«Deler du for mye?»

På fagdagen med IKS så kom det bort en jente for å hilse på meg, hun fortalte meg at hun hadde sendt meg mail der hun lurte på om jeg hadde lyst til å delta på et masterprosjekt hun skal skrive, om spiseforstyrrelser og blogging. Noe jeg sa ja til. Hun sendte 14 spørsmål hun ville at jeg skulle svare på, noe jeg akkurat har brukt litt tid på å fylle ut. Det var ikke akkurat spørsmål jeg ikke har fått før, for mange av dem var de samme som de jeg ble spurt om i forskningsprosjektet jeg deltok i for et par år siden, der temaet også var blogging, spiseforstyrrelser, men også behandling. Det blir vel kanskje gjerne sånn, at når temaet blogging er en del av oppgaven, så vil det også bli ganske like spørsmål. Siden Finn Skårderud er veileder for denne jenta her også, så ble det vel kanskje naturlig å spørre de av oss som også var med på forrige prosjekt, for hun skulle visst bruke 5-6 bloggere i oppgaven. Jeg regner bare med at mange av svarene vi gir blir ganske like.

Et av spørsmålene jeg har fått begge gangene, er om jeg synes jeg deler for mye av meg selv i bloggen, og om jeg skriver sannheten. Her vil jeg svare nei, og ja. Hvertfall nå. I begynnelsen, da jeg opprettet bloggen, så var jeg jeg i en mye sykere periode enn jeg er nå, på flere områder. Livet var et totalt kaos, på flere områder. Jeg var veldig deprimert da, og blogginnleggene gjenspeilet nettopp dette. Mange av blogginnleggene var dystre og tragiske, og jeg delte kanskje ting jeg ikke trengte å dele. Jeg har slettet en god del innlegg i bloggen, spesielt fra den første tiden. Ikke det at jeg ikke står for det jeg skrev, men en del ting er kanskje ikke ment å være leselig for alle og enhver, det var hvertfall noe jeg mente i ettertid (og fortsatt gjør) når jeg var kommet litt lengre opp og fram i prosessen i behandling. Jeg slet på den tiden med en del ting som ikke er relevant nå, som jeg nå ser på som noe som er privat og som ikke alle trenger å få innpass i. Det er fortid, det er en del av historien min, men noe som jeg kun trenger å la de som står meg nærmest trenger å vite noe om. Jeg trenger ikke å ha det skriftlig i en blogg for å kunne se meg tilbake og se at jeg har kommet meg langt på vei på den biten. Dessuten skrev jeg et par ting som ikke bør ligge der ute og sveve. Det aller meste jeg skrev ligger der fortsatt, og når jeg blar meg tilbake, så ser jeg stor forskjell fra da og nå. Sånn var forløpet, sånn har veien vært, kronglete og lang. Selv om jeg har slettet en del, så betyr det ikke at det ikke var sannheten jeg skrev, jeg har bare etterhvert blitt flinkere til å sette grenser for meg selv, til å la noe være privatliv. Om jeg kommer til å slette flere innlegg, det vet jeg ikke, om jeg en dag kommer til å slette hele bloggen fordi jeg er drittlei av den, det vet jeg heller ikke, men det betyr heller ikke at det jeg har skrevet ikke er sant.

Jeg har som sagt blitt flinkere til å sette grenser, for jeg har ikke behov for å la hele verden ha tilgang til alle mine tanker, følelser og handlinger. Jeg deler det som har med sykdom og gjøre, en del hverdag og interesser, men jeg utelukker mye. Jeg skriver svært lite om familien min, jobb skriver jeg nesten ikke om i det hele tatt, og mange tanker og følelser havner i rommet hos behandleren min. Traumet skriver jeg heller ikke om, og det kommer jeg heller aldri til å dele i bloggen. Jeg har fortalt dere at det er et traumet, hva traumer er sånn generelt (sår i sjelen alt fra små ting til store ting), og litt om tanker og følelser, uten å gå inn på hva det dreier seg om. Jeg har ikke lyst til å dele det, og jeg har ikke behov for å skrive om det her. Det forblir mellom behandler og meg, det er hos henne jeg skal jobbe med det, ikke blogge om det. Også ved å fortelle dere at det er ting jeg ikke deler, så sier det seg vel egentlig selv at jeg da ikke har grunn til å fortelle annet enn sannheten. Jeg kunne jo fort ha diktet opp et helt annet liv her bak skjermen enn det som faktisk er sannheten, men, så er det jo sånn da, at jeg har kjente som også leser bloggen, og de ville kanskje ha syntes det var merkelig om jeg skrev en ting, mens sannheten var en annen. Jeg tror nok at de som kjenner meg, og som har blitt kjent med meg, får det samme inntrykket av meg i virkeligheten som det de leser her. Om man ser bort i fra hvordan jeg oppfatter meg selv så klart. Men nå tenker jeg på historien jeg skriver i bloggen. Ikke hvordan jeg ser ut og mener om meg selv.

