Bruk av e-tjeneste i behandling?

(Et ps i begynnelsen av innelgget, det er langt. Sånn, nå er du advart og forberedt på det).

Etter at Kali lurte på om det var mulig å ønske seg innlegg, som jeg skrev i går, så lurte også perlesnor på noe, hun ble visst litt glad fordi det gikk an å ønske seg innlegg.

«Jippi! Ønsker: tanker om bruk av e-tjenester i behandling. Type blogg, forum, chat og Mail. Åpne eller lukket. Leser dine behandlere bloggen? Fordeler/ulemper og hvor står du i dette? Mange poliklinikker blir strengere i sin kommunikasjon bua Mail (har jeg inntrykk av), men så er det mange artikler om bruk av e tjenester. Jeg har maaaange tanker her… Haha. Spent på om du, eller andre, kan dele sine.»

Dette temaet er faktisk noe jeg har snakket om med min nåværende behandler, da i forhold til å kunne sende henne dokumentet jeg skrev til min behandler på Modum, om traumet. Det er langt, men forklarer det som trengs for å skjønne og forstå. Sånn at hun kunne sette seg inn i historien, med en god del detaljer, som jeg kanskje kunne glemme å fortelle i en time. Jeg har bare 1 time å prate på hver gang jeg er hos henne, og når hun kommer med spørsmål og innfallsvinkler, så blir det jo ofte sånn at jeg ikke får med alt, kanskje til og med vesentlige ting i historien. Når jeg skriver, så bruker jeg tross alt mer tid, og får på den måten skrevet ned mye. Jeg skrev jo hele 6 pc skrevne sider som jeg sendte avgårde til behandleren min på Modum. I tillegg så la jeg ved mailer vi sendte til hverandre etter at hun hadde lest den, sånn at min tidligere behandler her, som jeg slutte hos først i mai, også kunne få lese hva hun hadde skrevet, for jeg bestemt meg til slutt for også å sende det til han. Jeg hadde aldri klart å fortelle om dette til han, til tross for at jeg hadde han som behandler i 3 år. Jeg hadde fortalt at det var noe jeg aldri kom til å fortelle til noe, men han spurte ikke så mye om det, ikke før jeg nevnte at jeg vurderte å sende en mail til min behandler på Modum. Jeg begynte for alvor å vurdere på å fortelle det til henne først etter hovedoppholdet mitt, like før jeg skulle tilbake på boosteroppholdet. Han prøvde da å lirke noe ut av meg, men jeg gikk rundt grøten, uten å fortelle hva det dreide seg om.

Min nåværende behandler sa til meg at det å sende mailer ikke er en form for kommunikasjon de vil bruke her nede, at behandlingen skal være en toveis dialog, face to face. Samtidig mente hun at det var en risiko å ta, at det var av sikkerhetsmessige årsaker at de ikke vil bruke den metoden, da med tanke på at ting som sendes via internett kan forsvinne, og at det kan havne i andres hender (eller skjermer). Jeg kjente at jeg ble rimelig forbannet når jeg fikk den tilbakemeldingen (og kan kjenn på det ennå), fordi jeg syntes det var greit å sende den, jeg hadde jo tross alt gjort det to ganger tidligere allerede. Hun spurte meg hva de på Modum sa til meg, i forhold til å sende den mailen, noe min behandler der skrev til meg i mail, for jeg måtte jo skrive og spørre om jeg kunne sende den, for hun hadde jo andre pasienter i den perioden jeg var hjemme, der hun svarte at jeg enten kunne sende det på mail, eller sende det via post. Altså, hun ga meg klarsignal på at det var helt greit, at det var opp til meg om jeg ville skrive til henne, om bestemte meg for å gjøre det, for jeg skrev at jeg var usikker på om jeg komme til å sende noe, men jeg ville hvertfall forhøre meg om hun hadde kapasitet og mulighet, om jeg bestemte meg for å gjøre det. Min nåværende behandler sa ikke akkurat hva hun tenkte om at de på Modum sa at det var greit, men at det ikke var sånn de gjorde det her. Jeg forstår på en måte argumentet, samtidig som jeg syntes det var litt rart, fordi jeg sendt jo flere mailer til min forrige behandler, uten at han sa noe om at det ikke var sånn han, eller de, opererte der nede. Jeg går i behandling på samme sted nå. Ekstra rart er det kanskje fordi min forrige behandler er leder der nede…Nå var det ikke sånn at jeg spurte før jeg sendte avgårde mailer til han, men jeg fikk alltid tilbakemeldinger, men aldri noe om at det ikke var greit. Han sa til og med at jeg gjerne måtte sende han oppdateringer fra Modum, sånn at han fikk vite hvordan det gikk med meg der, noe jeg gjorde.

