Det er ikke feil av meg å grue meg

Jeg skjønner at folk rundt meg,om det er venner og familie,dere som leser,legen min eller behandleren min prøver å motivere meg,når det kommer til kommentarer som ;”det kommer til å gå så bra så. Det vil ordne seg. Dette klarer du. Det er jo bra at du fikk plass så fort,for da blir du fortere ferdig. 3 måneder er ingenting” osv osv. Ikke misforstå meg,jeg er veldig takknemlig for all støtten dere gir meg,for at dere tror på og ønsker meg det beste. Men det endrer likevel ikke på følelsene jeg sitter med her og nå. Det betyr ikke at jeg går inn med en negativ innstilling heller,men jeg gruer meg! Jeg har panikk,jeg synes det er skummelt,jeg er shit redd! Det er følelser og tanker jeg sitter med,same faen hva folk rundt meg sier og mener. Følelsene mine endrer seg ikke av den grunnen. Tankene på å måtte gå gjennom dette forandrer seg ikke. Jeg har aldri vært gjennom en innleggelse,så jeg aner ikke hva det vil si i praksis,selv om de av dere som har vært innlagt forklarer meg,og deler deres erfaringer med meg. Jeg må gjennom det selv. Jeg må erfare det selv. Kjenne på de følelsene og tankene som kommer,og som vil komme. Det vil si at det jeg tenker og føler ikke på noen som helst måte er feil,fordi tankene og følelsene er her,og dermed er de ikke feil. De er veldig reelle for meg. Jeg tror at veldig mange ikke helt skjønner dette her. Og veldig mange kan heller ikke relatere seg til hvordan det kjennes og føles.

Jeg prøvde å fortelle behandleren min i dag hvordan det føles,ved å komme med en metafor. Selv om jeg ønsker at det skal bli bedre,og at spisefortyrrelsen er veldig slitsom og ødelegger mye,så er den også like mye en venn som en fiende. Den har vært en så stor del av meg i så mange år,at det er vanskelig å skulle skilles fra den. Jeg fortalte han den sammenligningen med det å vite at om en måned så vil det bli som å måtte gjøre det slutt med en du har vært sammen med i mange år. En trofast følgesvenn som alltid har vært der. Du har 1 måned på å gjøre det du kan for å gjøre det beste ut av forholdet før det ryker. Om man vet at det vil bli slutt med den man er glad i på en eksakt dato,så vil man nyte,og benytte hvert sekund av tiden fram til den dagen,ikke sant? Sorgen over tapet vil komme,og det vil gjøre vondt. Å gå fra å være kjæreste til kanskje bare å være en venn,eller enda verre,bare en bekjent,vil også gjøre vondt,fordi man vet at ting aldri vil bli det samme igjen. Kan dere sette dere inn i en sånn situasjon? Det er sånn det føles. Behandleren min mente at jeg skulle begynne å jobbe med sorgen,men sorgen har ikke kommet ennå,men den vil komme. Den dagen jeg legges inn. Nå kjenner jeg bare på tristheten over det som kommer. Jeg kan jo alltids be på mine knær om en ny begynnelse etter de 3 månedene,men innen den tid så vil kanskje den verste sorgen ha roet seg,det er vanskelig for meg å si nå,fordi jeg vet ikke hvordan det vil bli,hvordan jeg vil reagere på det som vil komme. Sorgen vil bli behandlet,og jobbet med,men likevel vil nok sorgen og savnet være der. Kanskje vil den forsvinne helt etterhvert,men det er som sagt ikke noe jeg har svaret på nå.

Det er lett å være en utenforstående og ikke ha erfaringer på området selv,det er enklere å være en utenforstående og gi råd,og støtte og prøve å motivere når de ikke aner hvordan forholdet mitt med spiseforstyrrelsen er. Alle som har en spiseforstyrrelse opplever det på ulike måter,for alle reagerer og håndterer ting ulikt. Det er også lett å gi andre råd,til tross for at man selv ikke klarer å gjennomføre rådene selv. Man blir hyklersk. Dobbeltmoraliserende. At det er vanskelig for andre å forstå,føles ganske så fortvilt innimellom,selv om jeg vet at det er umulig å sette seg inn i det når man ikke har vært der selv. Hverken legen min eller behandleren min har kompetanse når det kommer til spiseforstyrrelser,men begge kunne tenkt seg å lært mer,sånn at det blir enklere for dem å forstå og sette seg inn i problematikken,for best mulig å kunne hjelpe. Kompetansen de har på Modum er noe som trøster meg,fordi de vil skjønne og forstå uten at jeg må forklare meg halvt ihjæl. De vet hvordan de skal forholde seg når jeg har det helt forjævlig. De vil nok også komme med frasene om at det vil bli bedre etterhvert,joda,jeg skjønner også det,men jeg må også klare å håndtere alt som kommer mellom her og nå og fram til det vil bli bedre. Jeg vil fortsatt kjenne på følelsene og tankene som kommer,uten at det er feil. Heldigvis er en del av behandlingen nettopp det å klare å kjenne på det,det er lov. Det er aldri feil å føle det man føle,fordi det finnes ikke fasit på hva som er riktig eller feil når det kommer til følelser. Det finnes ikke et svar med to strek under,man må finne det svaret som er riktig for en selv.

