Mellom mild og moderat.

Blir litt forvirra over ukedagene når jeg har vært ute og reist, og kommer hjem midt i uka. Henger litt etter på den måten. Når det ikke skjer noe spesielt, så gjør det ikke saken akkurat bedre. Livet dere. Selv om enkelte dager snegler seg avgårde, så går tiden likevel ganske fort, når jeg ser tilbake vel og merke. Akkurat nå ønsker jeg meg tilbake en uke i tid, til Oslo, og alle fine menneskene jeg traff der. Men jeg skal mest sannsynlig tilbake allerede i november, da er det landsmøte for IKS, og siden vi nå er i gang med lokallag her, så er det vel i grunnen på sin plass å dra nedover, helt sikkert nyttig på alle mulige måter. Må bare forhøre meg litt med de andre også, om det er flere som vil dra, eller om det bare blir meg denne gangen også. Hadde jo vært kjekt om vi var flere da. So we’ll see.

Nå gleder jeg meg bare i grunnen til mandag, for da skal vi ha møte, vi 4 som skal starte opp her, for å planlegge hva som skal skje videre. Jeg har allerede en del tanker og ideer, så får vi se hva de andre sier. Jeg klør i grunnen i fingrene etter å få kommet skikkelig i gang, men jeg kan jo ikke kjøre hele løpet alene. Det blir nok bra, det bli bra, jeg skal gjøre det jeg kan for at det skal bli bra hvertfall.

Ellers fikk jeg forespørsel om å være deltager i en hovedoppgave som skal skrives, om spiseforstyrrelser og blogging, så har en del spørsmål jeg må fylle ut i forhold til det. Igjen så er Finn Skårderud veileder. De er heldige de som velger temaet spiseforstyrrelser og får han som veileder altså. Mannen er jo eksperten over alle eksperter. Nevnte jeg at jeg var i ekstase da jeg var på fagdagen og hørte på han? Jeg må virkelig prøve og få med meg flere sånne muligheter. Jeg er stygt redd for at jeg kanskje kunne ha blitt frisk om jeg hadde hatt han som behandler, hadde vel ikke kunne kommet meg unna på noen punkter da, høhø. Men, behandler jeg har er flink hun også da. Hadde jo time med henne på onsdag…Vet ikke hva jeg skal si om timen jeg. Var virkelig ikke i humør, og det ble en del halvveise svar fra min side, «Vet ikke. Har ikke tenkt på det. What ever, nei, ja, vet ikke, tvilsomt, nei, sikkert» osv osv. Lei? Ja. Pratet om traumet, hva formålet mitt med å fortelle det var, for jeg sa at jeg innimellom tenker at jeg angrer på at jeg fortalte noe. «Vel, hovedsakelig var det fordi jeg tenkte at det kanskje var på tide å fortelle om det. Og først og fremst fordi at behandleren jeg hadde på Modum kanskje kunne hjelpe, hun var jo den første jeg fortalte det til. Og det var en årsak til det. Kanskje kunne da noen brikker falle på plass. Thats it i grunnen». Av samme grunn fikk også min tidligere behandler vite noe, fordi jeg har gått hos han i 3 år. Skjønt jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortalte det til han, for jeg hadde jo kun et par ganger igjen hos han før jeg fikk ny behandler.

Det er jo på en måte positivt at hun jeg har nå får være med fra starten av, på den historien, men hun har jo ikke vært med meg i alle årene tidligere, så hun får jo ikke de brikkene til å falle på plass. Ikke at det betyr noe, men det var hovedsakelig årsaken til at jeg åpnet meg opp for de to andre. Hun lurte på om jeg ville få ryddet opp i traumet, legge det i en skuff, bearbeide det. «Jeg vil viske det ut». Men det er jo ikke mulig. «Jeg vet, men jeg vil viske det ut. Jeg vil viske ut mye i livet, om jeg kunne». Igjen, ikke mulig. I know, but I wish I could. Hun spurte om del ting som kan relateres til traumet, sånn i ettertid. Jeg vet sånn ca noe, og aner ikke på andre områder. «Vet ikke, har ikke tenkt på, klarer ikke tenke på». Jeg følte meg i grunnen sånn halvveis med i timen, og når det ene svaret mitt er «Jeg er likegyldig», så vet jeg at en liten depresjon er på plass. Terapeuten jeg hadde på Modum sa at jeg måtte være obs på depresjoner, for jeg var i grenseland mellom mild og moderat depresjon da jeg ble skrevet ut etter boosteroppholdet. Jeg er klar over det, og jeg kjenner på det. Jeg vet at det er en del av «spillet». Jeg vet også at det kommer og går igjen. Sånn er livet.

Jaujau. Nå er det hvertfall fredag igjen, og det betyr nøkkelord fra søkemotor. Hysterisk morsomt liksom. Gawd.

 

feit mann – høyest søkestatistikk…jaja..kommet til rett plass skjønner jeg.

krystaller i ørene – well, du kan godt kalle de uekte øredobbene jeg knapt nok bruker for krystaller, det høres jo fort mye bedre ut da…Det klinger bra i ørene mine det liksom.

ordtak som hjelper deg når du er lei av alt – Hm..»Go to bed».

tungt å leve når alt er ork – Ja, best å legge seg.

lås porten når dere går ut – Kan jeg velge hvilken som helst port? Har ingen her you see..

muggen leverpostei i pose – Leverpostei er muggen uansett hvor den er. Grøss og gru, hundemat spør du meg.

de tre fordømte ordene – Øøh, det er vel 4 ord vel?

tips mot bulimi – Ikke få det.

«jeg har ikke sett elg» – «Det har jeg». Har blant annet en hel haug med elgbamser. Du kan få se dem hvis du vil.

nå sitter jeg utenfor rektors kontor – Akkurat som det er noe å skryte av. Jeg har vært inne på kontoret jeg.

stalker å sånt – Fæle folk.

utrolig slitsom analkløe – Kan jeg tenke meg ja…rævslit sikkert..

hvordan satse når man hopper høyde – Jeg ville nok ha satset høyt, skjønt jeg burde vel ikke ha lagt lista så høyt i første omgang..En gang så landa jeg rett oppå stanga. Fikk svært blåmerke på ryggen.

konsekvenser av ledningsforstyrrelser – At du ikke kan ha ledninger?

noen har lest legejournalen min – Tror noen har lest min også, jeg mistenker legen.

høstens fine blad – Bare sånn for å avslutte litt koselig liksom…

 

Sammenhenger.

Den nye psykologen min spør meg spørsmål som jeg har selv har tenkt på, og sett noen sammenhenger ved, samtidig som hun spør på en måte som kanskje belyser temaene på en litt annen måte. Vi nøster opp i mønster og sammenligner med andre lignende situasjoner. I mange år gikk jeg og tråkket i samme gamle spor, tråkket ofte i de samme sporene, samtidig som jeg tråkket litt utenfor på andre områder, men likevel tett vedsiden av de jeg tråkket i gjentatte ganger. Jeg gikk den samme løypen, rundt i ring, og selv om sporene ikke alltid så helt like ut, selv om det var noen ulike mønster i dem, så passet de likevel i hverandre. Som når man har på seg ulike typer sko, bare med ulikt mønster under sålene. Selv om jeg visste at den veien jeg gikk ikke ga meg trygghet, eller bare meg helt på riktig vei, så klarte jeg ikke vike fra dem. Selv om jeg så visse likheter i sporene, i tegnene. Jeg følte at det var der min plass var, selv om jeg ønsket at det kunne bli annerledes. Jeg kan vel si at jeg var på villspor, og ikke klarte å komme meg ut av de mønstrene. Kanskje var jeg naiv, kanskje håpet jeg det skulle dukke opp en annen vei jeg kunne peile inn på, men det føltes som jeg gikk i ring.

Nå i ettertid klarer jeg å se mønstrene tydeligere enn jeg gjorde tilbake i tid. Det er vel kanskje gjerne sånn, at når man har gått et stykke, og snur seg, så kan man se ting bedre, man får mer oversikt. Alt har en sammenheng, men det er ikke alltid like lett å se sammenhengene, hvertfall ikke når man står midt oppi det. Man tenker kanskje heller ikke på man har gått den samme løypa før, for man lever i en boble der alt bare turer og går, litt som på autopilot. Da kan det være greit å ha noen som står utenfor og ser sammen med deg. Det er det min behandler gjør, hun ser tilbake, sammen med meg. Spør meg om fortiden, om jeg klarer og se mønstrene tydeligere. Jeg så demfør også, til en viss grad, men jeg ser dem tydeligere nå. Jeg har gjort den en stund, de siste årene, men jeg har reflektert en god del de siste årene også, og klart og sett sammenhengene enda klarere. Mye henger igjen enda, tankemessig, men jeg prøver å bryte meg ut. På noen områder har jeg vel allerede klart å bryte med enkelte mønster, ikke bare når det gjelder spiseforstyrrelsen, men også andre områder. Det er de andre områdene vi nå tar for oss i første omgang, selv om spiseforstyrrelsen har hatt en stor innvirkning på alt. Hva både den og andre ting har gjort med meg, hva det hele har ført til.

Jeg har satt opp flere grenser for meg selv nå, og fortsetter med den byggingen, fordi det er nødvendig, fordi jeg styrker meg selv på den måten. Setter grenser og krav. Det er viktig, sånn at ikke andre, eller jeg selv for den del, skal rive ned den muren jeg har bygget opp. Alle trenger en mur, en som beskytter visse deler der andre ikke skal innenfor, med mindre de får tilgang til det. Jeg har en del bagasje som jeg ikke ønsker at andre enn de jeg selv ønsker skal få se, som er privat, bare mitt. Samtidig er det nå bare behandleren min som får vite det aller meste, for jeg klarer å dele det med henne. Det er noen av det tryggeste med behandling, det som blir sagt inne på det kontoret forblir der. Taushetsplikt er et fint ord.

Selv om jeg har brukt år i behandling, selv om jeg har delt visse ting med andre som har vært gjennom lignende situasjoner, selv om jeg har blitt mer reflektert de siste årene, så har selvsagt ikke alt blitt leget. Alt er ikke reparert, visse ting kan aldri bli reparert og se helt og fint ut, det vil alltid være sprekker og sår, men kanskje enkelte ting ikke vil bli fullt så knuselig igjen, og sår vil gro til arr som alltid vil være tegn på kamper jeg har vært gjennom. Alle kamper kan ikke vinnes, og det har jeg heller ikke gjort, men jeg står fortsatt oppreist, og jeg vil fortsette og kjempe meg gjennom videre kamper som vil komme. Jeg føler meg sterker og mer rustet, for jeg har samlet opp våpen og styrke. Skal man gjennom kamper, så må mye trening og øving til, for uten kommer man ikke langt. Det gjelder for oss alle. Jeg har skrevet det før, og jeg vil skrive det igjen, en av mine favoritt quotes er:

«Faller du syv ganger, reis deg åtte».

