Vet ikke.

Av og til (eller egentlig ganske ofte), så kan jeg bli litt små irritert på meg selv, fordi jeg enten ikke får samlet tankene helt, eller rett og slett fordi jeg ikke finner et svar med to streker under. Det er ikke sånn at jeg alltid må ha et svar med to streker under, for jeg tviler på at jeg alltid vil ende opp med et sånt svar, men på noen områder vil jeg gjerne ha nettopp et sånt svar. Tanker kan plutselig ramle ned i hodet på meg, det kan være gamle tanker som plutselig dukker opp igjen, eller kanskje en ny vri på dem. Så begynner tankene å spinne, jeg grubler, spør meg selv, leter etter forklaringer og løsninger, og så ender jeg opp med «vet ikke» på enkelte av dem. «Vet ikke??», men for pokker, det er kanskje vesentlig at jeg bør finne et svar på nettopp det, at det kan forklare noe, men neida, jeg sitter med et vet ikke, for uansett hvordan jeg vender og snur på forklaringene, så blir det feil, det er ikke løsningen, eller svaret. Vet ikke. Jeg kan da kjenne på at jeg blir frustrert og litt oppgitt, hvis ikke det stemmer, eller at det er svaret, hva betyr det da? Hvis de vinklene jeg peiler meg inn på ikke føles rett eller riktig, hva er rett eller riktig da? Jeg har i årene som har gått funnet en del svar på hvorfor ting er slik eller sånn, hvorfor ting har blitt slik eller sånn, men enkelte ting står der forsatt uløst, ikke sortert. Jeg vet at det kan ta lang tid og få sortert alt, men pokker da, jeg blir litt utålmodig når ett eneste spørsmål forblir ubesvart med et klart svar.

Ofte sier jeg at jeg føler meg helt tom i hodet, men sannheten er jo den at det surrer og går hele tiden. Mye kaos som ikke helt er så lett å få løst opp. Trådene knyter seg litt for hardt, som et nøste som floker seg noe enormt. Flere har nok kjent på irritasjonen og frustrasjonen av å ikke klare å få nøstet opp en floke skikkelig, at tanken på å kaste hele driten hadde vært det mest fristende, men så vil man jo egentlig bare få nøstet den opp. Det er litt sånn med tankene også, det tar tid å nøste opp, og irritasjon og frustrasjon tar plass. Da kan det være lurt å legge det litt til sides, og heller prøve på nytt igjen litt senere. Sånne floker har en tendens til å dukke opp når jeg driver å trener har jeg merket. Når jeg sitter på spinningsykkelen, og bena bare flyter av seg selv, i takt med musikken. Jeg kan sitte og se meg rundt, på alle de andre, mens tankene bare vandrer. Så er det noe som setter seg, og så er tankespillet i gang. Hvorfor er det slik? Hva er det som gjør at det blir sånn? Jeg vet ikke. Men faen da, det er jo en grunn! Det er sikkert det. Men det kan jo tenkes at svaret, eller årsaken, var en helt annen enn den er nå, at det som nå føles feil, kanskje var riktig en gang. Ting kan jo snu. Det er til å bli gal av.

La meg ta et eksempel, sånn at det kanskje kan bli litt mer forståelig, sånn at det kan settes inn i en sammenheng. Hvorfor liker jeg ikke kroppen min? Hvorfor er det vanskelig for meg å gå opp i vekt. Et så konkret spørsmål. Jeg vet ikke. Svaret har alltid kommet helt av seg selv: Jeg trives ikke i kroppen min, trives ikke med den vekten jeg har, misliker kroppen, hater kroppen, føler meg for stor, tar for mye plass. Samme svar, med litt ulike nyanser. Men hvorfor? Vet ikke. Vil ikke bli sett, men blir jo sett, på en eller annen måte. Redd for å ikke bli likt? Men blir jo likt. Få oppmerksomhet om jeg blir mindre? (Lavere i vekt). Jeg vil jo ikke ha den oppmerksomheten, ikke på den måten. For at andre skal like meg bedre? Men hvorfor skal andre like meg bedre? Fordi jeg tror at andre skal synes bedre om meg da? Men jeg driter jo i hva andre mener og synes. Så hva pokker er grunnen da? Jeg vet ikke. Og jeg blir litt irritert når jeg ikke vet, når jeg ikke finner svaret. Dette var et eksempel, for å vise hva jeg skal fram til. Det er flere områder jeg tenker og grubler på lignende sørsmål. Og dette fordømte «Vet ikke» dukker opp.

Irriterende, ikke sant? Jeg påstår at jeg har liten tålmodighet til tider, men det er vel kanskje helt motsatt, for jeg har jo ingen annen mulighet enn å være tålmodig, så vil det kanskje dukke opp svar på de ulike tingene etterhvert likevel. Da er det hvertfall fint å kunne gi tankene litt avløsning, når det kjennes som jeg skal gå på veggen til tider. Komme meg ut, gi hodet andre inntrykk og frisk luft, kanskje kan det løsne opp litt spenning på den måten. Jeg synes i grunnen jeg har vært litt flink til det i det siste, å gi meg selv pusterom, for jeg orker jo ikke at alle de irriterende tankene skal puste meg i nakken til enhver tid. De kan dra seg langt pokker i vold, så kan jeg dra meg på turer.

Jeg skrev i sist innlegg at jeg skulle dra kadavret ut og nyte den fine dagen, komme meg ut i naturen, og ta flere bilder. Det blir gjerne sånn at jeg tar turene litt på sparket, går dit bena orker å bære meg. Går så langt jeg orker, uten å ha satt meg et mål. På den måten blir jeg heller ikke skuffet om det skulle vise seg at jeg ikke orker å gå hele turen jeg hadde satt meg som mål, men at det kanskje heller blir lengre, fordi jeg rett og slett ikke hadde noe konkret mål å komme meg til. Tar det som kommer. Det ble en lang tur på tirsdag også, været var så fint, og det var så godt å bare vandre rundt oppi marka her. Jeg gikk opp til toppen av slalombakken vi har her, selv om jeg har bodd her siden 2005, så har jeg aldri vært der opp, men nå er det nyig åpnet en ny vei opp dit, og da passet det jo bare helt glimrende. Jeg ante ikke hvor langt det var å gå opp, det virket som en evighet, men det tok ikke så lang tid som det virket som. Utsikten ble bare bedre og bedre, og med musikk i ørene så var også energien der. Jeg kom meg ut sent, og det var bekmørkt da jeg kom på toppen. Ikke er det lys oppover der heller, og månen skinte selvsagt ikke den kvelden. Jeg så for meg at turen ned igjen kom til å bli lengre, siden det var kaldt og ja, totalt mørkt, umulig å se mange meterne foran seg. Men der oppe, på toppen, så traff jeg på en eldre herremann som begynte å prate med meg, og begge var på vei ned igjen. Så da hadde jeg selskap hele veien ned, og en hyggelig prat. Han skysset meg et godt stykke på hjemveien også. Det ble en fin pause som gjorde godt for hodet. Takk for sånne dager.

 

About these ads

6 thoughts on “Vet ikke.

  1. Å, som jeg kjenner meg igjen. Stadig er nettopp vet ikke det eneste svaret jeg får frem. Som f.eks når behandleren min spør hvorfor det er så farlig å gå opp i vekt. Jeg vet jo ikke det…

    Ha en god helg:)
    Nexi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s