Spiseforstyrrelsen er ikke en definisjon på Laila

Spiseforstyrrelsen definerer ikke min person. Laila er ikke bare den spiseforstyrrede. Den er bare en del av meg. Jeg er også mye mer. Jeg er ikke bare den syke. Det syke er bare en bit av helheten som danner meg. Jeg er ikke  bare Laila den spiseforstyrrede,det finnes også andre Laila deler som danner hele Laila. Jeg er datter. Jeg er søster. Jeg er tante. Jeg er tantebarn,barnebarn,søskenbarn,tremenning og svigerinne.

Jeg er ei jente som verdsetter vennene mine høyt. Jeg er ei jente som kan vise omsorg og støtte til andre selv om jeg sliter selv. Jeg er ei jente som mener at et vennskap skal være  gjensidig,hvor begge parter kan gi og ta.Jeg er ei jente som kan le hysterisk av dårlig humor. Jeg kan være tøff og samtid sårbar.

Jeg liker å trene,selv om jeg er i en veldig umotivert periode akkurat nå. Jeg elsker å lese,og har klart å få tak i den lesergleden igjen etter at den var fraværende lenge pga depresjon. Jeg liker å bruke kreativiteten når den dukker opp. Jeg liker å gå turer og oppdage nye motiver jeg kan fotografere. Jeg liker å skrive,brev,kort,dagbøker,blogg. Jeg er sosial og utadvendt. Jeg er flink til å beholde smilemasken,selv om innsiden gråter.

Jeg har altfor lett for å stole på andre. Jeg liker å gi folk en sjanse før jeg kan bedømme dem. Jeg er åpen,og har lett for å åpne meg. Jeg har lett for å bli kjent med andre mennesker,og jeg liker å bli kjent med andre mennesker. Jeg ønsker mange ganger å gi opp,men jeg gir ikke opp.Jeg har selvironi. Jeg liker å dra på byen en gang innimellom,men synes det er like koselig å bare sitte hjemme med gode venner. Jeg liker å omgås barn,fordi de kan spre så mye glede. Jeg av typen som alltid har jobbet i direkte kontakt med andre mennesker på en eller annen måte,og det er noe jeg også ønsker for framtiden.En kontorjobb er ikke meg.

Jeg liker ulike musikksjangre,og jeg liker å dra på festivaler. Jeg elsker grøssere,komedie,animasjon og spenning. Jeg liker Trond Espen Seim (make my heart go insanely crazy),men også Gordon Ramsey,den flotte familiefaren,og satan sjæl (make my heart go insanely crazy as well). Jeg liker engler og elger. Jeg liker å reise. Jeg liker naturen. Jeg liker lukten av svibler og syrin.  Jeg blir bilsyk. Jeg liker hapå. Jeg har vannskrekk. Jeg liker bloggvennene mine. Jeg interesserer meg psykiatri/psykologi. Jeg kan lett la meg påvirke. Jeg liker å hjelpe andre. Jeg liker å lære. Jeg gir råd,og jeg tar imot råd. Jeg har selvinnsikt og reflekterer mye,over min egen psyke og livet generelt. Jeg er sterk,men svak.

Jeg liker ikke være den eneste som gir av meg selv. Jeg liker ikke selvgodhet. Jeg liker ikke at mine kjære har det vondt. Jeg liker ikke mennesker som tror de er bedre enn andre. Jeg godtar ikke at jeg er så syk at jeg ikke kan takle en jobb ved siden av. Jeg liker ikke at jeg bor så langt i fra søskenene,og mange av vennene mine. Jeg har mange ganger ønsket å ikke leve,men jeg liker tanken på å leve.

Jeg er mye. Framtidsønskene mine er litt uklare,men de skal jeg jobbe med å finne ut av. Jeg vil finne ut av hva som egentlig driver meg til å ikke gi opp,men ønsker framtiden. Ja,jeg er en spiseforstyrret,men den er bare en liten del av meg som rommer mye.

