den er sleip, den er en djevel som utnytter alle muligheter den får, og den tar det den kan, og skviser all luft og fornuft ut av deg. Den forgifter deg, den lar giften spre seg rundt i blodårene som en slange på jakt. Når giften har lagt seg i alle kriker og kroker som den kan, og som de fleste nok skjønner, jo mer gift, jo verre er det, da skal det mye motgift til før kroppen igjen kan begynne å friskne til.

Jeg kan bare dele mine erfaringer her, alle som sliter med en spiseforstyrrelse opplever den ulikt, selv om mye også er likt, og sykdomsforløpet er da selvsagt individuelt. Det samme er tilfriskningen. Noen trenger ikke like mye behandling som andre. Noen får riktig hjelp fort, andre må kave seg gjennom systemet før de blir hørt, sett og tatt på alvor. Hvilken behandling som fungerer for de syke er også individuelt. For noen holder det med poliklinisk behandling, andre i grupper, andre igjen trenger innleggelser. Hvilken behandler man kan få varierer også. Psykiatriske sykepleiere, psykiatere, psykologer, psykomotorisk behandlere, leger osv osv. Kjemien mellom pasient og behandler bør også stemme for at behandlingsforløpet skal gå best mulig. Jeg har hatt individualbehandlere, jeg var i gruppeterapi 1 år, og jeg har vært med i selvhjelpsgruppe. Selv om en del av tankesettet mitt endret seg, så fikk det meg ikke friskere. Symptomene var hele tiden til stede, overtrening, faste, overspising og oppkast, og et par andre metoder. Jeg følte jeg stod i stampe rett og slett. Ambivalensen rev og slet i meg, en stor del av meg, den syke, ville ikke bli frisk. Jeg stod jo på mine to bein, hvorfor skulle jeg da bli frisk? Den fornuftige delen av meg visste jo at frisklivet heller var å foretrekke. Til tross for at ambivalense slett meg i fillebiter, til tross for at sykdommen var min trygghet, den hverdagen jeg kjente best, fordi jeg visste hva jeg hadde, så ba jeg behandleren min sende en søknad til Modum. Til tross for at jeg på en side ikke ville, så måtte jeg likevel gi det et forsøk, for jeg kunne ikke si at jeg aldri kom til å bli frisk om jeg ikke hadde prøvd de muligheten jeg kunne prøve.

Å være innlagt på Modum var veldig veldig tøft, der måtte jeg utfordre sykdommen flere ganger daglig. Jeg har aldri fått så mye mental juling av spiseforstyrrelsen før, som da. Den motarbeidet meg selvsagt alt den kunne, fra dag en. Fra første måltid. Den ville selvsagt ikke at jeg skulle spise i første omgang, og den ville hvertfall ikke at jeg skulle beholde den. Jeg slet med å spise måltidene innen tiden vi hadde, en halv time. Om det var en skål med salat og et rundstykke, om det var 2 skiver brød og et knekkebrød, om det var en skål med kornblanding. For ikke å snakke om middagene, der vi hadde 40 minutter. Enkelte måltid var det vanskelig å tygge, vanskelig å svelge. Det var vondt å kjenne hvordan magen sakte men sikkert fyllte seg opp. Hvordan magesekken utvidet seg mer og mer for hver bit jeg svelget. Jeg satt og dirret med bena, var veldig urolig, kastet stadig blikk mot klokken for å se hvor lang tid jeg hadde igjen. Kikket bort på de andre for å se hvor langt i måltidet de var kommet i forhold til meg. Jeg gråt, jeg slet. Det var helt forferdelig. I begynnelsen var jeg veldig ofte den siste til å bli ferdig med måltidet, og det stresset meg enda mer, at de måtte vente på meg, selv om ingen kunne gå fra bordet før tiden var der. Selv om jeg klarte å bli ferdig sånn akkurat.

