Changes.

Det er ikke alltid like lett å bryte vaner man har hatt over lengre tid, som mer eller mindre sitter så fastspikret i kroppen at de går på automatikk i hverdagen. Vaner man ofte kanskje ikke helt tenker over en gang, man gjør dem fordi man er så vandt med dem. Jeg vet hva jeg prater om, for jeg har hatt noen av mine vaner i mange år. Om man da kan kalle alt som en spiseforstyrrelse inneholder for vaner. De blir jo på en måte det når de er en så stor del av hverdagen min, der jeg som ofte ikke tenker før jeg handler, fordi behovet er så tilstede. Jeg er jo fullstendig klar over at mye av det jeg gjør ikke er verken normalt eller nødvendig, at det er destruktivt og ødelegger mer enn det gagner. Men når jeg står midt oppi situasjonen så føles det naturlig for meg, fordi det er sånn det nesten alltid har vært. Jeg har vært syk i så mange år, at det er vanskelig for meg å gjøre ting på andre måter. Jeg vet jo hva som burde gjøres, men det er ikke alltid like enkelt å få det til i praksis, fordi det er så lenge siden det har vært sånn for meg. Mange ganger går det bare av seg selv, at det kommer så fort at jeg ikke registrere det, andre ganger dukker det opp raske tanker om at jeg burde gjort det helt motsatte, men de tankene forsvinner raskt igjen, mens andre ganger igjen, så tenker jeg litt mer over det, uten at jeg makter (eller til tider ikke vil eller orker) å gjøre noe med det. Det blir for vanskelig eller virker uoppnåelig, og da føles det enklere og bare gjøre som jeg alltid har gjort. Jeg tør ikke alltid og utfordre meg selv, våger ikke alltid hoppe i det, velger bevisst og gjøre som jeg alltid har gjort, for det motsatte oppleves veldig skummelt, og kan føre med seg endringer som spiseforstyrrelsen i meg knapt nok orker å takle. Altfor mange tanker, altfor mye følelser som settes i sving.

Av og til dukker det likevel opp ting som gjør at det kan være litt enklere å gjøre små eller store endringer. Det kan selvsagt være behandling i seg selv, der bevisstgjøring har stort hovedfokus, det kan være eksponering, det kan være mot til å våge og utfordre seg selv mer. Det kan være et brennhett ønske om å få det til. Nå er det også sånn at jeg ønsker å få det til, men helt ærlig, så er det ikke alltid like lett å få det til, eller at jeg ikke våger nok. At jeg ikke tør å hoppe i det og utfordre meg selv nok. Det må likevel sies at jeg har tatt mange sjanser, at jeg har våget ofte, men da stort sett når jeg har hatt trygghetspersoner rundt meg, som har vært der og støttet meg når det har blitt for tøft. Modum er et godt eksempel på det. Der hadde jeg mennesker som hadde stor kompetanse, erfaringer med tidligere pasienter, hadde forståelse, men likevel kunne være “beinhard”, fordi det var jo derfor jeg (vi) var der, og det var jobben deres og hjelpe oss. De var i største grad omsorgspersoner som ønsket meg (oss) det beste. Det hjalp enormt, det gjorde det vanskelige litt enklere å gjennomføre. De ga meg (oss) motivasjon når jeg (vi) fikk til noe som tidligere virket uoppnåelig å skule få gjennomført, som virket håpløst i utgangspunktet. Jeg har lenge trodd at jeg er en av de som aldri kommer til å bli frisk, noe jeg også nå kan tenke, spesielt når jeg har dårlige dager og mer eller mindre har null motivasjon til å orke og jobbe med problemene mine. Likevel vet jeg jo også at det ikke er mindre mulig for meg enn for ande, hvorfor skal det være det?

Nå har jeg etter 3 år som singel fått kjæreste igjen, en veldig flott en. En som før vi ble sammen visste om problemene mine, men likevel våget å gå inn i et forhold med meg. En som tør å spørre om det er noe han lurer på når det kommer til spiseforstyrrelsen, en som spør meg hvordan det har gått om dagene, en som gir meg kompliment når det har gått bra, en som stryker meg på ryggen og gir meg en klem om det ikke går fullt så bra. Han minner meg også på at i morgen er det en ny dag, at det som har skjedd har skjedd og at det er sånn det blir innimellom. Til tross for at han ikke tidligere har visst så mye om spiseforstyrrelser, eller har vært borti lignende situasjoner, så viser han interesse og vil lære mer. Likevel spiller det ingen rolle om jeg er i den situasjonen jeg er i, fordi jeg er jo mer enn sykdommen. Nå er det ikke sånn at han ikke bryr seg om at jeg er syk, fordi han ønsker jo ikke at situasjonen min skal være som den er. Til tross for at han er yngre enn meg (hele 5 år faktisk), så merker jeg ikke noe til det, fordi han er som han er. Jeg har tidligere erfart at det ikke har blitt like mye sykdomspreg når jeg har vært i forhold, spesielt når jeg har vært samboer, for da har jeg jo ikke hatt like stort spillerom til å utføre mine destruktive mestringsstrategier.  Det har ikke vært like enkelt når jeg har vært i forhold der jeg ikke har vært samboer, men likevel litt enklere. Jeg er ikke samboer med kjæresten nå heller, men han er hos meg som oftest, og dermed blir også min mulighet og spillerom for å bruke destruktive metoder mye mindre, selv om det noen ganger kan hende det blir som det blir.

Nå har vi faktisk ikke vært sammen så veldig lenge lenge ennå (ikke lengre enn snart 3 uker faktisk, høhø), men i løpet av de 3 ukene har det gått veldig bra vil jeg si. Selv om det ikke har vært så lenge ennå, så må det jo starte en plass. Jeg har klart flere gode dager (overspising- og oppkastmessig) enn det har vært dårlige. Jeg har klart flere dager i strekk der jeg har kommet meg helskinnet gjennom, og det har ikke vært så vanskelig heller. Dagene sammen med han har bestått av mye aktivitet på ulike plan, vi drar ofte ut på kjøreturer og har fototid. Vi har vært hos han, hos hans foreldre, i Kr.sund, rundt omkring på plasser utenfor Molde, hatt filmkvelder osv. Det er jo tid jeg tidligere har brukt på spiseforstyrrelsen. Nå blir tiden (dagene) brukt på kvalitetstid og hyggelige ting. Treningen min er også blitt betraktelig redusert, og det enda jeg i nesten ett år nå kun har trent bare 3 dager i uken. Nå kan det gå dager mellom hver gang, alt fra bare 1 til 2 dager i uken, til en uke uten noe som helst. Jeg får i meg flere måltider om dagen, selv om det ikke er så altfor mye, men likevel en del. Jeg har også klart å fortelle han om traumet mitt, noe som tok meg hele 15 år og i det hele tatt fortelle noen om, og det sier vel sitt om hvor bra dette forholdet er for meg. Det føles veldig riktig, jeg setter enormt pris på han, han betyr mye for meg, og jeg er veldig takknemlig for at han er med på og hjelpe meg til å få til de endringene jeg trenger og få til.

Size zero, zero mind?

Det er stor debatt rundt tv-programmet “Size zero. Den perfekte meg” som Kathrine Sørland skal kjøre i gang. Jeg som selv sliter med spiseforstyrrelse ønsker heller ikke å holde kjeft rundt dette temaet som nå verserer. Jeg må si at jeg ikke skjønner poenget med konseptet hennes. Å kjøre på med en ekstrem diett, slanking og hard trening, for så å kalle det for en skremselspropaganda, som skal få andre til å unngå å ende opp med spiseforstyrrelse? Vel, jeg kan allerede på forhånd si at det vil virke mot sin hensikt. Med tanke på hvor mange jenter (og noen gutter) som allerede sliter med mat/kropp/vekt der ute, så kan dette være en stor trigger som vil være med på å forverre problemet. Jeg erfarer ofte selv at det skal veldig lite til før spiseforstyrrelsen min blir trigget, i feil retning. Til tross for at jeg har vært syk i mange år, og kan de fleste tips og triks (for å gå ned i vekt), og samtidig har gått i behandling i flere år, for å bli bedre, så blir jeg selvsagt påvirket. Og det selv om jeg vet bedre. En spiseforstyrrelse tar stor plass, og når man opplever at ved å bruke uhensiktsmessige metoder for å gå ned i vekt, virker, så påvirker det spiseforstyrrelsen i den retning til å ville fortsette. Forståelig nok når man misliker sin egen kropp/vekt, og vil ned. Jeg skal være den første til å ærlig innrømme at det ønsket fortsatt lever i beste velgående hos meg også, til tross for alt jeg kan og vet om egen sykdom. Til tross for alt jeg nå vet og kan, så lar jeg meg bli påvirket, om ikke alltid, så til tider.

Dessverre er det ikke første gang et sånt program vises på tv. Sørlands konsept er ikke nytt, jeg har sett et helt likt program tidligere, bare ikke på norsk. Spiseforstyrrelsen min sugde til seg alt, selv om det denne damen gjennomførte (i samme hensikt som Sørland nå har, at det skulle være en skremselspropaganda) ikke var nytt for meg. Det må nevnes at det ikke ble brukt bulimiske tendenser i serien (det hadde kanskje gjort det enda mer drøyt), men det trigget meg enormt likevel. Jeg vet at jeg ikke burde ha sett det programmet, likevel måtte jeg bare, for tenk om. Tenk om jeg kunne få noen nye tips og triks jeg kunne bruke, om det var noe jeg hadde oversett tidligere. (Det var det riktignok ikke). Er man overopptatt av kropp og vekt, er det lett for å bli besatt, og det går fort, altfor fort. Og da kan man lett bli et offer for en spiseforstyrrelse. Det finnes dessverre de som ønsker seg en spiseforstyrrelse, de som mener at det er en livsstil, de som dyrker det å være tynn, at det er det eneste riktige. “Er du tynn, er du perfekt”. Vel, bullshit spør du meg. Hva er perfekt? Hvem har den definisjonen? “Perfekt” kommer vel an på øyet som ser, eller?

Jeg synes sånne konsepter er tåpelige, helt på trynet. For tro meg, mange der ute vil sitte klistret til skjermen, nettopp for å få tips og triks. Noen vil bli trigget, noen vil bli verre. Sann mine ord. Har man opplevelser eller innsikt i hva spiseforstyrrelser dreier seg om, så trenger man faktisk ikke være professor for å forstå såpass. Det som kanskje provoserer meg aller mest med programmet Sørland skal sette i gang, så er det det at hun selv tidligere har hatt en spiseforstyrrelse. Hun burde dermed for alt i verden unngå å lage et sånt program, nettopp fordi det kan utløse spiseforstyrrelsen igjen, for det skal virkelig ikke mye til før den kan våkne til liv igjen. Hun kunne like godt ha kjørt dette såkalte flotte og fornuftige prosjektet på egenhånd, uten å skulle dra med seg andre i samme slengen. Ikke det at hun har behov for å gå på noen ekstremdiett heller, hun kan vel ikke beskyldes for å være overvektig i utgangspunktet. Jeg håper virkelig at dette programmet vil bli stoppet, skjønt det er vel kanskje for mye å ønske, for tv-kanalen vil jo tjene fett på dette (ooh the sweet ironi).  Men jeg spør meg jo, disse folka må jo ha zero mind?

Kjærlighet og mat.

