Sammenhenger.

Den nye psykologen min spør meg spørsmål som jeg har selv har tenkt på, og sett noen sammenhenger ved, samtidig som hun spør på en måte som kanskje belyser temaene på en litt annen måte. Vi nøster opp i mønster og sammenligner med andre lignende situasjoner. I mange år gikk jeg og tråkket i samme gamle spor, tråkket ofte i de samme sporene, samtidig som jeg tråkket litt utenfor på andre områder, men likevel tett vedsiden av de jeg tråkket i gjentatte ganger. Jeg gikk den samme løypen, rundt i ring, og selv om sporene ikke alltid så helt like ut, selv om det var noen ulike mønster i dem, så passet de likevel i hverandre. Som når man har på seg ulike typer sko, bare med ulikt mønster under sålene. Selv om jeg visste at den veien jeg gikk ikke ga meg trygghet, eller bare meg helt på riktig vei, så klarte jeg ikke vike fra dem. Selv om jeg så visse likheter i sporene, i tegnene. Jeg følte at det var der min plass var, selv om jeg ønsket at det kunne bli annerledes. Jeg kan vel si at jeg var på villspor, og ikke klarte å komme meg ut av de mønstrene. Kanskje var jeg naiv, kanskje håpet jeg det skulle dukke opp en annen vei jeg kunne peile inn på, men det føltes som jeg gikk i ring.

Nå i ettertid klarer jeg å se mønstrene tydeligere enn jeg gjorde tilbake i tid. Det er vel kanskje gjerne sånn, at når man har gått et stykke, og snur seg, så kan man se ting bedre, man får mer oversikt. Alt har en sammenheng, men det er ikke alltid like lett å se sammenhengene, hvertfall ikke når man står midt oppi det. Man tenker kanskje heller ikke på man har gått den samme løypa før, for man lever i en boble der alt bare turer og går, litt som på autopilot. Da kan det være greit å ha noen som står utenfor og ser sammen med deg. Det er det min behandler gjør, hun ser tilbake, sammen med meg. Spør meg om fortiden, om jeg klarer og se mønstrene tydeligere. Jeg så demfør også, til en viss grad, men jeg ser dem tydeligere nå. Jeg har gjort den en stund, de siste årene, men jeg har reflektert en god del de siste årene også, og klart og sett sammenhengene enda klarere. Mye henger igjen enda, tankemessig, men jeg prøver å bryte meg ut. På noen områder har jeg vel allerede klart å bryte med enkelte mønster, ikke bare når det gjelder spiseforstyrrelsen, men også andre områder. Det er de andre områdene vi nå tar for oss i første omgang, selv om spiseforstyrrelsen har hatt en stor innvirkning på alt. Hva både den og andre ting har gjort med meg, hva det hele har ført til.

Jeg har satt opp flere grenser for meg selv nå, og fortsetter med den byggingen, fordi det er nødvendig, fordi jeg styrker meg selv på den måten. Setter grenser og krav. Det er viktig, sånn at ikke andre, eller jeg selv for den del, skal rive ned den muren jeg har bygget opp. Alle trenger en mur, en som beskytter visse deler der andre ikke skal innenfor, med mindre de får tilgang til det. Jeg har en del bagasje som jeg ikke ønsker at andre enn de jeg selv ønsker skal få se, som er privat, bare mitt. Samtidig er det nå bare behandleren min som får vite det aller meste, for jeg klarer å dele det med henne. Det er noen av det tryggeste med behandling, det som blir sagt inne på det kontoret forblir der. Taushetsplikt er et fint ord.

Selv om jeg har brukt år i behandling, selv om jeg har delt visse ting med andre som har vært gjennom lignende situasjoner, selv om jeg har blitt mer reflektert de siste årene, så har selvsagt ikke alt blitt leget. Alt er ikke reparert, visse ting kan aldri bli reparert og se helt og fint ut, det vil alltid være sprekker og sår, men kanskje enkelte ting ikke vil bli fullt så knuselig igjen, og sår vil gro til arr som alltid vil være tegn på kamper jeg har vært gjennom. Alle kamper kan ikke vinnes, og det har jeg heller ikke gjort, men jeg står fortsatt oppreist, og jeg vil fortsette og kjempe meg gjennom videre kamper som vil komme. Jeg føler meg sterker og mer rustet, for jeg har samlet opp våpen og styrke. Skal man gjennom kamper, så må mye trening og øving til, for uten kommer man ikke langt. Det gjelder for oss alle. Jeg har skrevet det før, og jeg vil skrive det igjen, en av mine favoritt quotes er:

«Faller du syv ganger, reis deg åtte».

Selv den aller minste kan samle opp mye styrke, selv den aller minste kan være sterk, se bare på den lille mauren som jobber så hardt, se hva den får til, hva kan ikke da vi mennesker få til? Kanskje har den ikke så ikke samme utfordringene som vi har, men den er veldig liten i stor og skummel verden likevel. Den er en kriger av rang.

About these ads

10 thoughts on “Sammenhenger.

  1. Fint å lese dette. Når sammenhengene faller på plass, og både tanker og kropp er med, ja da er det som om noe åpner seg, synes jeg, det er deilig. Men det tar tid ja. Og gjør vondt underveis.

    Jeg har bestemt meg for å reise meg både den åttende og den niende gangen, så takk for de kloke ordene der.

  2. Veldig godt skrevet :-) Jeg kan kjenne meg igjen i det du beskriver. Har begynt å finne nye stier og ser en god del ting annerledes. Og jeg klatrer i fjell for å få enda bedre oversikt. Godt at du kan åpne deg for din nye behandler. Viktig å sette grenser for hva man deler med andre men godt å ha en terapeut med taushetsplikt!
    Fight on vakre og modige kriger <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s