Selv den aller minste kan samle opp mye styrke, selv den aller minste kan være sterk, se bare på den lille mauren som jobber så hardt, se hva den får til, hva kan ikke da vi mennesker få til? Kanskje har den ikke så ikke samme utfordringene som vi har, men den er veldig liten i stor og skummel verden likevel. Den er en kriger av rang.

Selv om jeg ikke sier like mye hver gang…

så betyr ikke det at alt går på skinner her. Men det har kanskje noen av dere skjønt? Jeg har ikke sensasjonelle oppdateringer å komme med til enhver tid, jeg får ikke aha-opplevelser daglig, jeg får ikke til alt daglig, selv om jeg skulle ønske det. Jeg mister litt motet når jeg ikke får til, jeg blir forbanna og irritert fordi det skal være så vanskelig å komme seg helskinnet gjennom en dag. Tankene gir meg aldri fred, når har de tenkt og holde kjeft? Når har de tenkt å ta en aldri så liten ferie? Og da mener jeg ikke for bare noen få timer, men gjerne over dager, det hadde vært veldig fint. Det går litt opp og ned med bloggingen også, for jeg orker rett og slett ikke å oppdatere det samme hver dag. Det er de samme kampene hver dag, oppi hodet mitt. Men jeg prøver så godt jeg kan og holde fast ved det jeg klarer å få til, de skrittene som går i riktig retning, om da snakker jeg ikke bare om spiseforstyrrelsen. Det skjer ett og annet utenom den også, tross alt.

Forhåpentligvis får jeg svar, eller oppklaring, eller hva jeg skal si, på et par ting denne uken, så får jeg ta det derifra. Time will show, right? Det skjer hvertfall noe i løpet av uken, det er jobb, møte x 2?, tannlege, trening. Ikke behandling denne uken, men har time igjen tidlig neste uke. Helt greit, å prate om traumet er ikke det morsomste jeg vet, selv om det sikkert trengs, for å komme litt til bunns i diverse følelser som er med på og kødde i hodet mitt.

Og så venter jeg på det nye speilreflekskameraet mitt da. Tamtitam ta. Blir gira når det kommer til kameraer altså. Dette er kanskje noe mer finurlig enn det enkle jeg har, så det blir morsomt og holde på med. Det er jo så kjekt å ta bilder! Fotobloggen min får ikke akkurat gjennomgå av bilder, for jeg er jo helfrelst på instagram da, så de havner liksom der, bildene altså. Bilder tatt med speilrefleksen, et digitalt kamera, eller fra tlf. Å ta bilder er litt terapi, for da går mye av fokuset på å lete etter detaljer eller fine motiv i naturen. Og så er det litt gøy med redigering. Lek med foto folkens, fun fun. Legger ved et lite knippe av bilder fra mitt instagram galleri. Mitt nick der er krakeli btw. Skikkelig orginalt.

 

De vanskelige ordene.

Jeg hadde time med psykologen in i går, jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke egentlig. Eller, det blir kanskje feil og si, for jeg tenker kanskje litt for mye, eller tankene blir satt i et høyere gir når jeg er der, og det gires ikke ned før langt ut på dagen, neste dag, eller noen dager i etterkant. Vi prater, hun spør, jeg svarer etter beste evne. Traumet, med noen spiseforstyrra innspill. Alt henger jo sammen. Det er litt vanskelig og fortelle, eller forklare, følelsene rundt temaet, for de er både i fortid og nåtid. Ambivalens, blandede følelser. Jeg skjønner spørsmålene, jeg skjønner hva hun vil fram til, men jeg har litt vanskelig for å formidle det på riktig måte, for jeg vil ikke at hun skal tro at det hun oppfatter er riktig, når det ikke er riktig. Traumet er en del år tilbake, men jeg kan fortsette kjenne på følelsene, de har vært med meg hele veien. Jeg kjenner fortsatt mye av de samme følelsene over dette. Jeg kjenner på irritasjon i timene, når jeg ikke føler at jeg får snakket ferdig, eller når det virker som hun kanskje ikke oppfatter det jeg forteller, på en riktig måte. Jeg kjente på den irritasjonen i timen i går, men tok meg selv i og ikke frese opp, men sa heller at det er nettopp derfor det er så vanskelig og fortelle, når følelsene er så komplekse, det har vært en av største årsakene til at jeg aldri har fortalt noe, ved siden av skam og skyldfølelsen. Hvordan kan noe forstå når det var så mange motstridende tanker og følelser? Hvordan kan noen forstå når det var så innviklet? Det er vanskelig og helt sette ord på alt.

Ikke misforstå meg, for hun vet hvor komplekst og innviklet det er, hun skjønner at det kan være vanskelig og forklare, og jeg tror hun skjønner at det ikke alltid er lett og fortelle. Jobbes hennes, er å få meg til å klare og forsone med fortiden, plassere traumet der det hører hjemme, at jeg skal tilgi meg selv, at jeg skal legge bort selvhatet. Legge lokk på det, og skyve inn skuffen. «Skjer ikke. Vil aldri skje. Jeg vil bare slette det. Ha det bort.» Det går ikke, det vet jeg. Jeg vet ikke om jeg får noe ut av timene, men vi prater jo om det, kanskje er det bare det som skal til. Jeg har ikke noen forventing om hva som skal skje, eller hvordan jeg skal komme dit, men vi er vel på vei til noe. Jeg har hvertfall åpnet opp, noe jeg aldri trodde jeg noen gang kom til og gjøre.

Etter timen hadde jeg et møte. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente, men jeg forventet ikke det som kom, selv om det som kom i grunnen var bra det også. Jeg skal i en nytt møte neste uke, så får jeg bare se hva som kommer ut av det, virket hvertfall litt lyst etter telefonsamtalen jeg hadde i etterkant av møtet. Ble veldig positivt overrasket over at jeg fikk en tilbakemelding allerede få timer etter møtet. Positive ting liker jeg. Alle små skritt som fører framover er bra, så da fortsetter jeg og går framover da.

Dro fram noen bilder fra Modum i går kveld, skulle finne et bilde, og hærregud som jeg savner jentene og plassen. For en knallfin høst vi hadde, der Monicka og jeg lå og rullet i gresset for og ta bilder, der vi hele gruppen vandret rundt på området for å hanke inn fine løv og blomster. Collagene vi laget, fine kvelder vi hadde sammen, avdelingen vår, bilder på veggene, stua, uteområdet. Det var fint, rart og trist å se på bildene. Fint fordi jeg hadde det så bra oppi alt det vanskelige, og trist fordi jeg savner. Men jeg har mange gode minner, og de tar jeg med meg.

Da var det blitt helg igjen, vet ikke hvor uken ble av, en del av den gikk med til snufsing og hodepine, noe som gjorde at det ble lite trening. 2 treningsøkter på 2 uker…det er virkelig lenge siden det har vært så lite trening for min del. Jeg har riktig nok gått en god del turer, men det er ikke trening for meg. Når jeg sa det til  treningspedagogen på Modum, så protesterte han høylytt. Jaja, han ser jo på det på en annen måte enn meg… Jeg har har hvertfall ikke vært inaktiv da, så jeg har ikke så veldig dårlig samvittighet egentlig. Jeg kunne jo fint ha stukket ned for å trene. Men det bli i dag da. Hvertfall en liten økt. Og siden det er fredag, så sier det seg vel selv hva innlegget her avsluttes med…

 

kom hit – Du kan komme hit, nå er det helg, orker ikke komme dit nå.

finne på på en lørdags kveld – Komme hit?

leve med hjulbeinthet – Knærne er ikke helt god, men jeg tviler i grunnen på at jeg holder på og utvikle hjulbeinthet..

lailastakk – Hender at jeg både stikker og stakk ja, av og til så må jeg bare bort liksom, men gidder ikke nå altså.

det var kosleig å se deg igjen etter så mange år – Jaha..sikker på at d traff meg? Kan ikke huske at det var kosleig og se noen etter mange år, men godt mulig at det var det altså..

hvit fot på russ – Det hører til sjeldenheten, ikke vanlig og ha hvit fot når man er russ.

hørselvern tannhelse – Jeg hadde satt pris på hørselvern innimellom når jeg sitter i den grufulle stolen, mens borret som omtrent like stort som meg durer og går i kjeften på meg. Ikke favorittlyden..

bartje snus balla – Enda et sånt fancy navn som folk skal kalle kidsa? Skjønner ikke at alt skal være så spesielt..hva skjedde med Kari, Knut og Ola?

ca hvor mange nisser i en pose med juleskum? – Alt for få.

hjernen dovner bort halvveis - Vel, problemet er bare det at når den ene hjernecella tar kvelden, dovner hele hjernen bort. Da er det såvidt jeg klarer å åle meg bortover som en sel, der mage og bein bare slepes bortover. Ikke at jeg vet hva jeg skal, for det har jo hjernecella glemt og fortelle meg, så driver egentlig bare og sleper meg rundt uten mål og mening.

forskrekka menesker – Mennesker? Eller mener du menisk, som i kneet? Folk hadde sikkert blitt forskrekka og de så at jeg drev og slepte meg bortover gulvet her som en annen hvalross, menisken hadde sikkert og begynt og lure den også..

kroppen min beveger seg ikke så mye sovn. hvordan har du det? – Kanskje hjernen din også har dovna bort? Mens du sov? Jo takk, jeg driver nå og sleper meg rundt da..

 

Jeg sjekka opp i går hvilke to bilder jeg faktisk hadde sendt inn til fotokonkurransen jeg var med i. To av de jeg la med i forrige innlegg hadde jeg ikke sendt inn i det helt. Og ett av de jeg sendte inn, hadde jeg altså ikke tatt med i forrige i mitt forrige.Så jatta. Jeg vant visst med bilde nr.1

 

Hurra!