Mange som befinner seg i fasen “nyforelsket” har en tendens til å være så overveldet av følelser at de glemmer helt å spise, eller at matlysten kanskje forsvinner. Overlever på luft og kjærlighet. Innimellom skulle jeg nesten ønske det var så enkelt for meg også, istedenfor at matsituasjonen er som den stort sett alltid har vært. Jeg har fortalt behandleren min at bulimien tidligere har vært noe roligere når jeg har vært i forhold, fordi sjansen for overspisinger og oppkast har blitt redusert. Og at det kanskje kunne hjelpe meg ved et nytt forhold også. Vel, det gjorde det i begynnelsen her også, jeg klarte 6 dager i strekk der det gikk “fint”. Det vil si, jeg klarte å la være å overspise og kaste opp, og jeg klarte å beholde flere måltider. Klart jeg bekymret meg, klart tankene surret, men det gikk overraskende bra, jeg overlevde, og lot ikke spiseforstyrrelsen ta styringen. Det har dessverre begynt å skli ut igjen. Vi er så altfor flinke til å gi etter for fristelser, det blir å se noe på tv, se en film, og da hører jo kos med. Vi er hekta på smågodt for tiden, så det har blitt noen kilo den siste uken (med smågodt altså…), +++ andre ting. Og dermed ble det for mye for meg, dermed har jeg ikke klart å la være å ha overspising- og oppkastfrie dager i det siste. Jeg har også klart å la være å gå på vekten de siste par ukene, men i går var jeg så dum at jeg børstet støvet av den igjen. Jeg var ikke så naiv at jeg trodde at jeg ikke hadde gått opp i vekt, jeg trodde egentlig at jeg hadde gått opp enda mer enn jeg hadde gjort også, uten at det betyr at jeg ikke var misfornøyd med det jeg hadde gått opp. Ikke bare har det blitt mye inntak at unødvendige (og bortkastede) kalorier, men det har også blitt veldig lite trening. Kun 1 økt på 1 uke. Jeg har i det minste vært veldig åpen om alt med kjæresten, og han er veldig forståelsesfull. Han oppmuntrer meg når det går bra, han er der og klemmer meg når det ikke går så bra. Det føles veldig avslappende på den måten at jeg slipper å late som, at jeg faktisk kan fortelle det som det er, om det går bra, eller når skaden allerede har skjedd. Han lytter når jeg prater, han viser interesse for å forstå og få innblikk. Det er også ganske så befriende at foreldrene vet, at det på den måten kan bli noe enklere ved spising, for det er jo ikke alltid like enkelt å skulle forholde seg til mat når jeg er hos andre. Men jeg vil jo gjerne klare det, og så langt har det gått bra, jeg må bare ta ting i mitt eget tempo.

 

Jeg vet ikke helt om jeg stresser unødvendig med vekten, eller, jeg gjør nok sikkert det, til tross for at jeg ikke burde gjøre det. Å ha det bra i forholdet betyr jo mer enn spiseforstyrrelsen, samtidig er det heller ikke sånn at spiseforstyrrelsen plutselig forsvinner over natten bare fordi jeg er i et forhold. Ikke det at jeg forsvarer at jeg skal bevare spiseforstyrrelsen, det er ikke det jeg sier, det er bare det at den like fullt er tilstede. Det er vel likevel forbedringer, med tanke på at jeg nå faktisk klarer å ha gode dager, da tenker jeg spisemessig, for dagene generelt er jo bedre nå enn hva de var for bare kort tid siden. Jeg hadde havnet helt ut på skråplanet igjen, der jeg nesten var tilbake på scratch, der jeg var for 1.5 år siden omtrent, da med tanke på overspisingen og oppkast. Jeg har riktignok klart å spise og beholde litt mer mat da, men det opplevdes i grunnen ganske så likt som den gang. Jeg har faktisk, til tross for at det er jeg som gjør jobben, en god del å takke kjæresten for for at det har gått/ går, såpass bra som det gjør nå, selv om enkelte dager ikke er helt 100%. Nå har jeg dager med innhold som gir mening, fine opplevelser, kvalitetstid og gode følelser.

 

Jeg prøver fortsatt å kjøre en noenlunde safe matliste over det jeg inntar, utrolig nok (men sånn er det sikkert for flere der ute?) er det helt ok å spise en del godteri, men da helst ikke sjokolade, skjønt det blir jo en del av det også, men da øker stressnivået noe hakk. Jeg sliter fortsatt mest med mettfølelsen, og dermed blir normal mat mer skummelt enn godteri (i en viss mengde så klart). Jeg kan utfordre meg til en viss grad, men da går det i mengde mat jeg spiser. Er det mat jeg synes er litt vanskelig å “godta”, så blir ikke porsjonene så fryktelig store. Men jeg vil heller gjøre det på den måten, og dermed beholde det jeg spiser, enn å spise litt for mye, og kaste opp igjen. Da får hvertfall ikke kroppen noe å gå på. Det er jo tydelig at kroppen har fått litt mer enn den vanligvis har fått de siste månedene, med tanke på at jeg har gått litt mer opp i vekt. Uten at jeg selv mener det, så er jeg faktisk i kategorien undervektig, men det er langt ifra det jeg ser i speilet. Men det er jo noe jeg er fullstendig klar over, det er sånn hodet og tankegangen blir. Men uansett hvor sant det faktisk er, så klarer ikke fornuften helt å henge med.

 

Anyway, selv om jeg ikke klarer å klappe meg selv på skulderen, så er det vel skritt fram i riktig retning at jeg klart det jeg har fått til de siste ukene. (Se her ja, klarer liksom ikke å la den siste setningen bli heeeelt positiv…Selvskryt er ikke helt min sterke side akkurat). Er det ikke rart hvor mye kjærlighet kan gjøre? Kanskje er det ikke så rart likevel når jeg tenker meg om, for hva betyr vel mer enn det? Jeg skal dra det så langt som til å si at spiseforstyrrelsen ikke betyr noe i forhold til, selv om den er kraftig tilstede…

 

 

When things go right, I cant go left.

Det er rart hvor fort ting plutselig kan forandre seg, og ofte når man minst venter det. Det er kanskje den mest spennende måten det kan skje på, når det hele kommer litt overraskende på, fordi du ikke så for deg at det skulle komme. Livet mitt siden utskrivelsen fra Modum i januar i fjor har på noen områder vært veldig turbulente og vanskelig, samtidig som at det på andre områder har vært overkommelig og spennende. Det har vært håp, og håp som brast. Det har vært pågangsmot og motstand. Motivasjon, og ambivalens i store doser. Oppturer og nedturer, fine stunder, og mye tid med mange ensomme stunder. Det har vært håpløshet, og glimt av tro på at det en dag må ordne seg på noen områder. I mars kom endelig en mulighet jeg kunne gripe fatt i, noe som ga meg håp om at nå skulle jeg få komme i gang med noe som ville endre seg på enkelte områder. Noe lysnet endelig litt, dagene fikk lyspunkter som gjorde at jeg våknet med et smil om munnen, og jeg kjente på glede fordi jeg skulle tilbringe tid med fine mennesker. Kurset jeg har gått på en stund nå har gitt meg veldig mye positivt, mye lærdom, hyggelige stunder og mye latter. Nedturene kom da jeg gikk ut dørene der, og jeg igjen var på vei hjem til timer med bare meg selv, og det lite innholdsrike livet, der tiden kun bestod av bøker, trening og bulimi. Veldig mye lesing, veldig mye trening, veldig mye bulimi. Jeg har vært ganske nær det området jeg var på før innleggelsen på Modum. Jeg har over lengre tid tenkt tanken på at det ikke er mulig å bli frisk, og at jeg bare skal godta at sånn vil det for alltid være, og at jeg kan leve med det. Jeg er jo vandt med det, og jeg klarer meg. Jeg er veldig ambivalent, og jeg lyver om jeg sier at ambivalensen nå er borte, selv om situasjonen enda en gang har endret seg i en ny positiv retning.

 

Likevel har ting på en måte gått litt på skinner, det har gått litt lettere. Jeg tenker her på spiseforstyrrelsen. Jeg var hos min behandler for tre uker siden, der hun utfordret meg til å prøve og reduser mine runder med overspising og oppkast fram til neste time. Jeg hadde time med henne igjen nå på tirsdag, og jeg hadde klart meg kun i to dager av to uker. Jeg fikk ikke noen ny utfordring på samme tema til neste time om to uker, men jeg fikk nesten klar tale om å dra til legen for å ta en ny blodprøve. Jeg er virkelig ikke klar for blodprøve, jeg hater det, men jeg må likevel få gjort det, for mitt eget beste, og fordi hun faktisk setter ned foten og er litt “streng”. Det er i grunnen det jeg trenger, for jeg har egentlig aldri blitt noe særlig utfordret, eller fått klar tale tidligere. Så det er greit, selv om jeg hele veien har hatt fine blodprøver, selv om alt virker å være normalt på det området. Men, jeg har likevel, når det kommer til spiseforstyrrelsen, klart meg nå i 6 dager (når denne dagen er over, og jeg har stor tro på at jeg kommer meg gjennom i dag også), uten overspisinger og oppkast. Jeg har nemlig fått enda en positiv faktor i livet nå, etter 3 år er jeg ikke lengre singel. Dagene har tatt en ny vending, jeg har tilbrakt dagene med kjærsten hver eneste dag i over en uke fram til nå, noe som har gjort at tiden har vært fylt av annet enn ensomhet og lange dager uten stort annet enn trening og dø tid. Suget og trangen til overspising har dermed vært svært minimale. Inntaket av mat har ikke av den grunn økt betraktelig, men likevel har jeg hatt dager der jeg har spist ting jeg vanligvis overspiser og kaster opp på. Vi hadde filmkveld her om dagen, der jeg spiste både smågodt og litt potetgull, nesten helt uten dårlig dårlig samvittighet. En del av grunnen til det var at jeg ikke hadde spist så altfor mye annet den dagen, men likevel ville dette til vanlig ha vært nok til at det hadde kommet opp igjen. Det beste var at det var helt greit.

 

I helgen tilbringer jeg tiden sammen med han hos foreldrene hans, til tross for at forholdet vårt har vært offentlig kun i hel dag (woop woop, todagers jubileum). Han har allerede hilst på mine også, for et par uker siden, men det var fordi vi hadde en spontan tur til Kr.sund, av helt andre grunner. Og når vi først var der, så måtte vi jo innom for kaffe. Vi kom her i går ettermiddag, rett til dekket bord omtrent, for da var det klart for middag, med dessert. Det var riktig nok salat til middag, men jeg spiste også is med jordbær og blå til. Også dette uten dårlig samvittighet og trang til å kaste opp igjen. Det ble også litt sjokolade en stund senere. Det var i grunnen min kveldsmat i går. Nå som jeg er her, så blir det ikke varm sjokolade, så sjokoladen hvertfall, kan regnes som den koppen jeg egentlig får i meg omtrentlig daglig, siden det var veldig mørk sjokolade. Nå er det snart frokost på oss (det har vært minimalt med søvn den siste uken, så vi fikk endelig sovet ut litt i dag, og derfor blir det også litt sen frokost her, høhø), før vi skal ut og sjekke ut omgivelsene her. Eller, omgivelsene bli ny bare for meg så klart. Så kameraet skal med, blir jo tross alt nye motiv for meg, noe annet enn de traurige samme fjellene jeg ser dag ut og dag inn. Vi håper på sol til kvelden, for da kan det bli enda mer solnedgang. Woop woop. Jepps, det var siste nytt herifra, og det er jo noe helt annet enn de såkalte “nyhetene” jeg kommet med det siste året. Jeg har det bra og er fornøyd.

 

Vår og kjærleik.

 

Dagene er litt bedre.

Kurset har virkelig gjort meg godt, jeg har fått et lite nettverk igjen, der jeg henger en del sammen med noen av dem også på fritiden. Mennesker med felles interesse for foto, noe som gjør at det ble en fototur på atlanterhavsveien på lørdag, og noen halvveis planer for flere turer er lagt. Det har blitt noen turer på kafe` og besøk. Ensomheten har ikke vært så mye tilstede i det siste, og det føles veldig bra. Helgene har lenge vært veldig lange uten særlig innhold, så jeg har sett fram til ukedagene da jeg har fått være sammen med gruppen igjen. Men denne uken + helgen som har gått, så har jeg vært på rånetur til Kr.sund, der jeg også fikk sett familien igjen, kaffe med en venninne ute i solen + fototur med en flott solnedgang på lørdag, og hyggelig besøk på søndag. Innimellom har jeg også fått gjennomført mine treningsøkter og lest bøker. Det er godt at dagene går, og at de er fylt med masse positive og fine innspill. Det gir hverdagen mening.

Det har dessverre ikke så altfor mye innvirkning på spiseforstyrrelsen, og jeg har ikke akkurat fått gjennomført så mye av utfordringen jeg fikk av behandleren min for to uker siden, men jeg har hvertfall klart å gjennomføre et par dager, og samtidig redusert en del episoder, så det er jo noe, om det er aldri så lite. Det betyr likevel ikke at absolutt alt virker helt håpløst, for jeg ser positivt på tiden framover, der det nå ligger muligheter for ulike endringer. Jeg er åpen for ulike endringer som vil komme, og bare det føles veldig godt. Jeg tar fortsatt en dag av gangen, og ser hva som skjer, uten at jeg ønsker å utdype det noe særlig mer akkurat nå hvertfall.

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, så er litt spent på timen, samtidig som det ikke frister så veldig å dra dit. Men jah, jeg drar dit selvsagt. Har i grunnen ikke så mye mer jeg vil dele nå, annet enn noen bilder fra lørdagen. Det var magisk.

 

 

 

 

 

Kan hjertet banke ut av posisjon?

