Kan hjertet banke ut av posisjon?

Jeg kjenner mye på voldsom uro og rastløshet for tiden, det virker som at det aldri skal roe seg. Jeg trener av meg noe, går av meg noe, men det forsvinner ikke fullt og helt. Jeg klarer liksom ikke slappe av, eller nyte fritiden. Den går meg på nervene, det føles som at jeg hele tiden står på vent. Til at tiden skal gå, til jeg skal på trening, til jeg skal legge meg, til at dagen skal bli ferdig og den neste kan komme til jeg skal på kurs. Her og nå? Hva er det? Jeg har det i minnet, å prøve å kjenne etter, være her og nå, men når denne uroen og rastløsheten holder på å kvele meg, så vil jeg ikke være her og nå. Da vil jeg bare ha det bort. Jeg vil kjenne på tilfredshet, ro, få dekket behov, men ikke alle disse blir oppfylt.

I dag har det vært helt kriminelt ubehagelig. Jeg aner ikke om det var de fire små koppene med kaffe på kurset, eller om det er det vanlige (altså denne uroen og rastløsheten som er det konstant), men det har vært helt for jævlig. Hjertet banket så det kjentes ut som det skulle eksplodere veggimellom. Det har vært tungt å puste, som i den kvelningsfornemmelsen jeg nevner over, jeg følte meg tung i kroppen, og veldig veldig urolig. Dette her var spesielt ille i tiden etter jeg kom hjem fra kurset, og fram til jeg  dro på trening. Jeg satt da og leste i en bok, slappet av litt. Men det er ikke enkelt å slappe av når hjertet banker så det omtrent vises på utsiden. (Ikke utenfor altså, men utenpå kroppen). Jeg klarte riktignok å konsentrere meg om innholdet i boken, men følelsen forsvant ikke på noen måter. Jeg har kjent en del på denne kvelningsfornemmelsen i det siste, det er litt på samme måte som når det er tungt å puste, at du ikke får dratt inn nok oksygen, eller som når du bare puster fra brystet og opp, og ikke trekker pusten helt ned i magen. Jeg vet at jeg veldig ofte puster på den måten, noe jeg mer eller mindre er bevisst over, og når jeg kjenner på denne følelsen av at det er tungt å puste, så puster jeg hvertfall helt fra magen av og ut. Blåser det skikkelig ut liksom, som en blåsebelg. Men det hjelper ikke en pøkk. Så da begynner jo tankene mine og vandre litt i retning mot angst og små panikk da. Jeg har vært borti mennesker med panikkanfall, men dette er jo ikke i nærheten av det helle da..Det er hvertfall veldig ubehagelig. Får vel gjøre et eksperiment med litt mindre kaffeinntak i morgen, men det har heller ikke vært ille tidligere heller da.

Jeg er dessverre av den typen at jeg bekymrer meg mye også, og store deler av uroen ligger nok der også. Samtidig som jeg har den bulimiske delen da. Det har gått skikkelig ille på den fronten i det siste, en forverring av den allerede forverrede situasjonen. Utfordringen jeg fikk i siste time med behandleren min går på den å klare å redusere overspising og oppkast. Det trengs virkelig, det er ikke det at jeg ikke ser det selv. Problemet ligger i at jeg ikke helt klarer å snu dette. For min del er det sånn at det forsetter å gå i utforbakke når jeg har vært i utforbakke over lengre tid. Jeg har vanskelig for å hente meg inn. Å komme seg gjennom en dag uten, blir en stor utfordring, og beintøft å gjennomføre. En del av uroen i dag er nok også relatert til dette, for planen hele dagen har vært å komme meg helskinnet gjennom. Og da blir den spiseforstyrra dele helt krakilsk og gjør oppgjør som en annen fjortis. Dermed dukker irritasjonen og sinnet opp. Noe som i og for seg kan være en bra ting, men det blir litt vel i overkant av adrenalin som pumper ut i kroppen, fordi det koster så mye å jobbe i mot disse tankene og følelsene. Det raser avgårde, i 150 km i timen, og jeg har vanskelig for å holde meg fast og holde tritt. Jeg stakk ned på trening utpå ettermiddagen og spinnet fra meg en del raseri. Det føltes godt å få det ut på en ok måte, framfor å ty til maten.