Jeg kjenner flere som har veldig tette bånd med sine behandlere, både innenfor psykiatrien og leger, der de har full mulighet til å både sende mailer, men også ta kontakt via mobil, dag som natt om det er behov for det. Jeg kjenner også et par stykker som har egne lukkede blogger, der kun behandler har innsyn. Jeg fortalte dette til min behandler, men hun syntes ikke at det var riktig for oss å gjøre, at det ikke er sånn de gjør det her nede. Da jeg sa at til henne at det ikke var et problem for meg at jeg kunne sende henne mailen med dokumentet, så sa hun at jeg heller kunne printe det ut og ta det med i timen. Jeg vet at flere har brukt den metoden, men jeg aktet ikke, på noen som helst måte, å ta med dette dokumentet i hånden, for kanskje å måtte sitte der og lese det opp. Ikke hadde jeg printer heller, og ville ikke sende det andre steder, for å printe det ut der, selv om eks’n min ga meg det tilbudet. Når jeg ikke vil at noen andre skal lese det, så ville jeg ikke gjøre det på den måten. Han sa riktignok også at vi kunne dra ned på jobben hans en lørdag, sånn at jeg kunne få printet det ut, men jeg ble så provosert av tilbakemeldingen av behandleren min, at det var helt utelukket å gjøre det. Jeg sa forresten til henne at om hun ikke ville ta imot mailen, så kunne det bare være det samme, da fikk hun ikke lest den, så enkelt. Hun hadde spurt min forrige behandler om han fortsatt hadde den liggende, men han har tydeligvis slettet den. Nå er det likevel sånn at jeg har fortalt mye av historien til henne, så hun vet vel for det meste hva som står i dokumentet likevel. Jeg har ikke lest gjennom det igjen for å se om det er noe som er vesentlig å ta med, mer enn det vi alt har pratet om, så nå spiller det ikke noen rolle uansett. Nå vet hun, og vi prater om det, og jeg svarer så godt jeg kan i forhold til det hun lurer på. Og hun spør også om ting jeg ikke helt har svar på, eller har tenkt gjennom, så det fungerer jo helt fint i grunnen, for på den måten får jeg fortalt om ting jeg igjen kanskje ikke har skrevet om i dokumentet. Hun jobber på en helt annen måte enn min forrige behandler, så det er jo bra.

Jeg vet at mange behandlere der ute er imot den måten å kommunisere på, via mail, eller tlf,mens andre igjen synes det er en god måte å gjøre det på, for det er ikke alle pasienter som synes det er like enkelt å prate om alt, men at det er tryggere, og bedre og heller skrive, noe flere behandlere vet, og har forståelse for. Jeg befinner meg i begge de sonene, jeg kan prate, men synes også det hadde vært veldig greit å kunne skrive, for som sagt, det er ikke alt jeg rekker å prate om i løpet av en time. Dessuten er det ofte sånn at jeg har dårlige dager, der tusen tanker raser, og følelsene er kaotiske, mens jeg kan ha en forholdsvis god dag da jeg har en time, dermed får jeg heller ikke uttrykt alt. Da hadde det vært veldig greit å kunne skrive og sende det der og da, sånn at vi kunne tatt det opp i en time. Jeg prøver å få med de tunge dagene, fortelle om det, og vi kan prate om det, likevel får jeg jo ikke med alt. Som nevnt over, så finner jeg ikke tanken på å skulle skrive ned ting for hånd, for så og ta det med i timene og lese det opp. Så jeg skulle mer enn gjerne hatt den muligheten, til f.eks å sende mail, eller skrive en lukket blogg. Kanskje ikke å sende meldinger eller ringe, for jeg er dårlig på å ta kontakt på den måten, og forholdet mellom min nåværende behandler og meg er ikke så tett ennå, som det var mellom meg og min forrige, så jeg hadde nok syntes at det var kleint å skulle kontakte henne på den måten. Og tanken på å sulle bruke av tiden hennes, på privattiden hennes, hadde vært ubehagelig, og for pågående. På Modum var det litt enklere, for der hadde jeg dem, både min behandler og primærkontakt, rundt meg daglig, og vi hadde et veldig fint forhold, fordi vi så hverandre så ofte, fordi de har kunnskap, erfaring og full forståelse på området. De delte også mye av seg selv og sitt privatliv, noe min forrige behandler også til en viss grad gjorde, men jeg vet ikke noe om min nåværende, annet enn at hun har hvertfall ett barn, og at hun også trener på treningssenteret jeg trener på. (Var skikkelig kleint her på mandag, for da var min eks behandler der, noe jeg er vant med, og ikke plages med, og vi prater ofte, men jeg så plutselig at min nåværende også trener der, jeg har aldri sett henne der før, og nå var plutselig begge der…).