Jeg gruer meg som faen,selv om mange sier at det ikke er noe å grue seg for. Jovisst faen er det noe å grue seg til. Jeg skal gå gjennom helvete på jord,det er en reel fare. Helvete er skummelt. Ingen som vet at de må gjennom helvete unngår å grue seg. Djevlene som befinner seg i helvete vil lage et helvete. De vil komme med katastrofe taler. De vil komme med lovnader om katastrofale opplevelser. Smerte og plager. De vil være på deg som klegger som suger blodet ut av deg. Om stormer som vil feie beina under deg,om avgrunner som vil føre deg til evig pine. De vil være på deg,etter deg,og ikke gi seg før de er tilintetgjort. Da er det lov til å grue seg og være redd,selv om kampen mot det onde kan overleves,og vinnes. Men det er ingen som kan garantere for at jeg vil vinne den kampen,jeg må bare kjempe meg gjennom dag for dag og se hvordan det går,kjenne på hva kampen gjør med meg,om jeg føler meg sterk nok til å kjempe helt til the bitter end. Og det gruer jeg meg noe så inni hampen til! Og igjen,jeg går ikke inn med tanker om ikke å prøve meg,eller med katastrofe tanker om at dette er bare å gi opp før jeg har begynt. Jeg drar avgårde,selv om spiseforstyrrelsen i meg er rasende,og vil knekke meg og få meg til å droppe hele innleggelsen. Jeg kan ikke si at ingen behandling funker for me med mindre jeg har prøvd det. Og prøver jeg ikke,så har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt….Så jeg prøver. Så klart.

Blåflekker mellom skulderbladene

Da har jeg kommet meg gjennom 2 begravelser i dag. En onkel og en gammel barndomskompis. Det har vært tårer,men også latter. Det har blitt en del tårer kan man si. Det har vært slekt og gamle kjente,kaker og kaffe. Nå er jeg rimelig sliten i beina etter å ha trasket rundt en god del. Nå ligger de henslengt og slapper av i stolen her (beina altså) Om ikke så altfor lenge skal jeg busse tilbake til Molde igjen,for i helga blir det kursing. Jeg må jo benytte meg av muligheten til å ta instruktørkurs nå den byr seg (klubben betaler,så da var det jo ingen tvil en gang). Skal jeg engang opp til svart belte (det er hvertfall et mål. Har kun 2 graderinger igjen til jeg er der,med mindre jeg stryker vettet av meg og må ta de om igjen. Men det er ikke et mål) så må jeg ha vært instruktør en viss tid først. Blir sikkert kjekt å få lært litt nyttige ting sånn foruten selve treningsdelen også. Det blir selvsagt trening også,og det er jo aldri feil. Bør vel ta meg en joggetur eller noe senere i dag også,suksessterte kaloriene må jo bort igjen,kjenner de sitter der og klamrer seg fast.

Det er fredag og hælj (it is,true story),og det betyr,til tross for at det har vært en sørgmodig (men også hyggelig) dag,så kan jeg ikke sluntre unna med fredagsinnlegget. Det er tid for ukas nøkkelord for søkemotor. Ukas ord som har ført folk og fe inn på bloggen min. Here ya go.

celleprøve – Ikke akkurat det morsomste jeg har vært med på,liker ikke å spre bena for hvem som helst..egentlig.

snus tenner – vel,en tenner trenger man når man røyker,trenger ikke det når man skal ta en snus you see.

pærebrus – unik,men det er bare den som Oskar Sylte mekker..alt annet er fake.

solo sitron – god..tro det eller ei..

pepsi max tomflaske – finnes ikke noe verre enn en tom plaske pepsi max. Sorg.

Tuborg – Best there is. Men det var som faen så tørste folk var her da..

feite folk som knuller – har dessverre ikke bilder av meg i en sånn situasjon..

