Noen forklaringer og råd.

Først av alt vil jeg takke for stort engasjement i forbindelse med forrige innlegg «Blir bulimi litt glemt bort?«. Det havnet på første siden på vg.no, noe som er litt skremmende, for plutselig blir bloggen veldig synlig for så mange, selv om den ligger her ute i worldweben, åpen for alle. Samtidig er det positivt på den måten at flere faktisk har lagt igjen kommentarer og kort fortalt om sine opplevelser om at de kjenner seg igjen. Jeg synes ikke det er fint at så mange sliter med en spiseforsyrrelse, misforstå meg rett, men det er viktig at flere kan dele sine erfaringer, meninger og synspunkt. Jeg kan jo alltids håpe at det er helsepersonell der ute som også leser, og som kan få et lite innsyn og kanskje få en annen oppfatning.

Jeg vil igjen få påpeke hvor viktig det er at spesielt helsepersonell tar alle pasienter på alvor når de faktisk tør å ta det steget med å åpne seg og fortelle om sine problemer. Med tanke på hvor mye skam det faktisk ligger bak det å ha en spiseforstyrrelse, så mener jeg at det minste en behandler av ett eller annet slag bør gjøre, være seg leger, psykologer, psykiatere, helsesøster, rådgivere, enræringsfysiologer osv osv, er å ta elevene/pasientene, på alvor. Det å ikke bli hørt, sett eller trodd, kan faktisk være med på å gjøre situasjonen enda verre for den det gjelder. Jeg husker at jeg fortalte en lege jeg hadde i Oslo, om min spiseforstyrrelse. Alt som ble gjort, var at jeg tok en blodprøve og fikk påvist litt lav verdi av jern, og så fikk jeg en resept på jern og B-12 tabletter. Dette er 13 år siden, og sykdommen forverret seg grundig i årene i etterkant. Som jeg nevnte i forrige innlegg, så fikk jeg også høre av en behandler at jeg var lubben da jeg var 55-56 kg, til tross for at jeg da befant meg i nedre grense for en BMI på 20, som mange tar utgangspunkt i som undervekt om man faller under. (Bl.a Modum, og vektklubben på vg.no). Den kommentaren satte i gang en faen i meg, «Jeg skal pokker meg vise deg at jeg kan bli tynnere!!». Vel, jeg havnet på en BMI under 18.5, som de på atter andre steder tar utgangspunkt i som grensen for undervekt. Ikke at jeg følte, eller anså meg selv som tynn av den grunn. Jeg følte meg fortsatt smellfeit, det er sånn sykdommer føkker med tankene. Aldri bra nok, aldri tynn nok.

Ta pasienter på alvor, for sykdommen kan være veldig alvorlig selv om ikke vekten viser under 30 kg! Se pasienten, lytt til pasienten, la være å komme med flåsete kommentarer som «Men du er jo ikke tynn. Du fungerer jo i hverdagen, du klarer jo å studer, å jobbe, ha kjæreste, være sosial». Dere vet ikke hvor vanskelig en person som sliter faktisk har det når han/hun er alene. Dere vet ikke om tankene som dreper en, dere vet ikke følelsene som truer med å kvele en, dere vet ikke om angsten, om uroen, om trangen til å overspise og kaste opp, om sulten som gnager, om trangen til å skade seg på ett eller annet vis. For alt det der ligger der latent. Se, lytt, hør. Ta det på alvor, for det er så uendelig viktig at en som oppsøker hjelp føler seg ivaretatt, uansett alvorlighetsgrad.

Samtidig vil jeg si til alle dere som er syke, oppsøk likevel hjelp, for det finnes heldigvis utallige behandlerer der ute som tar spiseforstyrrelser på alvor, uansett grad, eller navn på sykdommen. Jeg vet at det er skummelt å søke om hjelp, for det tok meg hele 11 år før jeg i det hele tatt oppsøkte hjelp. Nettopp fordi jeg var redd for ikke å bli trodd, for jeg jobbet jo, jeg studerte, jeg klarte å være sosial, jeg hadde kjæreste. Jeg fungerte til en viss grad, men det kostet. Mye penger, overspising, oppkast, fasting, misbruk av avføringspiller, overtrening, depresjon, og det evige jaget om en lavere vekt. Hadde jeg visst utfallet av hva dette kunne føre til da jeg begynte på noe som virket som en ufarlig diett, eller da jeg først stakk fingeren i halsen for første gang, så hadde jeg latt det være. Men jeg visste ikke den gang, det jeg vet nå. Ikke kan jeg gå tilbake og endre på noe heller. Men jeg er glad for at jeg turte å fortelle om problemene mine til fastlegen, for på den måten begynte jeg med medisiner, jeg er glad for at jeg oppsøkte rådgiveren på høyskolen jeg gikk på, for på den måten ble jeg henvist til akutteamet på psykiatrisk poliklinikk her. Jeg ble heldigvis både hørt, sett og tatt på alvor, jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det ville ha gått om jeg ikke hadde fått hjelp….Så jeg vil på det sterkeste anbefale å oppsøke hjelp, gi aldri opp, selv om noen ikke tror på deg, for en dag kan du komme borti en person som tror.