Samlemani(sk)

Sånn i ren kjedsommelighet mens jeg inntok en av mine så maniske tvangsspisesekvenser så glante jeg på en dokumentar om ekstreme samlere. Som det meste andre som går på tv så var jo dette da en reprise så klart,men det betyr ikke at jeg ikke blir sittende med haka like langt ned på knærne hver gang fordiom. Med øyenbrynene høyt hevet og munnen på vidt gap (her snakker jeg om de få sekundene mellom hvert tygg) blir jeg helt oppslukt av andres syke mani. For all del,det er jo synd på dem,men likevel kjenner jeg det kryper en ekkel grønn grøsser faen oppover ryggen på meg med tanke på at folk faktisk lever og sover midt oppi sin egen shiiit.

Jeg synes det er helt vanvidd at noen omtrent går amokk fordi noen fra rydde teamet kan finne på å tenke på å kaste en liten ugjenkjennelig knøttliten plastbit som gud vet hvor kom fra i utgangspunktet. Eller en rusten spiker som ga opp sitt livs kall for århundrer siden. Eller en hank på et gammelt utgått på dato krus. Ikke en gang de svære huselefantstøvdottene får tenke tanken på å luske ut døra uten at himmel og helvete blir snudd opp ned på. Kunne vært ganske så interessant (og utfordrende) å jobbet i et sånt rydde team. Ikke at jeg hadde orka rydde andres dritt akkurat,men jeg kunne jo ha gått rundt og slengt ut kommandoer om hva jeg hadde ansett som pælme-til-helvete-ut-herifra ting (og selvsagt hatt en egen body guard ved min side in case of fight) Jeg må si at jeg har vanskelig for å helt forstå dette problemet,hvertfall med de mest ekstreme…som en duden jeg så i en annen «ekstreme samlere» episode, som samlet på sin egen drit i malingsspann og samlet opp haugevis av dem i et skur i hagen,sammen med en haug med daue katter. WTF?! Jaja,shit happens liksom…

Men det er jo klart,et sånt program gjør jo noe med en…og jeg lurer på om det er et tegn for min del,at jeg kanskje bør passe på så jeg ikke mister kontrollen over min samlemani. Elgene mine.

 

 

Nyeste familiemedlem:

Svelgar,lillebroren til Elgar og Elgmund.

 

Men jeg kan jo ikke nekte dem å få flere søsken eller lekekompiser heller da,så hjerterå er jeg ikke. Dessuten så har vi det så jævlig morsomt sammen,og,the more the merrier. Og det beste er jo at de alle har sin egen lille personlighet,så jeg er jo blitt så glad i dem. Og jeg er veldig stolt over Elgvis,se hva han kan da:

 

Moose-yoga! Madonna kan gå å legge seg!

 

Og det er alltid han som teller når vi leker gjemsel.

 

 

Og dessuten så er han den eneste som ikke gidder å høre på alt jeg har å si…

 

Holder for ørene liksom…han kan være ganske så frekk den lille rakkeren…

Har forresten en t-skjorte med elger også kom jeg på…og et postkort som henger ved sengen min. Og en gang så traff jeg en elg da jeg var ute og gikk tur oppi marka her. Den bare glante på meg og ønska meg god tur videre. Jeg hadde lyst å kaste meg over den og dra den med meg hjem.

Helvete….jeg har glemt å ta med den ene elgen på bildet..shit…nei faen da,nå fikk jeg dårlig samvittighet. Bare vent litt,må ta bilde av den også..og da kan jeg pokker meg finne fram t-skjorta også i samme slengen…just a sec…

Sånn,da skal vi se her…Super-elg:

 

 

Og så var det t-skjorta:

 

 

Og til slutt postkortet:

 

Jeg tror kanskje jeg har plass til noen elger til….