Misunnelig er kanskje feil ord å bruke her, men jeg synes at de som har en mulighet til å kunne ta kontak med sine behandlere på en eller annen måte utenfor timene, ved behov, uansett når, er veldig heldige, for på den måten blir også behandler/pasient forholdet mye sterkere tror jeg. For det er jo heller ikke sånn at det bare er på dager med behandling man kan ha det vanskelig, men som oftes på alle dagene i mellom. Noen er så heldige at de har både to og tre timer i uken med behandling, der oppfølgingen dermed blir tett og god (om man kommer godt overens med behandler så klart), men for min del, så har jeg kun den ene timen i uken, og innimellom kan det gå både 1.5 og 2 uker mellom timer, men det er heldigvis ikke så ofte at det skjer. Min lege er heller ikke inn i bildet, så jeg har kun min psykolog å forholde meg til, 1 time i uken, og det er jo den uken i mellom timene som blir vanskelige, all tid rundt den ene timen. Det er jo min oppgave å jobbe, likevel er jo behovet for behandlingen der. Nå sier jeg ikke at min behandling ikke er god, men jeg har ikke på den måten en tett oppfølging sånn som mange andre har.

Min psykolog leser ikke bloggen min, såvidt jeg vet, hun har hvertfall ikke sagt noe om det. Min forrige behandler har lest noen innlegg, det første som kom på vg.no (da hadde han pokker meg printet det ut det neste time…), + at jeg sendte han noen få som jeg mente kunne være vesentlig at han leste. Han lurte til og med på om han kunne vise det ene innlegget jeg sendte, til sine kollegaer, så da var det kanskje nyttig. Min behandler på Modum leste bloggen min mens jeg var innlagt, og er innom sånn innimellom nå også fortalte hun meg. Det var flere ansatte på Modum som lurte på om de kunne få linken til bloggen, og som var innom den. Det ble jo tatt opp som et tema da jeg var innlagt, dette med sosiale medier, hvor heldig/uheldig det kunne være, først og fremst med tanke på personvern og den biten der, men jeg fikk heldigvis blogge, for de var innom bloggen og leste, og mente at måten jeg skrev på, og det jeg skrev, var bra. Dessuten hadde jeg informert jentene jeg innlagt med, at jeg blogget, og de var også innom den, og de mente også at den var bra. Jeg forsikret dem om at jeg ikke hadde til hensikt å skrive om dem, eller legge ut bilder av dem, med mindre jeg fikk klarsignal om det. Jeg skriver jo tross alt om meg selv, og mitt her.

Så, jeg skjønner at det er både fordeler og ulemper med å kommunisere på den måten, alle fordelene har jeg nå skrevet masse om, men selvsagt, det kan jo også være sånn at ting forsvinner her på worldwebben, man kan ikke være 100% sikker på at alt havner i rette hender (eller skjermer) til enhver tid. Enkelte pasienter vil kanskje også bli veldig avhengige av sine behandlere ved at en sånn type kommunikasjon blir brukt, at de skaper seg forventninger om at behandler alltid vil være der, og de blir omsorgspersoner, mer enn behandler, at det på en måte blir misbrukt, selv om mange behandlere synes at det er helt greit at forholdet blir sånn. (Likevel vil man jo miste behandler etterhvert, de vil jo ikke alltid være der). Jeg for min del, savner å kunne ha en sånn type kommunikasjon, og mener at det er en fin måte å forbedre behandlingen på, for da får man ofte satt mer ord på tanker og følelser, og mer kan kanskje da bli tatt tak i. Andre igjen synes at det er mer enn nok å forholde seg kun til timene i behandling.

Igjen, som jeg skrev i forrige innlegg, dette er mine synspunkter og meninger. Kom gjerne med innspill og deres meninger eller erfaringer på dette området, for vi har jo ulike opplevelser og forhold til våre behandlere, og kummunikasjon og hvordan systemene er rundt omkring.

Kreds til dere som har lest gjennom hele innlegget uten å sovne.

 

About these ads

22 tanker om “Bruk av e-tjeneste i behandling?

  1. Det er tema jeg egentlig aldri har tenkt så mye rundt – ved poliklinikken jeg går til, har jeg helt fra starten fått høre at det er mulighet for at jeg kan sende mail, for eksempel. Men ser nå at det kanskje ikke er slik alle steder, selv om jeg ikke kan si jeg helt skjønner argumentene til behandleren din når det kommer til den mailen, spesielt ikke med tanke på at den forrige behandleren din synes kommunikasjon via mail gikk helt greit.

    Da det kom frem at jeg hadde en blogg, fikk jeg spørsmål av min daværende behandler om han kunne få lese den, noe han senere fikk, og noe mine nåværende behandlere også gjør. For min del gjør det det ganske mye enklere å komme i gang i starten av samtalene (da spesielt den ene ofte starter med å ta opp noe han har plukket opp fra de siste innleggene mine), noe jeg ikke klarer på egenhånd.
    For meg er det mye enklere å skrive enn å prate, de får sett litt av hva som har opptatt tankene mine siden sist, og har sagt det har hjulpet dem til å forstå meg bedre. Pluss at om det er noe jeg ikke helt får til å ta opp når jeg sitter der, slik face to face, hender det ofte jeg skriver noe om det, og blir da dyttet litt i gang under neste samtale.