Jeg holdt ut og holdt ut, og jeg holdt på å gå på veggen mang en gang. Jeg gråt mine bitre tårer, bannet og steiket. Jeg gikk, jeg løp, jeg syklet, jeg løftet vekter. Jeg gikk ut for å ta bilder, ut i naturen, prøvde å finne roen når uroen truet meg å velte over i meg. Jeg bet tennene sammen, og jeg skrev. Jeg var veldig glad for at jeg fikk blogge mens jeg var innlagt (Takk til min kjære behandler som ga oss den beskjeden ♥) Mitt første mål der var å klare å slå min tidligere rekord, 4 dager i strekk oppkastfri. Det var godt over 1 år i forkant at jeg klarte. Jeg ble skrevet inn på en onsdag, mandagen skulle vi ha en oppsummering over hvordan det hadde gått. Mandagen ville jeg fortelle at jeg hadde klart 5 dager, og dermed slått rekorden min. Er det en dag jeg husker veldig godt, så var det dag 5. Søndag. Fra middag og resten av dagen. Det var helt forferdelig. Jeg var så urolig og rastløs at jeg trodde jeg skulle forgå. Ingenting jeg gjorde hjalp. Jeg ordnet meg kaffe, prøvde sette meg. Drakk et par slurker, tømte den ut, travet fram og tilbake. Inn på kjøkkenet igjen, lage en ny kopp kaffe. Jeg måtte lene meg over kjøkkenbenken for å prøve å gjennvinne roen. Prøvde puste dypt, men jeg skalv, jeg ristet og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg satte meg i en liten sofa i enden av korridoren, prøvde bevare fatningen før jeg ble gal. To flotte damer kom bort for å prate med meg. Prøvde med mindfulness, pust med magen, bare pust. Vær her og nå. Og jeg gråt mine første tårer på Modum. Det bare rant over. Masken sprakk, jeg orket ikke holde tilbake mer. Uroen forsvant litt, men ikke helt. På kvelden gråt jeg for første gang ved et måltid.

Jeg fikk spørsmålet av behandlere der også. Hva gjør at jeg holder ut og holder ut? «Jeg har skrevet under en kontrakt. Jeg vil ikke skuffe gruppa, jeg vil ikke skuffe meg selv. Jeg har ikke noe valg.» «Du har alltid et valg Laila. Du velger helt selv.» Ja, jeg hadde jo valg, men hadde jeg begynt å kaste opp mens jeg var der, så var en barriere brutt, og det ville bli enklere å ty til den løsningen igjen. Det kunne jeg ikke, derfor var det ikke et valg for meg. Derfor måtte jeg holde ut. Jeg stod et par ganger med hodet over doskåla, to ganger i løpet av en ettermiddag. Men jeg kasta ikke opp. Jeg klarte det faktisk ikke. Noe holdt igjen. Jeg kunne bare ikke, fordi hver dag jeg klarte å la være, var en ny rekord. Jeg ville fortelle at jeg klarte målsettingene mine. Hver fredag, og hver mandag. Jeg hadde satt meg mål, og de ville jeg klare å oppnå. Det var en seier, det ga en mestringsfølelse.

Samtidig hadde vi jo et program å følge, både individualsamtaler, gruppeundervisning, kognitiv kartlegging, og vi hadde gruppemøte etter både middag og kveldsmat. Det var med på å hjelpe meg til å unngå å kunne kaste opp. De møtene brukte vi på å fortelle hvordan vi hadde det før, under, og etter måltidene. Hvert møte var på en halv time, og det var selvsagt med på å redusere mulighetene for å kaste opp. Det hjalp meg også å være sammen med de andre. Se tv, en film, gå turer, eller bare prate. Det å vite at det alltid var noen der jeg kunne prate med, enten jentene, eller noen fra personalet, var veldig beroligende. Men klart, der var jeg i trygge omgivelser, der var det alltid noen rundt meg. Det gjorde jo det hele mye enklere, selv om det ikke var enkelt i det hele tatt. Jeg hadde også vanskelig for å be om hjelp, på ettermiddag/ kveld, når ikke mine behandlere var på jobb. Da var det greit å kunne si ifra på ettermøtene vi hadde, etter måltidene, om vi hadde behov for å prate med personalet.

Det å være på Modum hjalp meg mye, på mange måter. Det å være der mens jeg måtte lære å spise «på nytt», gå opp i vekt, og holde ut alt som flommet over. Det var en trygg plass å være på mens jeg måtte lære, og øve meg på det som var vanskelig. Det la et grunnlag jeg tok med, og tar med, meg videre. Jeg fikk nye verktøy i veska. Jeg sitter igjen med mye nyttig. Jeg «hører» stemmene til behandlerne enkelte ganger. «Kroppen trenger så så mye mat for å fungere. Du ødelegger balansene i kroppen om du kaster opp. Kroppen trenger hvile. Hva, hvorfor, hvordan. Jeg visste jo selvsagt mye av dette fra før av, men jeg klarte ikke bruke det. 3 måneder på Modum fikk spikret det bedre fast. Jeg lærte å spise på nytt, jeg fikk inn rutinen med 4 måltider om dagen, det sitter. Jeg telte egentlig aldri kalorier nazi, men nå gjør jeg det, for å forsikre meg om at jeg hvertfall er i nærheten av det jeg bør spise. Jeg klare veldig ofte å skille fysisk og psykisk sug. Nå trener jeg også en god del styrke, og det motiverer meg ekstra til å få i meg maten.