Sååå, jeg har planer om å finne senga om ikke så altfor lenge, noe som betyr at jeg faktisk har klart meg gjennom den første dagen på veldig lenge, uten overspising og oppkast. Jeg vet det er bra, veldig bra egentlig, fordi det koster noe så inn i gamperæva å gjennomføre det. Samtidig fortsetter spiseforstyrrelsen å rase fra seg, så det føles vanskelig å kjenne på mestring over det jeg har klart å gjennomføre. Det koster å være helt. Men det er hvertfall et kryss i boka i dag (neida, jeg har ikke en bok jeg setter et kryss i), samtidig har det vært en helt forjævlig dag å komme seg gjennom. (Tiden på kurset er ikke inkludert i den jævlige delen, for der har jeg det fint).

Bildet under her forklarer egentlig kort og godt hvordan jeg har følt meg i dag.

Dead crap in the dark.

 

IMG_2236

Fristed.

Jeg tror alle trenger et eget lite fristed, der de få en pust i bakken, trekke seg vekk fra mas og tjas som hverdagen bringer med seg. Vi som sliter psykisk trenger det kanskje ekstra mye, fristed altså. Der sykdom hvertfall til en viss grad kan få en pause. Jeg trenger det hvertfall, fordi sykdom trekker meg bare lengre ned i grøfta enn jeg strengt tatt nødvendig trenger å være. Jeg elsker å lese bøker, og å ta bilder, så det er pusterom for meg når jeg sysler med sånne ting. Da får jeg fokusert på andre ting, la andre tanker fare litt avgårde. Nå er det sånn at det ofte kan dukke opp triggere når jeg leser en bok, eller ser en film for den saks skyld, men da er jeg rask med å se vekk, eller lese fort igjennom. For jeg orker det ikke, orker ikke tenke på det når jeg skal ha  fritid. Og den fritiden vil jeg egentlig bare nyte i fred og ro.

Det siste året har jeg blitt mer og mer interessert i det å ta bilder. Jeg er ofte ute og går turer, i ens ærend for å ta bilder, og jeg får jo turen og naturomgivelsene på kjøpet, noe som er et stort pluss for min del. Jeg er en i hugget fan av instagram, eller, dvs jeg var en i hugget fan, jeg postet mange flere bilder der tidligere enn hva jeg gjør nå, skjønt jeg poster noen der nå også, men ikke fullt så ofte og så mye. Jeg er samtidig moderator på en av taggene der inne (water perfection), så jeg er jo der. Men nå har jeg funnet en annen side, streamzoo. Det er på en måte det samme som instagram, men likevel litt annerledes. Jeg liker meg mye bedre der, hele greia er liksom litt lysere og lystigere enn mørke instagram.

Jeg vet at mange bruker sykdommen sin for alt den er verdt, der de bruker både forum, blogger, facebook, twitter og instagram (og sikkert mange flere andre steder) for å prate/dele. Jeg har også twitter og facebookside der innleggene mine dukker opp, men jeg prøver å publisere andre ting enn det på min egen profil. (Facebook, er svært sjeldent på twitter, glemmer liksom at jeg har en profil der..høhø). Så instagram og streamzoo er sykdomsfritt for meg. Det er mine frisoner, mine fristeder der jeg fokuserer på andre ting enn sykdom. Jeg ser ikke poenget med å aldri kunne ha sykdomsfri soner, uansett i hvilken sammenheng det gjelder. Det er ikke om og gjort for meg at alle jeg kommuniserer med i hele verden skal vite at jeg har en spiseforstyrrelse, nettopp fordi jeg synes det er urelevant i sånne sammenhenger der greia er å dele bilder, for fun liksom. Jeg skjønner at det kan være kjekt for noen å dele disse tingene over alt altså, men for meg blir det helt feil, og det er ikke sånt jeg er ute etter akkurat der. Alt i livet dreier seg tross alt ikke om sykdom.