Jeg kjenner mye på voldsom uro og rastløshet for tiden, det virker som at det aldri skal roe seg. Jeg trener av meg noe, går av meg noe, men det forsvinner ikke fullt og helt. Jeg klarer liksom ikke slappe av, eller nyte fritiden. Den går meg på nervene, det føles som at jeg hele tiden står på vent. Til at tiden skal gå, til jeg skal på trening, til jeg skal legge meg, til at dagen skal bli ferdig og den neste kan komme til jeg skal på kurs. Her og nå? Hva er det? Jeg har det i minnet, å prøve å kjenne etter, være her og nå, men når denne uroen og rastløsheten holder på å kvele meg, så vil jeg ikke være her og nå. Da vil jeg bare ha det bort. Jeg vil kjenne på tilfredshet, ro, få dekket behov, men ikke alle disse blir oppfylt.

I dag har det vært helt kriminelt ubehagelig. Jeg aner ikke om det var de fire små koppene med kaffe på kurset, eller om det er det vanlige (altså denne uroen og rastløsheten som er det konstant), men det har vært helt for jævlig. Hjertet banket så det kjentes ut som det skulle eksplodere veggimellom. Det har vært tungt å puste, som i den kvelningsfornemmelsen jeg nevner over, jeg følte meg tung i kroppen, og veldig veldig urolig. Dette her var spesielt ille i tiden etter jeg kom hjem fra kurset, og fram til jeg  dro på trening. Jeg satt da og leste i en bok, slappet av litt. Men det er ikke enkelt å slappe av når hjertet banker så det omtrent vises på utsiden. (Ikke utenfor altså, men utenpå kroppen). Jeg klarte riktignok å konsentrere meg om innholdet i boken, men følelsen forsvant ikke på noen måter. Jeg har kjent en del på denne kvelningsfornemmelsen i det siste, det er litt på samme måte som når det er tungt å puste, at du ikke får dratt inn nok oksygen, eller som når du bare puster fra brystet og opp, og ikke trekker pusten helt ned i magen. Jeg vet at jeg veldig ofte puster på den måten, noe jeg mer eller mindre er bevisst over, og når jeg kjenner på denne følelsen av at det er tungt å puste, så puster jeg hvertfall helt fra magen av og ut. Blåser det skikkelig ut liksom, som en blåsebelg. Men det hjelper ikke en pøkk. Så da begynner jo tankene mine og vandre litt i retning mot angst og små panikk da. Jeg har vært borti mennesker med panikkanfall, men dette er jo ikke i nærheten av det helle da..Det er hvertfall veldig ubehagelig. Får vel gjøre et eksperiment med litt mindre kaffeinntak i morgen, men det har heller ikke vært så ille tidligere heller da.

Jeg er dessverre av den typen at jeg bekymrer meg mye også, og store deler av uroen ligger nok der også. Samtidig som jeg har den bulimiske delen da. Det har gått skikkelig ille på den fronten i det siste, en forverring av den allerede forverrede situasjonen. Utfordringen jeg fikk i siste time med behandleren min går på den å klare å redusere overspising og oppkast. Det trengs virkelig, det er ikke det at jeg ikke ser det selv. Problemet ligger i at jeg ikke helt klarer å snu dette. For min del er det sånn at det forsetter å gå i utforbakke når jeg har vært i utforbakke over lengre tid. Jeg har vanskelig for å hente meg inn. Å komme seg gjennom en dag uten, blir en stor utfordring, og beintøft å gjennomføre. En del av uroen i dag er nok også relatert til dette, for planen hele dagen har vært å komme meg helskinnet gjennom. Og da blir den spiseforstyrra dele helt krakilsk og gjør oppgjør som en annen fjortis. Dermed dukker irritasjonen og sinnet opp. Noe som i og for seg kan være en bra ting, men det blir litt vel i overkant av adrenalin som pumper ut i kroppen, fordi det koster så mye å jobbe i mot disse tankene og følelsene. Det raser avgårde, i 150 km i timen, og jeg har vanskelig for å holde meg fast og holde tritt. Jeg stakk ned på trening utpå ettermiddagen og spinnet fra meg en del raseri. Det føltes godt å få det ut på en ok måte, framfor å ty til maten.

Sååå, jeg har planer om å finne senga om ikke så altfor lenge, noe som betyr at jeg faktisk har klart meg gjennom den første dagen på veldig lenge, uten overspising og oppkast. Jeg vet det er bra, veldig bra egentlig, fordi det koster noe så inn i gamperæva å gjennomføre det. Samtidig fortsetter spiseforstyrrelsen å rase fra seg, så det føles vanskelig å kjenne på mestring over det jeg har klart å gjennomføre. Det koster å være helt. Men det er hvertfall et kryss i boka i dag (neida, jeg har ikke en bok jeg setter et kryss i), samtidig har det vært en helt forjævlig dag å komme seg gjennom. (Tiden på kurset er ikke inkludert i den jævlige delen, for der har jeg det fint).

Bildet under her forklarer egentlig kort og godt hvordan jeg har følt meg i dag.

Dead crap in the dark.

 

Å bli sett utenfra.

Hei verden, jeg har ikke daua.

Som jeg fortalte behandleren min i går, så er jeg bare helt blank i hodet for tiden, eller tom, eller svart, alt ettersom hvilket ord du vil bruke. Skrivelysten har sunket drastisk, ikke fordi jeg har mistet interessen, men jeg føler at alt er sagt eller oppbrukt, selv om hver dag er ulik, eller tilstanden varierer. Men mye er jo som tidligere, og jeg føler derfor at mye vil bli på repeat, og dermed blir det på en måte umotiverende å skrive også, if that makes sense.

Jeg går fortsatt på kurs, og det er positivt innspill i hverdagen. Jeg våkner opp og gleder meg til å dra dit, til å treffe fine mennesker som jeg setter stor pris på, for jeg trives så godt sammen med dem, og det gir meg noe. Det er ikke alltid sånn at jeg lærer noe nytt hver dag, men likevel gir det meg noe, og det føles bra, for vi skaper jo tross alt noe likevel, fordi båndene oss i mellom blir bedre, vi prater godt sammen, vi har et godt samhold, og vi deler av oss selv. Jeg føler meg hvertfall veldig trygg sammen med dem, og klarer derfor å slappe av og være meg selv. Der og da har jeg det bra. Det tunge kommer i etterkant, når jeg skal hjem, for der er hverdagen som den stort sett alltid har vært, dermed blir kontrasten også veldig stor og synlig, fine timer vs tilstanden sånn den har vært lenge, tung og vanskelig. Så oppgaven hver dag blir å komme seg gjennom, til dagen er over.

Jeg hadde som sagt time med behandleren min i går, og nå som det har vært påske, så er det to uker siden sist. Helt greit i grunnen, for jeg føler at jeg ikke har så mye nytt å komme med likevel, at det ikke er så store endringer på andre plan enn oppdateringene fra kurset som selvsagt varierer. Men hun får hvertfall innblikk i hvordan det står til, så det er vel nyttig for henne. For min del blir det gjentagelser, både i hva jeg forteller, og hvilke tilbakemeldinger jeg får, selv om dette med tilbakemeldinger som repeteres også kan være en god og nyttig ting så klart. Så sånn sett plager det meg ikke akkurat. I går ble jeg kun overrasket over ett plan, der hun hadde endret synspunkt på en sak. Tidligere var vel dette helt omvendt, at vi begge var på motsatt side av hva den andre mente, men jeg ser, og skjønner hva hun mener nå, for jeg har jo hele veien sagt det selv også. Men ja, jeg ble bare litt overrasket over at hun hadde endret syn på det punktet. Det har vel med det å gjøre at jeg sier det som det er, uten å pynte på noe, kanskje ser hun det, og jeg mistenker at min forrige behandler kanskje har sagt noe, uten at jeg skal si det for sikkert. Men på en måte er det jo greit at hun tar det til etterretning også. Dessuten ga hun meg en oppgave (eller utfordring) til neste gang (om to uker), så da har jeg noe å jobbe med..phew.

Uten at jeg skal si så altfor mye, så går det vel i grunnen ikke så veldig bra, noe som selvsagt gjør at jeg blir litt motløs. Men jeg verdsetter hvertfall alle de positive innspillene jeg får/har i hverdagen. Jeg tar vare på dem. For et par dager siden fikk vi i gruppen en liten oppgave, der vi fikk utlevert en post-it lapp hver hvor vi skulle skrive navnet vårt og klistre den på plassen vår, og så skulle vi alle gå rundt og skrive ett positivt ord til hver av de andre. Hvilken oppfatning vi har av hverandre, hva vi synes/mener, eller lagt merke til. Vi har tidligere fortalt litt om oss selv, hvordan vi er som person, eller hva som beskriver oss, så jeg ble ikke sånn kjempe overrasket over ordene jeg hadde fått på min lapp, for de beskriver meg ganske godt, selv om jeg, om jeg skal være selvkritisk, ikke alltid klarer å si om meg selv, eller til enhver tid mener. Det var spesielt ett ord der jeg ble veldig overrasket over, for jeg føler ikke at det stemmer i det hele tatt. Det var jo hyggelig at det ordet ble tatt med da, at andre oppfatter meg helt annerledes enn hva jeg selv oppfatter meg som. Det var en del borte den dagen vi fikk den lille oppgaven, så det endte opp med 6 ord. Ordene som stod på min lapp ble: Aktiv, morsom, snill, engasjert, kreativ og selvsikker. Ordet jeg ble mest overrasket over var “selvsikker”. Jeg føler meg ikke mye selvsikker, samtidig har jeg jo blitt mer selvsikker de siste årene. Jeg tør å åpne meg og dele vanskelige ting, jeg kan si ifra, si mine meninger. Jeg tar sjanser og jeg kan utfordre meg, selv om noe virker skummelt. Så det ligger vel noe i det. Samtidig er jeg jo veldig trygg i den gruppen, så da blir det kanskje enklere å tørre å være litt selvsikker også.

De andre ordene beskriver meg vel ganske godt, hvertfall i den settingen der (og i andre så klart…), for jeg prøver jo å være hyggelig med alle, involverer meg, gir klemmer,smil og fine ord. Jeg slipper vel ut noe gullkorn innimellom, selv om de kan være aldri så tørre. Jeg er veldig aktiv og engasjert både i timene og andre aktiviteter, og kreativ når det kreves. Jeg har stått foran forsamlingen og pratet, og forteller om erfaringer med sykdom. Så jeg gjør meg hvertfall ikke usynlig, og det er vel bra. For meg er det også viktig å vise engasjement, om det er å lytte og følge med, eller delta aktivt. Å få disse ordene fra de andre var veldig kjekt, for det er jo gjerne sånn at andre ser på oss på andre måter på noen områder, enn hva vi selv klarer å se/mene/tro om oss selv. Og av og til er det jo greit å bli motbevist, spesielt når det kommer til det å få kompliment eller positive tilbakemeldinger, for vi mennesker er altfor flinke til å kritisere oss selv. Hvor fint hadde det ikke vært å gi en sånn lapp til noen hver dag, med noen positive ord, eller å få noen sånne ord? Mange av oss burde vel vært flinkere til å gi kompliment også kanskje, og jeg for min del burde så absolutt vært flinkere til å ta til meg kompliment istedenfor å tøyse dem bort. Jeg har hvertfall gitt noen komplimenter i dag, så da har jeg jo gjort noe riktig, høhø.

Tomt.

Det er ganske tomt i topplokket her for tiden, det er akkurat som jeg har fått en shut-down for det meste. Når det er en del jeg ikke ønsker å skrive om, så blir det selvsagt begrenset i hva jeg kan dele. Men jeg lever, og jeg kommer meg gjennom dagene. Jeg har påskeferie nå, fri fra kurset hele uken. Greit nok det, selv om det ikke hadde spilt noen rolle for meg om det hadde vært fram til onsdag. Jeg kommer nok til å savne gjengen i gruppen, men jeg reiser hjem til Kr.sund på tirsdag og blir der hele påsken, og det blir koselig. Hele familien blir samlet, og jeg gleder meg til å se tantebarna mine igjen. Har ikke sett dem siden midten av januar nå. Så nå skal det klemmes og koses daglig i en uke framover.