En av jentene i gruppen min fortalte at hun laget seg en liste over ting hun skulle gjøre når hun kjente på overspisingstrangen. Ting hun kunne gjøre for å avlede suget. 10 punkter. En liste. For hver gang gjorde hun det som stod på lista, og gjorde alle punktene hun klarte, før hun ikke klarte holde ut mer. Kanskje klarte hun å komme til punkt 3 en dag, mens neste dag klarte hun kanskje å komme helt til punkt 5 før hun ikke klarte mer. En øvelse. Ved å prøve å få gjort flest mulig punkter, så vil det for det første redusere tiden du har tilgjengelig til oppkast (om du da ikke blir sittende oppe hele natten) og kanskje vil suget gi seg underveis. Du har egentlig bare noe å vinne uansett. Punktene på listen bestod av noe hun likte å gjøre. Hva en setter opp, er hva en selv tror vil fungere så klart. Det kan være å lese en bok, gå en tur, vaske/ rydde, høre musikk, trene, blogge, se en film, tegne/ male, ringe noen. Hva som helst. En utfordring, men ved å se hvor langt du klarer å komme for hver gang, gjør også at målsettingen blir målbar.

Selv om det går mye bedre for meg nå, så går det ikke knirkefritt. Jeg har verktøyene, og jeg prøver så godt jeg kan å bruke dem. Jeg ofte dialoger oppi hodet mitt, den som foregår mellom spiseforstyrrelsen og meg. Skal, skal ikke, må, må ikke, bør, bør ikke. Et evig mas. Slitsomt. Men for hver diskusjon jeg vinner, er en seier. Ramler jeg, så børster jeg støvet av hendene og fortsetter der jeg ramlet. Dagen er ikke ødelagt selv om jeg trynet en gang. Om fotballaget ditt ligger under med ett mål, så er ikke kampen avgjort. Er du ute og går tur en vinterdag, og sklir på isen, så går du ikke helt hjem for så å starte turen på nytt. Og jeg selv om du sklir, så betyr ikke det at du ikke kommer fram dit du skal. Du fortsetter å gå. Så, når jeg sklir, så betyr ikke det at jeg er tilbake på null, og det betyr ikke at jeg ikke vil komme meg i mål. Det betyr bare at jeg må reise meg og gå videre. Jeg må bare ikke miste fokuset ut av synet. Hver eneste kveld kjenner jeg fortsatt på overspising/ oppkasttrangen, hver eneste kveld. Da hjelper det meg litt å ha noe å putte i munnen. Kjærlighet på pinne, tyggis, drops, frukt, nutribar. Og noe jeg alltid har i tankene, er hvor dårlig jeg blir i etterkant av å ha kastet opp. Blodsukkerfall. Svimmelhet, kaldsvetting, skjelvinger, null fokus, og stjerner som surrer rundt hodet på meg. Jeg kjenner etter hvordan jeg har det, hvordan kroppen fungerer når jeg gir den mat, og lar være å kaste opp. Den fungerer, og den liker å få mat.

Jeg mener ikke at man kun skal gjøre ting for å avlede de vonde følelsene som dukker opp, det er også veldig nyttig å tørre å kjenne på den, oppleve at katastrofetankene man har gjort seg i frokant faktisk ikke inntreffer. Likevel er det bra å ha noe å gjøre, noe som gir positiv input i hverdagen, sånn at sykdommen ikke sluker alle døgnets timer.

Snart tid for å dra.