Syk og svak, og noe støl bak, der har du meg om dagen. Hodet dundrer, kroppen er slapp som en fisk, og formen er heller laber. Forkjøla? Jeg hater og være syk, det må være noe av det kjedeligste som finnes. Hvertfall når det er fint vær og ganske varmt ute i tillegg. Og her sitter jeg og snørrer liksom. Fint, bare helt flott. Jeg har egentlig treningsdag i dag, men er redd for at formen kanskje skal bli enda verre om jeg trøkker meg nedover. Gå hjemover svett og utkjørt, bli kald, bli verre…Nja..skeptisk. Liker det ikke altså, bare to dager med trening på to uker so far…det kan jeg virkelig ikke like nei. Jeg klarte å kome meg gjennom en økt på mandag, selv om formen ikke var så god, men det hele ble bare et ork, følte ikke at jeg fikk helt utbytte av det når det ble så tungt og komme seg gjennom. Formen ble jo bare enda verre nå i dagene i etterkant også. Gawd assa. Får mark av å ikke få gjennomført en skikkelig økt. I tillegg ble jo høyrekneet føkka opp enda mer, lurer på om beina ikke sto helt i riktig possisjon da jeg gjorde øvelsen? De er litt skjeve de beina altså, er liksom ikke helt skrudd sammen normalt virker det som..jaja..innen ett års tidhar jeg kanskje fått time hos fysio, så kanskje både armer og ben kan bli noe bedre med tiden.

Men, når jeg ligger her sjuk og svak, og ingenting føles kjekt (ikke en gang noen som kommer med oppmuntringsgodis på døren jo), så er det veldig kjekt å våkne opp til en mail som forteller meg at jeg har vunnet første plassen i en fotokonkurranse, der premien er et nytt speilreflekskamera :D Jeg har ønska meg et nytt en stund nå, et som er litt mer komplesk enn det jeg har. Jeg har et veldig «enkelt i bruk» sony fra før av, men nå får jeg et canon systemkamera. Heldigvis passer det nye objektet jeg kjøpte meg for en stund siden på canonkameraet også. Flaks.com. Nå gleder jeg meg bare til og få det i posten altså, keen på og løpe ut for å ta bilder. Blitt dårlig med det i det siste i grunnen, nå går det mest i å ta bilder med mobilen.

Det var Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser som hadde konkurransen. Jeg ble anbefalt og delta, men jeg var litt usikker, fortemaet var «Under overflaten», og jeg ante virkelig ikke hvordan jeg skulle få til bilder av det. I tillegg skulle det legges til en liten tekst, som liksom forklarte litt. Noen få dager før innsendingsfristen, så sendt jeg likevel avgårde noen bilder jeg hadde liggende fra Modum. Refleksjon, og skrev noen ord som ramlet ned i hodet på meg. Ante ikke om det kunne være i nærheten av å formidle det de var ute etter i det hele tatt, men da hadde jeghvertfall sendt inn noe. Har faktisk glemt av hele konkurransen jeg. Så da var det jo ekstra morsomt å vinne. Jeg husker ikke om jeg sendte inn 2 eller 3 bilder, og er faktisk litt usikker på hvilke jeg sendt jeg inn. Eller, jeg husker det ene, men usikker på de(t) andre. Jeg vet faktisk ikke hvilket av dem jeg vant med heller, det stod det ingenting om i mailen, annet enn at det var «Det sorte hav» på Modum, noe begge bildene var fra. Anyway, bildet vil bli tatt med i neste utgave av Kvinnekraft, medlemsbladet de sender ut, + at det vil bli utstilt på fagdagen IKS skal ha nå i september, hvor det skal holdes en del foredrag. Hjelpes…haha.

Legger med et lite collage her, med kameraet jeg vant, og bildene jeg sendte inn.

 

Vet at jeg hvertfall sendte inn bildet nederst til venstre, men usikker på hvilket av de to andre jeg sendte inn, troooor det kanskje var bildet nederst til høyre…husker som sagt ikke. Men samma det, vant hvertfall, haha.

Hurra. Tusen takk til juryen som steme på bildet mitt, selv om dere kanskje ikke leser dette.

Ellers…veeel, jeg skal på et møte i morgen, så dere kan jo krysse fingrene, sånn for sikkerhets skyld. Ja, og før møtet har jeg time med frøken psykolog.

*snufs snufs*

Festivalliv.

For andre søndag på rad har jeg faktisk vært ute på rånetur, og utrolig nok i samme strøket begge gangene. Det vil inn i bygda der jeg aldri kunne ha funnet på å leve. Utrolig at folk faktisk bosetter seg på en sånn plass? For meg holder det å kjøre forbi i grunnen, men i dag tok det nesten helt av, fordi jeg og en venninne dro på en «festival» som var der i helgen. Det var en god del folk der, men med årets happening i bygda, så strømmer vel alle til. Vi fikk endelig en solfylt dag her, og god temperatur, så det ble levelig å være der i noen timer. Jeg ble faktisk solbrent i nakken på venstre side også. Høydepunktet i dag, tydeligvis, var «Ta sjansen», der de skulle beina seg over en såkalt «hinderløype» på kjappest mulig tid. Det var sikkert vanvittig morsomt for de folka som bodde der (det er jo høydepunktet for bygda tross alt), for de lo som noen gærninger enkelte av dem, mens jeg bare stod der…?? Men deltakerne skal ha for at de stilte opp da. Festivalens andre høydepunkt var en båtkonvoy, så kan dere jo tenker dere til hvor heftig den festivalen var. En liten kids kom bort til oss da vi fant en ganske fredelig benk ytters på moloen, i dyp samtale, og spurte hvor han kunne finne ting til å lage en sjørøverbåt av. Jeg lurte da på om han så noe han kunne lage denne båten med, men det gjorde han ikke. Ikke jeg heller.

Camilla spurte en av arrangørene der hvilket fjell som var over fjordene der, så da ble vi stående der da og høre på en historie om en fyr som eide etter eller annet, og var veldig rik, og eide både hus i Spania, en båt og en bil. Jøss tenkte jeg, bil også? Da skjønner jeg at han må være rik ja. Og typisk, som eldre folk gjerne er, så nevnte han både for- og etternavn på de folka han pratet om, akkurat som vi skulle kjenne dem mer da. Jeg hadde aldri hørt om noen av dem. Så måtte han bare gå, for han skulle se etter kone og barnebarn, vet jo aldri om de vakler seg ut på moloen og ramler i sjøen. Vi gikk videre vi også.

Nå kan jeg skryte på meg å ha vært ute i solsteik i tre hele timer på en søndag, og til og med fått farve, selv om det bare ble rødt, men det er jeg jo vandt med, når sola først har bestemt seg for å komme fram. Jeg gadd ikke ta bilder av denne festlige «Ta sjansen», men knipset litt av fjell og båter, men jeg gidder heller ikke legge dem over på pc’n. (Tatt med mobilen altså). Jeg kan jo alltids ta meg bryet med å kopiere bildet jeg la ut på instragram, som også legges ut på face, bare for å bevise at jeg har vært ved sjøen, og at det var kids der.

 

De kastet sikkert halve moloen på sjøen, og ved et par anledninger var jeg redd for at de skulle dælje de store stenene, der de selvsagt strakk armen så langt bak de kunne, for å få størst mulig fart og få dem til å komme lengste mulig ut, midt i bakhuet. Begge to klarte opp igjen senere, så jeg regnet med at de klarte å unngå å slå høl i hue.

 

2 nye dager.

Altså, hver dag er en ny dag, men nå har jeg klart to nye dager uten å være totalt spiseforstyrra. To dager oppkastfri. I går kveld trodde jeg seriøst at jeg skulle gå på veggen (igjen), men jeg kom meg gjennom på et vis, igjen. Det er sinnsykt vanskelig å holde ut den trangen som kommer, det kribler og kryper i hele meg. Det var ikke det at jeg var sulten, for jeg følte at jeg gikk å småspiste hele dagen. Spiste eple, nektarin og vannmelon når suget stod på som verst, men det hjalp som utrolig lite. Jeg kikket på klokka, ville at tiden skulle gå, kikket på klokka, vurderte på å løpe ned på butikken. Kikka på klokka, og bare ventet på at den skulle bli over elleve, sånn at butikken skulle stenge, og muligheten var borte. Det ble en usigelig lang kveld kan du si. Men det gikk til slutt. Jeg laget meg en skål med puffet ris og melk utpå kvelden, i håp om at det skulle hjelpe. Kjente litt på småpanikken som kom etter at jeg hadde spist, spy eller ikke? Klarte jeg å holde ut å beholde det? Vurdere, tenke, tenke. Men det gikk bra det også.

Dagen i dag har gått litt bedre. Det går greit på dagtid, det er ettermiddagene/ kveldene som er verst. Det er da det koker over. Ut på ettermiddagen i dag så holdt jeg på å kjede ræva av meg, og været var ganske bra, så jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet over bare å sitte inne. Ikke var noe morsomt å se på tv heller, tennis interesserer meg fint lite. Så da var planen å gå en tur. Jeg hadde litt smerter i det ene kneet, og det irriterte meg, for jeg visste ikke da hvor lang den turen ville bli. Jeg rakk ikke komme lengre enn nedi gaten her før jeg traff på eks’n som var ute og luftet bikkjeskrotten, og han lurte på om vi kanskje skulle kjøre en tur. Så da ble det å traske opp igjen da, pakke kameraet og vente på at han kom opp for å hente meg.

Vi fikk en god tur, ganske forblåst, men fin likevel. Det er veldig fint ved havet her, foruten at det er så forblåst som sagt. Holdt faktisk på å blåse overende, men det gikk da bra. Jeg hadde ikke akkurat ville bosatt meg på de kanter der ingen skulle tru at nåken kunne bu, men helt greit å ta en snartur. Fikk jo knipset noen bilder da, og bare det var verdt turen. En kaffe fikk vi også tatt. Da vi kom tilbake var det gått 4 timer, og allerede blitt kveld. Godt å få gjort noe annet enn bare å sitte hjemme og kjenne på ensomheten og trangen til å slippe løs helvetet. Nå skal det sies at jeg kjenner voldsomt på trangen i skrivende øyeblikk, den kan komme som kastet på meg før jeg aner ordet av det. Forhåpentligvis klarer jeg å holde ut de siste timene av dagen også. Får holde meg opptatt på world webben nå, så går vel tiden.

Får vel slenge med noen bilder fra turen i dag også.

 

Bud og atlanterhavsveien. Nevnte jeg at det blåste heftig der?

Jeg har en stalker.