Det går sånn tålelig opp og ned her, sånn spisemessig, selv om ikke hver dag er like enkel. Men jeg spiser (og beholder), så jeg fungerer. På fredag var vi gruppen på tur, der det var grilling. Maten skulle være sunn, heldigvis, så jeg slo til med litt fisk i tillegg til grønnsaker. Jeg tok faktisk litt ris også, selv om det er noe jeg ikke spiser så mye av. Mye frukt ble det også, så det føltes som jeg hadde spist for en hel dag bare på de timene kurset varte. Men jeg hadde det kjekt, så jeg prøvde å ignorere de tankene av dårlig samvittighet som dukket opp, de som sa at jeg godt kunne ha kuttet ut de bitene med fisk, og det lille jeg spiste av ris. Været var veldig fint den dagen, så en i gruppen og jeg, gikk hjem. Det er en lang tur i seg selv, så kroppen tok ikke akkurat skade av maten den fikk. Den var vel sjeleglad for litt fisk også, det er ikke akkurat noe jeg bøtter innpå av. Jeg spiser veldig mye frukt for tiden også, fordi det er tilgjengelig på kurset hele dagen. Så det blir jo både frokost og lunsj der.

Så nå er det kursfri, fra tirsdag av blir det treningsfri, og jeg er behandlingsfri fram til neste onsdag. Det er overkommerlig, for jeg skal jo tross alt hjem til mine. Nå skal jeg bare komme meg gjennom resten av denne lange dryge søndagen, og morgendagen. Jeg har en del ting jeg må få gjort i morgen, så da får avreisen bli på tirsdag. Satser på fint vær, sånn at det går an å komme seg litt ut også. Påsken i fjor var jo helt tragisk sånn værmessig. Holdt jo på å snø inne. Ikke bare det at det snødde, men det blåste noe sinnsykt også, så det så ut som virvelvind utenfor stuevinduet, og det var helt håpløst å bevege seg ute. Innepåske kan bli veldig lang. Nå krysser jeg fingrene for et litt bedre påskevær. Jeg vil gå turer, og jeg vil knipse litt bilder. Drittlei av omgivelsen her kan man si.

En av de i gruppen min knipset også noen bilder da vi hadde tur på fredag, og han hadde lekt litt med et bilde av meg, og jeg fikk det. Jeg elsker jo lilla, så redigeringen ble jeg veldig fornøyd med altså. Må jo bare dele det her.

Om jeg ikke finner det for godt å skrive før jeg drar, så får dere ha en finfin påske.

Mentalisering i hverdagen.

I morgen skal vi på kurset jeg er på ha om mentalisering, noe som er veldig aktuelt for meg, og helt sikkert mange andre som også er i behandling. Jeg har hatt noe av det, men som min behandler sier så er det visst flere måter å gå fram på innenfor den formen. Jeg synes jeg fikk det veldig godt forklart da jeg var på Modum, som jeg ikke helt kjenner igjen, hvertfall ikke på alle områder i behandlingen jeg får her. Det er heller ikke alltid like enkelt å forstå hva mentalisering er, for da jeg søkte det opp på nett i etterkant av at min behandler på Modum anbefalte meg om å be om å få den type behandlingsmetode her hjemme, så  var det jeg fant på nett ganske innviklet forklart og ikke helt forståelig. Vi har nå i forkant av morgendagen fått utlevert et ark som ble anbefalt å lese gjennom, og jeg synes det var veldig godt og enkelt forklart. Mentalisering kan også brukes i hverdagen generelt, ikke bare i behandling. For vi bruker mentalisering veldig ofte, uten at mange vet at det faktisk er mentalisering. Så, da vil jeg ta utgangspunkt i det skrivet jeg har fått utlevert for å forklare hva mentalisering er.

Mentalisering er et begrep som beskriver vår egne til å fortolke og forstå egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer i vårt indre liv. Det vil si, våre behov, våre følelser, vår fornuft, våre tanker og våre intensjoner. Våre evner til å mentalisere gjør oss i stand til å finne mening i egne og andres atferd. Vi trenger å mentalisere for å forstå egne følelsesmessige reaksjoner. Mentalisering er derfor viktig for å forstå og forklare atferd. Mentalisering er lik empati, men går videre enn det, fordi det også inkluderer oppmerksomhet av egen sinnstilstand. Det er grunnleggende at vi fortolker hverandre. Vi erfarer andres handlinger og fortolker følelser, tanker og intensjoner bak disse handlingene. Følelser er ofte uklare. Det vil derfor alltid være knyttet usikkerhet til fortolkninger. Vi tolker mer eller mindre godt eller dårlig.

Her er noen eksempler som krever mentalisering:

• Trøste en venn som har det vanskelig
• Oppklare en misforståelse med ektefelle/samboer/familiemedlem/venn
• Roe ned et barn som har et raseriutbrudd
• Utvikle strategier for å unngå overspising/selvskading/unngå rusmisbruk
• Beskrive egne problemer til en behandler

Mentalisering kan med andre ord, på en enkel og forståelig måte kalles sunn fornuft. Vi alle forsøker å forstå og finne ut hvorfor folk tenker og føler som de gjør. Man kan si at mentalisering er regulering av følelser og psykisk helse. De fleste som har utfordringer innen psykisk helse har problemer med mentalisering (no joke) og er mer sårbare for endringer i egen tilstand (true that).  Når vi er i følelsesmessige vanskelige situasjoner kan vi oppleve mentaliseringssvikt. Dvs at vår evne til å fortolke/forstå oss selv og andre og den situasjonen vi er i da, er blitt betydelig svekket. 

Vi har vel alle en eller annen gang vært i situasjoner der det har vært problemer i relasjoner, der ting vi sier blir tolket feil. At budskapet ikke er blitt forstått på den måten det var ment i utgangspunktet. Misforståelser med andre ord. Det er ikke alltid like lett å finne de rette ordene på det vi ønsker å få fram. Måten vi sier ting på kan også selvsagt være med på at det oppstår misforståelser, for selv om vi mener en ting, så kan de andre oppleve det på en annen måte, som f.eks at de føler det som blir sagt er et angrep, mens det kanskje egentlig kan være frustrasjon over at den andre parten ikke klarer å forstå det som blir sagt på riktig måte. Jeg har opplevd dette mange ganger, og da spesielt kanskje tidligere, da jeg ikke alltid fant de rette ordene å bruke for å få fram hva mente. Nå har jeg litt flere ord, og jeg klarer også, hvertfall til en viss grad, å skjønne at det ikke alltid er like lett for mottaker å sette seg inn i min situasjon, eller forstår hva det jeg sier innebærer, fordi de selv ikke er/har vært, i samme situasjon. Nå gjelder dette spesielt i forhold til psykdom. Dette kan selvsagt føre til stor frustrasjon fra begge parter, og misforståelser oppstår lett.

For å bruke ett eksempel, så kan lidelser som depresjon og misbruk av rusmidler påvirke mentaliseringsevnen fordi evnen til fleksibel tenkning svekkes. Dette kan føre til forvrengt syn på en selv, og undergraving av oppmerksomhet på andes erfaringer. Alle kan komme i omstendigheter som påvirker evnen til å mentalisere, spesielt hvis vi føler oss truet eller på andre måter er i en intens følelsesmessig tilstand. Å mentalisere egne følelser er både viktig og vanskelig. Mentalisering vil gjøre oss bedre rustet til å avstå fra impulsiv og selvødeleggende atferd. Det kan beskrives som å sette på en pauseknapp , og gi oss selv mulighet til å tenke/forstå egne behov og følelser og hvordan mestre disse. Mentalisering hjelper en til å oppdage, tolerere og uttrykke egne følelser av frustrasjon i stedet for å måtte “kvitte seg med dem” gjennom bruk av rusmidler eller andre ting/metoder.

Man mentalisere mer eller mindre ubevisst, eksplisitt mentalisering er når man tenker over årsaken for en handling, og undrer seg: “hvorfor sa han/hun det?”. Man mentaliserer eksplisitt når man setter ord på følelser, prøver å forstå seg selv eller forsøker å beskrive egne følelser til andre. Som regel har vi ikke tid til å mentalisere eksplisitt i samhandling med andre, men mentaliserer implisitt, dvs, spontant og intuitivt, uten å tenke på det. Da er vi styr av magefølelsen.

For å gi noen eksempler som kanskje gjør det enda enklere å forstå, kan være eksempler som at om du er i en samtale der vi er flere samlet, og vi har ulike meninger om ett eller annet, så kan vi kanskje oppdage at den som har en annen mening enn deg, og en diskusjon kan bli litt heftig, så kan noen av oss automatisk tenke at den andre tenker noe negativt oss som person fordi vi ikke mener det samme som dem/ham/henne. Kanskje kan en av de som deltar i diskusjonen forlate rommet, og dette kan igjen føre til at vi automatisk tror at den personen er sur eller ble fornærmet, med kanskje var det bare sånn at den andre personen var sliten og ikke orket diskutere mer, eller ikke i det hele tatt deltok i diskusjonen, eller kanskje han/hun bare skulle på do eller ordne seg noe å drikke. Det kan rett og slett være ulike grunner til at den andre forlot rommet. Mange vil likevel automatisk, uten at vi er bevisst på det, tenke at det var vi som sa, eller gjorde noe feil, uten at det var tilfellet. Vi legger med andre ord inn vår egen tolkning av andres atferd/utsagn.

Et annet eksempel som vi som sliter med en spiseforstyrrelse ofte tenker, kan være at vi tolker komplimenter vi får helt feil. “Så bra du ser ut”, og vi tenker automatisk “Han/hun mener vi ser feit ut”. Om noen sier “Du fin du er i dag da, den kjolen/buksen kledde deg veldig godt”, og vi kan ofte automatisk og ubevisst tenke: “Det sier han/hun bare for å være hyggelig”. Om noen f.eks sender en tekstmelding uten et smilefjes, så kan vi automatisk kanskje tenke “Er den personen sur nå, tolket han/hun melding feil?”. Eller om det tar noen timer før man i det hele tatt får svar på en melding: “Vil han/hun ikke svare meg, har jeg gjort noe galt?”. I de to første eksemplene som mener som regel den andre faktisk det det sier, for hvis ikke kunne de faktisk bare ha latt være å si noe i det hele tatt. I de to andre eksemplene kan det rett og slett bare være at den andre aldri bruker smilyer når de sender meldinger, eller at de ikke har tid, eller tilgjengelig akkurat der og da til å svare.

Ja, jeg kunne ha kommet opp med mange flere eksempler, men dere skjønner kanskje poenget her? For å beskrive det enda enklere, så kan altså mentalisering være hvordan vi tolker andres tilbakemeninger på ting vi sier f.eks. Andres tolkninger, og hvilke tanker vi gjør oss i forhold til andres atferd i samhandler med oss selv. (Mis)forståelser og (mis)tolkninger kan vel kjerneordene her.

Repetere, repetere.

Det er stille fra den kanten her for tiden, jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si. Det er litt tungt om dagen, på enkelte plan, og det orker jeg i grunnen ikke blåse ut av meg her inne daglig. Det hjelper meg i grunnen ikke så mye akkurat nå. Det jeg kanskje kjenner mest på akkurat nå, er økt trykk på depresjon. Alt virker så tungt og tomt. Maten vet jeg ikke helt hva jeg skal si, men, jeg spiser. Flere små måltider gjennom dagen faktisk. Ikke at det er så himla mye, men jeg klarer ikke å være sulten over lang tid, så da spiser jeg hvertfall noe sånn jevnt gjennom dagen. Jeg går på trynet noen dager (overspising/oppkast), mens andre dager kommer jeg meg gjennom uten. Jeg mener ikke å si at de dagene der jeg tryner er helt på trynet, som i at hele dagen var en fiasko, men jeg har en liten periode gjennom noen dager der jeg ligger på trynet. Men jeg reiser meg jo igjen, jeg blir jo ikke liggende der, og det er det jeg må huske på. Likevel er det sånn at jeg noen ganger dømmer meg selv nedenom og hjem fordi det gikk på trynet “igjen”, mens andre ganger så kan jeg kvitte meg med de tankene ganske kjapt, “Jaja, så ble det sånn denne gang, det betyr ikke at det ikke går bedre i morgen, eller resten av dagen for den saks skyld”.

Jeg er utrolig sliten om dagen, det er jo gjerne noe som følger med på lasset ved en depresjon. Jeg orker da ikke å forholde meg så altfor mye til verden utenfor, og da tenker jeg i første omgang på å være på nett. Jeg kan være innom, legge igjen en kommentar, lese gjennom et blogginnlegg, se igjen litt her og litt der, men det blir stort sett gjennom tlf. Jeg har kvelder der jeg verken orker å slå på tv eller å åpne pc’n. Jeg kan slå av tlf, og grave meg ned i en bok. Det har blitt mye lesing i det siste, 3 store bøker kan jeg lett lese ut på en ukes tid, fordi det er det jeg orker og foretrekker. Likevel må jeg også ut og se andre mennesker, så jeg stikker på trening, går meg turer. Jeg må gjøre noe, sånn at jeg ikke bare blir sittende og glane i veggen.