Om en uke fra nå så befinner denne skrotten seg i Oslo, the big city. Vekk fra lille grå Molde. Det er snart tid for boosteroppholdet på Modum. Jeg skal ikke lyve på meg og si at tiden har gått fort siden januar, for det har den langt ifra gjort. Men nå er jeg der snart igjen, og jeg gleder meg skikkelig. Denne gangen er det hvertfall ikke skummelt å reise, nå vet jeg jo hva jeg går til. Regner med at neste uke går fort, skal jobbe, og jeg har time med behandleren min på onsdag, så reiser jeg på torsdag. Fredag skal jeg treffe en bloggvenninne for første gang, lørdag og søndag skal jeg på IKS-kurs om kommunikasjon. Der kommer jeg nok til å treffe mange fine folk. Jeg fikk en mail fra ei som er med i IKS, som også skal på kurset. Hun leser bloggen, så det blir jo ekstra koselig. Jeg skal bo hos søstern med family, så da får jeg også treffe tantebarna mine igjen ♥ Gleder meg.

Jeg er spent på oppholdet, ser fram til å komme meg dit igjen. Klemme alle sammen, få oppdatert hvordan det har gått siden sist. Sitte i stua med alle sammen. Jeg gleder meg ikke bare til å treffe igjen min egen gruppe, men også den andre gruppen som var innlagt sammen med oss. Fine jentene. Jeg gleder meg til å kunne gå turer i skogen der igjen, til å oppleve Modum om våren. Jeg skal nyte hver eneste dag der, for etter boosteroppholdet, så er det et helt år til vi skal tilbake. Med mindre noe går fryktelig galt i mellomtiden. Krysser selvsagt fingrene for at det ikke skjer. Selv om jeg liker meg godt der, og alle som jobber der, så føler jeg ikke for å gå runden en gang til, det var et helvete mens det stod på..Jeg skal aldri si aldri, men jeg kan jo banke i bordet, sånn for sikkerhets skyld, for ikke å jinxe meg selv..

Ting går greit nå, maten har gått bra de siste dagene, butikkturene har jeg kommet meg helskinnet gjennom. Prøver å ikke stå og granske meg så mye foran speilet, men jeg står jo mye foran speilet på trening, så det er ikke til å unngå helt. Blir jo aldri fornøyd..Men fokuset mitt er fortsatt der at jeg vil bygge litt muskler. Trente litt spinning i går, og jeg bør jo være litt forsiktig med det, ikke gi full gass når jeg står og tråkker. Og hvem andre enn legen min er det som jogger på mølla bak meg? Jessda, kunne jo ikke trø på da liksom..jeg som har vært hos han angående knærne..jatta. Jeg klarte forøvrig å knørve lillefingeren under en 20 kg’s vektplate. Auui. Vurderte å gå bort til legen for å høre om han kunne blåse på. Men så lenge fingeren ikke ramla av, så gadd jeg ikke.

Da er det altså på’n igjen med fredag, den 13′nde faktisk..(kummel, veeeldig kummelt) og de fordømte søkeordene står vel for tur da…Folk fortsetter å søke opp rare ting, som jeg ikke helt ser hvorfor de havner her inne, men det gjør de visst…her er hvertfall noen fra sist uke:

leser bok på bussen – Ja det kan du tro funker på denne jenta…jeg blir kvalm før jeg har lest en halv setning..med mindre bussen står i ro..

parese dating – Dating? Hva er det?

jeremy tok – Noe han trengte? Noe han ikke skulle ta? Tok igjen bussen? Tok av seg jakken?

tøye ut skulder – Altså, jeg tøyer skuldrene, men jeg tøyer dem ikke ut liksom, de går ikke ut av ledd eller noe..

rose oppe til høyre – Hva om jeg vil ha den nede til venstre da? Kan jeg?

benektet tumblr – Har aldri benektet det i hele mitt syndige liv. Så det skal jeg ikke ha på meg altså.

kort kort hår barbermaskin – Jaha ja, gir du sånne ordrer til maskina, sånn at den ikke skal gjøre noe feil liksom?

klarere ikke og smile med tennene! – Det er vel strengt tatt munnen du smiler med vil jeg tro?

dusjhodet passer ikke til dusjholderen – Føler av og til at hodet mitt ikke passer til kroppen jeg også..

nummen i halve ansiktet sårt ved nese øye tannverk – Ja, bedøvelsessprøyter gir sånne bivirkninger…

vanskelig psykolog – Kanskje psykologen trenger psykolog?

påskeharen er død – Flaks det skjedde etter påska da..

drømmer flykte men klarer ikke bevege meg – Det er det motsatte av å tråkke i salaten det. Sementtråkking. Veldig ekkelt.

hevelse ved høyre tinning – Kanskje du har fått vannhode?

grinete irritabel – Hva faen mener du med det?? Dust.