“jenter i håndjern” - jeg har håndjern.

a – se der ja,da er det bare å lære resten av alfabetet. Stå på.

in the end its not okay – flott. Da gir jeg opp bare,gidder ikke hvis det ikke blir ok liksom.

blåflekker imellom skulderbladene – jeg har et på halebeinet. Det er ikke så langt unna det da.

horer kuk pule – horekuk som puler liksom? Finner sikkert noe på strøket. Ikke la deg lure av antrekket. Løft på skjørtet så finner du sikkert en kuk på enkelte.

jævla merkelige bilder:

ny pulte damer – ikke se på meg hvertfall…

spiro 150 ø – neeeei,spiro spero

pule ute – har ikke pult inne en gang..

puling på huk – ikke på huk heller…

puling i senga – tror kanskje du skal renske bort øyerusket,jeg har ikke pult hverken her eller der,slik eller sånn. Jeg er jomfru.

åpen bok – nei,nå er den lukket.

hva hendte 23. august 1971? – hvordan i helsike skal jeg vite det? Jeg var ikke påtenkt en gang..

tungt psykiatriske pasienter betyr: Laila betyr det..

slengbukser flammer – jeg hadde ei med en sånt psykadelisk mønster en gang. Fin.

hjernerystelse jernsmak – hadde foretrukket karamellsmak,men det er nå meg da..

feit og ekkel – mhm.com

en hel posepotetgull i magen – ikke nå nei,men takk skal du faen meg ha,for nå fikk jeg jo ikke lyst på potetgull liksom. Dust.

rotte tryne – SPEIL!

regnbukse strikk -beklager,ikke noe jeg samler på hvertfall.

ny skjorte blogg -aldri hørt om noe skjortblogg jeg..men nå leser jeg ikke hva som helst heller da..

mødre jeg skulle likt å pule -altså,nå er det ikke sånn at jeg trenger å vite det,så det kan du jo fortelle til noen kompiser..

bulimi blogg – Bingo! Du har kommet til riktig plass! Congrats to you.

drit i brus ta heller snus – hallo i luken,her tar man ikke enten eller,men ja takk begge deler (men bare ikke gi meg en tom pepsi max flaske..)

satt på venteliste på sykehuset,da er det vel ikke noe haste sak – du er ikke så dum du…

hva kan man gjøre med halvspist mat – svelge den f.eks..

tannpine uten årsak – sorry to say,men det er nok en årsak…

du ser ikke så dum ut - Takk for det,som nevnt over her,du er ikke så dum du heller.

fortell et natta eventyr – Ja sææærlig. Nånei du,det gidder jeg ikke.

“I refuse to let what happened to me make me bitter.” -Nicole Kidman-

Er du bitter overfor noe du har opplevd? For noe du måtte gjennomgå? For noe noen sa til deg? For hvordan ting var,eller hvordan ting ble? For noe som en eller annen gang har hendt deg tidligere i livet? Er du bitter? Hvordan kjennes det? Føler du deg sviktet? Såret? Skuffet? Føler du deg dårlig behandlet? Oversett? Føler du ergrelse? Er du sint? Føler du skam? Lar du det tynge deg ned og ødelegge livskvaliteten din her og nå? Klarer du ikke legge det fra deg? Klarer du ikke gå videre? Føler du,eller tror du,at det som en gang skjedde med deg for alltid vil ødelegge for deg i en eller annen grad? Tror du at du vil klare å legge det bak deg,og gå videre? Ikke at du noen gang kanskje vil glemme det,men klarer du å skyve det litt bak,og fokusere på her og nå?

Hvorfor er det vanskelig å gi slipp på bitterheten? Det eneste den gjør er å fortsette å dra deg ned i søla,tråkke på deg,stikke kniven i deg,vri den rundt,og sørger for at det aldri vil gro. Klarer du å la det såret få gro tilstrekkelig nok til at du kan akseptere arret som alltid kommer til å være synlig? Hva har du egentlig igjen for å bære nag,eller å gå rundt med den bitterheten i deg? Det som har skjedd har skjedd,du kan ikke få det ugjort,du kan ikke endre på det,uansett hvor mye du skulle ønske at det kunne ha vært sånn. Det som skjedde skulle kanskje aldri ha skjedd,det skulle ha vært unngått.Det var ikke rettferdig. Det er ikke noe som noen mennesker skulle trenge å oppleve. Det var usmakelig,det var sårt,det var vondt. Det var sykt,det var meningsløs,det var hensynsløst. Det var rått parti. Du var vergeløs,uskyldig,uforberedt. Det var ikke din skyld. Det var aldri din skyld. Kanskje var du dum,kanskje var du tankeløs,kanskje gikk du for langt. Kanskje ikke. Kanskje var du medskyldig,kanskje var det ikke ment å skulle gå så langt. Kanskje skjedde det i trygge omgivelser,kanskje kom det ut av det blå. Så du det komme? Kunne det ha vært unngått? Kunne du sagt eller gjort noe annerledes? Det får man aldri svar på. Man må kanskje sitte på de spørsmålene resten av livet,ha dem ubesvart. Lar deg sitte igjen uforstående,uvitende.