Det høres kanskje ut som alt er bare sorg og faens oldemor, men det er det ikke. Jeg går på et kurs, der jeg får positive innspill, noe som gjør meg godt, som gir meg mye. Og jeg gleder meg hver dag til dette når jeg står opp. Jeg synes det er veldig kjekt, og det gir meg positiv påfyll i hverdagen. Og jeg har fått påminnelser om ting som jeg tidligere har lært, som sitter oppi hodet mitt, selv om det ikke alltid er like lett å få til i praksis. Men når det mennesket som gir meg dette påfyllet er så inspirerende og gir så mye av seg selv og sin kunnskap, så gir det meg også litt motivasjon og får meg til å bruke de små grå igjen, hvertfall på noen områder, der jeg har mest bruk for dem kanskje, høhø. Det er jo også sånn at ved å repetere, så vil ting feste seg litt bedre. Og det gir meg noe som også passer inn i behandlingsdelen. Så det kan på en måte kobles opp mot behandlingen, fordi det er en del fellesnevnere. Jeg tar meg i å nikke gjenkjennende. Kurset går på tankeprosesser, som kan anvendes på alle områder egentlig, både i jobb, behandling, og livet generelt. Det handler om å lære seg selv bedre å kjenne, få tak i egne kompetanser på alle områder, svart/hvitt tenkning, negativ/positiv selvsnakk, endring av tankemønster, tankefeller osv osv. Veldig nyttig for meg hvertfall. Jeg må jo jobbe med alle disse områdene. Og jeg bruker jo en del av det i hverdagen. Og det er også derfor at jeg prøver å ikke dømme meg selv nedenom og hjem om jeg går på trynet enkelte dager, fordi dagen består ikke bare av negative hendelser, en hel dag er ikke ødelagt fordi noen timer går med til spiseforstyrrelsen f.eks. Jeg er ikke den eneste som tenker som jeg gjør, jeg er ikke verdiløs fordi jeg ikke klarte å gjennomføre det jeg hadde tenkt eller håpet på osv osv, the list goes on and on. Så er det jo sånn at det man øver på, blir man bedre på, uansett hvor mange ganger man tryner. Man blir bedre med tiden. Ting tar tid. Og det må bare aksepteres, ellers kommer man ingen vei. Ellers kommer jeg ingen vei.

I morgen har jeg time med behandleren min igjen, nå har det gått en måned siden sist. Ikke det at hun kunne ha gjort så mye for å endre hvordan jeg har hatt det/har det for tiden, men jeg har jo på den måten heller ikke fått pratet om ting som er vanskelig. Jeg aner ikke om det vil gjøre noen forskjell etter timen i morgen heller, men jeg får hvertfall vært der og oppdatert litt, så det kan vel ikke bli verre. Det blir kanskje snakk om å henvise til ny behandler, jeg vet ikke, men jeg vet at det er noe vi hvertfall må gjøre etterhvert, med tanke på at hun forsvinner i noen måneder fra like før sommeren av, og utover. Dermed er det vel det beste alternativet å søke om ny. Det er vel litt ventetid også, så spørs det om det ikke bør gjøres snart. Får se hva som blir sagt i morgen. Jeg har i grunnen ikke annet valg, så det må vel til.

Sånn er ståa akkurat nå, tunge dager, med noen knall og fall, men likevel mye positive påfyll. Og jeg lever for dem nå, gleder meg over dem.

Litt motivasjon.

Det har blitt sjeldent med oppdateringer herifra i det siste, men det har sine årsaker. Som jeg har sagt tusen ganger før, så er det ikke alt jeg ønsker å dele, det har ikke skjedd så mye nytt, og jeg har i grunnen vært litt tom i hodet og hatt lite ork til å skrive. Har vært litt på nedtur i det siste også, og da har jeg heller tatt avstand fra skrivingen og fokusert på andre ting. Når det blir sånn, så bli humøret naturlig nok tappet, og irritasjon ganske stor, og nå har jeg ikke ønsket å bruke bloggskrivingen som en terapiform, det får heller legges igjen hos behandler. Nå har det seg også sånn at det er hele tre uker siden sist jeg var der, og skulle hatt time igjen i dag. Men så fikk jeg da en telefon om sykdom i dag, så da ble jo den timen avlyst. Måtte jo bare skje i dag så klart. Så jeg aner ikke når det blir satt opp en ny time igjen. Tviler på at det blir denne uken, men vet jo aldri.

Ellers har det skjedd en endring i hverdagen som jeg ikke vil si så mye om akkurat nå hvertfall, men det er i veldig positiv retning, så håper på at utfallet av det blir bra. Time will show. Jeg er veldig positivt innstilt, og forandring fryder. Alle positive input kommer godt med hvertfall, uansett hvor store eller små de er. Som at det blir bowling i morgen f.eks. Har ikke spilt det på en ren evighet, og det blir i koselig lag. Det blir noe annet enn hva dagen har inneholdt i ganske lang tid, for sånn hobby/aktivitetsmessig så går det jevnt på det samme dag ut og dag inn. Trening, gå turer, lese, og noen kaffedater (IKS). Vi har ennå ikke fått noe særlig fart på det området ennå, men det er fordi vi har vært litt amputert i forhold til sykdom. Men vi har hvertfall tatt noen små steg, og hatt litt brainstorming.

Ja, det var litt sånn generelt om ståa akkurat nå, men det jeg egentlig skulle komme med er noen små historier som jeg tenkte jeg ville dele, som handler om motivasjon og ettertanke. Det er 4 små historier, så da kjører jeg bare på.

 

“God motivasjon“

En velkjent taler startet et av sine foredrag med å holde opp en 100 kr. seddel. Med 200 tilhørere i salen spurte han: “Hvem vil ha denne seddelen?”. Flere rakk opp hånden. Og han fortsatte : “Jeg vil gi denne seddelen til en, først vil jeg gjøre noe med den”. Han krøllet seddelen sammen til en kule, så spurte han: “Er det fremdeles noen som vil ha den?”, og flere rakk opp hånden. Så tok han seddelen , la den på gulvet, og tråkket den ned på det skitne gulvet. Seddelen var nå skrukkete og skitten. “Er det fremdeles noen som vil ha den?” spurte han, og flere hender i salen gikk i været. 

“Mine gode venner, sa taleren, i dag har flere av dere lært en verdifull lekse. Uansett hva jeg gjør med denne seddelen, er det noen som vil ha den. Det er fordi dere vet at verdien av den er uforandret, selv om den er både skrukkete og skitten. Mange ganger i våre liv blir vi “krøllet sammen” eller tråkket ned i skitten, på grunn av avgjørelser som blir tatt og omstendigheter som dukker opp. Vi føler oss kanskje verdiløse. Men uansett hva som hender, vil du aldri miste din verdi! Du er spesiell, glem aldri det! La aldri gårsdagens skuffelser overskygge morgendagens drømmer”. 

 

“Uten venner“

Det var en gang en liten gutt som ble så lett sint. Faren hans ga han en neve spiker og sa til han at hver gang han ble sint, så skulle han gå bak huset og slå inn en spiker i stakittet. Første dagen slo gutten inn 37 spiker. Etter noen uker lærte han seg å kontrollere sinnet sitt. Og antall spiker han slo inn minsket hele tiden. Han merket at det var lettere å beherske sinnet sitt enn å slå inn en spiker i stakittet. Til slutt kom dagen da gutten ikke ble sint en eneste gang. Han fortalte det til faren sin og faren foreslo dermed at han skulle dra ut en spiker fra stakittet hver dag han ikke ble sint i det hele tatt. Dagene gikk og etter en tid kunne gutten fortelle faren at det ikke fantes en spiker igjen i stakittet. Da tok faren guttens hånd og leide han ut til stakittet.

Der sa han til gutten: “Dette var bra gjort min sønn, men se på alle disse hullene”. Dette stakittet blir aldri som det en gang har vært. Når du sier noe i sinne, etterlate det nettopp et slikt arr”. 

Det spiller ingen rolle hvor mange ganger du ber om forlatelse, skaden er allerede skjedd. En skade forårsaket av et uvennlig ord, gjør like vondt som et fysisk slag. Venner er i seg selv svært spesielle edelstener. De gjør deg glad og støtter deg i alt. De lytter til deg når du har bekymringer. De berømmer deg, og er alltid klar til å åpne sitt hjerte for deg.

 

“Personlig utvikling er å ta ansvar. Utholdenhet gir resultater“

Det var to frosker som hoppet opp i et spann med fløte. “Vi er nok ferdige”, sa den ene etter flere mislykkede forsøk på å komme opp. “Vi kan like godt gi opp med det samme”. “Nei” sa den andre, “fortsett å svømme så lenge du klarer. Vi skal nok berge livet på en eller annen måte”. “Nei, det nytter ikke”, sa den første, “best å få det overstått med en gang”. Dermed sank den til bunns og døde. 

Men den andre ga ikke opp. Den plasket og svømte, og en morgen satt den på en svær smørklump som den hadde kjernet alene. Dermed kunne den lett og elegant hoppe ut av spannet. Den vesle frosken hadde oppdaget det som de fleste mennesker overser. Holder du ut lenge nok, er du nødt til å vinne i siste omgang.

Tro på deg selv, gi aldri opp!

 

Historien om det dansende tusenbeinet.

Det var en gang et tusenbein som var så utrolig flink til å danse. Alle skogens dyr beundret tusenbeinet for hennes dans. Og tusenbeinet gledet skogens dyr med sin dans i tusener av år. En dag kom det et menneske inn i skogen. Mennesket så tusenbeinet danse og ble dypt grepet. Etter dansen gikk mennesket bort til tusenbeinet og spurte: “Hvordan får du det egentlig til? Hvordan klarer du å flytte bein nr. 478 der bak og til venstre to millimeter fram samtidig som du flytter bein nr. 213 og bein nr.964 motsatt vei tre og en halv millimeter?”

Tusenbeinet lyttet forundret og så ned på alle beina sine. Bein nr. 478? Bein nr. 213 og 964? To millimeter fram og tre og en halv millimeter motsatt vei? Det hadde aldri tusenbeinet noen gang tenkt på. Og tusenbeinet prøvde en gang, to ganger, mange ganger, tusen ganger. Tusenbeinet fikk det ikke til. Tusenbeinet danset ikke mer.

MORALEN ER: 

Vær ikke problemorienter, det skaper bare mer problem og forvirring. Vær resultatorientert, fokuser på det som er bra, det som er positivt, det som fungerer. 

 

Sånn, det var det. Håper det var litt til ettertanke for flere enn meg. Han en fin dag alle som leser.

 

 

 

 

1.mars, verdensdagen mot selvskading

1. mars markeres SIAD (Self Injury Awareness Day), Verdensdagen mot selvskading, over hele verden. SIAD er opprettet for å rette fokus mot og skape mer kunnskap om selvskading. De siste årene har vist at selvskading er et fenomen som forekommer hos over ti prosent av ungdom i Norge, og det er tegn som tyder på at dette tallet har steget de siste årene. For noen år siden ble selvskading sett på som et mislykket selvmordforsøk. I dag er det motsatt. En som selvskader gjør det for å mestre og overleve sterk følelsemessig smerte. Selvskading er et emne som nesten ingen tør å snakke om, men åpenhet er den beste medisin       (Kilde:wikipedia)

Vil anbefale og gå inn på hjemmesiden til “Landsforenningen for forebygging av selvskading og selvmord” for å lese litt mer om temaet der inne.

 

Noe falt på plass

Endelig faller en bit på plass for min del også. Nå har jeg tråkket rundt i en uvisshet ganske så lenge, men i dag fikk jeg hvertfall bekreftelse på at en brikke falt på plass. Jeg kan trekke et sukk av lettelse på den planet. Likevel gjør det da at jeg ikke helt hvordan resten av brikkene skal legges så klart, om det til slutt vil gå opp i opp. Men jeg tror bare at jeg ikke skal stresse så veldig mye med det akkurat nå, så vil ting kanskje ordne seg etterhvert, på et vis. Jeg får hvertfall tatt noen skritt videre på et område i det minste, så får resten komme etterhvert. Dette inngår ikke direkte i noen av valgene jeg pratet om her tidligere, men likevel, indirekte. Det henger sammen, det er med på puslespillet, men det var altså ikke noen av de valgene jeg skrev om. Det ene av de valgene aner jeg ikke hvordan skal løses sånn riktig ennå, tiden får vise. Det andre valget jeg skrev om, er bytte av behandler. Igjen. Min nåværende behandler og jeg pratet litt om dette rett før jul, hun antydet at det kanskje var en mulighet jeg kunne benytte meg av. Poliklinikken jeg går på er jo i grunnen ikke ment å skulle være et evigvarende oppbevaringsted, jeg skjønner jo det, jeg har jo allerede gått der noen år. Men det jeg kjente på når hun nevnte det da, var oppgitthet, bare tanken på å måtte starte på nytt enda en gang, for jeg har jo ikke gått hos min nåværende i et helt år en gang enda. Der og da, rett før jul, så sa jeg at om det ble snakk om å bytte, så ville jeg heller avslutte all behandling. Jeg ønsket stabilitet, men alt føltes bare veldig kaotisk, og da i tillegg måtte starte opp på nytt enda en gang, det virket bare enda mer håpløst. Jeg gruet meg til første time over nyåret, i frykt for at vi skulle ta opp igjen det temaet da, men det gjorde vi ikke, og jeg slappet hvertfall litt av, og tenkte at det bare var noe de tok opp med alle som var pasienter der en eller annen gang. Både hun, og de på Modum (etter at jeg var der nå i januar) mener at jeg fortsatt er behandlingstrengende, og at det vil være dumt å avslutte. Jeg er jo fullstendig klar over det selv også, likevel har de tankene streifet meg ofte. Hvertfall etter at det ble snakk temaet behandlerbytte rett før jul.