Det samme gjelder litt for disse teite søkemotorinnleggene også, jeg vil at de i all hovedsak skal utelukke sykdom. Det hender selvsagt innimellom at det blir med noen der også, men da gjerne fordi et ord eller søk bare er helt vanvittig. Det er mange søk som omhandler sykdom her, sånne alvorlige søk, derfor uteblir de fullt og helt. Sykdom skriver jeg nok om som det er ellers her i bloggen. Jepp, det var dagens peptalk, og noe å tenke på kanskje? Anyway, blant alle syke (høhø) søk, så fant jeg et bittelite knippe av andre også…så da kjører vi på da…

 

elefant på ryggen til en mann – Er det en form for utvekst? Da er jeg glad jeg har sluppet unna. For å si det sånn.

kjærester til middag kryssord – Sååå du skal servere kryssord? Høres spennende ut, blir nok en vellykket middag det.

helelaila.wordpress.com – Beklager, men her får du nok bare bruddstykker gitt.

hvor fort går tankene mine – Hakke pepling. Mine går hvertfall veldig fort.

pipipi iiiiiiiiiiiiii pi – Ok, du virker veldig gira, roe reka kanskje? Jeg forresten filme om Pi her forrige uke. Helt grei den assa.

kirker i norge – Det er en nedi veien her, den skal du få billig av meg.

domo kun speil – Feil. Domo er den kuleste bamser med den største kjæften. Han ruler. Han står forresten i bokhylla mi og passer på at ingen stjæler dem.

da er det mandag igjen – Såvidt jeg vet, så er det fredag i dag…eller?

 

Slenger forresten med et bilde helt på slutten her denne fredagen også jeg. Det har seg sånn at jeg fikk en utfordring på instagram tidligere i uken, der jeg skulle poste 5 bilder av et tema jeg fikk. Temaet var low key (har med spesiell lyssetting å gjøre). Aldri hørt om det en gang, så søkte det opp og skjønte at jeg hadde en utfordring foran meg, men det gikk da til slutt. Phew.

 

skygge 4

Ikke alt kan deles.

Long time no see. Nei vent, det er jo ikke lenge siden egentlig, men det kan føles sånn i bloggverdenen når jeg tidligere tross alt skrev oftere. Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive egentlig, det ligger mer i det at jeg verken kan, eller vil dele det som surrer i hodet på meg om dagen. Som jeg har nevnt før, så kan jeg dele mye, men da stort sett det som går på sykdom, sånn jeg føler er ok å kunne dele, men det er også andre områder, både på sykdom og generelt, som jeg ikke ønsker å dele. Det hadde selvsagt ville ha forklart en god del om jeg skrev alt, kanskje gjort at mer ble forståelig for dere som leser, men det som betyr noe, er at det er viktig for meg, og jeg får en forståelse (hvertfall til dels) for hvordan alt henger sammen, og hvorfor det er slik og sånn. I går formulerte jeg et sårt innlegg oppi hodet mitt, men jeg valgte likevel å ikke skrive det, fordi jeg ville ha gått overfor min egen grense av det som er for privat, og fordi jeg ikke ønsker tilbakemeldinger fra folk som ikke skjønner en døyt, men tror de gjør det. Likevel vet jeg at mange kan skjønne og relatere seg til det. Det er ikke viktig for meg å dele alt med hvem som helst, jeg deler noe med noen, men aller mest til min behandler her, og jeg har også delt en god del med mine nærmeste (behandler, primær og noen andre ansatte) på Modum. Men heller ikke alle der vet alt, det vil si, ikke alle av dem har hele historien, den delte jeg stort sett med mine to kontakter.

Samtidig så ønsker jeg ikke at bloggen skal bli noe syt og klage sted, der alt er bare sorgen. Jeg kan si så mye som at det ikke går så bra om dagen, av ulike grunner, og på ulike områder, det får holde. Det surrer som sagt mye oppi topplokket, og til tider føler jeg at jeg står bom fast. Men ting vil nok ordne seg, litt etter litt, jeg kan jo ikke slippe taket på håpet eller troen. Det er disse små stegene da. Det er viktig å gå dem, for å unngå å bryte sammen og tryne kraftig. Jeg føler i grunnen ikke for å gjøre det, tviler på at jeg vil føle meg ok med å være moset og full av sår og skader (av å tryne altså). Bare for å få sagt det også, så er jeg fullstendig klar over at livet ikke alltid bare går oppover, om noen skulle lure på om jeg hadde glemt nettopp det.