Det var nesten så jeg ikke trodde mine går små (øynene altså. Jeg har bare en hjernecelle) da jeg våknet i dag. Sol? Kan det være sol? Jeg mener, er det mulig liksom? Varmt også da kanskje? Eller? Jaggu. Hele 18 grader. Var nesten så det var greit å stå opp jo. Skjønt jeg frøs jo på beina da, for her var det gjennomtrekk. Men jeg syntes nesten det var greit likevel, kan jo ikke klage på det når det endelig er fint vær. Jeg bare krølla dem sammen og stappa dem inn under ræva når jeg satte meg i stolen her, med en kopp kaffe, og litt frokost. Og så fikk vi besøk, så da ble jeg sittende der da, med beina krølla.

Da middagen var påbegynt, og besøket hadde dratt, så tok jeg med meg sekken med kameraet i, og gikk meg en tur ut. Måtte nyte været, bruke muligheten til å gå i naturen her, og ta bilder. Naturen her er noe helt annet enn i Molde synes jeg. Det er finere her. Nå mener jeg at det er finere enn i Molde by, da regner jeg ikke med omegn. Her er det mer kystfølelse. Berg, knauser, hav så langt du se, tang og tare, båter. Nå er det jo båter, tang og tare i Molde også, men her er det finere nede ved havet. Her kan vi gå langt unna all trafikk, bare natur, blått hav. Fred liksom.

 

Vakkert, ikke sant? Her kan man vandre rundt og bare nyte. Sitte på svabergene og se utover, la tankene vandre. Nyte sola, se havet som glitrer, høre vannet som skvulper inn mot stenene, se tangene som danser i vannet. Utrolig nok lite måkeskrik, og godt er det, for de har det med å ødelegge idyllen. Her føles det ikke ut som en orkan bare det blåser litt, som i Molde. Her er det bare friskt, knapt merkbart, selv om man går ved havgapet.

Jeg fikk meg en god tur ute i solen i dag, gikk langs havet hele veien, klatret over berg og knauser, trasket i lyng og mose, knipset bilder i ulike retninger. 2.5 time i naturen, gått løyper jeg ikke har gått på mange år. Det er veldig fint der nede hvor jeg har gått i dag. Ikke at jeg fatter hvordan jeg klarte å bade på den lille badestranden da jeg var lita, for det er tang, tang, tang. Mn jeg syntes vel det var kjekt da. Egentlig er jeg livredd for tang. Aner jo ikke hva som kan gjemme seg der. En hai f.eks. Jeg har i utgangspunktet vannskrekk, så når jeg først bader i havet, så bør det være rensket for tang. Hvis ikke så får jeg nesten panikkanfall om jeg kjenner noe sleipt sveipe borti leggen min. «Hai!! Hai!!! Jeg blir spist levende!!! Æ dævve!!» Sånn ca. Grøss. Nei, best å la være å bade i havet her.

Hadde blæra mi vært noe større, så kunne jeg ha vært lengre ute på tur i dag, men jeg trasket meg hjemmeover. Er ikke sånn overvettes glad for å slenge den bleke ræva mi uti natur, med fare for at hvemsomhelst kan komme rundt neste ving eller hoppe fram fra en random busk. Folk kan dessuten tro at det får solstikk når de ser noe stort og hvitt lyse mot dem. Nei, det holder at sola på himmelen lyser opp, om ikke ræva mi skal gjøre det samme. En gang, for mange år siden, da jeg var på Roskilde og det ikke spilte noen rolle om jeg pissa ved gjerdet sammen med gutta, så uttalte en nordlending som var sammen oss der : «Dæven for ei bleik ræv du har!». Og jeg bare….tror kanskje du hadde syntes det var verre om jeg ikke hadde hatt noen ræv i det hele tatt, da hadde du ikke hatt lys til å se hvor du pissa en gang. Dette var på natta ja. Vi bodde noen meter unna dassene der, gadd jo ikke fly dit bort for hver gang vi trengte tømme blæra. Greit for gutta liksom, så jeg gadd ikke jeg heller. Slengte meg heller med dem bort mot gjerdet. Festival ♥ Men synes ikke det passer seg å forpeste naturområdet her bare fordi blæra mi er stappa.

Jeg burde vel gått meg en tur ut igjen snart, for nå som det er sol ute, så blir det vel solnedgang også, og den kan ses fra varden her. Ja, vi får se, vi får se. Burde vel bare ha kommet meg avgårde før jeg blir sprø, jeg har hatt en stalker rundt meg i et par timer nå. Ei sånn derre skikkelig plagsom flue som ikke vet inn eller ut. Ei sånn som stresser ræva av seg, uten at den vet hva den skal eller vil. «Jeg er her, nei her, så nå, hallo, her er jeg, kan du se meg? Ser du meg nå`Nå da? Hva med nå? Nuh? Haha, nå er jeg her! Ooooog der.» Oppå hodet mitt, i håret, på armen, på skjermen, på stolen, på hodet, på armen, på pc’n. Og jeg bare: Hvis du har lyst til å se på bildene mine, så kan du for pokker sette deg fint på stolen der, og bli_sittende! Men nei. Nå labber den pokker meg som ingenting liksom, over pc-skjermen. Jeg tror jeg tar meg en cider jeg.

Middag inntatt igjen.

Tidligere i år så hadde jeg som målsetting å prøve å få i meg middager, klare å kjenne på mettheten, og holde det ut. Noe jeg alltid har syntes har vært vanskelig, og som var noe av det vanskeligste når det kom målbare målsettinger. Jeg laget stort sett det samme hele tiden, noe som var trygt for meg, sånn at jeg klarte å beholde det, klarte å holde det ut. Jeg klarte det ikke hver eneste dag, men det ble flere dager i uken med varm mat. Så skle det ut, middag, varm mat, ble nyttet ut med andre ting, noe som føltes enda lettere å få til. Mat som ble beholdt, og derfor var det ok for meg. Å absolutt spise varm mat er ikke noe must for meg, jeg tenker at det viktigste for meg er å få i meg mat som blir beholdt. Jeg tenker at det er viktigere enn at jeg spiser noe som jeg kvitter meg med. Noen vil kanskje da si hva skjer da om jeg skal ut å spise, eller skal spise hos andre? Vel, det er ikke så ille fatt at jeg tar med meg egen mat, eller lar være å spise. Jeg spiser, men passer på at det ikke blir for mye, sånn at det går galt.

Jeg sliter fortsatt veldig med å være mett, jeg klarer bare ikke få det til, uten at det stresser meg noe voldsomt, at tanker om å kaste opp melder seg. Det spiller egentlig ingen rolle hva jeg spiser, blir jeg mett, så er det ubehagelig, da kommer oppkasttrangen uansett. Men klart, noe føles likevel mer ok å være mett på enn andre ting.

Nå er jeg i Kristiansund, hos foreldrene mine. Her spiser de middag hver dag, som normalt er for de aller fleste. Jeg kunne ha spart meg, jeg kunne selvsagt latt være å spise det, spise noe annet istedenfor. Men, jeg spiste middag i går og i dag. Passe porsjoner, jeg har blitt mett, og jeg har beholdt. Jeg har også spist en del sjokolade, smågodtsjokolade. Tankene er der, samtidig så prøver jeg å fokusere på at i går så gikk jeg hjemmefra ned til byen, med en tung bag og en ryggsekk, noe som tok meg bortimot 1 time, og en gåtur på 3 timer i dag. Da føles det mer ok å beholde mat + litt utskeielser.Det føles likevel ut som jeg har lagt på meg 10 kg på to dager, noe som selvsagt ikke stemmer, men det er sånn det føles når jeg spiser, blir mett og beholder. Men jeg er hvertfall glad for at det er ok vær, sånn at jeg kan komme meg litt ut, både for å få luftet tankene, beveget meg, og tatt bilder. Så jeg holder det ut.

2 dager oppkastfri igjen. Regner med at det går bra i morgen også. Blir her til mandag. En dag om gangen. Greit å komme seg litt vekk fra Molde, selv om det ikke er lengre enn til Kr.sund. Andre omgivelser, andre naturmuligheter, flere fotomuligheter. Føler jeg har trålet Molde opp og ned i mente nå, litt oppbrukt. Tenkte meg ut en tur igjen i morgen, i motsatt retning, ut mot havet igjen. Håper været holder, orker ikke sitte inne en hel dag, til tross for at det er OL. Det jeg vil se kommer ikke før til uken likevel, da blir det en del turn finaler. Det gledes et gammelt turnhjerte.

Nå er det hvertfall svømming på skjermen, fatter ikke at de ikke drukner jeg. Det hadde jeg gjort, allerede ved møtet med vannet etter et stup. Hadde ikke blitt mye OL medalje av det, med mindre det er medalje for drukning, men den hadde jeg ikke hatt bruk for. Er ikke akkurat sånn overvettes begeistret for svømming heller jeg da…stup derimot er kult. Skjønt jeg har som sagt aldri stupt, da hadde jeg dævva i luften, før jeg hadde truffet vannet. Det er jo sykt høyt da. Jeg har ikke sånn vanvittig høydeskrekk, ikke sånn at jeg får panikkanfall på vei opp til en topp, men kjenner det kribler i mage og bein likevel. Men å se på går greit altså. Da dævver jeg ikke.

Pappa er helt med her da, selv om det ikke er et eneste kjent tryne å se der. Var visst ei svensk jente som vant. Hun er vel flink da. Hørt rykter om håndballkamp etterpå…blir vel å se den dag sikkert…jaja..overlever vel det også.

Nå er det bare svadaprat her, så tror jeg avslutter med å legge ut et aldri så lite collage av bilder fra turen i dag.

 

Nederst, i midten, en påfugl som flekker ræv for å prøve å imponere damene som var der. Funka ikke.

Rømmer byen.

I går holdt jeg på å gå på veggen igjen. Jeg ble hvertfall sittende lenge å glane på den. Her inne er det ganske vanskelig å bare glane ut i løse luften, for det er jo ting overalt. Jeg trodde jeg skulle gå ut av mitt gode skinn, for jeg kjeda meg noe så vanvittig. Jeg orka faktisk ikke stikke ned på trening en gang, og da er det ille fatt. Jeg tenkte at det kunne være godt å gå en tur, været var hvertfall såpass at det var mulig. Ikke at det var sol eller varmt, men det var oppholds. Jeg føler at jeg har trasket alle gatene i Molde opp og ned i mente, utallige ganger, da blir det pokker meg kjedelig å gå tur også. Etter mange timer så pakket jeg ned kameraet i sekken, og gikk ut, bare vandre litt. Jeg fikk mot flyplassen her, planen var å få noen bilder ved havet, litt lengre borte enn jeg pleier. Og jaggu fikk jeg med meg ett fly som tok av, og et som kom inn for landing. Ohey. Jeg så til og med enda et fly som var på vei inn for landing like etter. Mens jeg stod der å kikket på flyet som tok av, så kjente jeg på hvor heldig jeg synes de som satt på var. At de kom seg vekk fra byen, kanskje reise vekk til sydlige strøk for å oppleve skikkelig sommer.

