De vanskelige ordene.

Jeg hadde time med psykologen in i går, jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke egentlig. Eller, det blir kanskje feil og si, for jeg tenker kanskje litt for mye, eller tankene blir satt i et høyere gir når jeg er der, og det gires ikke ned før langt ut på dagen, neste dag, eller noen dager i etterkant. Vi prater, hun spør, jeg svarer etter beste evne. Traumet, med noen spiseforstyrra innspill. Alt henger jo sammen. Det er litt vanskelig og fortelle, eller forklare, følelsene rundt temaet, for de er både i fortid og nåtid. Ambivalens, blandede følelser. Jeg skjønner spørsmålene, jeg skjønner hva hun vil fram til, men jeg har litt vanskelig for å formidle det på riktig måte, for jeg vil ikke at hun skal tro at det hun oppfatter er riktig, når det ikke er riktig. Traumet er en del år tilbake, men jeg kan fortsette kjenne på følelsene, de har vært med meg hele veien. Jeg kjenner fortsatt mye av de samme følelsene over dette. Jeg kjenner på irritasjon i timene, når jeg ikke føler at jeg får snakket ferdig, eller når det virker som hun kanskje ikke oppfatter det jeg forteller, på en riktig måte. Jeg kjente på den irritasjonen i timen i går, men tok meg selv i og ikke frese opp, men sa heller at det er nettopp derfor det er så vanskelig og fortelle, når følelsene er så komplekse, det har vært en av største årsakene til at jeg aldri har fortalt noe, ved siden av skam og skyldfølelsen. Hvordan kan noe forstå når det var så mange motstridende tanker og følelser? Hvordan kan noen forstå når det var så innviklet? Det er vanskelig og helt sette ord på alt.

Ikke misforstå meg, for hun vet hvor komplekst og innviklet det er, hun skjønner at det kan være vanskelig og forklare, og jeg tror hun skjønner at det ikke alltid er lett og fortelle. Jobbes hennes, er å få meg til å klare og forsone med fortiden, plassere traumet der det hører hjemme, at jeg skal tilgi meg selv, at jeg skal legge bort selvhatet. Legge lokk på det, og skyve inn skuffen. «Skjer ikke. Vil aldri skje. Jeg vil bare slette det. Ha det bort.» Det går ikke, det vet jeg. Jeg vet ikke om jeg får noe ut av timene, men vi prater jo om det, kanskje er det bare det som skal til. Jeg har ikke noen forventing om hva som skal skje, eller hvordan jeg skal komme dit, men vi er vel på vei til noe. Jeg har hvertfall åpnet opp, noe jeg aldri trodde jeg noen gang kom til og gjøre.

Etter timen hadde jeg et møte. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente, men jeg forventet ikke det som kom, selv om det som kom i grunnen var bra det også. Jeg skal i en nytt møte neste uke, så får jeg bare se hva som kommer ut av det, virket hvertfall litt lyst etter telefonsamtalen jeg hadde i etterkant av møtet. Ble veldig positivt overrasket over at jeg fikk en tilbakemelding allerede få timer etter møtet. Positive ting liker jeg. Alle små skritt som fører framover er bra, så da fortsetter jeg og går framover da.

Dro fram noen bilder fra Modum i går kveld, skulle finne et bilde, og hærregud som jeg savner jentene og plassen. For en knallfin høst vi hadde, der Monicka og jeg lå og rullet i gresset for og ta bilder, der vi hele gruppen vandret rundt på området for å hanke inn fine løv og blomster. Collagene vi laget, fine kvelder vi hadde sammen, avdelingen vår, bilder på veggene, stua, uteområdet. Det var fint, rart og trist å se på bildene. Fint fordi jeg hadde det så bra oppi alt det vanskelige, og trist fordi jeg savner. Men jeg har mange gode minner, og de tar jeg med meg.

Da var det blitt helg igjen, vet ikke hvor uken ble av, en del av den gikk med til snufsing og hodepine, noe som gjorde at det ble lite trening. 2 treningsøkter på 2 uker…det er virkelig lenge siden det har vært så lite trening for min del. Jeg har riktig nok gått en god del turer, men det er ikke trening for meg. Når jeg sa det til  treningspedagogen på Modum, så protesterte han høylytt. Jaja, han ser jo på det på en annen måte enn meg… Jeg har har hvertfall ikke vært inaktiv da, så jeg har ikke så veldig dårlig samvittighet egentlig. Jeg kunne jo fint ha stukket ned for å trene. Men det bli i dag da. Hvertfall en liten økt. Og siden det er fredag, så sier det seg vel selv hva innlegget her avsluttes med…

 

kom hit – Du kan komme hit, nå er det helg, orker ikke komme dit nå.

finne på på en lørdags kveld – Komme hit?

leve med hjulbeinthet – Knærne er ikke helt god, men jeg tviler i grunnen på at jeg holder på og utvikle hjulbeinthet..

lailastakk – Hender at jeg både stikker og stakk ja, av og til så må jeg bare bort liksom, men gidder ikke nå altså.

det var kosleig å se deg igjen etter så mange år – Jaha..sikker på at d traff meg? Kan ikke huske at det var kosleig og se noen etter mange år, men godt mulig at det var det altså..

hvit fot på russ – Det hører til sjeldenheten, ikke vanlig og ha hvit fot når man er russ.

hørselvern tannhelse – Jeg hadde satt pris på hørselvern innimellom når jeg sitter i den grufulle stolen, mens borret som omtrent like stort som meg durer og går i kjeften på meg. Ikke favorittlyden..

bartje snus balla – Enda et sånt fancy navn som folk skal kalle kidsa? Skjønner ikke at alt skal være så spesielt..hva skjedde med Kari, Knut og Ola?

ca hvor mange nisser i en pose med juleskum? – Alt for få.

hjernen dovner bort halvveis - Vel, problemet er bare det at når den ene hjernecella tar kvelden, dovner hele hjernen bort. Da er det såvidt jeg klarer å åle meg bortover som en sel, der mage og bein bare slepes bortover. Ikke at jeg vet hva jeg skal, for det har jo hjernecella glemt og fortelle meg, så driver egentlig bare og sleper meg rundt uten mål og mening.

forskrekka menesker – Mennesker? Eller mener du menisk, som i kneet? Folk hadde sikkert blitt forskrekka og de så at jeg drev og slepte meg bortover gulvet her som en annen hvalross, menisken hadde sikkert og begynt og lure den også..

kroppen min beveger seg ikke så mye sovn. hvordan har du det? – Kanskje hjernen din også har dovna bort? Mens du sov? Jo takk, jeg driver nå og sleper meg rundt da..

 

Jeg sjekka opp i går hvilke to bilder jeg faktisk hadde sendt inn til fotokonkurransen jeg var med i. To av de jeg la med i forrige innlegg hadde jeg ikke sendt inn i det helt. Og ett av de jeg sendte inn, hadde jeg altså ikke tatt med i forrige i mitt forrige.Så jatta. Jeg vant visst med bilde nr.1

 

About these ads

10 thoughts on “De vanskelige ordene.

  1. Hei L
    Det virker som at det går bedre med deg nå mtp. at du ikke kaster opp. Har jeg rett? Håper det :-)

    Klem

  2. Kjenner igjen den følelsen av å forklare men ikke klare å bli forstått det man vil at de skal forstå, jeg klarer aldri å forklare det forvirrende på innsiden og blir frustrert..

    Utrolig fine bilder, du har talent <3 <3 :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s