Med litt motivasjon til å skrive, og ikke noe ønske om å dele alt, så har det det vært dager med opphold fra skrivingen her, og fredagsinnleggene med søkemotor har dermed også uteblitt. Jeg har vurdert å droppe dem, men hva mener dere? Anyway, tar det hvertfall med i dag da, siden det er så lenge siden sist…

 

Leppefisk – Det sier seg selv at dette er den riktige plassen å havne på når du søker på det. Jeg har jo de leppene, og de kan virkelig ikke sammenlignes med noe annet.

for ikke å glemme hockeysveis 80 tallet – Skjønner nesten ikke hva du mener…skjønt jeg kan jo nevne at den var inn på -90 tallet også (jeg har bevis, men nekter grasalt å vise det..)

hvorfor rompa mi blir lyd – Nååå henger jeg virkelig ikke med her…

helvetes kirkeklokker – Nei du sier ikke det gitt. Gjett en gang hva jeg våknet  til i dag. På en fredag! Jeg lå i ørska og chattet med noen, og lurte på om vedkommende vennligst kunne pelle seg fra Nederland på flekken, for å komme og holde for ørene mine sånn at jeg muligens kunne sovne igjen. Hadde jeg skulle gjort dette selv, så ville jeg ha bruktalle krefter og all konsentrasjon på å skvise fingrene så hardt i ørene at jeg neppe hadde sovnet igjen. Og puta over hodet lurer du på? Vel, den søvnen kunne jo ha vart for evig..Fordømte kirkeklokker!

hvorfor sier vi pepling – Har ikke pepling.

hvordan bli kvalmen med vilje – Jo, det kan jeg fortelle deg. Lukt på avocado, og du brekker deg kjapper enn svint.

virkning på øyne pepsi max – Jeg får stjerner i øynene hvertfall.

den følelsen når ikke får sove – Våken? Den er fæl, hvertfall når jeg vil sove, mens kirkeklokkene kimer i det vide og brede.

tålmodigheten sprukket – Jeg har superlim om du trenger det. Funker som bare det.

trillekoffert til scrapbooking – Det vil nok gjøre seg i en scrapbook, blir en fin og nett bok det skal du se.

pia haraldsen sparker folk i ballene – Godt jeg ikke har baller eller planer om å treffe henne. Ganske frekt gjort synes jeg. Bøllefrø.

 

Synes forresten folk må roe reka litt, og ikke søke så mye på sykdom og fordervelse, hele søkemotorfeltet er jo overloaded med det, og da blir det ikke mye action over disse innleggene heller. Nå er det litt nederlands chatting igjen ser jeg, og så blir det en treningsøkt etterhvert. Får vel avslutte med et flott øyeblikk fra i går da.

 

solnedgang

Ferdig.

Da er jeg hjemme igjen, Modum er over og ut. Det har vært veldig hyggelig å treffe alle sammen igjen, både de i gruppen min, og behandlere og andre som er involvert i spis-teamet på ett eller annet vis. Jeg tror jeg har fått truffet alle jeg håpet på å få treffe igjen. Vi var også litt sammen med den ene gruppen som er innlagt nå, koselig jenter. Det har for det meste vært repetisjoner på ting vi har gått gjennom tidligere, + noen få nye ting. Måltidene var selvsagt lagt opp som vanlig, og jeg har hatt noen samtaler. Siste time med behandleren jeg hadde der gikk vi gjennom resultatene på skjemaene jeg fylte ut før innkomst, og der var det både framgang og tilbakegang. Ikke noe jeg ble overrasket over egentlig, men jeg visste ikke at den ene forverringen var så mange score opp som den var på. (altså, i feil retning…). Men det er som det er, jeg har ikke lagt skjul på hvordan ståa er, jeg ser ingen grunn til å gjøre det heller. Det er fine  folk å prate med, og jeg kan si det som det er.

