Jeg er visst fornøyd med traumet….(svar på tiltale)

Av og til så får jeg veldig glupe kommentarer her i bloggen, noen som føler de har noe «lurt» og komme med, eller mene noe om. Og selvsagt er alle disse (ikke mange gjennom de tre årene jeg har blogget da) anonyme. Who dare to face it liksom. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine (av oppgitthet) over disse glupisene når de kommer, for dessverre, så viser de bare at det fortsatt finnes folk der ute som ikke klarer og se et helhetsbilde. «Det er jo bare og skjerpe seg» kommentarer. Sweet lord. Men, det positive med disse kommentarene er at jeg kan skrive egne innlegg ut av dem, som svar på tiltale, eller bare prøve og gi litt innsikt. Dagens glupis (ha overbærenhet med vedkommende, og er du enig (med vedkommende altså), såer det lov til å nikke og smile, jeg lover at jeg ikke skal bryr meg, kors på halsen):

«Kanskje du kan velge å rett og slett bli bedre? Være mer fornøyd med terapeuten din, feks? Innse at Modum og poliklinisk ikke er det samme? Og bearbeidingen av dette såkalte “traumet” som du virker veldig fornøyd med å ha i bagasjen, hva med det? Er det egentlig vits i å gå så veldig inn på det en gang i uka? Det virker mer som om du fremdeles er i behov av mer stabilisering, men hva vet vel jeg. Synes bare du virker så veldig kritisk og uengasjert i forhold til dem som prøver å hjelpe deg. Lykke til videre i behandling, håper du klarer å nyttiggjøre deg den etterhvert».

Velge ja, nei, you see, jeg synes det er så ufattelig gøy å være syk, at jeg ikke gidder å velge frisk. Hver dag er en fest, hver tanke er som fløyelsmyk musikk, hver vonde følelse føles som en varm og trygg klem. Mmmm, hvem vil vel ikke velge det? Frisk høres jo så sørgelig trist ut, at jeg liksågodt kunne ha tatt en tornerose. Nei takke meg til å være oppgående,nei  takke til å kunne mestre absolutt alt, nei takk til å kunne gi en jamt god faen i mat, tanker og følelser om kropp, utseende, selvfølelse, traume.  Høres dødsens kjedelig ut spør du meg, tenk og kunne være fri for alt som binder meg fast, som gjør meg fastlåst? Nei, det høres ut som et fengsel i seg selv, å være frisk. Da er det myye bedre og føle seg fri i lenkene som binder meg fast. Sier seg vel selv at jeg velger å være syk, når det ikke finnes noen bakside av det.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har påpekt at behandleren min er flink? At hun kan, og gjør jobben sin? At hun tar tak? At hun er litt «strengere» enn min forrige? At hun jobber på riktig måte i forhold til hva jeg behandles for? Mmm, tror jeg har nevnt det noen ganger. Det jeg har følt på, er at jeg ikke føler jeg kommer noen vei, og at det har vært noe ustabilt i behandlingen siden januar. Det har absolutt ingenting å gjøre med om jeg liker behandleren min eller ei, og heller ikke noe om jobben hun gjør. Hun er flink, hun kan det hun gjør, og jeg føler meg nå, etter å ha vært der en del ganger, trygg på henne. Kjemi og tillit på må bygges opp, og behandlerbytte er ikke bare bare. Vi har bygget opp en god tone og en god kjemi. Jeg er fornøyd med henne. Og er det noe jeg vet veldig godt, så er det forskjellen mellom Modum og poliklinisk. Believe you me darling.