 

 

 

Roadtrippin’ and stuff

N tasten min har bestemt seg for å ta kvelden,den har meldt seg ut av taste samfunnet. Jeg må drive med utallige smiske metoder for å den til å legge seg på plass. Det minner meg kraftig om pubertetsoppførsel… Heldigvis så biter den på hver gang,sånn at jeg hvertfall får tastet det jeg trenger å taste.

Hærregud,jeg skulle brenne en cd her en kveld,og blir like frustrert hver gang jeg må fjerne den plastikken som er utenpå platen! Jeg skjønner ikke at de skal ha den rivekanten akkurat midt inn den ene kortsiden,så man knapt klarer å åpne den! Er det virkelig så vanskelig å den på framsiden eller noe? Man må jo kaste bort mye verdifull tid på å åpnet opp den helsikes plata jo!! Det hadde strengt tatt ikke vært nødvendig å gjøre dette så vanskelig for folk synes jeg.

Annicen og jeg har vært på roadtrippin’ og jeg måtte jo bare ta noen bilder av de flotte fjellene vi har på denne kanten av landet.

Annicen digger å låne feit bil som vi tok turen med..Så det feirer hun med å spise litt salat mens hun kjører…

…and i’m the passenger!!

Her er gliset vi kjørte rundt i…Annicen står med ræva i været omtrent mens hun prøver å finne ut hvordan vi får ned taket…

Mens jeg stod å venta på at hun skulle finne ut av det,så fanget blikket mitt dette støv vraket…Man burde vel strengt tatt begynne å tenke på vaske den når man ser sånn ut,eller er det bare jeg som tenker sånn??

Ikke at gliset vil ralla rundt i var støvfritt heller da,men den var jo ikke på langt nær som den støvdotten ved siden av oss.

Dette her var faktisk en bil man med stolthet kunnnnnn (ser dere hva jeg mener eller???!!) e råne rundt i!!
Nå er jeg da ankommet Ski,for en hvileuke,bort fra de vanlige omgivelsene hvor alt dreier seg om maten og det å ikke orke annet enn å bare være hjemme og ikke noe skjer.

Snakker mye om dette med sf min med søstern og typen,de spør om ting de lurer på,hvordan det fungerer,og hvordan det er for meg. Jeg synes det er veldig bra at de involverer seg som de gjør. Her får jeg fritt spillerom når det kommer til maten,og det å bruke tid for meg selv om jeg trenger det,fordi de vet at det er en del av sykdomsbildet,og de vil ikke gjøre noe som gjør at hele uken blir verre for meg,fordi de vil være sammen med meg,lære meg,og la dette bli en hvile uke,samtidig som at de ikke vil at ting skal bli verre for meg ved at jeg må beholde maten om jeg ikke klarer å holde ut å beholde det. Da blir det bare verre psykisk igjen,med tanker og følelser. Det blir som å velge mellom pest og kolera.

Det vanskeligste for meg når jeg er på besøk hos andre er nettopp dette med maten for meg,selv om de vet om problemet,selv om jeg er åpen om det. Fordi det er ikke videre morsomt å sitte der å vite at de vet at jeg går og kaster opp etter hvert måltid..

Humøret er ikke så bra akkurat nå,uten at det er noen grunn for det,det ligger bare latent i meg,og det kommer lett fram.

partyy

I går var det duket for et lite partay igjen,dene gang hos Anne-Helene.Piker vin og sang med andre ord.A grisl night.Det var jo koslig som vanlig det,dere kan jo se på bildene,så skjønner dere hva jeg snakker om. Jaudå…hva skal man si…
Meg og min kjære Anne-Helene,vi elsker hverandre fant vi ut,sånn som man ganske ofte finner ut når man har fått litt rett i kroppen…

Tenkte forresten jeg skulle slenge med den vasken jeg tok på mandag,for å få ren taekwon-do drakta mi vet dere,den jeg skrev om i forrige innlegg. Nå er forhåpentligvis stanken borte også,og jeg kan omgåes folk igjen uten at jeg tar livet av dem…Og det var faktisk ganske gørr å henge opp klærne..det er ikke akkurat min favoritt hobby for å si det sånn..