Så, hvorfor blogger jeg? Jo, mål og mening har hele veien vært å gjøre spiseforstyrrelser mindre tabu, gjøre det mindre skambelagt. Og kunne vise at selv om man sliter psykisk, så kan man være oppegående og ha et mer eller mindre normalt liv. Selv om jeg kan spøke med sykdommen min, og har galgenhumor, og sier at jeg er kokko i topplokket, så er jeg jo ikke kokko lokko på den måten at jeg er innestengt bak høyemurer og vinduer meg hengelås. (Kanskje jeg burde vært det til tider?). Det finnes både fysisk og psykiske sår, uten at det gjør en til et mindreverdig eller mer kokko menneske. Om bloggen min kan være til hjelp for andre, om det være seg at andre kjenner seg igjen, føler seg mindre alene, får innsikt og forståelse, at den sprer informasjon, ja, så er hele poenget nådd fram. Som en spiseforstyrret på veien mot en friskere tilværelse, så er jeg, som så mange andre av oss, interessert i å kunne bidra med økt forståelse om sykdommen. Sette den enda mer på dagsorden på en måte. Det er heller ikke bare «mannen i gata» som trenger mer forståelse, men det gjelder også for helsepersonell, for det er tross alt den syke som sitter på ekspertisen, og som går gjennom helvetet. Gjennom kommunikasjon med pasient, så vil også kunnskapet blant helsepersonell øke. Og så lenge det finnes syke, så trengs det behandlere, og da er det selvsagt nødvendig at de kan gi mest mulig riktig behandling.

Så ja, jeg forteller sannheten, jeg ser ikke noen poeng i å finne på gode historier. Da kunne jeg likesågodt ha blogget anonymt og lagt på i tjukke lag og dramatisert det hele til en thriller uten sidestykke. Hva andre der ute, som ikke kjenner meg privat måtte mene, er meg revnende likegyldig, det har dere kanskje fått med dere alt. Blogginnleggene mine deles også på facebook, der jeg har familie og venner, så det hadde kanskje vært litt drøyt å lyve, å lure alle sammen kraftig rundt lillefingeren ved å si at joda, det går framover, jeg har det dårlig, men jeg klarer å holde meg oppreist, nå har jeg klart slik eller sånn, mens jeg i virkeligheten hadde ligget halvveis i koma hjemme, fordi jeg ikke har spist på et halvt år, eller at magesekken har revnet og spiserøret spruket, fordi jeg har overspist og kastet opp i 23 timer i døgnet. Nei, jeg er en av de som brenner for å sette spiseforstyrrelser på mer på dagsorden.

Og nei, jeg deler langt ifra alt. Dere skulle bare visst hvor mye jeg faktisk ikke deler. Jeg ønsker ikke å dele tragiske historier, eller andre private ting. Ja, jeg har en kaotisk historie bak meg, men det holder at de som har vært involvert i handlingene og opplevelsene vet. Nå er det jo gjerne sånn at samhandler med andre mennesker i de fleste situasjoner, så selvsagt vet mange mye, men jeg ønsker ikke på noen som helst måte at andre skal vite disse tingene. Mye er tilbakelagte stadier, enkelte ting vil jeg bare viske vekk eller glemme, noe er jeg ferdig med, andre ting ligger det en del skam bak, og jeg ønsker ikke utlevere det til dere. Jeg har levd et liv med oppturer og nedturer, som alle andre, men mye har vært kronglete og kaotisk som sagt. Mye av det passer det seg ikke å skrive om, om alle har behov for privatliv, jeg holder mye av det innenfor grensen jeg har satt opp, og deler det kun med de jeg føler for. Akkurat sånn det skal være. Sett grenser og ikke la noen rive dem ned.

About these ads

14 thoughts on “«Deler du for mye?»

  1. Du gjør en fantastisk jobb Laila:) Det kan kanskje virke helt merkelig, men eg merker at etter at eg delte bloggen min med familien og nære venner, så har den sosiale angsten blitt mye mindre! eg var redd skammen skulle bli enda større av å fortelle om alt, men den har faktisk blitt mindre, eller hvertfall lettere… det er lettere når man blir forstått mer:) Bloggen din var den største grunnen til at eg også turte å fortelle. Så takk!! <3

  2. mener å ha lest noe om noe du har beskrevet som dette traumet, det du opplevde da du jobbet alene på en bensinstasjonen en kveld/natt? Stemmer ikke det? Har stor respekt for deg som blogger, syns du klarer å «skille» bra om hva som passer og ikke passer på internett. Når man skriver på nett har man et ansvar for hva man legger ut, og spesielt de som velger å blogge om spiseforstyrrelse og selvskading bør være flinke til å «sile ut» informasjonen. Det er ikke til å unngå at mange unge der ute leter etter tips til å bli flinke til både selvskading og spiseforstyrrelse og som blogger kan man velge om man vil være plattformen til å gi dem denne informasjonen.
    Stå på Laila!

  3. Du er flink du, Laila! Og det er så bra at du skriver om dette. Mange tror jo at alle bloggere skriver om absolutt alt som foregår i livene sine, men sånn er det ikke. Det er bra du greier å holde ting for deg selv også, det er viktig :)

    Klem<3

    • Ikke sant. Noen deler kanskje også alt, ikke vet jeg, leser jo ikke akkurat alle blogger der ute, men de jeg leser deler jo absolutt ikke alt.
      Takk <3

  4. Hver gang blir jeg revet med i måten du skriver på. Du skriver bra, nei ikke bra, men dødsbra faktisk :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s