 

Nå er saken en smule annerledes. Min behandler skal etterhvert ha en lang pause (av en eller annen grunn jeg ikke vet) i 4 måneder. Dette vil være fra rett før sommeferien og utover høsten. Ergo vil det gå lang tid uten behandling om jeg skulle fortsette hos henne. Noe hun mener ikke er helt bra. Derfor er temaet behandlerbytte bragt på bane igjen. Søke om privat psykolog, som kanskje kan tilby tettere oppfølging, eller hvertfall ha muligheten til 1 gang i uken, noe som jeg stort sett har nå også, men innimellom ramler det ut noen uker. Nå har jeg ikke hatt time på to uker, og skal heller ikke tilbake før neste uke. Jeg må endre på timen neste uke, så om da andre tidspunkt ikke passer for henne, så ja, da vet jeg ikke når det blir. Men satser på at det ordner seg. Jeg var hos legen i dag, for å ta blodprøve (fy pokker så vondt det gjorde i dag…geeesh. Blodårene på høyrearmen er alltid medgjørlige, men i dag hadde de visst bestemt seg for å ikke tappe så mye som vanlig..og dermed skviset vel stikkedama enda hardere da..auau). Legen min hadde mottatt mail fra behandleren min, der bl.a dette med behandlerbytte er nevnt…så da har jeg vel ikke annet valg da. Og som med det meste, så er det ventetid, så bør vel kanskje henvises snart..skal ta det opp med behandler til uken, så får vi se da..

 

Jeg har slitt litt med svimmelhet i forhold til når jeg reiser meg i det siste, om det er fra å sitte i stolen, eller reise meg fra sengen. Skikkelig ubehagelig. Verst på nettene når jeg må opp på do, sjangler bortover gangen, og må støtte meg til veggene, som at jeg hadde vært på en skikkelig fyllekule. Det går fort over altså, men ekkelt når det først svimler. Så da måtte jeg jo ta opp dette med legen også da. Det ble sjekket blodtrykk to ganger, en sittende, og en stående…var litt lavt ja. Blodtrykket altså. “En måte å bedre det på, er å gå opp i vekt” sier jeg. Og jeg bare…*stirrer rart på*, og han bare…*stirrer tilbake*. Eller blodtrykksmedisin da…med masse bivirkninger. Og jeg bare…glem det. Og så spurte han og vekt og høyde…og jeg bare…eeeh…det har han aldri gjort før. Jaja. En prat på 10 min, to blodtrykkspumpinger og en stykk vond sprøyte, og jeg var 223 kr fattigere.  Ser fram til frikort sa du? Oh yeah.

 

 

The struggle within.

Det hyler og skriker, det kravler og kryper. Faen til uro, faen til rastløshet. Til tider er det som nesten ikke til å holde ut. At jeg skal gå på veggen, eller å skulle klikke mentalt, bli enda mer mentalt koko enn jeg allerede er, eller hvertfall føler meg. At jeg ikke har gått på veggen allerede er et under, at jeg ikke har krympet meg i fosterstilling eller gått til grunne virker som et under. Jeg føler meg ikke viljesterk bare fordi jeg holde ut, for det føles som et sant helvete når det står på som verst. Å jobbe for å holde meg unna overspising og oppkast. Noen mener, eller opplever, at bare de kommer over den første kneika, de første dagene, så går det litt bedre. Jeg føler det ikke sånn i det hele tatt, fordi det bygger seg ut så voldsomt på innsiden at jeg tror det skal eksplodere en dag. For meg har det alltid gått bra på dagtid, og utover dagen, selv om det en sjelden gang har hendt at en sånn episode har vært min “frokost”, for å sette det helt på spissen, men det er når kvelden begynner å nærme seg at det bygger seg opp voldsomt. Det er ikke nødvendigvis sånn at denne trangen ikke kommer bare fordi jeg har noe å gjøre, noe å pusle med, den kommer likevel. Det trenger ikke hjelpe at jeg har vært på trening og fått ut litt energi, eller at jeg har truffet noen, vært sosial. Trangen er der likevel.

 

Jeg har nevnt noen ganger de siste måneden at jeg har tatt en del skritt (mange)tilbake, at det ikke går helt som jeg hadde sett for meg etter oppholdet på Modum, som jeg hadde håpet på. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke kom til å gå ut derifra frisk som en frisk, for jeg klarer tross alt å være realistisk. Jeg hadde trengt et mye lengre opphold om det skulle ha gått i oppfyllelse. Om det skulle ha blitt snakk om et nytt opphold, så hadde jeg måtte begynne nesten helt fra scratch igjen. Jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for det igjen akkurat nå, det avhenger også av en del andre ting som jeg ikke har helt klarhet i akkurat nå. Jeg vet jeg burde ha gjort det, at det hadde vært lurt, men som sagt, det avhenger av noen faktorer. Så jeg gjør det jeg får til.

 

Det har ofte gått galt de siste måneden (sprekk etter sprekk), og det bygget seg opp til å bli veldig ofte igjen. Men nå klarer jeg også å ha dager der jeg kommer meg gjennom. Jeg vet jeg burde ha gitt meg selv et stort klapp på skulderen nå, likevel har det vært veldig vanskelig og det overskygger på en måte det jeg har fått til. Men denne uken har jeg faktisk kun hatt en dag der det gikk litt skeis. 1 av 7 dager. Jeg vet det er bra, men det føles ikke bra, sett fra den spiseforstyrra delen. Det verste er det at jeg faktisk blir veldig dårlig etter å ha kastet opp, fordi jeg får elektrolytt forstyrrelser, med kaldsvette, skjelvinger og voldsom hjertebank. Det kan vare en stund, og jeg ser bare fram til at det skal gå over. Hver gang tenker jeg at faen heller, dette er for jævlig, hvorfor gadd jeg? Det er kanskje feil ord å bruke, å gidde, gadd, likevel er det det jeg tenker. For jeg slipper i det minste å ha det sånn på dagene jeg klarer å overleve det hele. Etter en liten stund, så er trangen der på nytt, og jeg har “glemt” hvor jævlig det faktisk var/er. Jeg er avhengig, og det er vel flere som kan relatere seg til hvor vanskelig det er å komme seg ut av noe man er avhengig av. Det er faen så tøft og vanskelig, hvertfall når man står ganske så alene midt oppi kampen. Nå mener jeg ikke at jeg ikke har noen der i det hele tatt, og at jeg ikke går i behandling og får hjelp, men det er kun 1 time i uken, innimellom lengre, og folkene som heier på meg fra utsiden, er nettopp det, på utsiden. Jeg vet også at det er jeg som må kjempe denne kampen, på egenhånd, med de utenforsidene som heier på meg fra utsiden. Men siden ting er som de er nå, så er det ment to be at jeg skal være her akkurat nå, og så kommer dagen der motivasjonen er på plass igjen, for den ramlet av lasset en eller annen plass på veien bak meg.

 

Nå som det har gått dager der jeg har holdt ut og holdt ut, så er jeg også veldig irritabel. Det skal ikke mye til før det koker i meg. Og det kan være små ting som at noen chatter samtidig som at folk skal spille wordfeud eller drawsomething og jeg har noen andre ting jeg må gjøre. At jeg er sulten, at armer og knær verker, at en lyspære går. (Jeg har forresten tatt kontakt med fysioterapeut, som kunne fortelle meg at det var en ventetid på 3-6 måneder). Jeg prøver å distrahere meg selv, drite i å gi feedback på spill på mobilen, lese en bok, glane på tv, vaske og  rydde, gå tur. Uten at det hjelper nevneverdig. Jeg kjenner også på at det er et ork å skulle blogge, jeg begynner på innlegg, skriver et avsnitt før det bare stopper helt opp, og jeg sletter hele greia. Couldn’t care less. Det er faktisk utrolig at jeg har skrevet alt dette uten å slette eller bare lagre det som kladd. Men jeg er irritabel fordi jeg føler at jeg burde gjøre det. Slette eller lagre som kladd.

Mareritt sa du?

I går hadde jeg nesten ikke lyst til å slå på pc’n, av den grunn at jeg ikke nesten ikke orket dette valentines mølet som florerte rundt, spesielt på facebook. Hærregud, kan jeg ikke få oppmerksomhet andre dager i løpet av året, så kan det bare være for min del. Ikke at jeg får roser eller sjokolade andre dager heller for den del, det må jeg pokker meg kjøpe selv. Det er ikke like gøy. Kanskje blir den dagen litt kjekkere når en høy kjekk mann vekker meg med en kopp varm sjokolade, gir meg en haug med sjokolade og en feit haug med roser. Men det hadde selvsagt vært kjekkere om det hadde vært på en any given søndag eller noe, de dagene er jo gørre kjedelig at det er til å dævve av. Jeg måtte pokker meg lage varm sjokolade selv i går jeg. To stykk, men det er nok best på den måten, for jeg lager den jo på mitt vis, ikke bare en sånn støgg rett i koppen greie. *Grøøs og gru*.  Kan det regnes som selvmedfølelse? Å gjøre noe hyggelig for meg selv? Noe jeg fikk fortalt på Modum at jeg burde lære meg å gjøre. Hvis det telles, så er jeg sykt flink, siden jeg gir meg selv dette daglig. Må jo nesten regnes som framskritt, siden jeg nå klarer å unne meg to kopper daglig, fram en som det var tidligere. Jaggu. Men, jeg fikk en melding om at noen hadde sendt meg sjokolade i går da, og siden det er sendt på denne teite dagen, så telles det kanskje likevel? Jeg fikk jo litt oppmerksomhet da, selv om ingen av oss er fan av den dagen. Men det var jo hyggelig da, blir enda mer spennende å få den i postkassa så klart, og det vil jo skje på nettopp en any  given day. Ikke en søndag da riktignok.

 

Her en dag var jeg forresten på et møte der jeg fikk bekreftet noe i forhold til det ene valget jeg må tenke på. Derfor har jeg noen argumenter i forhold til det. Ikke at det gjør det noe enklere av den grunn altså, men det gjør hvertfall at jeg må tenke i de banene jeg i grunnen hadde tenkt det i første omgang. Dessuten er jeg i ventemodus i forhold til noe annet, som vil gjøre at jeg må tenke enda mer på det ene valget jeg tenker på. Geeesh. Joda, neida. Puslespill sa du? Oh yeah.

 

Gud for et spennende og sammenhengende innlegg du. zzzzz. Nå vurderer jeg bare å slette hele dritten her…men så er det jo fredag da..noen forventer kanskje søkemotor? Ikke at det er noe spennende heller, for det er jaggu meg ikke mye å plukke opp for tiden…gawd.

 

jeg føler at noen klyper meg i magen hva er det – noen som klyper?

drømmer om mann med ekkelt smil – Høres ikke ut som et mareritt akkurat, med mindre du er lettskremt så klart. Mine er litt verre enn som så..

tenker syke tanker – Menn med ekkelt smil? Gosh så sykt.

kan unge mennesker plages med iskalde føtter – Kan jeg ikke tenke meg.

hvit skinnvest – Det er hvertfall noe du aldri kommer til å se meg i. Hvit liksom..

hvordan ser en tannlegestol ut – Det er mareritt det!

jeg lovet deg aldri en rosehaven – Som at jeg ikke har lagt merke til det liksom. Den dukket hvertfall ikke opp i går..Ikke det at jeg har plass til noe have her heller..

 

See? Det var alt som dukket opp blant alt sykdoms søk liksom…mareritt.

Valgets kvalmer.