Og ja, det er faktisk et traume. Nå akter jeg ikke, på noen som helst måte å dele dette med webverdenen, så nei, du får ikke noen hint som kan oppklare noe. Det betyr heller null nada niks for meg om du tror på meg eller ei, jeg svarer bare på den glupe kommentaren du la igjen. Når noe jeg har opplevd har blitt en svart hemmelighet som jeg lovet meg selv å aldri fortelle til noen, pga skam og skyld, vel, da er det vel neppe et «såkalt traume». Jeg vet heller ikke hvor mange ganger jeg har skrevet at jeg mer enn gjerne skulle ha visket ut alt som har med det traumet og gjøre. Vi snakker om år jeg vil viske ut helt. Er det noe jeg kunne ha gått tilbake og endret på i livet, så er det det. Jeg kan jo gi deg et lynkurs i hva et traume defineres som, når jeg først er i gang. Det er jo greit at du vet hva du har og forhold deg til, hva et traume er mener jeg.

Traume: (fra gresk «skade, sår») er en skade på kroppen av enten fysisk eller psykisk karakter.

Håper ikke det ble for voldsomt å sette seg inn i? La oss ta et lite eksempel. Om du satte fast noe i halsen, og hadde problemer med å få det opp igjen, og du begynner å bli stresset og redd fordi du tror du skal kveles. <– Traume. Fordi det er en hendelse som setter et støkk i deg, som gjør noe med deg, og det er garantert en hendelse du vil tenke tilbake på med et lite grøss, og tanke «tenk om». Again, traume. Dette var altså et eksempel på hvor «liten» en hendelse kan være for at det kan kalles for et traume. (Behandleren minforklart meg dette). Er du klokere? Ganske enkelt å forstå i grunnen. Du har sikkert dine traumer du også, hvis du tenker deg godt om. De små nissene som er med på lasset you know. Søk opp traume, så kan du lese hvor vidt det begrepet faktisk er.

Så jada, når jeg har en svart hemmelighet, traumet altså, som har vært med meg i 15 år, så ja, klart jeg har lyst til å ha det. Det føles så godt å kjenne på skam og skyld, det er så godt å kjenne på noe av det verste jeg vet, og som jeg vil bli kvitt for alt i verden (selv om jeg vet at det aldr ivil skje). Oohh yeah, give me more. Sier seg selv at jeg ønsker å ha disse minnene som jeg gjør alt jeg kan for å bli kvitt når de dukker opp. «La minnene komme! Neei, gå bort, gå bort». Jauda, sånn går nå dagan.

Og ja, jeg hadde trengt stabilisering fra utskrivelsen fra Modum i januar. Sånn ble det dessverre ikke. Jeg tok i mot det jeg fikk av timer, det min daværende behandler kunne gi meg. Legen min har aldri vært inn i bildet, annet enn ved reseptutskrivelser, og fylle ut skjema for blodprøve. Så jeg har kun behandler og forholde meg til. På Modum anbefalte de, eller mente er vel kanskje mer riktig og si, at etter en utsrivelse, nettopp for å klare å vedlikeholde jobben en har gjort, for å klare og vedlikeholde stabiliteten, så er 1-3 timer i uken ofte nødvendig. Jeg hadde 2 timer på en 3 ukers periode, så nei, jeg ble ikke stabil nok, dessverre. Og ja, jeg burde stabiliseres, og det er derfor jeg har sagt flere ganger at jeg burde hatt behandling litt oftere (flere timer).  Det er det ikke kapasitet til, så sånn blir det ikke. Og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Da blir det som det blir, dag for dag, gjør det jeg klarer, akkurat sånn det skal, og gjøres. Du skriver at jeg virker kritisk og uengasjert i forhold til behandlingen jeg får. Nå nevnte jeg akkurat at jeg har behandling 1 gang i uken, innimellom blir det hver andre, og jeg tar selvsagt de timene som blir satt opp. Så hva mener du med at jeg er uengasjert? At jeg skriver at jeg føler jeg står i stampe, og at det ikke er så mye framgang da eller? Sånn som kan skje i behandling? Er jeg kritisk fordi jeg har sagt at jeg føler at vi aldri får kommet i gang skikkelig? Vel, jeg hadde trengt og tatt tak i traumet alt fra mai av, jeg fikk ny behandler i midten av mai, og så gikk jo de første timene med til å bli kjent, så ble det sommerferie, og nå er vi i gang igjen, og har brukt de to siste timene til kun å fokusere på traumet, på det vi hovedsakelig skal forholde oss til. Det har tatt 4 måneder, fra jeg endelig turte åpne meg, til vi er skikkelig i gang.  Siden jeg endelig åpnet opp for det, og var klar for å prate om det, så burde det vært tak i tvert. Det jeg har sagt derimot, fordi det har tatt så lang tid før vi i det hele tatt har fått satt i gang noe, er at jeg til tider angrer på at jeg har fortalt om det i det hele tatt. Sånn, da vet du det, håper du ble litt klokere?