Så vil jeg inn på et annet punkt. «Hva vil det si å bli frisk?». Jeg har skrevet om dette tidligere også, men jeg vil nevne det igjen, for dette var også noe som enkelte la igjen i kommentarer på forrige innlegg. Flere har fått kommentarer som «Godt å se at du er frisk, for nå har du jo lagt på deg. Du ser så godt ut, bra du ikke lengre sliter med maten». Vær veldig forsiktig med hva du sier til en som har/har hatt, en spiseforstyrrelse. Ikke alle klarer å ta til seg sånne kommentarer. Veldig mange, meg inkludert, tolker sånne kommentar som «Jeg er blitt feit. De mener jeg har blitt feit». Det kan være en trigger i seg selv, og kan utløse et nytt jag etter å gå ned i vekt igjen, selv om man vet at det ikke er den riktige veien å gå. Vi vet hva vi burde gjøre, vi vet hva som er det riktige, men det er ikke alltid like lett å utføre det i praksis. Etter en vektoppgang er mange i en veldig sårbar periode. Det er da det gjelder å vedlikeholde det man har jobbet så hardt for, unngå de spiseforstyrrede tankene som dukker opp. «Gå ned i vekt, du er feit, dette er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke tynn nok, din gris, du er ekkel» osv osv. Å gå opp i vekt er en av de vanskeligste tingene å akseptere ved en tilfriskning for mange, sånn var det for meg. Jeg hatet kroppen før innleggelsen på Modum, og jeg hatet den enda mer da oppholdet var ferdig, for da hadde jeg 13 kilo ekstra på kroppen. Jeg ville ikke for alt i verden høre av andre at jeg hadde gått opp, det visste jeg så inderlig godt. Jeg ville ikke høre at jeg så godt ut, for jeg følte meg alt annet enn «godt». Da det var pårørendeopphold på Modum, så var en av «reglene» at det ikke skulle snakkes om vekt. Jeg var så uendelig glad for den regelen, for jeg ønsket ikke høre hvor godt og bra jeg så ut, når jeg følte meg som en dass. Vær forsiktig med hva du sier, for ikke alle klarer å ta en sånn kommentar for hva den er ment som, selv om personen vet den er ment godt.

Så, hva vil det egentlig si å være frisk da? Forrige uke kom jeg i snakk om dette med noen, i går fikk jeg en kommentar om dette, og jeg fikk en tilbakemelding fra noen her en dag, en sak som jeg ikke ønsker å nevne noe mer om. «Vil du ikke bli frisk? Du er ikke frisk». Jo, jeg vil bli frisk, nei, jeg er ikke frisk. Men jeg er der jeg er i prossesen så langt. Dessuten, «frisk» er relativt, og kan tolkes på ulike måter, fra person til person. For noen kan det bety å aldri mer ha problem i forhold til mat og kropp. For andre kan det bety å være symptomfri, for andre kan det være å fortsatt ha sykdommen, men at den ikke tar så mye plass lengre. Jeg skal ikke si for sikkert at jeg noen gang vil bli 100% frisk, altså, at kropp og mat aldri vil være problematisk, at jeg vil bli helt symptomfri, at tanker og følelser aldri vil plage meg igjen. Tilbakeskritt er vanlig, tilbakefall er vanlig. Sykdommen sitter hardt i, den blir ikke fiks ferdig etter 3 år, 4 år, 5 år, 6 år, etter en innleggelse. Det tar tid. Jeg har ofte vært frustrert over at jeg ikke har kommet lengre enn jeg har gjort, jeg var veldig fortvilt mange ganger da jeg var på Modum, men da jeg snakket med den snille mannen, så sa han noe som selvsagt er så sant så sant. «Du har vært syk i 17 år, du har vært i behandling i 5 år totalt sett, innlagt i 3 måneder. Når du sammenligner årene med sykdom opp mot årene du har vært i behandling, så kan du jo se hvor kort tid behandlingsdelen egentlig er». Det tar tid å bli frisk». Irriterende nok har han selvsagt rett.