Store deler av livet dreier seg om valg, noen enklere enn andre. Jeg har tatt noen valg jeg angrer på, som jeg skulle ønske jeg kunne ha gjort om på, nå som jeg ser det i ettertid. Sånn fungerer det dessverre ikke for noen av oss. Valg kan ikke endres på, ikke de som ligger et stykke tilbake, men man kan jo angre på valg, og ombestemme seg, så lenge den muligheten er til stede. Jeg skulle mer enn gjerne kunne ha tatt valg for andre, men sånn er det heller ikke. Jeg har  snakket med noen om noen valg i det siste, der jeg har både for- og mot argumenter. Og hva som veier mest? Vel, det ene motargumentet veier i grunnen ganske tungt, samtidig gjør jo argumentene for også det. Det blir dermed litt balanse i det hele, så hva gjør jeg da liksom? Jeg kjenner at jeg blir litt svimmel og nesten kvalm av all denne forvirringen, men jeg trenger heldigvis ikke bestemme meg akkurat nå. Jeg kan tenke på det, og jeg tenker. Det er ikke bare ett valg det er snakk om heller, men to. Og for- og mot argumentene veier i grunnen ganske mye på begge valgene. Jeg kjenner at jeg nesten blir litt motløs, og nedstemt av det hele, for det er i grunnen to viktige valg.

 

On the good note, så har jeg nå endelig (?) blitt hørt i forhold til å få fjernet bipolar diagnosen som har stått i journalen min i noen år, i grunn uten mening. Det vil si, det ble ikke gjort noen utredning av diagnosen, jeg ble kun spurt veldig kort (i løpet av en behandlingstime, det vil si, det siste kvarteret av en time), og selv om jeg kun oppfylte kravene på den depressive siden, så har jeg aldri skjønt hvorfor den ble satt i utgangspunktet. Man bør jo liksom har skår i begge ender. Det ble gjort en litt mer utfyllende utspørring i dag, og tidligere timer ble også tatt med i betraktning. Det er et helt klart skille på hvilke krav jeg oppfyller, og ikke. Så nå vil diagnosen slettet håper jeg. Har i grunnen ikke behov for å ha den stående når den ikke er gjeldende for meg. Jeg trenger ikke flere enn strengt tatt nødvendig. Jeg er ikke en samler av diagnoser heller.  Jeg har som sagt aldri kjent meg igjen i den diagnosen heller, for jeg vet at depresjon er en bivirkning, eller en følge på lasset, av spiseforstyrrelsen, ikke at det dermed må settes opp i kategorien bipolar. Jeg hadde forstått det mer om jeg hadde fått en red depresjonsdiagnose, men jeg har heller aldri vært så langt nede at jeg har prøvd å tatt livet mitt, eller vært der at jeg ikke har klart å fungere på noen områder. Skjønt det trenger vel kanskje ikke være så alvorlig før en diagnose settes heller. Men uansett så er det en del av den spiseforstyrrede delen.

 

Jeg er fortsatt der at jeg ikke har så mye jeg ønsker å dele her, så det blir stille i perioder. Men jeg lever, jeg kommer meg gjennom dagene, selv om noen av dem er tyngre enn andre. Jeg prøver å legge et puslespill som det av og til virker som ikke vil gå helt opp, men det må jo gjøre det til slutt? Nå blir det ikke mer behandling før i mars heller, ikke mye å gjøre med det, men jeg overlever det også. Er i grunnen ganske behandlingslei, så da er det kanskje greit at det blir litt pause innimellom. Jeg er egentlig litt tom for ord mens jeg er der også, men det er kanskje da jeg trenger som mest å være der? Jeg vet ikke, men sånn er hvertfall situasjonen akkurat nå. Jeg får prøve å løfte meg opp på de områdene jeg kan i det minste.

 

Jeg må visst instrueres..

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har formulert innlegg i hodet mitt de siste ukene, uten at det har kommet noe særlig fornuftig ned på skjermen. Jeg har skrevet, så har det stoppet helt opp etter et lite avsnitt, så har jeg lest det om igjen, og bare…geeesh, nei, forkast. Jeg har riktig nok lagret ett av innleggene, det vil si, det ble et helt avsnitt før det stanset helt opp. Kanskje puster jeg støvet av det senere en gang, men akkurat nå orker jeg ikke tanken på å fullføre det en gang. Kanskje gjør det seg bedre i ettertid enn akkurat her og nå. Akkurat nå er ting litt svevende, og jeg trenger å kjøpe meg litt tid, eller, å bruke litt tid er vel mer riktig å si. Uten at jeg skal gå mer inn på akkurat det. (Allerede nå kjenner jeg at det stopper litt opp oppi hodet mitt, hva pokker skal jeg skrive liksom?). Det er mye jeg kunne ha skrevet om, men det er uviktig her. Eller, jeg kan jo nevne at jeg i siste time med behandleren min la inn et sterkt ønske om at bipolar diagnosen (som ikke stemmer på meg, som aldri har gjort det) fjernes i journalen min. Det burde jo ikke være det største problemet, og jeg har ikke behov for å ha den stående der så lenge den ikke stemmer på meg. Jeg har ikke behov for å samle på diagnoser heller.

Jeg har forresten sendt avgårde en mail til fysioterapi. Fant et senter her i Molde, måtte søke det opp på nett, så da får vi se hva som skjer videre da. Der har ikke akkurat voldsom til telefon tid, hele 45 minutter til rådighet. Men om de sender meg et svar på mail i det minste, så får jeg bare sette meg til rette og gjøre klar telefonene når klokken slår 12. Det står på nettsiden deres at det er gruppeøkter, (og forhåpentligvis individual..), og at ventetiden er opp til 3 måneder. Vel, det er i grunnen helt greit for meg, det er jo 6 måneder siden jeg trodde at henvisningen ble sendt av lege, så da kan jeg jo vente noen måneder til liksom. Måtte dra fram henvisningen, og måtte le litt av det legen har skrevet der:

“2-3 år smerter i begge armene, kjennes best ved hvile. Trener aktivt i treningssenter 5 ganger pr. uke. (Dette var altså i august, nå er jeg der 3 ganger).Status: ømhet sv. til begge epikondler ( say what?) Epikondylitt? (Say what?). Selv har hun lurt på om hun kan ha en nevropati, men det er normale funn ved nevrologisk undersøkelse. Forsøksvis fysioterapi med instruksjon i hvordan trene fornuftig”. Den siste setningen der altså, haha.  Skjønner virkelig ikke hva han mener, høhø. Jaja, heldigvis tåler jeg sånne ting, og jeg trenger nok instruksjon i hvordan trene fornuftig, selv om jeg alt har kunnskap om det. Det senteret jeg nå har sendt mail til, så er flere av de som jobber der også psykomotoriske fysioterapeuter. Behandleren min på Modum spurte om jeg hadde prøvd den type behandling tidligere, og om det kanskje kunne være et alternativ. Så her kan det bli to fluer i en smekk. Vi får se om jeg får en tilbakemelding. Så lenge jeg har hatt betennelsene i både armer og knær så lenge, så blir jeg ikke kvitt det, men kanskje det kan bli en smule bedre? Og ut i fra det som står om psykomotorisk, så ser det ut til at det også kan være nyttig…

“Behandlingen bygger på en helhetlig tankegang, der mennesket er i fokus, – fysisk, psykisk og sosialt. Det er samarbeid mellom pasient og terapeut der det parallelt med å løse spenninger eller stimulere muskulatur, arbeides med bevisstgjøring av egen kropp og egne reaksjonsmønstre. Målet er ofte symptomlette, bedre kroppslig fungering og mestring av egen livssituasjon”.

Jeg er veldig bevisst min egen kropp kan jeg vel si, selv om jeg til tider prøver å late som den ikke er der, eller at den har behov som må tilfredsstilles. Jeg burde jo egentlig, sånn sett, ha startet opp med psykomotorisk like etter utskrivelsen fra Modum i fjor ser jeg. En del av dette var jo relevant da. Ikke at det er mindre relevant nå altså, men jeg tror jeg hadde kunne balansert litt mer om jeg hadde sånn type behandling da. Kanskje. Vi får se hvor dette ender da, fysioterapi er hvertfall nytt for meg. Eller jeg hadde vel noen timer med en for mange herrens år siden, da fikk jeg sånn gravidundersøkelse på leggene. Ultralyd på grunn av benhinnebetennnelse. Jada, det finnes knapt et eneste friskt punkt på denne skrotten. Ja, nei..nok et spennende innlegg om ingenting ser jeg..tror jeg bare avslutter med søkemotor jeg, før du sovner over tastaturet.

støt smerter i skulder – Vel, hvis noen dumper hardt i meg, så kan det vel kanskje kategoriseres som støt smerter..men da bør de dumpe hardt altså.

lednings-forstyrrelser i hjertet – Jeg har nerver og årer tror jeg, telles det?

men tankene får du aldri – Neivel nei…synes de ramler over meg rett som det er jeg, men mulig jeg tar feil..

flettet kjønns hår – Det er ikke akkurat en fetisj jeg har, for å si det sånn.

hvor lenge varer blåveis i ansiktet – Til de går bort?

skjære opp magen kryssord – Tror det ville ha tatt litt tid. Håper ikke de bruker den metoden ved keisersnitt?

mann med loff på beinet – Frø loff? Pariserloff?

tørr hud og sprekker under hælen – Og når var du og snoket på mine hæler om jeg tør spørre?

hvem er kjæresten til bjarte tjøstheim – For det første så aner jeg ikke hvem fyren er, for det andre så er det ikke meg, og for det tredje så har det vært sykt mange søk på akkurat dette spørsmålet…hva skjer? Denne mannen må virkelig være noe stort har jeg skjønt. Det er ikke meg. Jeg lover. Jeg skal skrive det om jeg får en kjæreste, you have my word.

elsker deg jente min – Er det du Bjarte? Hyggelig.

out of the blue – Ja herre gud. La meg fortelle deg om out of the blue. I forrige uke var jeg på vei hjem fra trening en kveld. Det er jo vinter, så det var jo blitt mørkt ute i åtte tiden på kvelden. Så der gikk jeg da, i ro og mak (selv om musikken dundret i ørene på meg), helt i min egen verden (det kjørte riktignok forbi mange biler). Og plutselig, sånn out of the blue (eller bak meg), så kom det en mann syklende forbi meg. Og jeg skvatt. Det var nesten så jeg ropte etter han for å si at det var da måte på frekkheter, komme snikende (på sykkel) uten å lage noen form for lyd (det var snø). Men jeg gjorde det  ikke. Hjertet roet seg ned etterhvert uansett.

Ja, det var det. Siste avsnittet her er til en nederlender som fortalte meg at han har funnet en så oversettelses greie, og skulle nå altså lese bloggen min. Så da får jeg jo nesten bare avslutte med en liten show-off da. Det er jo en liten test på om han faktisk leser da…

Hey Tim. Ik hoop dat je bij je hebt een deel van wat hier werd geschreven, hoewel misschien niet helemaal begrijpen, haha. Dacht dat ik zo vriendelijk en schrijf een beetje groeten aan u in het einde. Mooi, is het niet? Later met je praten. (En dan heb ik een beetje opscheppen, denk ik, haha).

Stop the guilt talk.

Dette er ikke noen skjennepreken, men et lite råd som kanskje kan komme godt med for noen. Det kan hvertfall være noe å tenke over, selv om det kanskje ikke alltid er like lett å bruke det, eller å tenke over det for den saks skyld. Som vanlig tar jeg utgangspunkt i psykdom, ikke nødvendigvis egne erfaringer, men også tanker jeg gjør meg, for jeg vet jo hvordan jeg har/vil reagert om det var meg. Jeg vil snakke om den vanskelige samtalen, eller de vanskelige samtalene. Dette innlegget er da mest rettet mot pårørende på ett eller annet vis. Det er ikke alltid like lett å skulle ta opp samtale om et vanskelige tema, det er vel noe vi alle en eller annen gang har erfart, uansett hva det måtte gjelde. Dette temaet her er i grunnen like gjeldende på alle områder. Men altså, fokus rettet mot vanskelige samtale i forbindelse med psykdom. Jeg har fått noen henvendelser fra pårørende, som har lurt litt på hvordan de skal gå fram i en samtale med sønn/datter/annen slekt/venn. Hva kan de si, hva kan de gjøre? Vanskelige og sårbare temaer. Hvor går grensen for overtramp? Hvor langt kan man dra den? Hva skal man egentlig si? Jeg vet at mange er redde for å involvere seg, fordi de er redde for å bli avvist. Fullt forståelig, fordi den som er syk ofte kan reagere med å avvise. Ikke for å være slem, eller oppføre seg som en dritt (som kanskje er ganske vanlig å føle seg som), men fordi det også er vanskelig for den det gjelder. Sårt, skam, skyld, you name it.

