Å verdsette seg selv.

Jeg husker en time vi i gruppen hadde da jeg var innlagt på Modum. Vi skulle sette opp målsettinger, som vanlig. Jeg syntes det var litt vanskelig og sette opp mål, rett og slett fordi ikke ante hva jeg skulle utfordre meg på. Nå er det ikke sånn at jeg er redd for å spise visse typer mater, sett bortifra den spiseforstyrra meningen om at det som ikke er uber sunt, ikke er verdt å spise. Alle har vel ting de ikke liker, og da er det selvsagt ganske naturlig å velge det bort, men vi hadde blant annet nugatti som et påleggsalternativ der. Jeg liker nugatti, ikke det beste jeg vet så klart, men jeg liker det, og det var noe jeg spiste sånn innimellom. Smør måtte jeg ha på skiva, melk måtte jeg drikke, sauser, brød og ris måtte jeg spise.  Det å spise i seg selv var jo en stor utfordring, men der hadde jeg ikke mye valg, men når det kom til å skulle sette opp mål å jobbe med for uken, eller helgen, så ble det alltid de samme målene for meg, «Være oppkastfri, følge kostlista, følge treningsplanen». Samme målenen, uke etter uke.

Sånn et godt stykke ut i oppholdet foreslo en av de andre i gruppen at eg til neste gang, kanskje skulle prøve og finne noe positivt ved meg selv. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine av det forslaget, for hvordan i helsike mente de at jeg skulle klare og finne noe positivt ved meg selv, når jeg mislikte meg selv enda mer enn jeg hadde gjort tidligere? Med 10 kilo ekstra på kroppen i tillegg? Jeg ble bare irritert da forslaget kom, selv om jeg vet at det var godt ment, som litt drahjelp når jeg selv stod fast. Men var det noe jeg ikke ønsket, så var det å skulle finne noe positivt ved meg selv, for jeg så ingenting. Jeg tviler på at «Lillefingeren er ok. Den på høyrehånda vel og merke, den på venstrehånda har jo et arr etter at jeg stappa hånda oppi påleggsmaskina», hadde vært bra nok. Det hadde kanskje ville vært en for liten innsats, eller de ville nok ikke tatt det alvorlig en gang. Det gjorde jo ikke jeg heller. Ikke aktet jeg å stå foran speilet for å prøve å finne noe heller, jeg som ville snu meg vekk hver gang jeg gikk forbi et speil.

Jeg har vært flink til å kaste shit på meg selv halve livet, og tatt imot alle de stygge og ufine kommentarene som har haglet fra spiseforstyrrelsen. «Du er feit, du er ekkel, du er stygg, du fortjener ikke mat, du må trene mer, du er verdiløs, du betyr ingenting, du er ikke bra nok, du blir aldri god nok» osv osv.  På fagdagen forrige uke, så var det en av foreleserne som spurte oss om vi hadde kommet til å godtatt disse kommentarene om det var noen andre som hadde sagt dem til oss, eller om vi ville ha sagt noe sånt til en venninne. Selvsagt ikke, ikke om man er en god venn hvertfall. Jeg kunne aldri ha sagt noe sånt til en venn, ikke at jeg bryr meg om hvordan mine venner ser ut heller, det er ikke på grunn av utseendet deres at jeg liker dem. Hadde noen av mine venner, eller ukjente for den del, sagt noe sånt til meg, så hadde det enten blitt på hue og ræva ut, eller virkelig fått passet påskrevet.  Selv om jeg kan være enig i utsagn andre sier om meg, så betyr det ikke at jeg trenger å ta imot dritten. Si ifra, sett grenser, stå opp for deg selv, stå opp for meg selv.