drømmer om at jeg er helt gal og prøver å våkne fort i drømmen – What? Hvorfor vil du ikke være gal liksom? Du er gal som vil prøve å våkne jo.

snart kan man få nye tenner – Come again? Hva? Hvor? Når? Vent litt…jeg fikk nylig nye tenner jo…gawd, gullfiskhukommelse.com

betennelse i munnen som går til hodet – Eeh, er ikke munnen i hodet?

er det farlig å kaste – Kommer an på hva du skal kaste? Jeg kasta en epleskrott i topplokket på en dude for mange år siden, men god avstand, tror mannen overlevde?

skalv som fisker – Ja, de skjelver hvertfall rett som det er, de som bor i det kalde havet liksom..

hva skal man svare når man ikke vet hva man skal svare – Hm…jeg vet ikke hva jeg skal svare her jeg..

takke for at du fikk ønske mitt oppfylt – Bare hyggelig? Var det hyggelig? Ønsket altså?

 

Hvorfor handler det alltid om vekt?

Har du lagt merke til hvor mye reklame det til stadighet er på forsiden av vg.nett? I ukeblader, tv-reklamer. Ned i vekt, ned i vekt, ned i vekt. Og i blogger ikke minst. Gjør slik eller sånn, gjør du ikke det, så slutt å syt og klag på manglende framgang. «Hvem ønsker seg vel ikke en sånn mage, eller en slik rumpe? Dra deg på trening!!! Kutt ut sjokolade, ellers har du ingenting å klage over!!!!» Jeg har sett nok av de kommentarene, for å si det sånn. Og de provoserer meg. Greit nok, mange ønsker seg kanskje en sånn mage eller en slik rumpe, men kanskje de ikke ønsker det så inn i hampen at de legger fra seg alt i livet bare for å beintrene som en gal for å komme i nærheten av å se sånn ut. Ned i vekt, sykle, sykle, jogge, jogge, tråkke, tråkke, svette, kave. For noen passer kanskje et slikt liv, for andre ikke. Jeg kan også ønske meg en rutete mage, og en sprettrumpe, og jeg trener mye styrke, men jeg ser fortsatt ikke noen ruter i magen. De ligger sikkert bak fettet, men de ses ikke. Rumpa vil jeg heller kalle stor framfor spretten.

Jeg for min del liker å trene mye, og bruker mye tid på det. Og den syke delen av meg skulle veldig gjerne ha gått ned 10 kg, men da ville også muskler ha blitt borte, det jeg har jobbet for å fått. Jeg kunne sikkert ha gått ned i vekt, om jeg kuttet litt mat her, og litt mat der. Trent mer kondisjon, og mindre styrke. Gjør jeg det? Nei. Jeg må spise den mengden jeg gjør nå, for å unngå å trigge sykdommen, og fordi jeg trener så mye som jeg gjør. På grunn av knærne må jeg være veldig forsiktig med kardiotrening. Jeg kan sykle litt, men ikke på den måten jeg helst vil sykle. Jeg elsker spinning, men jeg må være forsiktig med å tråkke for tungt, og å stå for mye. Når jeg først setter meg på sykkelen, så er det nettopp det jeg gjør,tråkker på. Med den konsekvensen av knærne blir verre.

Jeg er enig i at det kan være en fordel å kutte ut junkfood, cola og den daglige sjokoladen om man skal ned i vekt. Og at man bør bevege seg litt. Helt klart. Men ikke alle former for trening passer for alle. Trening skal være gøy, og ikke alle synes det er gøy med styrke, ikke alle synes det er gøy å sykle, og hva det enn måtte være. Det er lov til å ønske seg en slik eller sånn kropp, uten at man nødvendigvis går inn for å få det. Dessuten må vi huske på at alle er skapt ulikt, og ikke alle kan få «drømmekroppen» Jeg synes også det er viktig å ta i betraktning at ikke alle har samme mål for treningen som akkurat deg. La nå folk få trene som de vil, la nå folk få ha drømmer og ønsker. La nå folk få spise den sjokoladen etter treningsøkta fordi de føler at nå fortjener de den. Selv om ikke du tenker sånn, så kan det jo hende at andre dont give a shit. After all, en treningsøkt er bedre enn ingen, en time er bedre enn ingenting, hva du trener må være noe som fenger deg, ikke hva andre måtte mene og synes.