    Som du sier, det finnes jo ulemper også, men personlig mener jeg det fremdeles er en form for kommunikasjon som kan være nyttig, spesielt for de som synes det er lettere å sette ord på ting skriftlig, fremfor muntlig.

    Sjeldent jeg kommenterer her, men leser bloggen din fast, og liker den veldig godt. Keep up the good work – det er ikke mange andre bloggere jeg har kommet over som tar opp så mange viktige og tankevekkende ting, og som formidler det på en så god måte som du gjør!

    • Det er akkurat det jeg vil fram til, med min mening her også, at jeg synes det er en fin måte å kommunisere på, for jeg skriver jo mange av innleggene mine, som refleksjoner etter timer jeg har hatt, og det unne nok ha vært nyttig for behandleren min å lest, for da har jeg jo fått satt mye ord på det. Du er heldig som har den muligheten :)
      Tusen takk for fine ord, alltid like hyggelig.
      Hyggelig å «se» deg også :)

  2. Det var langt, men igjen et bra innlegg. Jeg kan skjønne begge sider, men samtidig så er det noen som har lettere for å skrive enn for å snakke(meg selv bla) Det å kunne sende en mail om ting som opptar en, kan være viktig for å få i gang en dialog.
    Jeg hadde også en psykolog som mente/mener at terapi skal skje face too face.
    Det at ting kan bli borte i den store cyberverden, ja det er en risiko man tar, og så lenge en er klar over risikoen så greit nok tenker jeg.
    Jeg har selv hatt mange temaer som jeg aldri har fikk snakket om pga en stivbeint regel.

  3. Så kjekt at du ville skrive om tema, og så kjekt at det engasjerer.

    Noen elsker å komme inn til en behandler og endelig få snakke ut, andre holder mer igjen. Jeg tenker at for de som holder litt igjen og er gode til å uttrykke seg på andre måter er det en god ting. For noen kan det være tegning, dans, foto og for andre skriving. Å ivareta et helt individ handler om å se alle sidene, også i behandling. Det er hele individet som skal behandles, da må behandlingsapparatet tilpasse seg pasientene og pasientene bør slippe å skvises inn i et a4 format, det kan føles feil. Jeg tenker at behandlingen er til for å gi meg en bedre hverdag, dermed må den skje på mine premisser for at jeg skal fungere i min hverdag.

    Med det sagt betyr ikke det at behandler bør være tilgjengelig 24/7 på mobil, blogg, forum eller lignende. Det betyr at offentlig behandlingsinstanser bør være åpne for alternative måte å kommunisere på. Samtidig syns jeg at jeg skal være åpen for å gjøre endringer i face2face, utfordre meg selv slik at jeg utvikler meg. Dersom tre ting var vanskelig en time, kan det hende jeg må gi beskjed om en på mail, men de to andre kan jeg kanskje klare å fortelle om til neste time. Det handler om å tørre men og om å klare å vente. Uken mellom timene er krevende, men så frem det ikke er akutt og krise, er også det å lære seg å vente viktig.

    Jeg jobber i kommunene og behandler endel sensitive opplysninger om andre mennesker. Jeg er fullt ut klar over hva jeg ikke har lov til å sende på mail, og det er en god regel så lenge systemet ikke er sikkert nok. Vi har sett mer enn nok at NAV tabber og andre instanser tabber. Men det finnes systemer som er gode nok, de burde utvikler og tilpasses og brukes. Når vi kan levere skatteopplysninger på nett burde vi også kunne kommunisere med et par behandlere. Men det krever et par sjeler som brenner for it, helse, kommunikasjon osv.

    Min behandler har nevnt at de ikke ønsker å bruke mail i kontakt med pasienter, men at de ikke har fastsatt regler enda. Jeg svarte kort og greit: Dere har ikke lov til å sende mail med sensitiv info, men jeg har lov til å sende hva jeg vil. Det kan være uklokt, men det er min vurdering å ta.

    Jeg skulle ønske det var et åpnere behandlingssystem i det offentlige. Noen er flinkere enn andre, det hele er veldig opp til hvem behandler er. Noen vil fokusere på musikk, foto, tekster, mindfullness, blogg osv, det blir opp til hva behandler interesserer seg for, ikke pasient.