Jeg fikk hvertfall slått ihjæl to timer, og det var blitt kveld da jeg kom hjem. Kveldene er litt enklere å være hjemme, på den måten at da er det hvertfall noe å se på tv, lese blogger, facebook og surfe litt rundt. Nå sitter jeg her nærmest i sjokk, fordi det er sol ute, og tragisk nok så våknet jeg grytidlig i dag. Trøtt som en sliten strømpe, så det er vel best å komme seg i dusjen, pakke kofferten og dra til Kr.sund en tur. Tenkte jeg skulle være der noen dager. Går selvsagt ut på fotosafari der også, hvertfall nye inntrykk, andre motiv. Og så er det jo OL nå, så kommer nok til å sitte sammen med pappa for å glane på det. Går jo til normale tider denne gangen, så slipper å snu døgnet helt bare for å få med seg noe. Jeg skal prøve å få med meg noe turn hvertfall, det er favoritten min når det er sommer-OL. Jeg gikk på turn selv da jeg var lita, og det interesserer meg fortsatt.

Kjenner jeg savner behandlerne mine på Modum i dag. Vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på dem sånn akkurat nå. Jeg tenker jo på dem ofte, men jeg kjenner på savnet etter dem nå i dag. Fine damene.

 

Og så var det dags for de fordømte søkeordene igjen da. The joy…

finn skårderud tenner – Jeg mener jeg har sett at han har tenner ja.

hva er fint i taket inne – Neeei, et bilde kanskje? Eller en plante.

vokser et pinnedyrs arm ut igjen etter å ha dotte av – Jeg håper da det, man blir liksom litt amputert om man ikke har armer..vanskelig både å spise og skrive uten..

å bo rett. ved en kirke kirkeklokke bråk – Slutt å tull da. Det høres ut som de står rett uten vinduet mitt og dæljer løs på den pokkers bjella. De kimer faktisk akkurat as I speak nå…aldri fred å få.

hvordan hopper man fra høyder? -fallskjerm -dyr - Det er jo bare å ta sats da. Aldri hørt om fallskjermdyr…mener du flaggermus?

kvalm i varmen – Kom hit, du blir ikke mye kvalm når det er 14 + grader.

politibobil – de drar vel på ferie som alle andre, harryturer til Sverige og sånt. Skikkelig campingliv.

mister hud på føttene – det er vel bare å ta det opp igjen. Superlim funker bra.

laila stakk – det har du helt rett i. Nå stakk jeg langt pokker-i-vold. Heeeeelt til .kr.sund. Hvertfall 1.5 times kjøretur unna. Snakk om ferietur. Ikke akkurat som noen flytur da men…

 

Fjelltur.

Alt som er høyere enn en bergknaus, er fjell. Sånn er det bare. Så i dag har jeg vært på fjelltur. Hele 407 meter over havet. Det kalles Varden der oppe, og er langt ifra noen av de høyeste toppene. Det går til og med an å kjøre bil hele veien opp. Der er det en sånn kaffestove, eller kafe ‘ om du vil. Jeg drakk ikke kaffe der, jeg drakk bare pepsi max’n min jeg. Du klarer kanskje å forestille deg at det er litt stigning opp til toppen der? Jeg nevnte 407 m.o.h., ikke sant? Det tar ikke mer enn en halv times tid for min del, i kjapt tempo, men dang, blir bra sliten når man kommer til toppen ja. Jeg hadde jo også gått hjemmefra også da, en halvtime i seg selv det også. Jeg hadde glemt at det var sommer, ikke rart når jeg går med bukse, skjorte og en tynn sånn derre jakke, typ hettegenser uten hette. Det var dumt av meg å ikke huske det, at det var sommer. Det betyr nemlig turister. Alle drar opp til varden, det hadde jeg glemt. Men jeg menga meg fram likevel, og fikk tatt en del bilder av fjord og fjell. I følge nettsiden til reiseliv i Molde, så kalles utsikten her for Moldepanoramaet.  «Fra utsiktspunktet Varden (407 moh) kan man beskue Molde by, fjorden med holmene og det berømte Moldepanoramaet med 222 delvis snøkledde fjelltopper.» Jeg kaller det for romsdalsalpene.

Jeg fikk dessverre ikke med alle fjellene på bildet, noen har liksom gjemt seg bak de andre fjellene osv osv.

Etter å ha knipset en del bilder der opp, så trasket jeg meg nedover gjennom skogen og ned til lavere strøk. Jeg så ingen elg, men jeg fant blåbær! De fleste av de jeg så var ikke i nærheten av blå en gang, helt til jeg plutselig så at noen stod på hodet i noen busker lengre ned på stien, med ræva i været. Og dægger’n døtte, det var dem modne gitt. Måtte jo bare smake på dem da. Det smakte blåbær. Så gikk jeg videre da, jeg gikk langt og lengre enn langt, til jeg fant en butikk, gikk en snartur innom, før jeg gikk videre. Innom et utendørsmuseem. Jeg kom sånn akkurat innenfor porten før jeg hørte noen si navnet mitt. Og der var en tidligere kollega av meg, som er glad i å prate, og han hadde mye å fortelle. Så da stod jeg der da. En gang han og jeg var på jobb sammen, så tok vi en tur til Kr.sund, hjem til min foreldre. Det synes han visst var veldig hyggelig, et gullkorn som han ikke glemmer sa han. Han sa at han husker hvor de bor, så han synes det hadde vært gøy å tatt en tur innom igjen. Værså god sier jeg, døra der e åpen, og du er sikkert velkommen. «Brødet finner du i brødboksen, kaffe på kanna, mat i skapet» som pappa sier til alle nye som kommer på besøk. «År dæ sjøl, føl dæ som hjæm.» (Ordne deg selv, føl deg som hjemme). Pappa skjenker i kaffe altså, men det er liksom for å vise at her er det bare å slenge beina på bordet og føl seg hjemme. Kollegaen min husker spesielt at det stod en pokal øverst på seksjonen på stua, det var en vandrepokal mamma vant, fordi hun laget byens beste bacalao i konkurransen det året. (Konkurranse hvert år). Tror han har lyst på bacalao mamma.

Prata en evighet før jeg gikk videre. Da gadd jeg ikke ta bilder i den parken likevel. Så da gikk jeg heller ned til byen, dvs gjennom byen, og hjemover. Gikk og gikk og gikk. Kjente at hofta så smått begynte å løsne fra hengselen, og ryggen holdt på å svaie som på en ihjæl ridd hest. Vurderte å krabbe opp den siste bakken. Bratt til the bitter end.  5 til etter at jeg gikk ut døra er jeg hjemme igjen. «Er det bra nok? Skal jeg stikke ned og spinne litt kanskje?» Meeeen, jeg sitter nå her og koper da. Sliten i knoklene. Men dagen gikk hvertfall. Det var (og er) sol (utrolig nok. Men det blåste masse selvsagt), jeg fikk god trim, en fin tur, tatt en del bilder, spist blåbær, pratet med en kollega og en stykk dansk turist.

Det har ikke vært bare bare i dag da, det har ikke bare vært et glansbilde.  I går var jeg så himla uopplagt, sliten og lei. Og trente, og så tok jeg medisinene mine sånn rundt k. 21 ca. (det varierer fra kveld til kveld), og da kl. var sånn rundt 23, så holdt jeg på å gå ut av mitt gode skinn. Trodde øyelokka var mursteiner et øyeblikk der. Til tross for at jeg våkna et par ganger i løpet av natten (standard), så våkna våkna jeg ikke før….07.30. Og jeg bare…?? Kan ikke våkne nå? Kan ikke stå opp nå?? Det gjorde jeg ikke. Jeg ble liggende å vri meg i smerte sånn fram til kl.09, aner ikke helt hva det var, men det var sånn i solar plexus området. Trodde jeg skulle stryke med. Men så ble det bedre, så da stod jeg opp, og så så jeg at det var sol ut, og så tenkte jeg at nå var det på tide å komme seg ut og gå en laaaaaang tur i skog og mark. Fjelltur. Og så gjorde jeg det.

Godt med pause nå.

Jeg vet at det er mange som har gruet seg/ gruer seg til sommeren, sånn med tanke på at behandlere går ut i ferie. At man plutselig blir stående uten noen form for oppfølging i det hele tatt i noen uker framover. Samtidig kan sommeren i seg selv være vanskelig for mange, og dermed blir det dobbelt så vanskelig når behandlere i tillegg er borte. Ikke alle har får noe alternativ i de ukene ferien gjelder heller. Jeg har ofte irritert meg over at det har vært lang tid mellom timene mine, spesielt med mine forrige behandler, fram mot innleggelsen på Modum. Det var vanlig at jeg hadde 1 time hver 14. dag, av og til gikk det tre uker mellom, noen ganger bare 1 uke mellom. Det utgjorde ikke store forskjellen sånn i forhold til framgang i sykdomsbildet mitt, jeg følte jeg stod fast, symptomer som like fullt var til stede, selv om det skjedde noen endringer oppi hodet. Å bryte mønster er ikke gjort i en håndvending, og det er vanskelig å gjøre det helt på egenhånd.

Jeg har også vært litt irritert på enkelte som faktisk er så heldige at de har oppfølging både 2 og 3 ganger i uken, som har oppfølging av både en terapeut og legen, de som også har andre hjelpere rundt seg. Jeg har 1 time i uken, noen ganger går det to uker mellom. Jeg har ikke oppfølging av legen. Så jeg håper virkelig dere som har tett oppfølging vet hvor heldige dere er, og at dere vet å verdsette det. Jeg har tatt opp dette med behandleren min et par ganger, og hun vil nå gjerne få legen inn i bildet. Jeg har mine tvil til at det skjer, det vil kun være i forhold til å ta blodprøver innimellom, noe som ikke legen tar. Jeg har hatt han som fastlege siden 2005, han har aldri vært inn i bildet annet enn at han har spurt hvordan det går, de få gangene jeg har vært der, når jeg har trengt medisiner, og angående henvisninger. Nå spiller det ikke så stor rolle for meg lengre heller, at han ikke er inn i bildet, det er sånn det har vært hele veien uansett, og det går helt fint. Jeg er vel også der at jeg ikke liker å løpe til legen i tide og utide, og selv de 3-4 gangene (maks) jeg er der i løpet av ett år synes jeg er for mye. Filleting, andre hadde trengt den timen mer enn meg. Jeg er så heldig at legekontoret jeg er tilknyttet har et system hvor man bare kan sende en melding, så kan man få time dagen etter, eller skrevet ut en resept to dager etter, som man hente på apoteket. Skulle det bli krise, så er det bare å sende en melding uansett.