Kanskje vil mange sitte igjen med dårlig samvittighet over de forsøkene de gjør, fordi andre mener at en sånn måte å gjøre det ikke holder mål, at det nesten er poengløst å dra på trening om man bare skal tråkke på ellipsemaskina eller gå på tredemølla. PASS PÅ DEG SELV, MIND YOUR OWN BUSINESS, OG LA ANDRE FÅ GJØRE HVA DE VIL. Spør de om råd, så gi dem noe som kan være oppnåelig for dem, utifra fysikken de har, og har kostholdet de har, og ikke minst, muligheten de har tilgjengelig til å få trent. Jada, man får tid til det man vil, men har du ikke selv en familie med barn, så kan du heller ikke vite hva de faktisk har tid til eller ei.

Jeg vet at jeg skrev en lignende innlegg for ikke så lenge siden, but I dont give a shit either. En god ting kan ikke sies ofte nok, eller hur? Jeg blir bare så oppgitt over at alt skal handle om vekt hvor enn man snur seg. Sånn, da fikk jeg blåst ut min mening dette temaet en gang til. Hva du mener er helt opp til deg…

Endelig trening igjen.

Denne påska har vært utrolig sittestillende. Været har vært så ustabilt at det har vært nådeløst. Når sola endelig dukket opp, så håpet vi at det kanskje nå kunne bli en fin dag, men 10 minutter etterpå så lavet det ned igjen, og en skulle ikke tro at sola nylig stod på himmelen og skinte sine lyse stråler. Foruten den dagen jeg reiste fra Molde, så kom jeg meg ut en bitteliten tur på lørdagen. Det føles som jeg har sittet på ræva hele påsken. Gått fra stol til sofa til stol til seng. Jeg blir veldig rastløs når muligheten til å komme seg ut og nyte fint vær ikke er tilstede. Bilene som stod utenfor druknet nesten i snømassene som lavet ned. Det var ikke engang så mye snø i vinter, som det kom på disse få dagene i påska. Helt kriminelt. Når jeg ikke får beveget meg noe særlig, og bare blir sittende inne, og det er mat og godis omhverandre, så blir det ekstra ille med rastløsheten og samvittigheten. Den dårlige typen. Jeg har skeiet ut, spist både godteri, potetgull og desserter. Det var ikke så mye rutiner i maten, så det ble ikke 4 måltider pr. dag, men med tanke på at det ble så mye unødvendig inntak, så bryr jeg meg midt på ryggen om det ikke ble noe kostliste. Jeg fikk i meg måltider altså, ikke misforstå, det ble bare ikke helt som vanlig.

Jeg spiste middag hver dag, bacalao, lammelår, pinnekjøtt/ ribbe, og hvalbiff. Jeg stod over karbohydratene, men så ble det jo i tillegg dessert et par dager da. Og det har vært kaker og kjeks. Jeg har klart å begrense meg, så det gikk tålelig greit. Jeg har overlevd. Det føles likevel som at jeg har spist på meg 2-3 kilo på disse få dagene, uten at jeg egentlig merker noen endring på kroppen. Det bare føles sånn, mest psykisk. Jeg har ikke veid meg på omtrent en måned nå, og har heller ingen planer om å gjøre det nå.

I dag fikk jeg endelig kommet meg på trening igjen. Det var godt å kunne få bruke kroppen skikkelig, bli svett, kjenne at musklene jobber. Det som nå er dritt, i tillegg til knærne, er at jeg har fått en strekk eller noe i høyre biceps, like ved albuen. Jeg aner ikke hva jeg har gjort, men det gjør vondt å løfte vekter hvertfall. Hatt det siden før påske, så håpet jo at det skulle bli bedre når armene ikke ble trent i påska, men neida. Lurer på om det kan være belastning i høyre albue. Får bare være forsiktig framover. Men det er sykt irriterende, for nå må jeg redusere enda mer øvelser. Men men. Godt å få trent hvertfall.

Om noen timer er påska endelig over (ikke så glad i høytider), og jeg har kommer meg gjennom den med 2 runder oppkast. Det er mange år siden jeg har gjort det så bra. Så det er vel kanskje et pluss i boka, selv om jeg gjerne skulle ha gjort det enda bedre. Klart å latt være å innta usunne alternativer og kastet opp. Sånn ble det ikke, men nå gjelder det igjen å se framover. 2 uker til Modum, og jeg gleder meg masse. Først er det time hos behandleren min i morgen…