Jeg kjedet meg litt enkelte av ettermiddagene mens jeg var der, syntes at tiden gikk så treigt. Hadde kanskje glemt litt hvor lang enkelte dager kunne føles. Men jeg hadde det jo stort sett hyggelig sammen med de andre, selv om vi kun satt foran tv’n. Det har blitt mye latter hvertfall, gruppen min er fin på den måten, mye humor, heldigvis. Vi vet hva galgenhumor og selvironi er. Jeg hadde dævva uten. Det har ikke vært så mye tårer fra min side på dette lille oppholdet, men det måtte selvsagt komme noen den siste dagen. Ikke fordi det var så trist å måtte reise fra alle, skjønt det var jo trist det også, men ikke så ille som da vi reiste fra hovedoppholdet. Men fordi behandleren min der, da vi ga den siste lange klemmen, sa at hun var glad i meg, og bryr seg. Igjen ble jeg satt litt ut, fordi jeg ikke forventet de ordene, nettopp fordi hun er behandler. Ikke det at jeg ikke tror hun er medmenneske, men det er jo noe med et behandler/pasient forhold da. Men det skal sies at alle folkene på Modum er fantastiske på den måten, de er ikke redde for å vise at de bryr seg, at de er medmennesker, og at de kan dele ut klemmer og omsorg så holder. Det er rett og slett ikke mulig å ikke bli glad i dem. Det er kanskje det tyngste med prosessen å reise hjem derifra, for du må gi slipp på de gode relasjonene. Jeg har muligheten til å maile min behandler om det er noe, noe jeg har gjort innimellom, men det blir jo kun når det er noe jeg lurer på. Jeg liker ikke å skulle ta mye kontakt, men det er jo godt å vite at muligheten er der, om det skulle være noe.

Jeg reiste til søstern med family på fredag, og var der til i går. Veldig koselig å se dem igjen, det er blitt noen måneder siden sist. Kjekt å ha tid sammen med tantebarna mine, leke, prate og kose. Ler mye, for minstemann prater og spør som en foss. Komisk assa. Like trist å reise derifra hver gang, men godt å tenke på at jeg ser dem igjen så klart. Nå blir det noen måneder til neste gang, om det ikke dukker opp noe i mellomtiden som gjør at det blir Oslotur på meg.

Hva som skjer framover vet jeg ikke, står midt i et vakuum akkurat nå, der jeg ikke vet att fram på noe. Da tenker jeg i første omgang behandlingsmessig. Er veldig lei, så har pratet litt om det med de på Modum. De anbefaler meg selvsagt ikke å avslutte behandling, noe som har vært i mine tanker en stund nå, men har fått noen råd, så får vi se hva det blir til. Jeg har time med behandleren min her på onsdag, og temaet er ikke akkurat det jeg gleder meg mest til å prate om, om vi fortsetter der vi slapp sist gang. Men det blir vel en liten update fra Modumoppholdet også, hun vil vel høre hvordan det var vil jeg tro.

 

IMG_1615

Godt nyttår.

Ooooy. Klar for et nytt år? Vel, for meg er det en bare en helt ny dag, etterfulgt av andre, men så er det jo det der at det liksom er en ny start likevel da. Som tidligere år, så har jeg ikke satt meg opp nyttårsforsett, er ikke helt min greie å gjøre det, skjønner ikke poenget rett og slett. Skal jeg ha mål, så får de da være  på enten kort sikt eller lengre sikt, ikke nødvendigvis i løpet av et år. Og heller ikke at det må være fra 1.januar til neste 1. Jeg kan jo være litt rebelsk og starte 13. februar f.eks.