Ikke at det er så mye morsomere å legge sammen klær heller da..hvem trenger vel klesskap når man har ei ekstra seng å legge dem på (skjønt dette kan vel kanskje kalles å slenge dem oppi senga) Eneste ulempe med dette er at det er nesten umulig å finne to like sokker uten å bruke en ren evighet…

Hærregud,her ei natt mens jeg lå å leste og ante fred og ingen fare så hørte jeg er brak..og tror dere ikke at min liksom evigvarende «svigermors tunge» også tok kvelden da? Selv om den også ble passet på av en liten engel,som tydeligvis også ber for den..

Men Laila vet råd (som vanlig),jeg stappa dem liksågodt oppi en vase,og satte dem på badet,og der står de hvertfall ennå,og det etter to dager. Jeg er imponert! Og jøsses,først nå ser jeg at også målebåndet mitt ble med på bildet..busted! Dere skjønner,et målebånd er like obligatorisk som en badevelt blant spiseforstyrrede.Når vekten går ned,så ser man det nemlig ikke i speilet,der ser man kun fett,fett,fett.Da kan man jo hvertfall dobbelsjekke med målebåndet da,for å se om vekta lyver eller ikke,for den kan man jo ikke stole på.
Jeg har forresten glemt å ta med et bilde for å vise dere at dette med svigermors tunge skjedde kl halv fire eller noe på natta,for denne jenta her var tom for vallergan på sove på,og det igjen betyr en natt uten søvn.Da kl. ble 06.00 så orka jeg rett og slett ikke ligge i senga mer,så da stod jeg likså godt opp og malte på et bilde jeg malte for 8 år siden som jeg ikke var helt fornøyd med..det ble hvertfall litt bedre nå da,men tror jeg skal gjøre en liten forbedring til før jeg blir helt fornøyd. Derfor venter jeg også også med å legge det ut her.Jeg kan røpe såpass mye at det er et Salvador Dali bilde.
Jeg sovna da først rundt 09.30 den morgenen (dette var faktisk natt til i går),så jeg var spent på om jeg i det hele tatt kom til å holde ut hos Anne-Helene i går. (sov kun noen få timer)

Ellers gjorde jeg noe helt mongo i går,noe som gjorde at dagen i dag ikke har vært den beste dagen i mitt liv akkurat.Håper dette aldri gjentar seg!(Jeg kommer ikke til å skrive om hva det dreier seg om)Men jeg har hatt et koslig besøk i dag da,noe som gjorde dagen litt bedre i det minste.Hobby og vepsebol fikk jeg også,så da er dagen reddet!Dessuten har jeg pådratt meg en del blåmerker..en på arma,en på korsryggen,en feit en på låret,og en på leggen.Jeg har en ømfintlig kropp,det skal ikke mye til før jeg blåmerkene popper opp på kroppen.

Sitter nå å gomler på en pose potetgull (jeg gomler ikke akkurat posen da,men innholdet),deretter blir å trykke ned litt sjokolade tenker jeg,og stratoskjeks,glane litt tv og så tenkte jeg å ta tidlig kveld i dag,siden det også tok en ren evighet før jeg fikk sove i natt.Nå har jeg hvertfall vært å henta ut vallergan,så i natt skal denne jenta soooove!!! I morgen får jeg helgebesøk fra Hamar,og jeg gleedeer meg!! (vi snakker ikke om mannebein besøk nei om dere lurte på det)

Hærregud,nå har jeg skrevet en hel roman,så nå nå lusker jeg men bare ut herifra før dere sovner i ren kjedsommelighet.

Ps: I går ble det ikke en eneste runde med den fordømte maten!! woot woot!

«Laila has left the building»