Venn med meg selv?

Alle burde nok ha vært bestevenn med seg selv, siden vi forholder oss til oss selv døgnet rundt. Vi er de eneste som vet alt om oss. Ikke alle liker seg selv, og jeg må nok innrømme at jeg er en av dem, men det igjen er vel ikke ensbetydende med at jeg ikke bør være snill mot meg selv, eller hva? Jeg har såvidt nevnt dette tidligere også, men det skader jo aldri å si en god ting for ofte. Da jeg var på fagdagen som IKS hadde i slutten av september, så var det en av foreleserne der som spurte om vi ville ha behandlet en venn på samme måte som vi behandler oss selv (på en destruktiv måte). Vi alle svarte nei på det. Selvsagt ville vi ikke ha sagt og tenkt så dårlig om venner, som vi gjør mot oss selv. Selvsagt ville ikke en med en spiseforstyrrelse overtalt en venn til å overspise og kaste opp, sulte seg, eller overtrent f.eks. Selvsagt ville ikke en selvskader ha sagt til en venn at hun/han skulle ha skadet seg selv. Og vi ville vel heller ikke sagt til en venn at han/hun så feit og jævlig ut, hvor dårlig menneske denne vennen var, at den personen er feil, eller ikke er verdt noe. Men vi gjør det, nesten gladelig, mot oss selv.

Jeg gikk å tenkte disse tankene igjen da jeg var på vei til timen med min behandler i dag, hvor slem jeg faktisk er mot kroppen min, den eneste jeg har, hvor jeg holder bolig, og skal gjøre det resten av livet. Jeg ville jo ikke ha gjort det i en leilighet jeg bor i, ødelagt og gjort det stygt og følt, sånn at jeg ikke hadde trivdes der, og jeg ville definitivt ikke gjort det mot en venn. Men mot med selv, no problem. Jeg burde vært min beste venn, og behandlet meg selv bra. Tingen er den, etter så mange år som psyk, at jeg ikke alltid er det like bevisst, at det liksom bare turer og går av seg selv, fordi det alltid har vært sånn, at det er hverdagen, tankene og følelsene mine overfor meg selv. Ubevisste handlinger stort sett, skjønt det innimellom også er bevisste handlinger, for jeg har jo peiling på forskjellen mellom bra og dårlig. Det er der ambivalensen slår inn med full styrke, vil, vil ikke, bør, bør ikke, må, må ikke. Jeg slites i to retninger, frisk vs psyk. Heldigvis, så er det ikke alltid det psyke som får viljen sin, for fornuften, den friske siden, den vinner jo innimellom den også. Det er ikke sånn at det bare går dårlig.

Vi snakket litt om dette i timen i dag. Jeg sa at jeg har litt problemer med hva jeg skal svare folk når de spør meg om hvordan det går. Automatisk tenker, og svarer, sett i fra psykdom. Jeg vet ikke helt hvorfor, det bare slo meg akkurat nå. Men tingen er jo den at livet er mer enn psykdom, tross alt. Jeg er jo ikke psykdommen, jeg er hele meg, med alt det innebærer. Sånn er det for absolutt alle. Ingen er psykdommen sin. Psykdom er noe vi bærer med oss, som en del av oss, men den definerer oss ikke som menneske. Likevel er det det jeg svarer ut i fra. «Nja, jo, det går da, på et vis. Opp og ned, jeg lever da…». Når jeg tenker over det, sånn helhetlig sett, så er det jo bedringer på flere måter, tross alt. Jeg spiser mer, jeg har oppkastfrie dager, jeg klarer å stå i mot jaget som herjer i meg når jeg går opp og ned mellom hyllene i butikken, jeg går meg turer og nyter fint vær, mens jeg tar bilder, noe jeg elsker å gjøre, jeg koser meg med gode bøker, jeg koser meg når jeg er sammen med familie og venner. Jeg nyter en kopp varm sjokolade, så og si hver eneste dag. Jeg har dager der jeg bare sitter i godstolen, uten å trene eller går turer. Det kan riktignok bli lange dager og det klør i kroppen etter å bevege meg, men jeg gjør det likevel, uten at jeg går til grunne. Jeg holder meg i form, jeg kan småpynte meg og føle meg ok med det. Jeg er i godt humør og ler sammen med andre. Jeg gir meg selv pauser fra psykdomesmessige tanker og følelser. Alt dette er jo fine ting som gjør at jeg er snill mot meg selv, og som gjør at jeg har det bra, det er framgang, oppturer.