Det var en steike rolig dag her i går, ikke akkurat noe action for å si det sånn. Nyttårsaften er oppskrytt synes jeg, ikke noen forskjell fra alle andre dager, foruten at det skytes opp raketter, og at maten er noe annerledes enn den grå hverdagen. Jeg er ikke videre fan av raketter heller by the way, greit nok at det kan være flott å se på enkelte av dem, men jeg synes samtidig det er tragisk å se hvor mye penger som sendes opp og gir et par pang pang. Men folk må for all del bruke penger på det, jeg kommer ikke til å gjøre det, og har vel aldri gjort det, såvidt jeg kan huske. Jeg er litt nysgjerrig på hvor mange skader som har oppstått pga raketter i år. Noe som skal gi noen sekunders flott skue blir ofte til store skader. Så hvor mye verdt det er det egentlig? Jaujau, be my guest.

Har nå min siste dag i Kr.sund, reiser tilbake til Molde i morgen. Skal være glad da jeg kommer meg inn døra hjemme, for jeg kommer til å bære meg skvett ihjæl. Ser fram til å komme meg på trening igjen nå, hele julen har mer eller mindre vært bevegelsesløs. Blir dessverre alt for mye innesitting, og det blir liksom et tiltak å komme seg ut. Men nå skal det bli andre boller. Sånn sett er det godt at jula er ferdig.

I dag har jeg fylt ut skjemaer i forhold til oppfølgingsoppholdet jeg skal ha på Modum fra neste søndag av. Hele 11 skjemaer måtte jeg fylle ut, trodde ikke mine egne øyne da jeg logget meg inn. Det ble en del spørsmål å svare på kan du si. Tror jeg satt i 1.5 time…djeez ass. Men greit å ha det gjort nå da. Får resultatene da jeg kommer dit, og så skal det vel prates litt om da sikkert…hurra.

Ja, nei, kveldsmat hos en tante om en liten stund her, så avslutter bare, har ikke noe spennende å dele likevel.

 

godt nyttår

Juleupdate.

Bloggingen blir ikke prioritert nå i jula, leser knapt nok noen heller. Jeg sitter i grunnen ikke så mye pc’n, men titter innom facebook i ny og ne via tlf. Det jeg er mest aktiv på er faktisk instagram og streamzoo (fun fun fun). Jula går sin gang her, stort sett sånn den alltid har vært, med masse julemat, besøk, filmer, kaffe, kaker, og sene kvelder. Det blir mye innesitting, men har kommet meg ut på noen få gåturer noen dager, med kameraet på slep. Regner med at jeg blir her til 2. januar, så får komme meg ut litt de neste dagene også. Savner å få en skikkelig treningsøkt for å si det sånn, så det ser jeg fram til ved å komme tilbake til meg selv igjen.

Gleder meg ikke sånn sinnsykt til selve reisen hjem, for jeg kommer til å bære meg skvett ihjæl. Trillekofferten var stappings da jeg reiste, og så kom det jo noen julegaver også da, så det blir mer å dra med seg tilbake igjen. Det er nesten så jeg har vurdert å pakke meg inn i 3-4 lag med klær, sånn at jeg kanskje får plass til noe i trillekofferten, av gaver. Heldigvis ikke fått så altfor mange store ting i år (noe jeg har gitt beskjed om på forhånd), så det skal vel gå bra. Vurderer å leie inn et pakkesel, så slipper jeg å føle meg som et selv, men det er vel ingen ledige på denne tiden tenker jeg. Det er jo bursdag like over nyåret også, best å ikke ønske seg noe tror jeg.

Må si at jeg har syntes det har vært ganske godt å hatt pause fra behandling, og at jeg ikke skal tilbake før 9.januar igjen. Gleder meg ikke akkurat til timen heller, for temaet før jul var ikke akkurat det festligste. Uansett, har blitt litt småkjent med en via instagram og streamzoo, og vi har chattet litt sånn utenfor de områdene, og det viser seg at han er psykolog, så han har jo «behandlet» meg litt som han så fint sa det, haha. Han spurte om det var greit først da, at han spurte og ga råd. Noe det selvsagt er, for på en eller annen måte så kom vi jo inn på temaet, og hadde jeg ikke syntes det var greit, så hadde jeg ikke sagt noe i utgangspunktet. Han bor i Nederland da, så kan jo dessverre ikke kidnappe han med hit heller da, høhø.