Jeg hadde time med psykologen min i går, hele timen gikk med til å prate om spiseforstyrrelsen igjen. Hun har hele veien sagt at hovedfokuset i første omgang bør omhandle traumet, men de 3 siste timene har altså gått med til sf’n. Det er altså hvertfall over en måned siden vi pratet om traumet. Jeg har sagt at spiseforstyrrelsen godt kan legges litt til side nå, for motivasjonen mangler, ambivalensen er igjen sterkere. Det er kanskje derfor hun likevel vektlegger  det såpass nå, men jeg har jo lenge nå følt at det kanskje er på tide å begynne å ta fatt på andre ting. Anyway, hun har hvertfall sendt avgårde brev til legen min, i forhold til innkallelse til blodprøve. Jeg har ikke hørt noe derifra, men det er jo ferietid, så godt mulig har har ferie nå, det vet jeg ikke. Så da skulle hun ha meg til å oppsøke legen selv, hvertfall for å ta en blodprøve. Om jeg kunne gjøre det? Joda, selvsagt kan jeg det…Ikke at jeg er så himla glad i disse blodprøvene, men joda, jeg skal da få til det. Innen neste timene jeg skal ha med henne. Det er 3 uker til, så jeg skal nok klare det, jeg kjenner bare at jeg ikke orker å stresse med det nå.

Ny time med behandler 16. august, og jeg kjenner at det ikke gjør noe som helst i år. Det skal faktisk bli godt med en pause noen uker nå. 3 uker fra eller til spiller ingen rolle når det har vært så sporadisk siden mai likevel. Det hadde kanskje føltes litt vanskeligere om jeg hadde hatt tettere oppfølging alt fra januar, at det hadde vært framgang, men nå kjenner jeg bare at jeg er så utrolig lei av behandling. Jeg står jo på stedet hvil uansett, så ser ikke helt poenget med noe. Jeg har igjen vært inne på tanken om å avslutte behandling. Det jeg har trengt å jobbe med siden april/ mai er fortsatt ganske uberørt, det er nesten så jeg angrer på at jeg fortalte om traumet i utgangspunktet, for så langt har det jo ikke skjedd noe i forhold til det. Men men, kanskje en gang…

Nå vil det uansett, mest sannsynlig hvertfall, bli noen endringer i hverdagen fra august av, så får bare se hva det blir til med alt. Fram til da vet jeg ikke noe, dagene vil nok gå denne sommeren også. I dag har jeg hvertfall hatt en hyggelig tlf samtale med «Den flinke jenta» og truffet fine Camilla. Og jeg har vært ute og tatt noen bilder i samme slengen. 3 timer ute på ettermiddag, ut av huset, gjort noe. Jeg må si jeg savner litt sol, opplevelse av sommeren, den er meget fraværende her. Lenge siden jeg har vært litt solbrent, for å si det sånn. Men kan jo alltids håpe på at det blir litt sol og varme før august er ferdig. Kan jo slenge med noen bilder som lyser opp litt da. For å få en positiv avslutning mener jeg.

 

Not so good.

Jeg får innimellom sprøsmål om hvordan det går med meg. Til noen svarer jeg at jeg er ok-ish. Til andre svarer jeg at ting er pretty bad. Det kommer litt an på hvem som spør, og på hvor mye jeg orker å gre ut om situasjonen. Får jeg spørsmålet over en sms, så orker jeg hvertfall ikke greie ut om det. Da har jeg det ok-ish. De som sliter på samme område, eller som vet mye om situasjonen min, de kan jeg fortelle det som det er til, for de har hørt det før, de forstår, jeg slipper lange forklaringer. Så sånn sett, så setter jeg bare en grense for meg selv, overfor andre, på hvor mye jeg ønsker å involvere dem, eller å dele med dem. Jeg har det bra, jeg har det ok-ish, jeg har det vanskelig. Hva er sannheten? Tildels begge svarene.

Jeg kommer meg på jobb, og jeg fungerer der. Jeg stikker ned på trening, skjønt jeg har vært veldig sliten og uopplagt i det siste. Jeg går meg turer, jeg tar bilder, jeg skriver, jeg leser. Det er veldig ensformig, men så lenge jeg plotter inn disse tingene i hverdagen, så gjør hvertfall de at det blir ok-ish. Hele dagen er da hvertfall ikke gjennomsyret tung og vanskelig. Det er med andre ord noen lysglimt også, positive innspill, alt er ikke bare død og tragedie. I dag har jeg kjøpt meg litt lykke f.eks. Jeg klipte meg, og jeg spanderte på meg et nytt tilbehør til leketøyet mitt. (Speilrefleksen). Lykkefølelsen over å eie noe nytt man har ønsket seg lenge, den er god. Da kjennes det ut som det er hakket før jeg skal lette over bakken. Det kostet litt, men det er noe jeg forhåpentligvis skal ha resten av livet (snakker fortsatt om speilrefleksen), og jeg bruker det mye. Så det var absolutt verdt pengene. Jeg kjøpte meg et nytt objekt, macrolinse. Det som var med kameraet hadde en zoom på 18-55 m. Det jeg nå kjøpte har en zoo på 18-200. Awesome, jeg løp rett fra butikken, og opp til et utemuseeum her i byen. Knipset masse bilder. Åååh, lykke.

Jeg ruinerte meg ikke på objektet, jeg valgte et som jeg kunne ta meg råd til, men, og det er vel kanskje et positiv men, jeg må da klare å avstå fra å gå banans i butikken. Nå er jo det enkelre sagt enn gjort, men jeg tenker sånn: en butikktur ender som regel mellom 2-400 kr, pr dag.  Mesteparten av det spiser og spyr jeg, men noe er andre ting også. Så, om jeg klarer å være å bruke penger til overspising i x-antall dager, så har jeg spart inn de pengene som jeg brukte på objektet i dag. Altså, hadde jeg ikke kjøpt det objektet, så hadde de pengene gått med til overspising og oppkast. Skal jeg samtidig bruke så mye penger på overspising og oppkast, så blir det sjukt mye penger. Det kan jeg bare ikke. Jeg tenker jo inni hodet mitt at det skal gå greit, å ikke skulle bruke så mye penger på mat som ender i dass et par timer senere, men jeg har jo erfart hvor vanskelig det er når jeg står i det. Jeg har jo mat, jeg skal jo fint klar meg, sånn egentlig.

Det har vært mye bulimi i det siste. Det har bare blitt verre og verre. Det har eskalert skikkelig igjen. Jeg er sår i halsen, det rasper i halsen, stemmen er hes. Det er spesielt ille når jeg våkner, i halsen altså, da må jeg hoste og kremte for å i det hele tatt sjekke om det er igjen noe av stemmen. Det har så langt, vært verst i dag, jeg har hørtes ut som en skjære hver gang jeg har pratet med noen, og jeg har lurt på om de lurer på om jeg har en sånn ru stemme til vanlig. Men det har jeg altså ikke. Den er bare helt herpa, etter mye oppkast, brekninger. Og jeg tenker: i morgen kan jeg rett og slett bare ikke kaste opp, for jeg orker virkelig ikke miste stemmen (og det som verre er). Så kommer neste dag…same old shit. Det var sårt i går, og verre i dag, likevel kaster jeg opp. Not good. Jeg ønsker, og trenger en pause, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare å hente meg inn igjen, nå som det har sklidd så mye ut. Jeg har verktøyene, det vet jeg, det er bare så vanvittig vanskelig å klare å bruke dem år mer eller indre har sklidd helt ut igjen.

Jeg tør ikke si at dette skal gå som fot i hose, jeg får bare ta en dag av gangen, og se hvordan det går. Jeg prøver jo å gjøre ting som distraherer meg, som i det minste utsetter tiden jeg får til rådighet til overspising og oppkast. Likevel smeller det ut på kvelden. Hver kveld. Nå husker jeg faktisk ike sist jeg var oppkastfri. 3 uker? Det er vanskelig, veldig vanskelig. Det er ikke bedre at jeg ikke har så fordømt mye å gjøre for å få tiden til å gå. Når jeg gjør de samme tingene om og om igjen, daglig, så blir det fort kjedelig, og det gjør det jo bare enda vanskeligere. Men men, jeg skal hvertfall prøve å bruke minst mulig penger, skjønt regningene må jo betales da.

 

 

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, og jeg får spørsmålet om hvordan jeg har det, hvordan det har gått siden sist. Jeg får vel fortelle om det positive som har skjedd siden sist, for det har jo vært noe av det.

Magisk landskap.

Det ble fint vær, og vi kom oss avgårde på tur. 9 timer on the road, men noen stopp innimellom for å ta bilder, nyte utsikten, ta en kopp kaffe, en soft-is og gå på do. Og så ble det hele 4 fergeturer. Har fått tatt en del bilder, for det meste fossefall. Jeg elsker fossefall. Så mektig, så magisk.

Jeg har vært skikkelig turist blant alle de andre turistene i dag, og jeg ble like fascinert som dem. Nesten. Jeg er jo vandt med den norske fjellheimen og naturen vi har, men pokker så flott det var. Jeg har aldri vært i Geiranger før, og det er noen år siden jeg var oppi trollstigen sist. Fotomuligheter så det holder. Jeg ønsker meg en ny linse, som zoomer lengre enn mitt gjør. Et enda mer fancy kamera hadde ikke vært å forakte heller. Men det får bli senere. Jeg klarer meg fint med det jeg har nå.

Det har virkelig vært godt med en fin og minnerik dag.

 

Bilde 1) Geiranger 2) Gudbrandsjuvet 3) Trollstingen 4) Trollstigen.

Overdose.