“Hvorfor meg? Hvorfor akkurat meg?” Hvorfor ikke deg? Hvorfor ikke meg? Alt som skjer,skjer ikke bare med andre. Det kan skje med hvem som helst av oss. Alle er utsatt. Man vet aldri. Man har ikke noen forsikring om at livet skal passere uproblematisk forbi,at man skal leve på en rosa sky. Men vi kan akseptere at sånn er det. Det som skjedde skjedde,vi kan ikke få det ugjort,men vi kan akseptere og gå videre. Hva hjelper det å være bitter? Noen trenger å legge skylden der den hører hjemme,det er veldig forståelig. Men for å kunne fortsette livet,er det viktig at man også klarer å akseptere,for å komme seg videre. Klare å fokusere på at man lever her og nå,og ikke i fortiden da ting skjedde. Du har kanskje all grunn i hele verden til å være bitter,kanskje trenger du å være bitter,for å holde ut,for å overleve,for å ikke bli gal. Kanskje jobber du med saken. Det er viktig at du jobber med saken. At du får hjelp med tankene og følelsene dine om det du opplevde har satt en støkk i deg,så stor at den overvelder deg,og styrer hverdagen din. Noe er enklere å akseptere enn andre ting,men glem aldri at du ikke kan få ting ugjort. Det som teller er her og nå,og det grunnlaget du skal legge for framtiden din.

Jeg klarer ikke være bitter fordi nettopp jeg fikk min spiseforstyrrelse. Jeg klarer ikke vært bitter over ting som har skjedd meg. Jeg kan være sint,frustrert,oppgitt. Men hva oppnår jeg med å være bitter? Jeg orker ikke lage meg et ekstra problem som skal dra med enda lengre ned i søla enn jeg allerede befinner meg til tider. Jeg kan kave og makke,men jeg akter ikke å la meg drukne i søla. Jeg akter ikke å la deg sluke meg,kvele meg. Jeg nekter å la fortiden dra med under sånn at søla skal trenge inn i meg og gjennomsyre hver eneste celle i kroppen min. Jeg vil holde hodet hevet,vise fingeren,rope og kjefte. Jeg gir meg selv lov til å bli sint,men aldri bitter,for det vil gjennomsyre meg,ødelegge meg,tømme meg for tårer jeg ikke akter å kaste bort på enkelte mennesker eller episoder. Ikke faen. De er i min fortid,ikke i min nåtid. Saker jeg er ferdig med,satt strek over,akseptert. Sånn var det da,sånn er det ikke nå.

Kanskje er det også episoder hvor man trenger å tilgi,få ordnet opp i,sette en strek for,bli ferdig med. Kanskje finner man ut at det er til det beste å avslutte et forhold,et vennskap,en forbindelse. Kanskje trenger man å ransake seg selv for å finne ut om reaksjonen man fikk var berettighet. Var det virkelig en så stor sak når alt kommer til alt? Overreagerte du? Følelser er aldri feil,man kan ikke alltid kontrollere dem,de kommer på impuls. Men vi vet alle sammen at det i enkelte saker er lov til å tenke før man snakker. Kanskje var det ord som kom ut feil,kanskje var det en bemerkning som var unødvendig. Kanskje var det noen som tråkket deg for nær,som prøvde å tråkke innenfor dine grenser. Visse ting kan man tilgi,andre ting ikke,men da kan det være lurt å bruke litt tid på å kjenne etter hvor mye tid og tanker du makter å bruke over fortiden. Du kan fikse på så veldig mye. Noe på egenhånd,andre ting med god hjelp.

“People can be more forgiving than you can imagine. But you have to forgive yourself. Lets go of whats bitter,and move on”

-Bill Cosby-

“Things don’t go wrong and break your heart so you can become bitter and give up. They happen to break you down and build you up so you can be all that you were intended to be”

-Samual Johnson-

(kilde: tumblr)

Vi må være takknemlige

Noe av det verste som kunne ha skjedd i Norge har skjedd. Vårt land har mistet mange mange flotte medborgere som ikke fikk lov til å være med videre i livet,som ikke får være med på å bygge opp vårt land og kjempe for sin sak. Denne tragedien har slått pusten ut av oss,lammet oss,gitt oss en vanvittig stor sorg,landet rundt. Hele landet har stått sammen i denne sorgen,den har fått oss til å stå tettere sammen,vi står så uendelig mye sterke sammen. Vi som medborgere har gjort hva vi kan for å stille opp og gir vår støtte og sympati for pårørende som sitter igjen med tapet av sine kjære,vi har hedret og minnet de som har omkommet,vi har lyttet til,og grått sammen med de overlevende. Vi har gått i fakkel, og rosetog,vi har lagt ned blomster,vi har sendt våre kondolanser og støttemeldinger,vi har tent lys,vi har sendt tanker. Vi viser kjærlighet og omsorg,men en del viser også sinne og hat.Og det er selvsagt veldig forståelig,for hvem blir vel ikke sint på noen som kan utføre en sånn grusom handling som påfører så mange store skader,og en så stor sorg? Men hvor langt kommer vi med hat og tanker om hevn? Om vi vil det eller ei,så er gjerningsmannen et menneske,og han har de samme rettighetene som alle andre,også når det kommer til en strafferamme. Dessverre kan mange si,fordi han fortjener den verste straff han kan få,og dessverre så er livstidsdommen i Norge ikke en virkelig livstid. Forhåpentligvis får han livstid og forvaring,men det kan bety at han en dag kommer ut i samfunnet igjen. Hva vil skje den dagen? Er det fortsatt noen som sverger hevn på han den dagen? Jeg synes også det er på sin plass å minne om at hans forsvarer ikke skal hetses på noen måte,det er faktisk jobben hans.