    Beklager at jeg opptok så mange linjer her, men jeg sa jo at jeg hadde mange meninger om tema. Nå har jeg vel bare så vidt luktet litt på et par av argumenter for og imot her, kunne skrevet i bøtter og spann. Og igjen; kjekt at du tar i mot oppfordringer om tema :)

  4. Interessant tema! Og det kan nok oppleves ganske forvirrende at det varierer så veldig fra sted til sted og fra person til person. Jeg er veldig glad for at jeg har mulighet til å sende mail og sms (jobb-mobil, så klart), jeg tror det åpner for mye mer, i hvert fall for min del. Men jeg bruker det ikke mer enn nødvendig, for jeg tenker det skulle blitt ganske tidkrevende om hver pasient skulle sendt mail, da en behandler kanskje har rundt 20 pasienter (kanskje dette er et argument for hvorfor noen velger å ikke tilby mail og sms?). Det jeg derimot reagerer på, er når pasienter «får lov» å kontakte behandler utenom arbeidstid. Visse grenser tror jeg man skal ha, for begge parters skyld.

  5. Jeg må si jeg synes det er spesielt å nekte pasient å sende mail dersom det er noe han/hun synes det er vanskelig å snakke om, men som det er enklere å skrive om. Pasienten må selvsagt være informert om at kommunikasjon over internett KAN føre til at ting kommer på avveie, men dersom pasienten vet om og godtar denne risikoen så skjønner ikke jeg hva som er problemet..?

    Er det snakk om kommunikasjon den andre veien (altså mail fra behandler til pasient), har jeg stor forståelse for at dette (ofte) ikke blir godtatt. Som helsepersonell er det strenge lover for taushetsplikt etc., og jeg ville helt klart godtatt at en behandler sa at vedkommende ikke var komfortabel med/ikke fikk lov av arbeidsgiver til å bruke mail som et kommunikasjonsmiddel til pasient.

    Jeg tror både behandler og pasient får mer ut av terapien dersom pasienten får bruke de kanalene som pas føler er best for å få formidlet det han/hun har å si. Dersom det å åpne for at pas kan sende mail til behandler i mellom timene kan gi en raskere bedring for pasienten, samt at pasienten synes terapien blir enklere (når du først har skrevet noe kan det være mye enklere å snakke om det senere) – hva er egentlig problemet da?

    Jeg kan skjønne at noen pasienter kanskje kan misbruke dette, ved å skrive ting som kan gjøre behandler veldig bekymret, eller det kan bli så mange mailer at behandler ikke har kapasitet til å få lest dem. Opplever man slike ting, kan man innføre en «regel» om hvor hyppig mailene kan forekomme, samt om det er ting som ikke skal tas opp i mail (da tenker jeg f.eks. om pas sender mail utenfor behandlers arbeidstid og skriver om konkrete nærliggende selvmordsplaner eller andre ting som kan sette behandler i en vanskelig situasjon).

    Jeg er usikker på om jeg hadde kommet til å benytte meg av et slikt tilbud, men å ha det som en mulighet tror jeg at hadde vært til nytte for ganske mange.

    (Dette ble et langt svar, men det er vel greit på en lang bloggpost? ;))

  6. Jeg har slitt litt med dette problemet selv i nårværende situasjon…jeg har fra tid til annen, skrevet noen utdrag fra et innlegg eller to, for hånd, og tatt med til timen..de fleste ganger vil hun jeg skal lese det høyt, og andre ganger har jeg bare bedt henne ta arkene, og lese de når jeg ikke er tilstede…på den måten føler jeg at får sagt alt jeg glemte å si i timen..noe vi også hadde snakket om, at jeg følte jeg glemte alt i hode da jeg var hos henne…nå nærmer det seg avslutt, og det vekker mye ubehag og tanker og følelser, noe jeg ikke klarer å si til henne face-to-face, så jeg skrev et helt innlegg for hånd, og la i en konvolutt, og leverte i resepsjonen, for at jeg ønsker hun skal lese det FØR neste time. jeg ga henne da blogg addressen, bare for å spare henne tid med å søke på google, for hun hadde funnet den uansett, når hun hadde svart på hvitt, et helt innlegg derifra….

    jeg vet at da jeg var innlagt på AP var det flere ansatte som fulgte den gamle bloggen, men som ikke sa det da jeg var der…men jeg fikk vite i ettertid, og det var veldig greit! hadde jeg visst det mens jeg var innlagt, ville jeg ikke kunnet skrive slik jeg ønsket, og dessuten det hadde skapt komunikasjons problemer og gjort ting vanskelig….men det er en god trygghet å vite i ettertid at de faktisk bryr seg, og ikke har glemt meg, og titter innom den nye bloggen fra tid til annen…

    jeg har hatt lyst å spørre mange ganger om å kunne sende mail, men aldri turt, for jeg føler jeg krysser en eller anna grense…og som lise sier: noen grenser skal man ha, for begge sin del…