Kroppen er tappet, beina er gele, huden prikker, det suser i hodet og øyene truer med å klappe igjen. Jeg vet ikke om jeg har feberfantasi, eller om kroppen rett og slett bare er kokvarm. Det verker under beina, jeg er sliten, ganske tom for energi. Overdose på frisk luft. Jeg har travet opp og ned i marka omtrent siden jeg stod opp i dag. Jeg har funnet meg en ny vei til jobb, skog omtrent hele veien. Oppover så klart, stigningen endret seg ikke akkurat, bare fordi jeg fant en ny vei. Jeg har sett maur, biller, mark, og en til min store fryd en øyenstikker. Den var borte omtrent før jeg rakk å sukke ferdig. Jeg traff ikke på elg da, selv om jeg var på utkikk.

Jeg har vært innpakket i to lag klær, for her vet man aldri om man står opp til vår, sommer eller høst, selv om det er sommer. Sola tok seg selvsagt bryet med å komme fram i dag, helt sikkert fordi jeg hadde pakket på meg sånn. I går, da jeg kun hadde ett lag, da regnet og blåste det kaldt. Jeg har svettet ut flere plagg, jeg er helt stram i trynet etter flere timer i sola, og jeg har til og med klart å hanke inn hele to myggstikk. Eller, det var vel i grunnen knott som gikk til hardt angrep. Jævla tøffe i trynet de der assa.

Guess what? Jeg har spist en kanelsnurr i dag. God var den og. Helt fersk. Hjemmelaget. Fikk nesten ikke dårlig samvittighet. Ok da, litt, men ikke mer enn at jeg klarte nyte den likevel. Da jeg kom hjem så fant jeg en sånn der litt skummel konvolutt som ventet på meg. Hater sånne konvolutter, hvertfall når jeg ikke venter noe som skal anonymt. Jeg kjenner liksom den derre gufne klumpen i magen, og den første tanken er : Hva nå da? A fuckings kredittkort….Og jeg bare…lol. Første tanke? SAKS. Den kortet rekker ikke å bli gammelt, for å si det sånn.

Det skjer i grunnen svært lite spennende ting på denne kanten her. Det er liksom jobb og trening det går i. Og nå håper jeg det blir fint vær i helgen, sånn at vi får kommet oss avgårde på den turen til Geiranger og trollstigen. Jeg er meget klar for å shoote litt mer bilder. For å si det sånn. Trenger litt avkobling, la tankene få hvile på noe hyggelig og fint. La de tunge og vanskelige tankene og følelsene få flyte vekk med skyene for mange timer. Kjenne litt på lykke, litt hverdagsmagi. Selv om det er på helg. Helgemagi.

Nå har jeg også fått sletta mange bilder fra bloggen min, renska opp i litt grums og gammelt støv. Må jo ha litt plass til nyere bilder som kan dukke opp innimellom. Nå poster jeg bildene for det meste på instagram, og derifra deles dem på facebook, twitter og tumblr.

Jeg fikk spørsmål her om dagen om jeg ikke kunne legge ut noen bilder jeg er fornøyd med, og hvorfor jeg er fornøyd med dem. For noen uker siden la jeg over alle bildene jeg hadde på pc’n over til cd’er. Det var….en del, for å si det sånn. Så nå har jeg kun bilder fra mai/ juni liggende. Jeg har jo alt postet en god del av dem tidligere, i form av collage. Det vil sikkert bli flere av dem framover, sånn innimellom. Det er jo begrenset med kapasitet i bloggen, hvor mye bilder jeg kan laste opp, derfor blir ikke bloggen bombadert. Derfor opprettet jeg for noen dager siden bildebloggen på tumblr. Da kommer jo bildene automatisk opp når jeg poster på instagram. (Laipai er brukernavnet mitt på instagram btw) Jeg har jo en egen wordpressfotoblogg også, men damn så dårlig jeg er på å legge ut bilder der. Får se om jeg sletter den eller ei, siden jeg nå har en ny på tumblr. Får se hva jeg gjør.

Kan jo slenge med et bilde her sån på tampen da, siden det bll etterspurt. Jeg er veldig glad i å ta marco bilder, og nå på sommeren blir det jo en del blomsterbilder. Mye fint å se. Så da knipser jeg jo i vei da. Og siden rosa og lilla er så fint…

 

No way.

Tomt i hodet. Ingen nye aha-opplevelser, ingen nye refleksjoner. Stuck on the same track. Repeat, repeat, repeat. Det har gått en måned, og vi er fortsatt der at jeg forteller litt om hva jeg har gjort den siste uken, hvordan det har gått. Litt om jobb, litt om foto, litt om trening. Og traumet. Mye av de samme spørsmålene som stilles om og om igjen, bare på litt ulike måter. Jeg forteller og forteller. Vi er fortsatt på «bli kjent med Laila» stadiet. En måned har gått, og jeg er på samme plass, ikke fått jobbet noe med det essensielle, stort sett bare fortalt. I grove trekk, svart på det jeg har blitt spurt om. Før kunne jeg se fram til timene, nå gjør jeg ikke akkurat det. Jeg får ikke så mye ut av dem ennå. Og snart er det vel ferie også. Jeg føler ikke at jeg kommer noen vei.

Tikk, takk, tikk, takk. Tiden går, og ting er som før. Nesten, foruten den lille detaljen at jeg har fortalt om noe jeg lovet meg selv å aldri fortelle. Den eneste forskjellen er at noen vet. Hjelper det meg? Ikke nevneverdig. Men men, gjort er gjort, jeg kan ikke ta tilbake ordene nå, nå er det skrevet, og nå er de sagt. Ord kan ikke tas tilbake. Jeg skulle nesten ønske at det gikk an, for jeg føler ikke at det har utgjort noe i positiv retning. Nå er det bare flere som kjenner til skammen. Like før timen med psykologen min i dag, så sa hun: «Så du ønsker å få ryddet op i historien, og plassere den i en skuff, ikke sant?» Er det ikke innlysende tenkte jeg. «Jeg vil helst slette det fra hukommelsen» sa jeg. Selv om jeg vet at det ikke går. Tig går opp og ned, mye ned. Noen dager bedre enn andre. Ikke bra, men bedre. Sånn er det for alle, livet er en berg- og dalbane. Livet, hverdagen, blir til det man gjør det til. Det blir bare så forferdelig vanskelig når jeg gjør alt på egenhånd, dag inn og dag ut. Jeg liker å trene, jeg trener. Jeg liker å sykle, jeg sykler. Jeg liker å lese, jeg leser. Jeg liker å ta bilder, jeg tar bilder. Men alltid alene.

Jeg fungerer bra på jobb, mindre bra hjemme. Jeg fungerer bra de gangen jeg er sosial, mindre bra alene. Det er to ulike verdener. Jeg fungerer i begge, men på ulik måte. I helgen får jeg forhåpentligvis en dag i den fine og gode verdenen. Om det blir fint vær. En dagstur til Trollstigen og Geiranger. Fin utsikt, my vakker natur, fine bildermuligheter, og godt selskap. Ut fra leiligheten, plassere øynene på andre ting enn tv’n, pc’n og de fire veggene. Vekk fra Molde, vekk fra de plassene jeg har vært tusen ganger før. Til noe fint og urørt. Jeg har aldri vært i Geiranger før, men har ønsket å dra dit, fordi det er så fint der. Jeg ønsker meg fint vær, for jeg vil så gjerne se utsikten, få med meg naturen, de vakre omgivelsene. Løfte hodet fra porselenskålen, ta steget ut døra, og nyte det naturen har skapt. Jeg vil fange det i bilder.

Krabbesisten.

Fri, sol, varmt, null planer. Jeg fatter det ikke altså, her kan jeg sove, lenge, men hvem våkner skamtidlig? Og så ser jeg ut av vinduet da, for å se om det er en unnskyldning til å kunne dra seg enda litt lengre. Det var det ikke. Sola skinte på blå himmel. Det var da som faen. Vel tenkte jeg, så får jeg bare stå opp da, og gjøre noe. Gjøre noe liksom, det er jo like festlig hver gang jeg skal gjøre noe alene. Drar meg i skinnet for å finne på noe, som kan få tiden til å gå, før jeg går på veggen. Jeg hadde lyst å ta flere bilder, og jeg vil komme meg ut og vekk. Late som jeg har et liv. Jeg pakket ned to fotoapparat (i tilfelle speilrefleksen skulle gå tom for strøm, så er det greit å ha en digitalkamera just in case) og drikke. Musikken plugget i ørene, capsen på hodet, øynene bak solbrillene. Slengte meg på sykkelen, og hanglet meg avgårde. Jeg hadde to mål, to plasser hvor det er fint å knipse litt bilder. Vi har et utemuseumher, der hvor endene holder den, blant annet den anda som prøvde å gnage av meg foten for noen uker siden. Det er gamle hus der, andedam og blomster. Stort og fint uteareale. Hva skjer? Jo, hele fuckings plassen kryr av unger. Tydeligvis en skoleklasse, og jeg bare…gaaawd. Det var jo ikke en cm av området hvor det ikke befant et stykk kids. De var overalt, seriøst. Så jeg trakk meg litt opp i høyden, sammen med måsene.

Jeg ga opp håpet om at de skulle dra, så jeg kastet meg på sykkelen for å dra til neste destinasjon. Hva skjer? Joda, da jeg hadde syklet 10 meter, på vei ut av området, da samles hele klassen og skal dra. Gawd. Da gadd jeg liksom ikke stoppe, pustet lettet ut og gå tilbake. Så da bar det mot stranda da. Der kan det da ikke være folk på denne tiden av døgnet tenkte jeg. Joda, det kunne det visst. Nå ynglet det ikke akkurat der da, men det var selvsagt folk på akkurat de plassene jeg ville ta bilder. Men jeg fikk knipset en god del likevel, gadd liksom ikke sitter der og vente til folk skulle makke seg avgårde heller. Fant en stein hvor jeg satte meg på dinglet litt med foten i vannet (kaldt ja), og lot den tørke i sola. Jeg ble sittende å se på det yrende krabbelivet rett under meg. Noen av dem lekte visst sisten, den ene løp hvertfall for harde livet fra en som var større og sterkere. Jeg satt der og håpet de ikke var fjellklatrere, jeg trakk uansett beina godt inntil meg, for man vet jo aldri med disse skapningene. En gang, for hundre år siden, da jeg var lita, så var den en krabbe som bet meg i tåa. Frekt. Barnemishandling.