Jeg vet ikke hvor jeg vil ende opp til slutt, hvor jeg vil havne og kunne si at nå er jeg frisk, hvertfall så frisk som jeg kan bli. Jeg har, her og nå, vanskelig for å se for meg at jeg aldri skal slippe å tenke på mat med gru igjen. Jeg ser for meg at mat alltid vil være litt vanskelig, men jeg kan jo håpe at jeg tar feil. Jeg håper hvertfall at jeg ender opp der at jeg blir symptomfri, det er noe jeg jobber med hver eneste dag. Noen dager går det, andre dager går det ikke fullt så bra. (Jeg kan jo skyte inn at jeg nå er på min tredje dag oppkastfri igjen). Jeg vet at det er mulig å bli frisk, for jeg har både lest og hørt historier om syke som har blitt frisk. Hva de legger i å bli frisk har de ikke alltid sagt, men det viktigste er at de anser seg selv som frisk. La meg igjen få dele definisjonen på en spiseforstyrrelse, som Finn Skårderud skriver i sin bok «Sterk/svak», fra 2000.

«Når tanker og atferd i forhold til mat og vekt begynner å begrense livsutfoldelse og forringer livskvaliteten, har man en spiseforstyrrelse».

Jeg tror nesten at jeg da vil anse frisk ut i fra den definisjonen. Når tanker og atferd i forhold til mat og vekt ikke lengre begrenser eller forringer livsutfoldelsen og livskvaliteten min.

Helt til slutt må jeg atter en gang få takke for alle fine tilbakemeldinger på gårsdagen innlegg!

About these ads

13 tanker om “Noen forklaringer og råd.

  1. Halleluja og amen Laila!!
    Nok en gang får du ned viktige ord. Jeg er så enig i det du skriver her, og ja; det er viktig å se hver enkel «pasient». Da uavhengig utseende…
    I starten av en sf er det jo ikke enkelt å avdekke om det vil utvikle seg til en sykdom (forstå meg rett), men det er i starten det er så viktig å fange opp signalene. Når man har leve med en sf i flere år er det så mye vanskeligere å finne veien ut av spiseforstyrrelsens nett..
    Men samtidig kan jeg jo også forstå at det er vanskelig for helsepersonell å vite hva (og ikke hva) en skal gjøre. En ting er at man er spiseforstyrret, men hva som ligger bak selve sf’en er kanskje selve kjernen? Foruten om å fokusere på utseende, mat og alt det der, så er det også hva som ligger bak en sf som er viktig å jobbe med.
    Nok en gang, gratulerer med oppslaget i vg. Det beviser at du er dyktig i å nå frem, men også at dette er et tema som må mer frem «i lyset».

    • Det er ikke så viktig at helsepersonell vet hva de skal gjøre sånn i førtste omgang, men at de ser og lytter, og tar pasientene på alvor, og finner en vei derifra. Ikke bare avblås det pasienten har å komme med. Og ja, det er jo kjernen bak som må løses opp i. Takk <3

  2. Nok engang får du frem sterke viktige meninger, og veldig godt gjennomført! så positivt at du kommer så frem i media!:) krysser alt for at all arbeid vil gi resultater,altså en endring i helsevesnet! keep up the good work!

  3. Jeg traff en mann for noen år tilbake, vi hadde noe på gang. Jeg hadde en tøff periode og hadde gått ned masse i vekt, jeg var undervektig. Da han tok rundt meg ved en seinere anledning, fikk jeg høre med følsom røst, at jeg var så tynn og fin…

    Det er mange uvitende sjeler der ute, men samtidig kan en heller ikke gå rundt å forvente at alle mennesker skal forstå seg på alt. Derfor er det nettopp bra at du forklarer dette, hvordan det er for deg. Jeg skulle fortalt mannen jeg møtte hvor sårende jeg syns kommentaren hans var, hvor lite sett jeg følte meg. Men jeg sa ingenting.

    For meg handlet det om depresjon og selvfølelse. For meg var det åpenbart at spisevegringen kun var et symptom og at jeg ikke ønsket behandling for dette (men for årsaken som utløste og opprettholdt symptomet). Da jeg etter to år med «atypisk anorexia» omsider fikk traumebehandling, gikk vekten naturlig opp til det normale igjen.

    Og så ville jeg helst avsluttet med noe glupt, men poenget mitt var at en spiseforstyrrelse ikke alltid trenger å handle om spiseforstyrrelsen i seg selv, men ha andre årsaker som trenger behandling. Og så vil jeg si, at alle menn er ikke noe å samle på.

    • Enkelte lirer ut av seg kommentarer som du mener er fine…og da er vi litt inn på det der med at mange menn helst liker tynne jenter..tragisk.
      Og du har helt rett, det er som regel alltid en bakenforliggende årsak, og det er den/de som må tas tak i for å endre på ting.

  4. Så sant som sagt! Blir så glad hver gang du kommer med sanne fantastiske, informative innlegg som eg skulle ønske eg kunne formulere selv! Linker til dette på bloggen min eg, før den dør av vanskjøtsel ;)

  5. Dette syns jeg er et av de beste innleggene du har skrevet, Laila. Og det er noen å velge mellom, for å si det sånn.. :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s