    jeg tror også det er en fare for å bli for tilknyttet til sin behandler om man har muligheten til å komunisere med dem utenfor dems arbeidstid. det vil føles kjempe bra ut der og da, men en dag skal man gå videre, og da kan det være ekstra vanskelig…også må man ta hensyn til behandleren også!!! de er mennesker de også, de har følelser de å, på lik linje som alle andre mennesker, og mange kan velge å holde det så profosjonelt som mulig, for faktisk å skåne dem selv…

    sorry jeg bombanderer komentarfeltet :/

  7. Veldig bra at du tok opp dette, jeg har vært i stus om hva loven sier mange ganger. Min nåværende behandler åpnet nemlig for epost- og mobilkontakt allerede fra første stund, men har ikke sikker epost-utveksling slik legen min har. Jeg sendte henne en del eposter, men ble etterhvert ganske paranoid for at de skulle komme på avveie. Løsningen for meg ble å bytte til en anonym epost-konto, og i tillegg unnlate å bruke noen navn (overhodet) i mailene til henne.

    Hun på sin side svarer som regel «lest» eller noe sånt, alltid veldig kort. Jeg vet at hun gjør det for å unngå misforståelser/feiltolkninger. Av og til skulle jeg ønske at hun skrev mer, men samtidig er det best å ligge på den trygge siden, dvs unngå misforståelser.
    Muligheten til å kontakte henne pr mobil bruker jeg ekstremt sjelden (2 eller 3 ganger på over to år), lista for det er for meg skyhøy.
    Etter hvert har jeg opprettet en egen blogg mellom henne og meg, der skriver jeg ting som vi bør kunne gå fram og tilbake til i timene.

    For meg er det uvurderlig å kunne skrive; ofte er det veldig vanskelig å få sagt ting, men jeg kan skrive det.

    • Det er jo bra at hun svarer deg, om det så er bare «Lest», da vet du hvertfall at hun har mottatt og ja, lest, så kan det bli et temae ved neste time. Jeg liker også å skrive, og på den måten er det bedre å kunne konkretisere, og skrive ned følelser og tanker som dukker opp nettopp der og da.

  8. Jeg har heller ikke mulighet til å sende mail til min psykolog. Begrunnelsen var at det ville bli vanskelig for meg hvis jeg ikke fikk svar, og hun ville heller at jeg skulle ta med ting jeg har skrevet til timen osv. Jeg ble litt sint og lei meg over dette – ikke egentlig fordi jeg ikke har mulighet til å maile henne, det er helt greit. Men fordi jeg tenker at det kanskje egentlig handlet om at hun ikke hadde tid eller mulighet til å lese mailer fra meg, og at hun istedenfor å si dette, la det på meg. Hun kunne jo ikke vite om det var sånn, at det ville bli vanskelig for meg hvis jeg ikke fikk svar. Hun kunne godt ha spurt. Og om hun hadde sagt rett ut at hun ikke ønsket å få mail fordi hun f.eks. syntes det var stressende ikke å ha tid til å svare, hadde jo det også vært i orden. Ærlighet fungerer som regel veldig bra med meg, utydelige begrunnelser fungerer ikke så bra.

    Jeg lurer litt på jeg, om dette kan handle om at noen behandlere kan være litt redde for at ting skal komme ut av kontroll; at de skal bli bombardert med mailer eller sms’er som de ikke har tid og mulighet til å håndtere. Eller at de skal miste kontrollen over terapirelasjonen på en eller annen måte. Jeg tror mye kunne vært vunnet på at de var ærlige på hva de har kapasitet til og ikke; noe som jo vil variere fra behandler til behandler. Jeg tror også de fleste pasienter og klienter ville ha forståelse for dette og at det kunne være mulig å finne ordninger som var ok for begge parter.

    • Godt mulig at noen behandler er redd for at det skal komme ut av kontroll, det vet jeg ikke, men jeg vet, at for min del, så hadde jeg ikke kommet til å bombadert min behandler. Jeg har vanskelig for å ta kontakt, eller be om hjelp, men det hadde jo på en måte vært betryggende å vite at muligheten var der. En lukket blogg hadde vært genialt, men jeg skjønner jo at behandleren min kanskje ikke har kapasitet til å skulle lese det..