Det jeg alltid sier til dem som spør meg, er at de skal la den syke få vite at de er der om de har behov for å prate. Bare la dem få vite det, og selv om den syke kanskje ikke benytter seg av den muligheten, så ligger det likevel en trygghet i å vite at det faktisk er noe der de kan gå til. Ikke forvent at den syke skal ta kontakt for en prat, fordi det er veldig vanskelig å ta det skrittet, selv om den syke ønsker det. Jeg foreslår også, for de som er venner, at de gjerne må ta kontakt med den som er syk, for å invitere han/henne med på noe som er hyggelig, som kan gi et lite avbrekk fra sykdom. Et pusterom. Kanskje trå forsiktig når det gjelder å foreslå noe som inneholder måltider om sykdommen er spiseforstyrrelser, det kan gjerne føre til et avslag på invitasjonen, fordi det kan bli for vanskelig å delta. Men det finnes jo så mye annet å gjøre sammen, se en film, gå på kino, shoppe, ta en kopp kaffe, aketur, gå en tur osv osv. Inviter på noe som gjør at den som er syk kan senke skuldrene og kjenne glede ved å delta, uten at det skal være noe press tilstede. Det er verken venner eller families oppgave, å tvinge til noe. Anbefale, i visse tilfeller overtale, rådgive, ja, men prøv å få situasjonen inn på en bane der den syke føler at han/hun kan klare å balansere seg noen lunde. Jeg har også fortalt at det er verken venner eller families oppgave å være behandlere. Støttespillere, lufteventiler, ja, men ikke behandlere. Være tilstede, vis åpenhet og tegn på at det er rom for dialog.

Og nå kommer vi til kjernen i innlegget her. Aldri do the guilt talk. Ikke la samtalen ta en vending der du setter i gang skyldfølelse hos den syke. “Hvis du ikke spiser, så blir mormor skuffet fordi du ikke ville smake på kaken hennes”. “Nå har jeg stått her i timevis og laget mat, og så skal du ikke ha??”. “Tenk på barna i Afrika, tenk på dem eller de”. “Har du tenkt på hvor mye du sårer oss/dem?”. And the list goes on and on. Get the point? Sånne uttalelser gjør situasjonen bare enda mer sår. Det kan føre til at den som er syk føler seg enda verre enn det han/hun allerede gjør i utgangspunktet, for tro ikke et sekund at den som er spisesyk ikke allerede tenker på disse tingene fra før av. Prøv så godt som mulig å unngå sånne kommentarer, selv om du også kanskje føler deg såret fordi situasjonen er sånn. Trå varsomt. Prøv å gjør skadeomfanget minst mulig. Du kan gjerne si hva du føler, hva du tenker, men gjør det på en måte som ikke blir anklagende. La det heller bli en så god dialog som mulig, enn en krangel som ender i ubehageligheter der det ikke er rom for å ordne opp igjen. Ved å få til en god dialog, der du heller kan spørre spørsmål for å få svar på ting du lurer på, så vil utfallet heller bli vinnende eller i det minste mer forståelig. Men ikke glem at ikke alle klarer å sette de riktige ordene på alt, på hvorfor de føler sånn, eller tenker slik, for det er ikke alltid like klart for den som er syk heller. Dessuten er det viktig å ha i minnet at det ikke er alt den syke ønsker å dele med sine nærmeste. Det er kanskje vanskelig å godta, men prøv da å tenk over om du har egne ting som du kanskje også finner det vanskelig å dele med de som står deg nærmest. Når det kommer til skyld og skam, så er det noen av de vanskeligste følelsene vi sitter med, og da er det ikke bare bare å skulle dele alt.

Det er ikke alltid like lett å vite hvor grensen på hva kan, og ikke kan si går. Det er en hårfin balanse. Mye kan heldigvis rettes opp selv om en dialog går i feil retning, bare man husker på å bruke de rette ordene, eller hvertfall prøve å finne dem. Ikke bus ut med det første som dukker opp, men pust, tenk, så prat. Tenk gjerne over på forhånd hva du ønsker å oppnå med samtalen. Krangel eller dialog? Å gi dårlig samvittighet, eller å få forståelse? Akseptere, eller ikke akseptere? Det er kanskje vanskelig å akseptere, men noen ganger er det nødvendig å akseptere det en egentlig ikke vil akseptere.

Midt oppi alt det vanskelige, så er det også viktig å prøve å holde fokus på at det faktisk er mulig å bli frisk. At det er håp selv om det virker håpløst der og da. At det er hjelp der ute, selv om det tar tid, og veien kan være lang og vanskelig å gå. Jeg har full forståelse for all frustrasjon, for følelser av håpløshet og motløshet. Jeg har full forståelse for følelsen av å føle seg hjelpeløs og ønsket om å ville gjøre hva som helst for å hjelpe. Men ved å være tilstede, gjøre hyggelige ting, og ha gode dialoger, uten å gå dårlig samvittighet, så kommer man mye lengre enn ved å lage dårlig stemning og ubehag for begge parter. Prøv å sett deg inn i den sykes situasjon, og hvordan du selv ville ha blitt behandlet, gått i møte og tatt i mot. Det er ikke enkelt.

Fristed.

Jeg tror alle trenger et eget lite fristed, der de få en pust i bakken, trekke seg vekk fra mas og tjas som hverdagen bringer med seg. Vi som sliter psykisk trenger det kanskje ekstra mye, fristed altså. Der sykdom hvertfall til en viss grad kan få en pause. Jeg trenger det hvertfall, fordi sykdom trekker meg bare lengre ned i grøfta enn jeg strengt tatt nødvendig trenger å være. Jeg elsker å lese bøker, og å ta bilder, så det er pusterom for meg når jeg sysler med sånne ting. Da får jeg fokusert på andre ting, la andre tanker fare litt avgårde. Nå er det sånn at det ofte kan dukke opp triggere når jeg leser en bok, eller ser en film for den saks skyld, men da er jeg rask med å se vekk, eller lese fort igjennom. For jeg orker det ikke, orker ikke tenke på det når jeg skal ha  fritid. Og den fritiden vil jeg egentlig bare nyte i fred og ro.

Det siste året har jeg blitt mer og mer interessert i det å ta bilder. Jeg er ofte ute og går turer, i ens ærend for å ta bilder, og jeg får jo turen og naturomgivelsene på kjøpet, noe som er et stort pluss for min del. Jeg er en i hugget fan av instagram, eller, dvs jeg var en i hugget fan, jeg postet mange flere bilder der tidligere enn hva jeg gjør nå, skjønt jeg poster noen der nå også, men ikke fullt så ofte og så mye. Jeg er samtidig moderator på en av taggene der inne (water perfection), så jeg er jo der. Men nå har jeg funnet en annen side, streamzoo. Det er på en måte det samme som instagram, men likevel litt annerledes. Jeg liker meg mye bedre der, hele greia er liksom litt lysere og lystigere enn mørke instagram.

Jeg vet at mange bruker sykdommen sin for alt den er verdt, der de bruker både forum, blogger, facebook, twitter og instagram (og sikkert mange flere andre steder) for å prate/dele. Jeg har også twitter og facebookside der innleggene mine dukker opp, men jeg prøver å publisere andre ting enn det på min egen profil. (Facebook, er svært sjeldent på twitter, glemmer liksom at jeg har en profil der..høhø). Så instagram og streamzoo er sykdomsfritt for meg. Det er mine frisoner, mine fristeder der jeg fokuserer på andre ting enn sykdom. Jeg ser ikke poenget med å aldri kunne ha sykdomsfri soner, uansett i hvilken sammenheng det gjelder. Det er ikke om og gjort for meg at alle jeg kommuniserer med i hele verden skal vite at jeg har en spiseforstyrrelse, nettopp fordi jeg synes det er urelevant i sånne sammenhenger der greia er å dele bilder, for fun liksom. Jeg skjønner at det kan være kjekt for noen å dele disse tingene over alt altså, men for meg blir det helt feil, og det er ikke sånt jeg er ute etter akkurat der. Alt i livet dreier seg tross alt ikke om sykdom.

Det samme gjelder litt for disse teite søkemotorinnleggene også, jeg vil at de i all hovedsak skal utelukke sykdom. Det hender selvsagt innimellom at det blir med noen der også, men da gjerne fordi et ord eller søk bare er helt vanvittig. Det er mange søk som omhandler sykdom her, sånne alvorlige søk, derfor uteblir de fullt og helt. Sykdom skriver jeg nok om som det er ellers her i bloggen. Jepp, det var dagens peptalk, og noe å tenke på kanskje? Anyway, blant alle syke (høhø) søk, så fant jeg et bittelite knippe av andre også…så da kjører vi på da…

 

elefant på ryggen til en mann – Er det en form for utvekst? Da er jeg glad jeg har sluppet unna. For å si det sånn.

kjærester til middag kryssord – Sååå du skal servere kryssord? Høres spennende ut, blir nok en vellykket middag det.

helelaila.wordpress.com – Beklager, men her får du nok bare bruddstykker gitt.

hvor fort går tankene mine – Hakke pepling. Mine går hvertfall veldig fort.

pipipi iiiiiiiiiiiiii pi – Ok, du virker veldig gira, roe reka kanskje? Jeg forresten filme om Pi her forrige uke. Helt grei den assa.

kirker i norge – Det er en nedi veien her, den skal du få billig av meg.

domo kun speil – Feil. Domo er den kuleste bamser med den største kjæften. Han ruler. Han står forresten i bokhylla mi og passer på at ingen stjæler dem.

da er det mandag igjen – Såvidt jeg vet, så er det fredag i dag…eller?

 

Slenger forresten med et bilde helt på slutten her denne fredagen også jeg. Det har seg sånn at jeg fikk en utfordring på instagram tidligere i uken, der jeg skulle poste 5 bilder av et tema jeg fikk. Temaet var low key (har med spesiell lyssetting å gjøre). Aldri hørt om det en gang, så søkte det opp og skjønte at jeg hadde en utfordring foran meg, men det gikk da til slutt. Phew.

 

Henvisning.

Ække mye å oppdatere herifra altså. Litt sånn på…feil side av humørskalaen. Kunne nok ha sagt en del om akkurat det, men velger å ikke gjøre det. Har i grunnen mye jeg kunne ha delt her, om ting som foregår oppi topplokket, men igjen, bare for å gjenta meg selv i det uendelige, jeg velger å ikke dele akkurat nå hvertfall. Jeg er fortsatt litt satt ut av konklusjonen på epikrisen, haha. Jeg bare…wooath? Crap. Og selvsagt har jo behandleren min også fått den, uten at jeg tror det blir tatt tak i akkurat den boten, noe som i seg selv er helt ok for min del. Skal ikke tilbake før på mandag heller, så får sikkert roet nervene litt mer før den tid også, sånn i aller tilfelle hun vil nevne det likevel. Jaja, whatever.

Noe jeg derimot lurer litt på, er hvor lang tid det for i helsike skal ta før en henvisning blir sendt til man får svar? Anyone? Altså, jeg vet jo at det kan variere i forhold til hvilke henvisninger det er snakk om, men seriously, 5 måneder? Jeg ble jo henvist til fysioterapeut i august, men neida, nada foreløpig. Jeg vet også at det kan være lang ventetid for nettopp den slags, men…seriously? Den levere-til-fysioterapeuten-brev-tingen henger liksom til spott og spe på kjøleskapet mitt. Spørs om jeg ikke må henge den på den siden jeg ikke akkurat blir stående og glane på. Jeg tror jo likevel ikke at jeg skal få en vidunderkur som skal helbrede knær og armer, men likevel. Kan jo være greit å kanskje få noen tips som jeg ikke alt sitter inne med.

Jeg sitter forresten i halvmørket, om det kan være nyttig å vite. Taklampen takket for seg for noen måneder siden, pæra altså. Og lave meg rekker jo ikke opp akurat. Så da har jeg brukt en sånn spot-stå-lampe da, og tror du ikke den største av dem (det er altså to lamper i stativet) røk i dag?? Og har jeg pære? Nei det har jeg ikke. Og har den ene lille lampen jeg har klikka? Ja det har den. Og den andre har jeg som nattbordslampe liksom..kan jo ikke drive og løpe fram og tilbake med den heller da. Joa, jeg kan godt fyre opp noen telys fram til jeg får på plass en pære, men jeg har det i grunnen ganske varmt nok som det er allerede. Det er ikke akkurat sprengkulde ute nå..ffs.