Dessverre har også en del mennesker i Norge vært raskt ute med å kritisere måter ting har blitt gjennomført i disse dager. At politiet ikke var raskt nok på plass på Utøya f.eks. Men tenk over hvor mange ressurser de faktisk har. Hvor mange politibåter har de tilgjengelig? Hvor nært Oslo ligger Utøya? Og trengs det ikke planlegging for hvordan de skal gå fram i en sånn sak for å spare sine egne liv? Bare tenk gjennom det et lite øyeblikk. Og hva med hvordan vi tolker politikeres uttalelser? Mange vrir det i verste meninger. Inegn av dem mener jo å lage vondt verre,og alle støtter her opp om det alle går gjennom. De møter de pårørende,lytter til deres historier,og trøster og gir sin sympati,viser sin sorg sammen med dem. Jeg synes at sånne ting burde komme i bak kant nå,sånne ting burde få ligge litt,fordi det er ennå kun gått 4 dager siden denne forferdelige dagen hvor alt dette skjedde. Pårørende sitter i dyp sorg og er veldig takknemlige for det som er blitt gjort,for den hjelpen og støtten de har fått i disse dagene. Nå burde ikke kritikk være en del av tragedien. Nå bør takknemlighet og kjærlighet være øverst på listen,det er kun på den måten at vi kan være med på å lindre en del av sorgen,og å stå sammen videre. Uavhengig av hvordan vi står politisk,så mener jeg og veldig mange andre rundt om i Norges land at Jens Stoltenberg har gjort en formidabel jobb. Han har ikke bare vært statsminister,men først og fremst et medmenneske i sorg,på lik linje med så mange andre. Han har gjort alt han kunne,og kan,for å være til stede. Han er i dag norges største forbilde for veldig mange mennesker. Han fortjener kun heder og ære. Han har hatt en veldig tøff jobb i disse dager,og det har også hjelpemannskap i denne saken gjort. De har gjort hva de kunne,på den måten de har kunne stille opp og hjelpe. De er alle sammen helter.

Mange har også kritisert media for måten de har lagt ut bilder av omfanget bl.a,for at de har vist oss så mange sterke bilder,av likene i likposene rundt om på Utøya,store skader på mennesker osv. Jeg forstår den kritikken,at så mange mener at det virker så sterkt inn på spesielt de pårørende. Likefullt er det medias oppgave å informere oss,det hadde ikke vært til å unngå,fordi så mange mediakilder rundt om har vært til stede. Medias oppgave er å være til stede,og for å store saker i nyhetene sine. Samtidig,til tross for at det i mange sammenhenger kanskje hadde vært unødvendig å vist så sterke bilder,så ville vi heller ikke fått innblikk i det store og faktiske omfanget av saken. Da hadde vi ikke fått sett realiteten sånn den er. Realiteten er grusom,og ikke pyntet på. Det er sterk,det er forferdelig,det er grusomt. Dessverre. Denne hendelsen skulle ikke ha skjedd i første omgang,dessverre har det skjedd. Kanskje burde ikke alle disse grusomme bildene heller ikke ha vært vist. Jeg sier som sagt ikke at det er riktig,men det har også nå skjedd. Nå vet vi det store omfanget.

La oss nå vise takknemlighet over det fantastiske arbeidet som er lagt ned på alle områder,hedre de som omkom og vise støtte og sympati med alle de som sitter igjen i sorg. Det kan komme en tid for kritikk i etterkant,etter at det aller aller meste av sorgen og tapet har lagt seg en smule. Vær tilstede på den måten du kan,Vis respekt.

Er det feil å bruke det norske flagget?