Veldig ofte, i timer med behandleren min, de det første hun alltid spør om, er hvordan jeg har det, så svarer jeg «Joda..så der..ok, greit nok..». I dag så svarte jeg at jeg har det faktisk veldig greit akkurat nå, for selv om det går «opp og ned», så har jeg hatt det ganske fint siden sist. Jeg har truffet venner, vært på kafe, vært på møte, trent, gått med fine turer i det fantastiske høstværet. Jeg elsker høsten når den er akkurat sånn. Sånne ting drar hverdagskvaliteten opp, da må jeg jo klare å huske på disse tingene også, ikke bare ta utgangspunkt i de dagene der jeg går på en smell, som kun varer i noen timer i løpet av en hel dag. Jeg kan ha 12 fine timer mot 2-3 mindre gode, det fine er jo helt klart i overtall, og det er jo sånn hver dag. Hvertfall for det meste, for klart, innimellom kommer det jo dritt dager, men sånn er det jo for alle. Ingen svever gjennom hver dag, hele livet, med bare gode dager. Ingen, den som sier noe annet lyver så det renner. Jeg må si at jeg ikke er så stor fan av den trenden der enkelte kun oppdatere hvor herlige og fantastisk livet er, på facebook f.eks, det har jo fått en god del fokus i det siste, men likevel, så synes jeg jo det er mye bedre enn de som alltid kun skriver negativt. Nå er det ikke sånn at jeg bryr meg så stort om den trenden der alt er bare fryd og gammen, men livet er jo tross alt ikke sånn, og da blir det falskt å framstå slik, men heller det enn bare eder og galle. Jeg kjenner at jeg blir irritert over mennesker som kun fokuserer på hvor fælt og jævlig de har det, til enhver tid. Igjen, spesielt på facebook, men også i blogger så klart, der det virker som at de ikke har noe som helst positivt i hverdagen, selv om det har kjærester, gode venner de har det fint med, og familie, og til og med hobbyer og fine interesser. Fokuser på det også da, ikke bare dra fram det du synes er tragisk for faen! Livet er ikke bare dritt, selv om du tror det.

Så langt har jeg hatt en fin dag, en god time hos behandleren min, jeg har drukket en stor kopp varm sjokolade, sola skinner, og nå skal jeg pokker meg gå meg en tur i naturen og ta flere bilder. Nye høsten, gjøre fine ting. Ikke skal jeg ned på trening heller. Jeg skal være venn med meg selv, og gjøre ting som gjør meg godt, som jeg liker og som får humøret mitt opp. Selv om jeg ikke har oppdatert på noen dager her inne, så betyr heller ikke det at jeg har hatt det dårlig, jeg har bare ikke hatt noe interessant å skrive, og følt for noen dager fri fra blogging, jeg har det veldig greit, selv om det går opp og ned, selv om det går «Greit nok», for hver dag har inneholdt noe fint, tross alt.

 

About these ads

9 thoughts on “Venn med meg selv?

  1. Veldig viktig det du skriver, Laila. De fleste dager har mest fint, men så, av gammel vane, ramler vi ned i «hullet» igjen og ikke er vår egen beste venn. Absolutt noe å tenke over og ta til seg. Carpe diem.

    • Ikke sant, jeg er ikke så dum som jeg kan se ut som til tider ;) Haha. Håper det gikk bra i dag :)

  2. Å være sin egen venn er vel noe av det aller vanskeligste…
    Godt å lese at dagene dine inneholder mye bra for tiden, og en bonus for en leser er jo at det har kommet mange flotte bilder fra din kant i det siste!
    *sinegenvennklemmmm*

  3. Mye fine tanker her, Laila. Det du sier med å være venn med seg selv er SÅ viktig. Jeg har mentalt spart på noe ei venninne av meg sa en gang, som jeg syns var så fint: «Jeg er ikke så veldig glad i hvordan kroppen min ser ut akkurat nå, men jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg må være glad for at den ihvertfall _funker_ optimalt. Jeg er frisk, har ingen umiddelbare skavanker og kroppen ødelegger i det minste ikke for at jeg kan gjøre det jeg vil i livet». Jeg syns det var så bra sagt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s