Reiser tilbake til Modum på 1 års opphold om 2 uker. Rart å tenke på at det alt har gått et år siden utskrivelsen. Tenker ikke så mye på at jeg skal tilbake, men kommer liksom på det sånn innimellom. Bør kanskje notere det når jeg kommer tilbake til meg selv, sånn at jeg ikke glemmer å reise, haha. Hadde vært litt kjipt når billetten alt er bestilt og betalt. Gleder meg til å treffe igjen alle der da, skal bli kjekt.

Ja, det var en kort oppsummering herifra, uten at jeg vil gå så altfor mye i detalj på enkelte områder. Det går greit, jeg overlever i år også.

Det kom litt mer snø også, men ikke så mye som jeg håpet på. Ikke at jeg er så glad i vinteren altså, men det gir jo ekstra julestemning, og det gjør seg på bilder. Her om dagen haglet det sykt da, og jeg holdt på blåse vekk da jeg var ute og gikk en tur. Ikke særlig digg å få en haglstorm midt i fleisen.

 

vanndamman

 

 

 

 

Tjohei og god jul.

En liten oppdatering bare. Jeg har kommet meg i hus hos ho mor. Har ikke ligget på latsiden riktig ennå, for her har jeg vært med på handleturer, der posene har vært stappet til randen, og jeg har lurt på om de har holdt hele veien hjem igjen. Jeg har tørket støv, støvsugd, vasket gulv, pyntet juletre, og jeg har stappet julegaver under juletreet. Selv om jeg kom hit på torsdag, så var det først i dag at jeg fikk gått meg en tur ut og bare koblet helt av. Nå gjelder det å komme seg ut før sola går ned, noe jo den gjør ganske så tidlig på denne tiden av året. Jeg måtte jo ta med meg kameraet, for nå gjelder det å benytte muligheten til å ta noen bilder når jeg er i et annet miljø enn Molde by. Hadde tatt med meg noen varme klær, men tok ikke med meg de varmeste skoene jeg har, så tærne klapret vilt i skoene, selv om jeg hadde ullsokker på, og hanskene? Vel, jeg tror de må ligge igjen i Molde. Burde egentlig ha hatt på meg en finlandshette også, for trynet frøs nesten til is. Ikke det at det er så mange minusgrader her, men det blåser veldig kaldt på kveldstid ved havet, der jeg gikk tur. Men det var jo verdt turen uansett. Frisk luft skader aldri, og med julemusikk i ørene, så ble det jo bare enda bedre.

 

svaberget

 

Jeg har spist noen julekaker, klementiner, taco og pizza (grøss), og jeg har selvsagt drukket varm sjokolade. Nå gjenstår bare resten, og det verste. Men, jeg har planer om å ta en dag av gangen, ikke noe annet å gjøre. Og så har jeg bestemt meg for at jeg skal få til noen gåturer innimellom, orker virkelig ikke ha en innejul. Kan ikke bare stappe i trynet og sitte på ræva julen lang, da går jeg på den berømte veggen. Akkurat nå så har jeg huset for meg selv en stund, mens de andre er på julekonsert. Stille og rolig her med andre ord, helt greit det også innimellom. Dagen i morgen kommer sikkert også til å gå i ett vil jeg tro, for da skal det forberedes en del mat (hurra) til julaften bl.a. Og jeg får besøk av en venninne. Og så må jeg få kommet meg ut og luftet hodet en stund, før det utpå kvelden blir julegrøt og spekemat (hurra) og «Kvelden før kvelden» med Greven og grevinnen som Asbjørn Brekke (aka Jon Eckbo) sa så fint her et år. Tradisjon, det er vel da jula setter inn for fullt for min del.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å oppdatere med før jula nå (den er jo tross alt like rundt hjørnet), så jeg tror bare jeg benytter sjansen til å ønsker alle en riktig god jul. Den er vanskelig for mange av oss, men vi får bare gjøre det beste ut av det vi kan. En dag av gangen og den pakka der. Det er ikke lenge til den er over igjen, så det er bare å bite tennene sammen og holde ut.

 

GOD JUL FOLKENS, KOS DERE, OG OPPFØR DERE FINT, SÅNN AT NISSEN IKKE SNUR I DØRA.

jul