Det er nå veldig mange,spesielt på facebook kan vi se dette,som mener at det er feil at vi bruker det norske flagget som vi gjør,setter det i våre profilbilder. Mange mener at dette er nasjonalisme,at det er nettopp dette gjerningsmannen bak terrorangrepet ville ha fram. Det er delte meninger om nettopp denne bruken av flagget vårt,noen mener at det er helt feil,mens mange andre mener at dette er riktig å gjøre. Jeg leste akkurat bl.a disse uttalelsene på facebook:

“Det er forskjell på det å være glad i landet sitt og ønske å vise sin støtte, og det å være totalt patriotisk og fasistisk. Synes ikke det norske flagg skal skambelegges bare på grunn av at Behring på sett og vis drepte i landets navn.”

“Det er vårt flagg, ikke hans.”

“Hvis man gir etter for terroristens mening, så endrer man symbolikken til flagget. Vi vil jo ikke at flagget skal symbolisere hat eller terrorisme. Og det blir jo akkurat det hvis man blir redd for å vise flagget.”

Bruker vi ikke det norske flagget i disse dagene nettopp for å vise at vi står samlet som en samlet nasjon i en tid hvor hele Norge nå er i sorg. Norge har blitt utsatt for et terrorangrep mot den norske stat,våre stortingsrepresentanter som styrer landet vårt,som setter opp lover og paragrafer for hvordan landet skal styres. Er ikke hele landet samlet nå i disse dager for å vise at vi ikke lar oss true på noen måte,at vi ikke finner oss i sånne feige og voldelige handlinger,uansett om gjerningsmannen er en av våre egne landsmenn? Som det sies i uttalelsene over her : det er ikke hans flagg,men Norge,hele folket,Norge som eget land,for alle nordmenn? Alle land rundomkring i verden bruker også det norske flagget når de nå viser sin støtte for hele Norges sorg. Er det feil?

Jeg vil gjerne oppfordre alle til å gå inn på linken som jeg legger ved her for å lese hva Jøran Smenes skriver på facebook.

“Flagget”

 

Hva mener du?

Fakkeltog

Man føler seg ganske så fortvilt når man ikke får gjort så mye,når man har så lyst å stille opp. Men,vi tror kanskje ikke at vi som enkeltmennesker ikke kan gjøre så mye. Det jeg derimot har sett,er hvor mange som har gitt uttrykk for sin sympati og medmenneskelighet til alle berørte i tragedien som har rystet Norge. Jeg har sett på tusenvis av mennesker som er blitt medlemmer i ulike støttegrupper på Facebook,jeg har sett på den voldsomme mengden med blomster som er lagt ned foran Domskirken i Oslo,og utenfor de Norske ambassaden rundt i verden. Jeghar sett fotballspiller’ne,og sykkelguttene holde 1 minutts stillhet. I mange tusener av hjem tennes det lys,vi følger med på nyhetene,og sender våre tanker til pårørende,alt av hjelpepersonell,politikkere og alle andre som gjøre en fantastisk jobb. Alle gjør vi noe,selv hvor lite vi føler vi får gjort,men når man ser på omfanget av alt vi gjør,så blir det så uendelig stort,og det er nettopp det som teller,det er det som er viktig,fordi det er det vi kan få gjort. Vi kan vise at vi bryr oss,at vi tenker på alle pårørende,og at vi føler med dem i sorgen de går gjennom nå.

I morgen er det fakkeltog i de aller fleste byer rundtomkring i Norge. De fleste togene skal vel gå klokken 18.00. Finn ut om det skal gå tog i din by. Vær med å gå de meterne togene skal gå. Vær med å gjør det du kan få gjort som enkelt menneske. Jeg skal gå i fakkeltog i morgen.

SKAL DU?

Kjære flotte medbloggere og andre nettvenner

Jeg er veldig stolt av å være en del av et så unikt og flott nettsamfunn. Det gjør godt å lese midt oppi den tragedien som nå har skjedd i Norge at så mange viser sin støtte og empati offentlig for alle berørte parter. Den er helt fantastisk å se alle som engasjerer seg og bryr seg. Det samme gjelder for facebook og twitter som jeg også er en del av. Det rører meg langt inni hjerterota å se alle de gode og varme ordene alle uttrykker,det skulle bare mangle at vi ikke gir vår medfølelse og våre tanker til pårørende,statsministeren og andre regjeringsmedlemmer,letemannskap,politi og alle frivillige som deltar i denne ufattelige tragedien som har rystet hele nasjonen. Jeg vil for min egen del fortelle alle mine nettvenner fra ulike nettsamfunn hvor fantastiske jeg synes dere alle er. I skrivende stund håper jeg at de aller fleste på facebook er med på å holde 30 min. stillhet i respekt for alle de berørte i denne massakren.