  9. Så spennende debatt dere har satt igang her! Som psykolog kan jeg komme med et litt annet perspektiv. Da jeg og veldig mange av mine kollegaer tok psykologiutdannelsen var det ikke vanlig med e-post, og blogging var et ukjent begrep. Vi lærte derfor ingenting om å kommunisere med pasienter gjennom disse mediene. Det finnes heller ingen videreutdanning i Norge for de som er interessert. Jeg tror derfor at mange psykologer føler seg på tynn is og blir litt defensive. Hvis psykologer skal bruke tid på e-post og på å lese blogger må det selvfølgelig gis rom for dette i arbeidstiden. Og det tror jeg ikke det er så mye åpning for nå. Det betyr ikke at det vil forbli sånn. I mine øyne er e-post et kjempegodt virkemiddel til å få fram tema som kan være vanskelige å ta opp ansikt til ansikt. I tillegg er jeg opptatt av at psykologer skal bruke den vedifulle informasjonen som finnes på bloggene rundt omkring, ikke bare i individualterapi men også når det gjelder å utvide vår forståelse av psykiske lidelser. Jeg har skrevet et innlegg i oktober nummeret av Tidsskrift for Norsk Psykologforening kalt Psykologer i Cyberspace hvor jeg oppfordrer psykologer til å bli mer offensive når det gjelder å bruke internett. Selv begynte jeg med e-post konsultasjoner fordi jeg jobbet mye med klienter som bodde deler av året i utlandet og reiste mye, og mange hadde også lang veg til kontoret mitt. Jeg la merke til at noen åpnet seg mye mer når de skrev e-post. Det ble forløperen for at jeg lærte meg mer om e-terapi og startet tilbudet om online terapi som jeg nå driver på http://www.dinpsykologonline.com. Her tilbyr jeg terapi gjennom e-post og chat. Det er fullt mulig å sikre kommunikasjonen. Selv bruker jeg SAFe-mail (www.safe-mail.net) som krypterer informasjonen. Hvis psykologen kun er bekymret for sikkerheten kan dere nevne denne muligheten. Men som noen av dere sier er det ikke sikkert det er den egentlige eller viktigste grunnen. I følge min erfaring så er det veldig få klienter som misbruker anledningen til å kommunisere via andre kanaler enn timene på kontoret. De fleste er snarere for tilbakeholdne og redde for å bry psykologen. Jeg støtter det Perlesnor sier om at klienter må få lov å kommunisere på den måten som fungerer for dem, enten det er skriftlig, muntlig, ved hjelp av photo, billedkunst eller andre uttrykksformer, og jeg føler at min egen praksis har blitt beriket av å bringe inn alle disse uttrykksformene.

    • Nå satt jeg bare og sa ja, Jaa, jaaa, under hele kommentaren din. Som jeg skrev, jeg har vanskelig for å be om hjelp, så jeg hadde ikke kommet til å misbrukt en sånn mulighet. Jeg trodde jo jeg hadde den muligheten med ex behandler, for han sa jo aldri at det ikke var ok. Det betyr ikke at jeg skrev ofte eller langt. Ble som regel noen praktiske spm og link til ett og annet blogginnlegg. Men ja, det burde så absolutt blitt en kanal for behandling.

  10. Snublet innom bloggen din å må bare fortelle deg at du har en utrolig flott blogg. Du skriver reflektert og godt og tar opp masse interessante tema. Selv om denne tråden kanskje er på en måte avsluttet, ville jeg bare tilføye min erfaring i forhold til bruk av e-tjeneste.
    Spurte nylig psykologen min om jeg kunne sende «humørskjema» via epost, slik at jeg kunne benytte pc’en i stedet for å skrive for hånd (har ikke printer), noe som er knotete, mindre oversiktlig og tidkrevende. Da fikk jeg til eneste svar at epost ikke er en sikker nok kilde, og info kan havne på avveie (Noe jeg ikke bryr meg om, da eposten min hverken inneholder mitt fulle navn eller annen personalia etc. Dessuten tenker jeg, hvem er det som bryr seg og gidder å lese det om de tilfeldigvis skulle komme over det?).Så resultatet er at jeg fortsetter å skrive det for hånd. Orket ikke ta opp en lang diskusjon.
    Må tilføye her at psykologen min tilhører den eldre generasjon, så det ligger sikkert noe i det Eva Jacobsen delte over her relatert til den eldre generasjons psykologer.

    Ellers har jeg ofte troppet opp på time med dagboknotater som jeg har lest høyt. Tenkte da aldri på å sende det på epost. Så det har fungert greit på dager hvor jeg er mindre snakkesalig og konsentrert.

    Men er enig i det mange her nevner angående det å ha muligheten til å benytte alternativ kommunikasjonsmidler. Det åpner opp for å dele på andre måter enn snakking. Vi er jo alle forskjellig og det gjelder ikke bare klienter, men også behandlere.

    • Var på IKS treff i helgen (interessegruppen for kvinner med sf), og der fikk jeg vite at det finnes en egen sikkerhetsmail ordning, så det er egentlig ingen sak…
      Takk for at du deler likevel, en sak kan som dette kan jo aldri bli ferdig :)

  11. PS. Har ikke delt bloggadressen min med noen behandlere (Har bare blogget i et par måneder). Føler meg ikke komfortabel med det, eller føler det er nødvendig, da jeg opplever at det er enklere å åpne seg nå enn i starten av behandlerforholdet.

  12. Hei!
    Benytter sjansen til å fortelle at psykologer, psykoterapeuter og coacher kan benytte
    Søkeportalen 24-Rapid Response tilgjengeliggjør terapi og coaching.