Husker du fortsatt konklusjonen på traume? («Sår, skader», av fysisk eller psyksisk art)

Sååååå, den kommentaren du så fint la igjen, den sier meg at du selv ikke har noen erfaring med å være psykisk syk, for da hadde du (håper jeg) aldri kommet med en så stupid uttalelse. En som selv har slitt vet at det ikke er «bare bare». Men kanskje (håper jeg) har du lært litt mer nå?  Og selv om jeg ikke føler at jeg gjør noen framgang i behandlingen (som jeg også sier til behandleren), så må jeg jo likevel ha det, siden jeg forteller mer og mer av en historie jeg aldri før har fortalt fullt og helt, selv om jeg synes det er vanskelig og fortelle? Eller? Jeg vet ikke hvor kravstor du er til størrelsen på skritt (you know, framskritt), selv setter jeg listen litt vel høyt altså, jeg vet jeg må senke den, og heller klappe meg selv på skulderen for det jeg faktisk gjør framskritt på.

Jeg deler heller ikke alt her, bare så det er sagt. Jeg holder igjen mye, fordi jeg må ha grenser for meg selv. Ikke er jeg interessert i å dele alt. Its not your business anyway. Det er kun behandleren min jeg deler alt med, og kun henne. Hva du mener og tror, er meg revnende likegyldig. Grunnen til at jeg tar meg bryet med å skrive et eget innlegg for å svare, er at jeg syntes at det kanskje var på sin plass å mate det inn med t-skje, sånn at det ikke burde være noe problem med å forstå svarene.Og så må jeg jo avslutte med en liten overraskelse til deg. Ser du pilen sånn øverste til venstre i skjermbildet ditt, den som peker mot venstre også? Hvis du trykker på den, så skjer det noe magisk.

About these ads

37 tanker om “Jeg er visst fornøyd med traumet….(svar på tiltale)

  1. Jeg tror ikke hun vet så mye om psykisk sykdom, virker ikke sånn. Selvsagt må du behandle traumet ditt, og selvsagt er det du og terapeuten som vet best hva som trengs. Noen tror kanskje de vet bedre enn deg og terapeuten, det er nok desverre så. Men mange forstår jo mer at man ikke vet mer enn den det gjelder. Heldigvis. Håper hun som skrev kommentaren leser dette her innlegget så hun forstår hvor feil hun har og at hun angrer på det hun skrev. Mange klemmer <3

  2. Må nesten le litt over andres simple tips som kanskje virker veldig logisk for dem, sett fra et utestående perspektiv da altså.
    Fikk selv en smart kommentaren igår som gikk rett i trash hvor Sigrid ble nevnt, og en «gratulerer, du fikk flere sjanser enn henne.»

    Av og til skulle jeg ønske anonyme bedrevitere hadde hatt rett, at det faktisk hadde vært så lett som å bare bestemme seg for å glemme eller tro på noe annet.
    Kudos til deg som tar deg tid til å svare grundig, kanskje vedkommende lærte en ting eller to. (det er lov å håpe). <3

    • Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg i går, om det jeg såvidt nevner på s., men etter å ha lest om Sigrid, så lot jeg det være. Kanskje jeg skriver om det en annen gang. Ikke direkte HVA det gjelder, men hva det får meg til å føle. Men kanskje jeg dropper hele greia.
      Ja, det er lov til å håpe…Men du vet, noen skal jo ALLTID sammenligne med andre saker/hendelser, og da virker det som at det en selv (you and me) ikke har lov til å kjenne på egne ting. Om det hadde vært så «enkelt». <3