Ble sittende der i sola en stund, så på vannet som glitret og bølget seg. Så utover de ennå snødekte fjellene, en båt som kjørte forbi. Prøvde å la tankene fare. Jeg syklet avgårde igjen etter en god stund der, da på vei hjemover, med noen få stopp innimellom,  for å ta noen bilder av søte små grøftekantblomster. Utrolig nok så fikk jeg tatt en del bilder i dag, selv om jeg slettet en del jeg ikke ble med fornøyd med. Jeg har en tendesn til å ende opp med typ 20-30 bilder etter en lang tur. Så sletter jeg kanskje halvparten, og ja, da blir det ikke mange igjen. Jeg har vel tatt rundt 150 bilder i dag, så det er da noe.

Yaysann, nå fikk jeg svar på melding fra eks’n min, nå blir det årets første utepils her dere!!!

 

 

 

Endring done and done.

Jeg gjorde det pokker meg. Endret bloggen altså. Veldig uvant, men det går seg vel til håper jeg. Alt som lå inne på den forrige ble med over gitt, så slapp å gjøre noe mer ut av det heldigvis. Nå er menyen på høyresiden plutselig, ble jo helt speilvendt jo. Men det var faktisk det jeg var vant med fra den første bloggen jeg hadde på blogspot også, så det vil kanskje føles riktig etterhvert? Jaja, blir jeg ikke fornøyd, så er det bare å endre den igjen.

Kom meg jaggu ut på en sykkeltur i dag også, vurderte litt sånn fram og tilbake, kikka ut på været, ville sola holde seg sånn noenlund på plass, eller ville regne skylle over meg i bøtter og spann mens jeg var langt hjemmefra? Ikke særlig kjekt å sykle når det plaskregner synes jeg, ikke nok med at jeg blir søkkings av regnet, men det spruter jo verre enn verst når bakhjulet bestemmer seg for å huke tak i regnet som ligger på bakken i tillegg. Joda, jeg har en bakskjerm, men det er bare unødvendig stæsj virker det som. Jeg må også si at jeg var vanvittig støl i beina etter at jeg har syklet til og fra trening noen dager denne uka. Nedover til trening går det jo veldig greit, da triller jeg for det meste, men hjemover? Gawd have mercy. De som har vært og besøkt meg vet hvor langt og bratt det er opp hit. Om jeg går av sykkelen og triller den? Never. Pusher meg til jeg kjenner melkesyra sive ut av lårene, true story. I tillegg hadde jeg en økt med trening av ben i går, på treningssenteret altså. Men jeg kunne jo ikke bli sittende inne og stirre i veggen i dag av den grunn. Da hadde jeg gått bananas tror jeg. Av kjedsomhet, og sykdomhet. (Fant jeg opp et nytt ord nå?)

Halve grunnen til turen var å ta bilder. Jeg syklet opp til en plass som heter Skaret, and you guessed it. Opp, opp, opp. Running up that hill. Eller sykle. Dermed ble sånn ca. 70 % av turen i oppoverbakker. Opp, opp, opp, helt hjemmefra opp dit. Så litt rundt, og opp, der oppe. Så litt flatt, så litt ned, typ helt ned, og så ooooopp, ooopp, opp igjen. Det ble mye opp kan du si. I tillegg var jeg innom butikken da jeg kom ned, dermed ble det typ 3-4 kg i sekken i tillegg til opp, opp, opp. Det blir tungt og mye opp det skal jeg si deg. Når har jeg lammelår. (Lam i lårene, som i kanakkas, melkesyra ligger igjen nedi bakken, utenfor her. Nå blir det fotball legger, kanonlår og stålrumpe. Kraist. Men det er deilig å komme seg ut da, ta en utetrening/ aktivitet. Og den følelsen når jeg tråkket på som en helt og føyk avgårde i en lang nedoverbakke, med vinden i trynet så tårene trillet, musikken på full trøkk i ørene, og trær og biler raser forbi. Da kjenner jeg på frihet. Og synger selvsagt, i håp om at ingen av bilene som kjører forbi har vinduet åpent..skjønt de hadde vel ikke hørt forskjellen på meg og ei kråke. Kun en ting irriterer meg litt hver gang jeg er ute og sykler. At uansett retning jeg sykler i, så er det pokker meg alltid motvind! Hva er greia? Turen blir jo dobbelt så hard fordi du må kjempe mot kreftene i vinden hele tiden. Men jeg ga meg pokker ikke altså. Jeg gikk av sykkelen kun for å ta noen bilder.

Og en god ting til. Butikkturen gikk strålende. Selv om jeg vandret litt hit og dit, og lurte og vurderte, så ble det kun med det. Det var jo heldigvis ikke plass til mer i sekken heller. Hadde jo hele to stykk fotoapparat der også. Kjenner at det begynner å krible litt i meg, trang til å overspise og kaste opp, men nuh er det forsent anyway, for jeg orker ikke gå ned på butikken, dessuten stenger den som ligger nærmest meg, om kun 4 minutter. Ikke vil jeg sløse vekk mer penger heller. Det har gått nok galt de siste dagene, så jeg trenger denne pausen her nå. Jeg må nok bare holde ut. Kjøpte meg noen kjærlighet på pinne, og en pose med drops da, det hjelper litt når det verste suget kommer. This day I win.

Dagen derpå.

I går hadde jeg tidenes 17.mai feiring kan dere tro.  Nrk, ullpledd, pc og cottage cheez med kokos yoghurt. Og pepsi max så klart. I grunnen så holder det i massevis å glane på tv, får 17.mai følelse av det altså. På den måten slipper jeg å vandre rundt flokken av mennesker som hygger seg sammen med sine, kø, å fryse, og ikke minst, jeg slipper å høre på korps. For mange er korps et must på den dagen, og joda, tradisjon er tradisjon, det hadde kanskje ikke vært det samme om maurtuene skulle ha kauket «Ja vi elsker» i acapella. Det plager meg ikke nevneverdig at jeg slapp å høre det likevel. Korpsene altså. Her oppe i åsen er det rimelig stille, for å si det mildt. Da jeg glante ut av vinduet så kunne jeg se noen flagg vaie tappert i vinden, men det var alt. Det var nesten så det var litt flaks at det regnet også, en god nok grunn til å holde seg innendørs.

Utpå dagen ble jeg likevel ganske så rastløs, og lungene heiv etter luft. Ren luft, ikke stuelukt. Irriterte meg da selvsagt over regnet, men pokker heller tenkte jeg, jeg dævver ikke om jeg får noen regndråper i knotten. Egentlig så frista det ikke å gå en tur, og tenkte at jeg heller fikk se det litt an underveis, hvor langt jeg gadd å gå. Jeg tok med meg kameraet mitt hvertfall, sånn i tilfelle jeg orka gå langt og lengre enn langt likevel. Det gjorde jeg visst. Jeg gikk og gikk, og langt om lenge så kom jeg fram til en seter. Ikke en seter hvor jeg kunne gjøre meg stor og fete, men en hvor jeg kunne kjenne på litt ro og enda mer stillhet. Kun meg, en spurv, tre måker og 5 ender. Den ene guttegakken ville gjerne klenge litt, mulig den hadde lyst å glefse meg i leggen, men han rakk det ikke. Og han bare…wtf? Og jeg bare…lol, og så gikk jeg videre. Drakk litt fanta gjorde jeg og. Tok helt av, siden det var 17.mai liksom.

Og så gikk jeg hjem igjen. Jeg er ikke sånn overbegreistret for rød-dager, når det meste er stengt. Som treningssenteret f.eks. Men nå fikk jeg hvertfall en 2 timers gåtur, så da var det greit. Fikk hvertfall rørt på skrothaugen. Hadde faktisk planer om å lage meg middag i dag, siden det var nasjonaaaaaaldagen og greier, men det gadd jeg ikke. Har en pakke karbonadedeig i kjøleskapet, den truer meg å sprenges snart, så får vel bare gå til angrep på den i morgen. Jeg har vært litt skeptisk til mirakler, men nå har det faktisk skjedd ett. For ett års tid siden, så smakte jeg cottage cheez for første gang. Jeg trodde jeg skulle brekke meg loddrett. Smaken…konsitensen…grøss. Jeg fikk det bare ikke til. Da jeg var på Modum var det ei i gruppa mi som blandet cottage cheez med enten yoghurt eller cultura med smak. Så da jeg kom hjem tenkte jeg at jeg kunne gi det en sjanse til, så lenge jeg kunne blande det med smak, så ville det kanskje ikke smake høgg? Gjett hvem som er blitt hekta.com? Så langt har jeg blandet cc med vaniljeyoghurt og kanel, jordbær cultura og kokos yoghurt. Ikke alle tre på en gang da..men pokker så godt det er. Lyst på det dagen lang. Så jeg har pokker meg fått smaken på både kesam og cc i løpet av de siste 5 månedene. Ikke verst.

Jeg føler ikke for å prate så mye om maten akkurat nå. Det går på et vis. Jeg trenger virkelig å hente meg inn igjen, men pokker så veldig det er. Ting sklir ut, og de spiseforstyrra tankene er ekstreme igjen. Føles ganske fortvilt. Men men, får håpe det går seg litt til igjen.

Blir litt forvirra over dagene når det plutselig blir en rød-dag, men kom på at det var fredag. Hadde jo vært krise om søkemotor ble glemt liksom. Godt at ikke hjernecella har dævva helt. Anyway, her har jeg skrota sammen noen av siste ukes søkemotor for dere:

takk på tegnspråk – Bukke, nikke, neie, snu oss omkring?

rekker ikke toget – Flaks at du har bein å gå på. Du har vel bein?

gutt som spiser is – Kom ikke å fortell meg at du ikke så en eneste guttekids spise is i…går f.eks?

var mozart utro – Ikke med meg hvertfall..

smule gryn – Om du knørver gryn skikkelig, så blir det helt sikkert smuler av det..prøv.

strategisk tilnærming salgsmål - Den er enkel. Du later som alt er ok. Plystrer litt og spankulerer sånn lett henslengt. Og når motparten aner fred og ingen fare, så knipser du h*n på snuten. H*n ville ikke ant ugler i mosen en gang på den måten.

hekse oppi en drikke – Høres ut som en mektig drikk…meget mettende liksom.

om hjem i 19-tida i kveld, sto en sint okse ved døra til leiligheten hans. – Skjønner godt den var sint, hadde jeg blitt om jeg måtte vente og vente også..

laila døv lukt – Kan være positivt tror jeg, å ha en døv lukt, da slipper den (lukten) jo å måtte høre på plager, om lukten er dævv hai mener jeg.

Det var alt jeg gadd denne gangen. Sånn for å være hyggelig, så kan jeg jo avslutte med å dele noen av bildene jeg tok i går.