Jeg klarte nesten ikke rive meg løs fra tv-nyhetene i natt,jeg ble bare sittende og sittende. Da klokken ble 04.30 så måtte jeg bare slå av tv’n  og få meg noen timer på øyet.Jeg var helt utmattet etter å kun fått 4 timers søvn natt til i går. Jeg følte nesten at søvn også ble litt ubetydelig mot alt dette,men skal jeg kunne fungere så må jeg også hvile litt. TV2 nyhetene har også stått på her hele dagen i dag,og det er det som vil bli stående på her resten av kvelden.

Det som i går skulle bli en hyggelig dag,endte da med en ubeskrivelig tragedie. Jeg traff i går en gammel klassekamerat,en jeg gikk på barne og ungdomskolen med. Vi gikk også på videregående sammen,men da i hver vår klasse. Vi treftes i går for første gang igjen etter 15 år. Det ble 3 hyggelige timer med litt oppdatering på livene våre siden den gang vi gikk ut fra videregående. Veldig hyggelig å få litt kontakt igjen,og mimre litt om gamle dager. Da han måtte dra videre for å jazze litt,så traff jeg på min kjære lillebror og hans kjæreste noen timer,før jeg tuslet meg hjemover og blir slått ut av denne grusomme handlingen som er skjedd i Oslo og på Utøya. Jeg gikk fra å kjenne på glede til å bli rystet,sitte med en uvirkelig og uforståelig følelse. Fra å nikke og le,til å riste uforstående på hodet og kjenne på den store tristheten. En helt spesiell dag på ulike måter. En dag man ikke kan glemme.

Jeg har sett mange hat uttaleser rettet mot gjerningsmann i løpet av det siste døgnet,og det er veldig forståelig,de finnes vel ikke så mange som ikke misliker denne mannen nå (jeg akter ikke en gang å skriver navnet hans er,jeg vil ikke ha det i bloggen min.) Jeg forståe at mange er sinte,det er jo nesten vanskelig å la være å bli det. Jeg har også sett flere som ønsker denne mannen død,at de selv har ville drept om de fikk muligheten til å treffe han,at han skal få dødsstraff o.l. Jeg synes at dødsstraff hadde blitt en for mild straff. Han fortjener ikke dødsstraff,men å sone for det han har utsatt så mange for. Han skal kjenne på sinnet og hatet mot seg,men jeg tviler på at han vil kjenne på anger,for noen som utfører en sånn handling er tvers i gjennom kald og kynisk,følelsesløs. Kun følelser av stolthet over den udåden han har gjennomført. Jeg personlig synes at den livstidsdommen vi har i Norge ikke er tilstrekkelig. Den burde i mange tilfeller virkelig vært på livstid,hvor hva er vel 21 år målt mot som i denne saken,så langt 91 i menneskeliv?

La oss heller rette våre tanker til dem som fortjener det i dag,alle pårørende,hjelpemannskap,regjeringsmedlemmer,frivillige,politi og alle andre som er berørt,ikke gjerningsmannen,han fortjener ikke oppmerksomheten han så altfor gjerne ønsker å få. Det aller viktigste nå er å gi våre støtte,vise empati og medmenneskelighet med de som har vært en del av denne tragedien,og  da spesielt til de som har mistet sine nære og kjære.

 

“Today we’re all norwegian”

I dag blir ord fattige. Jeg får meg ikke til å skrive mitt faste søkemotorinnlegg,for i dag synes jeg det er på sin plass å vise medfølelse og støtte til alle som er berørt av bombeangrepet i Oslo og tragedien på Utøya. La oss samtidig stå sammen mot terrorisme. Som Stoltenberg sier på tv nå: det er feige handlinger Norge har blitt utsatt for i dag.

Down in a hole

Dagene går,på et vis. Men det går nedover. Tankene går på repeat. Tenker,tenker ikke. Tenker,handler,tenker,handler ikke. Meningsløs tanker,meningsløse handlinger. Når snudde det? Og hvorfor? Hva skjedde? Når snur det?

Mye tanker i hodet for tiden,gamle tanker,nye tanker. Tankekværn. Minner. Smerte. Savn? Rot. Kaos. Hvorfor nå? Ble det plutselig for nært igjen? Det som var kommer ikke igjen,sånn er det bare. Eller? Noe ble rippet opp. Hva nå? Jeg leter etter sammenhenger,men jeg finner ikke det jeg så sårt leter etter. Står det skrevet med ord noen plass? Vil jeg noen gang finne det? Jeg finner noen puslebrikker,noe jeg stusser over,men det gir ikke løsningen.

Det ene minnet tar det andre med seg. Jeg tenker tanker jeg har tenkt før,tanker jeg har stengt ute,tanker jeg ikke vil tenke. Tanker jeg stenger ute fordi jeg nekter å tenke dem.Jeg skulle ønske jeg aldri hadde trengt å tenke dem. At jeg aldri hadde opplevd det. Likevel var ikke det heller utløsningsfaktoren.