  3. Enkelte personer alltså….kunne noen tatt ifra de tastemuligheten og kun gitt de heller et kryssord så de kunne ha grublet over.
    Det verste jeg vet er folk som tror de eier hele «vede», og kommer med små ting som i følge de skal være så bra.
    En liten gå tur fjerner visst alle symptomer i følge enkelte …uhm og grynt.
    Nei..dobbel grynt

    • Ikke sant…greit med ytringsfrihet altså, men enkelte burde faktisk hatt forbud mot å uttale seg..*sukk*. Jaja, vi får ha overbærenhet med stakkarne..

  4. Jeg har faktisk opplevd en overlege ved et psykehus si de ordene «det handler bare om å bestemme seg for å bli frisk». I ettertid har jeg snakket med ham om det, og jeg forstår forsåvidt tankene hans BAK ordene, men selve ORDENE – oh no, de ble HELT FEIL og gjorde relativt stor skade (og betydde heller ikke det han ønsket å formidle)! Makan til idioter!

    Og du – bra svar til den kommentaren. Jepp. Girl Power.

    • Det er nesten enda verre når en behandler, med innsikt, eller som BURDE hatt innsikt, sier noe sånt…hallo verden liksom.. <3

      • Jepp. Jeg har også vært borti en psykolog(student) som sa de magiske ordene «er du sikker på at det ikke var litt din egen skyld» da vi snakket om en voldtekt.

        MAgisk altså!

  5. Hahaha, nå fikk jeg meg en god latter! Dette var det en liten hobbypsykolog som tok litt vèl av, jammen *smilerAVdennepersonen* En god kandidat til et tidvis rigid og sneversynt helsenorge? Sorry, klarer bare ikke å være så overbærende som du oppfordrer til.

    Du har INGENTING du trenger å forsvare!

    • Følte i grunnen ikke for å forsvare eg, bare svare, eller forklare. You know, ikke alle har like lett for å ta det vettu ;) Da må det t-skje til.

      • En avsporing, men dog. Har bare lyst å si en ting jeg har tenkt på. Og det er at det er hyggelig å kommentere hos deg, for du kommer gjerne med svar på kommentarer. Da blir det blir en dialog, og du har friske og reflekterte replikker. Ville bare si at det er hyggelig å «prate» med deg, lizz’m :)

        Tror det er håp for deg (kaster meg på hobbypsykologiseringen) ;) (sorry litt galgenhumor, håper du tar det med et smil :))

      • Prøver hvertfall å svare på kommentarene jeg får, selv om jeg ikke alltid svarer samme dag. Humøret you know…ikke alltid helt på plass..Men, ja, synes det er kjekt å kunne ha dialog med leserne som legger igjen kommentarer, for jeg tar det jo ikke for gitt at folk skal svare. Så jeg synes det er hyggelig med tilbakemeldinger :)

        Her er det galgenhumor så det holder ;)
        «Bulimia, twice the taste». Tog du an?

  6. Jeg ble bare sittende å måpe etter at jeg las kommentaren til denne bedreviteren, jeg både ler og er litt sånn what!!?
    Flott innlegg av flotte deg, kanskje flere som leser vil forstå at kampen i dette er så mye mer enn det de ser og at ikke alltid alt er pas feil, noen ganger kan man være uheldig med behandler også, enten kjemi og flink behandler, noen ganger helt elendig behandler med null empati, så lite gjennomtenk svar.
    jaja jeg synes mer synd på denne pesonen som ikke vet bedre..
    <3 <3 <3

  7. ånei, hah.. én ting er å sitte alene med sitt uvitende selv og tenke slikt, men å faktisk skrive det til noen?! Til noen som blåttlegger seg selv for å hjelpe andre med å dele sin sårbarhet og sine utfordringer. Nei, herlighet, så utidig..
    Men du kan da også svare for deg, Leila! Åh, jeg lo;))

  8. Jeg er fast leser av bloggen din, men har aldri kommet med kommentarer. I kveld synes jeg at det var på sin plass. Det er enkelte som tydligvis ikke har peiling på problemene ang spiseforstyrrelser. Du beskriver det så bra! Bare hev deg over slike flåsete kommentarer. Stå på Laila.
    Klæm!