    På Søkeportalen 24-Rapid Response vil besøkende i fred og ro ha muligheter til å finne den riktige terapeuten eller coachen som kan tilby de ønskede tjenestene. Når denne er funnet, kan besøkende få en online eller offline konsultasjon og betale ved hjelp av et debetkort. Det eneste som kreves er at den besøkende har en datamaskin med internett-tilkobling.

    Hele ideen er at kunden skal kunne få psykologisk rådgivning eller coaching enkelt og raskt – når det haster mest, eller passer best. Tjenesten vil også kunne være til stor hjelp for funksjonshemmede og folk som har vanskelig for å sette av tid til samtaler midt i arbeidstiden. Terskelen vil kunne bli betraktelig senket for å kontakte en terapeut eller coach for å snakke om personlige og private utfordringer.

    Generelt vil en psykolog eller coach kunne hjelpe den enkelte, enten de sitter ansikt til ansikt med dem, eller om de møtes via nettet. Det er slik at det finnes nærmere 400 lidelser – alt fra velkjente begreper som angst og stress til mer spesialiserte kategorier. 24-Rapid Response ønsker å finne eksperter på alle disse områder, slik at alle kan få hjelp til sine utfordringer. Om du er psykolog, psykoterapeut, coach eller har en annen tittel så er det i dag et behov for å synliggjøre at du finnes og hva du tilbyr av tjenester.

    Utgangspunktet for 24-Office er erfaringer fra en mangeårig praksis som samtaleterapeut der jeg opplevde at det ikke fantes noe egnet verktøy som bidro til en mer effektiv hverdag. Mye tid ble brukt i forbindelse med bestillinger og øvrig kontorarbeide. Det ble lange dager preget av mye ubetalt virksomhet. I tillegg bidro praksisen til at person-opplysninger ble oppbevart på egen pc, PM og telefon.

    Kort presentasjon av 24-Office.
    24-Office er meget fleksibelt og lar terapeuter og coacher bestemme hvilke tjenester de ønsker å benytte. Tjenester som tilbys er et fullkommet verktøy for bestillinger, journalføring og oppfølging av bestillinger og klienter/kunder. Systemet tilbyr også sikre løsninger for telefon, e-mail, tekschat, videokonferanse og timebestilling til fysisk kontor. Kundene kan også benytte et kurspubliseringsverktøy med eller uten betalingsløsning.

    Søkerportalen 24-Rapid Response.
    På portalen er det mange tjenester og tilbud for besøkende. Hovedintensjonen er å tilby brukere av nettsiden adekvat informasjon og tjenester knyttet til psykisk helse og personlig vekst. Dette være seg informasjon om planlagte arrangementer, brukerforum, helseprodukter, artikler og videoer publisert av terapeutene. De mest sentrale funksjonene er imidlertid knyttet til nettkurs og til å opprette kontakt mellom besøkende og terapeutene som tilbyr sine tjenester.

    Målsetning.
    24-Rapid Response Service skal tilby det ledende grensesnitt for kommunikasjon innen psykisk helse og personlig vekst. 24-Rapid Response skal i løpet av kort tid være den mest effektive måte å få dekket behovet for informasjon og i tillegg være bindeleddet mellom den som ønsker hjelp, med den som tilbyr hjelp. Det er også en målsetning at driften av firmaet skal være kostnadseffektiv og at strukturen skal være dynamisk slik at tilpasninger til endringer i markedet, lovverk eller andre premissleverandører skal kunne endres.

    Søkerportal : http://www.24-rapidresponse.com
    Serviceside: http://www.24-rapidresponseservice.com
    Vi er også å treffe på Facebook

  13. Jeg sovnet ikke :)
    Du skriver bra og om viktige ting, noe nettopp svarene ovenfor er det beste bevis på. Også svarene er veldig gode, mange kloke folk her inne :) Jeg er selv psykolog og driver e-terapi, og for meg er utgangspunktet at vi helsearbeider må tilrettelegge hjelpen vår best mulig heller enn å kreve at pasientene hele tiden må tilpasse seg oss. Jeg tror at e-terapi og internett i alle sine former vil være helt naturlig bare om 5 år, – og jeg kommer til å vise til din tekst fremover nettopp fordi den på en så naturlig og fin måte beskriver både dagens situasjon og mulighetene fremover. Takk.

    • Så hyggelig av deg å ta turen innom og si din oppfatning og mening. Jeg synes det er positivt at behandlere faktisk vil tilpasse seg pasienters behov, og ikke kun forholde seg til den typiske behandlingsmetoden, face to face, 1 time i uken (eller oftere eldre sjeldnere).
      Om du titter innom igjen, då må jeg bare få si at jeg digget foredraget ditt på IKS’s fagdag! Humor i alvor er noe jeg liker. Pratet forresten med deg i noen minutter også ;)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s