Jeg trenger å sette tankene på pause,alt blir feil. Alt jeg sier blir feil. Alt jeg tenker blir feil. Jeg trenger å koble ut. Holde kjeft,stenge det inne,la det vær.

Deg savner jeg. Mens deg hater jeg,og deg er jeg glad i. Dere har alle opptredd i livet mitt,i ulike perioder,i ulike betydninger. Tilsammen har dere gjort noe med meg. Ført meg dit jeg er i dag,på en eller annen måte. Men dere var ikke årsaken. En var noe helt spesielt for meg. En annen ødela mye for meg,og gir meg et så stort ubehag at det er ikke til å bære,og den siste løfter meg opp og fram. Men alt i alt,bringer dette meg nedover i en spiral av tanker,kaos,rot,mas,sår,smerte,savn,hat,kjærlighet og håp? akkurat nå..

Humøret går nedover,maten går nedover,vekten går nedover. Sånn er dagene for tiden.

Jeg vil også ta med noen ord til en som betyr masse for meg her i samme slegen:

*Til deg*

“Det var ikke sånn. Overhode ikke.Jeg beklager om det er sånn du føler det,for det var ikke meningen i det hele tatt. Ikke på noen måte.”

Livet er så urettferdig

Søndagskveld druknet 2 jenter på 9 år i min hjemby kr.sund.Det var tre venninner som var nede ved skjøen og lekte seg,to av dem var tvillinger,og alle tre gikk i samme klasse på min gamle barneskole.2 av dem falt i sjøen,og ble etter noen timer funnet,og ble erklært død på sykehuset.
Den ene av tvillingene kom fra hele den tragiske ulykken,men ble vitne til sin venninne og sin tvilling forsvinne i bølgene.Hel byen er i sorg,en ufattelig og tragisk hendelse i kr.sund.

Jeg føler med familiene,slektene og alle ders venner i den dype sorgen.Det er helt ufattelig. 3 unge jenter,de rakk såvidt å begynne på livet,før 2 av dem mistet det.

Livet er så ufattelig urettferdig,og så skjørt.Så uforutsigbart.

Husk å ta godt vare på dem du har i livet,fordi vi vet aldri når noen blir revet vekk fra oss.

Hvil i fred jenter.

sorg

I dag har vi hatt planlegginsdag på jobb,en fin start. En helt rolig dag,ikke noe stress.
Tankene har vært tilstede gjennom hele dagen,jeg har fått prata med noen av de jeg jobber med, ordna meg med permisjon til torsdag, da er det begravelse.
Når jeg er hjemme kommer tankene enda mer fram, jeg er trist, men jeg må gjøre noe. Jeg satte på musikk,orka ikke tv engang. Jeg fikk pakka ned julepynten, jeg makter ikke ha den framme lengre.
Jeg fikk tatt fram symaskinen jeg fikk til jul,og fikk sydd noe. Jeg ble sittende å pusle med dette i noen timer, og det holdt hvertfall tankene tildels borte en stund.

Utpå kvelden hadde jeg en tlf samtale med ***** hvor vi snakket om dødsfallet og alt som skjedde rundt det,tanker,følelser,hvordan man håndterer og takler sorgen, og alt det praktiske som må ordnes opp i. Midt oppi sorgen må man klare å holde hodet klart,samtidig som tankene og følelsene raser rundt som en endeløs storm. Man må ta telefoner,forholde seg til mennesker rundt seg,som familien,venner,til naboer,til medansatte,leger,banken,forhandlere,begravelsesbyrå, kjente og ukjente og gud vet hvem.
Alt dette må gjøres samtidig som man lever i en smertefull sorgprosess med minimalt næringsinntak, stor mangle på søvn,utallige tårer grått,hatt mennesker rundt seg 24 timer i døgnet uten noen minutter alene,svare på ufattelig mange sms’er og telefoner..
Man må være ekstra sterk i en sånn situasjon, man må hente fram ekstra krefter for å holde ut og få livet til å gå på en måte. Livet går videre uansett.

I morgen har jeg time hos psyk. min,jeg trenger å få ut det som kverner rundt nå.
Onsdag,min bursdag..jobb, og så reise hjem. Torsdag er begravelsen. Det vil bli en veldig tung dag,samtidig som det blir en fin dag,man får sagt et siste farvell. Slekt og venner, samlet sammen i sorgen.

Kjære ***-*****

Jeg håper du endelig har funnet fred nå.
Jeg fikk høre at du så så fredfull ut, og jeg vet at du nå har det bra.
Vi var like i mye vi to,dessverre rakk vi aldri å snakke så mye om det. Dele tanker og opplevelser, oppfatninger…Men en gang, når også min tur kommer til å forlate jorden, så skal vi møtes igjen, og kan snakke om det som aldri ble uttalt mellom oss.

Hvil i fred