Verdsett meg selv, finn verdi i meg selv. Jeg er virkelig ikke god på det. Det vil selvsagt behandleren min gjøre noe med. «Vi må jobbe med det framover, at du skal klare å gi deg selv kreds for ting du får til, se det positive ved deg selv». Jeg kjente det vrengte seg i meg. Terapeuten jeg hadde på Modum mente at jeg trengte å jobbe med selvmedfølelse. Medfølelse er noe jeg kan ha overfor andre, gjerne om de er i samme situasjon som meg, det spiller egentlig ingen rolle, men jeg klarer ikke ha medfølelse overfor meg selv, i gitt situasjon. (Nei, jeg snakker ikke om å synes synd på meg selv, med om medfølelse). Det er vel gjerne sånn at det er enklere å føle med andre enn seg selv. Andres situasjoner virker verre enn vår egen, selv om den er akkurat lik. «Strakkars deg, det er ikk så nøye med meg». Jeg har jo i alle år sagt «det går greit, jeg klarer meg», derfor oppleves det ikke så ille når jeg står opp i situasjoner heller, fordi det har vært hverdagen, livet, så lenge. Typ, en helt vanlig dag, no worries, been there, done that. Klarer meg, ikke noe stress. Hadde noen jeg kjente hatt det likt, så ville jeg ha latt den personen vite at jeg er der om han/hun ville prate, gitt en klem, sagt fine ord og vist at jeg bryr meg. Jeg klarer bare ikke ha den medfølelsen overfor meg selv, selv om mine behandlere mener at jeg definitivt bør jobbe med nettopp det. Så det skal jo bli spennende framover…kjenner jeg vegrer meg for å skulle rose meg selv på noe vis, gi meg selv et klapp på skuldra, gud forby. Jeg synes fortsatt det ofte er kleint å ta imot kompliment, selv om jeg er blitt flinkere til å takke framfor å fjase det bort.

Ja, jo, nevnte jeg at jeg har time med psykologen min i morgen tidlig klokken 09.00? Da skal vi vel i gang med dette her, om hun ikke har glemt det, noe hun neppe har, siden hun noterte ivrig da hun nevnte det sist. Pokker.

 

About these ads

12 thoughts on “Å verdsette seg selv.

  1. Nok et viktig tema du tar opp! Selvmedfølelse (og selvtillit) er virkelig ikke enkle greier. Heller rake motsetningen. Har tenkt mange ganger i det siste at «selvhat er roten til alt vondt», og det kjennes rett. Selv om det egentlig burde gjøre til at jeg kanskje skulle kunne ta tak i litt diverse, så er det egentlig ikke slik. For det er jo bare meg. Og hvordan i alle dager skal jeg kunne bedrive noe annet enn selvhat? jeg, liksom. Men det går jo greit, det gjør jo det. Iallfall så lenge det bare er jeg selv som vet at jeg tenker slik, ikke sant?;)

    Du er så flink! Beundrer deg virkelig for åpenheten din og måten du reflekterer på. Det gir meg mye å lese bloggen din!

  2. Kjenner meg så igjen, har også fått beskjed om å ha mer selvmedfølelse. Men jeg tror jo at jeg har det når jeg er spiseforstyrret. Spiseforstyrrelsen er en slags belønning. (Selv om jeg skjønner med den «kjære» fornuften at det ikke er den type selvmedfølelse som behandleren snakker om.)
    Gode tanker om andre kan aldri sies nok, til slutt går det inn, uansett hvor kleint det blir. Så derfor Laila, så kleiner jeg det til og forteller det at jeg synes at du er et nydelig menneske. Jeg er så glad for at du er min venn. ♥

    Vi må finne en måte å skille kropp og sinn. Hilsen Finn Skårderud på IKS-fagdagen. Gawd, så vanskelig..

    God klem til deg ♥

    • Tror du kanskje det hadde hjulpet om Skårderud sa det direkte til oss? Haha. Ikke lett den nøtten der altså..kanskje knekker vi koden en dag.
      Tusen takk fine Tuva, du er en fin venn <3

  3. Hei Laila. Ikke ment som et kompliment altså, og gud forby at du tar det personlig. Men jeg sitter igjen med et inntrykk av deg som en raus person. Og du er herlig humoristisk :)

  4. Æsj, komplimenter er litt kleint, ja. Det er så lett å bare ‘noo get outa heree’ når noen sier noe fint. Og hvis denne noen er deg selv, så er det desto værre å ta imot og TRO. (men du er virkelig flink, no awkward)

  5. Jeg tenker ofte når jeg leser bloggen din, at det er så mange likhetstrekk! Altså når du snakker om spiseforstyrrelsen og dens demoner, så er det mange ganger som å lese om selvskadingen og mine demoner. Tenker på rus, selvskading, spiseforstyrrelser, det er vel egentlig noenlunde samme greie, en flykt eller måte å takle ting på? Hvis det er sånn, tenker du at det er tilfeldig at det ble spiseforstyrrelse for deg, at det like gjerne kunne endt på andre måter? Jeg tenker sånn noen ganger… at det like gjerne kunne vært noe annet. Sånn sett er jeg «glad» for at jeg havnet i selvskadingen i stedet for rusavhengighet (selv om egentlig alt er selvskading).

    • Alt er jo bare symptomer på noe annet som ligger bak. Jeg har i grunnen ikke tenkt på det, men rus hadde nok ikke vært et alternativ den gangen uansett, og selvskading hadde jeg aldri vært borti, eller hørt noe om.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s