  9. Desverre så finnes det slike UVITENDE mennesker, undres hvorfor de leser en blogg i det hele tatt.
    Desverre fikk du ikke den oppfølgingen du skulle og hadde trengt etter Modum, det er vel desverre slik psykisk helsevern er.
    Jeg håper behandleren din tar dette på alvor nå, og kanskje gir deg tettere oppfølging.
    Ønsker deg så gode dager du kan få

    • Ja, derfor jeg henviste til pilen øverst i venstre hjørne, det er lov til å gå ut av siden hvis det plager dem.
      Jeg får nok en time i uken framover også, men nå er vi i gang med å jobbe med traumet, samtidig som sf’n ikke blir glemt. Vi er der vi er, og vi går framover :)
      Takk det samme :)

  10. Kjære Laila
    (jeg vet ikke om du husker meg, men jeg følger fortsatt bloggen din )
    Først vil jeg bare si at jeg opplever deg som en v-e-l-d-i-g sterk person. Du har fått utrolig dårlig oppfølging etter et opphold som kunne vært, og forhåpentligvis var, bra for deg og din lidelse. Det er bare så utrolig leit, og jeg blir så sint.
    Traumer skal man ikke spøke med!! Som du selv skriver; et traume kan oppleves som en bagatell for andre, men det er hva det har satt i gang av følelser hos deg som teller. Mange av de som sliter med en spiseforstyrrelse av en eller annen form, har jo ofte ting i bagasjen. man velger ikke en spiseforstyrrelse. det er en svært alvorlig sykdom, som ikke handler om å bli tynn. Alt dette vet jo selvsagt du, jeg ville bare vise at jeg forstår deg (tror jeg da…), og igjen synes du er ufattelig sterk.
    Jeg håper inderlig du fortsetter å gå i behandling, selv om det føles uoverkommerlig og veldig vondt og kanskje ensomt. På sikt håper og tror jeg du vil klare å bli kvitt sykdommen din, slik at du kan se hvilken flott person du er!

    (Jeg er selv syk og under behandling om det skulle være noen tvil..)

    Stor klem fra NEXI

    • Klart jeg husker deg :D Ble gledelig overrasket over å få en ommentar fra deg :) Tusen takk for fine ord, setter pris på det. Jeg kommer til å fortsette i behandling, selv om jeg er drittlei innimellom.

      Klem tilbake.

  11. Bedreviterne som gjerne ikke har peiling på hva de snakker om finnes dessverre overalt. Vedkommende som skrev den kommentaren som innlegget ditt handlet om,kan umulig ha lest så nøye på bloggen din heller. Å beskrive deg som uengasjert er så totalt feil. «Fornøyd med å ha traume i bagasjen» – kjenner jeg blir kraftig provosert. Har selv opplevd å få helt utrolige kommentarer fra folk som tror de har svaret på alt. En tidligere venninne sa bla.a :»kan du ikke bare slutte å spy?», og i tillegg nektet hun å tro at jeg kunne ha opplevd overgrep som barn,og uansett måtte jeg bare tilgi vedkommende som hadde gjort det. Enkelte mennesker altså… Man må bare holde seg unna de. Veldig bra skrevet av deg! <3

    • Ja, noen har bare ikke evnen til å fatte..sånne mennesker finnes overalt, dessverre. Lurer på hvordan det hadde gått med dem, om det smalt for dem en gang..jaja..off…noen lirer ut av seg den ene glupisen etter den andre. Djeez.
      Takk <3

      • Det er nesten så jeg håper slike knehøner får seg en kraftsmell. Men de skjønner vel ikke noe da heller…;-)

  12. Å herre.. haha, er det mulig. Nei vet du hva. Jeg digger deg, jeg! Både for måten du skriver på, humoren din, pågangsmotet ditt og refleksjonen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s