«Hvem er man?»

Det spørsmålet er kanskje noe som flere av oss som har vært innlagt på Modum bad, godt kjent med. For hvem er egentlig denne man som man prater om? Da vi skulle fortelle noe, eller forklarte hvorfor ditt eller datt vanskelig, hvorfor det ble slik eller sånn, så var det veldig, og da mener jeg veldig, lett å svare med «Man gjør jo gjerne slik eller sånn fordi man har hatt det sånn i så mange år. Man vil gjerne gjøre slik eller sånn, fordi det kan jeg, sånn har det vært så leng. Man blir jo så lett lurt inn i fellene som spiseforstyrrelsen legger ut» osv osv. Man, man, man. Noen av behandlerne der, spurte da, «Hvem er man?» Eeeh, jeg? Selv midt i en setning kunne vi, den som pratet, om man brukte man, plutselig bli avbrutt med dette «Hvem er man?». Det var til å bli små gal av, men vi lærte hvorfor vi helst ikke skulle bruke man, men jeg.

So, why then? Jo, fordi du, jeg, skal gjøre det vi forteller, om til vårt eget. La det bli personlig. Når jeg prater om meg selv, og bruker man, istedenfor jeg, så distanserer jeg meg litt fra det jeg sier. Det er enkelre å bruke man, for da er man liksom en del av en helhet, mange, da er oss, og de utenfor. «Det er sånn når man har en spiseforstyrrelse, man gjør slik når man har bulimi», da blir det på en måte litt unnskyldende, litt enkelere å forklare, en slipper å føle at det er meg, og de andre.

Det er jo ikke sånn at om jeg forteller noe som er relevant for meg, så trenger det ikke være sånn for alle andre som sliter på samme måte. Derfor blir det kanskje litt feil å bruke man? «Når man har overspist, så må man kaste opp, det er sånn det er å være bulimiker». Det er jo ikke sånn for alle, for mange ja, men ikke alle. Mange overspiser bare, kompenserer på andre måter, eller lar handlingen være hva den er, en overspising. Det er ikke en selvfølge at alle kaster opp over en overspising. Så jeg må gjøre historien til det den er, min. Når jeg har overspist, så må jeg kaste opp. Det er sånn min bulimi er, det er sånn jeg gjør det, det er sånn jeg tenker. Ikke man, men jeg.

Jeg har ved flere anledninger brukt dette man selv, både når jeg har skrevet her i bloggen, og når jeg har pratet med andre. Det er vel lett for at det blir sånn om en ikke er bevisst på det. Jeg har aldri tenkt over det, men jeg er det veldig bevisst nå. Vi fikk det spørsmålet så mange ganger, at det var ikke mulig å glemme det akkurat. Det ble til slutt komisk, vi spøkte med det, brukt det oss i mellom om noen fortalte noe hvor man ble brukt. Jeg ble oppmerskom på når andre brukte det, og jeg måtte le inni meg, for når vi hadde med enkelte behandlere i timene, så visste jeg at det spørsmålet kom, hvem er man? Veldig ofte så hadde jeg lyst til å spørre om det selv også, og jeg gjorde det innimellom, men jeg måtte jo se an situasjonen litt først. Om en av de andre hadde det veldig vanskelig, og brukte man når hun fortalte, så følte jeg altså ikke helt for å spørre hvem denne man var. Jeg visste jo det liksom.

Det kunne være ganske irriterende å få dette spørsmålet til tider. Der var vi, innlagt for spiseforstyrrelser, og skulle dele våre historier, som selvsagt kunne være tøft, og så skal vi altså bruke jeg, og ikke man. Det er mye enklere å bruke dette man, for da blir det en liten distanse mellom meg og historien min, det gjør at det kan bli en smule lettere å fortelle. «Man synes jo det er vanskelig å skulle forsyne seg med mat, når spiseforstyrrelsen freser de stygeste regler du kan tenke deg. Man blir litt overrumplet da». Skulle jeg da plutselig si høyt at det var jeg som syntes det var vanskelig?? At jeg ble overrumplet? Da ville det jo være jeg som kokko, sånn…bare meg, og ikke alle oss. Nå vet jeg jo litt mer som sagt, at det faktisk kan bli helt feil å si man, for det er jo ikke nødvendigvis sånn at alle føler, eller opplever det likedan. Så jeg må gjøre mitt til mitt.

Jeg tar meg ofte i å skulle skrive man, og så må jeg prøve å finne en annen måte å formulere meg på, sånn at det blir personlig, for det er jo meg jeg skriver om, ikke alle og enhver mann. Ofte har jeg skrevet «vi som sliter med en spiseforstyrrelse tenker slik eller sånn, føler sånn eller slik, har det sånn eller sånn». Men det er jo ikke sant, ikke alle føler, tenker, eller har det akkurat som meg. Eller deg. De kan ha det sånn, men ikke nødvendigvis.

Jeg ler ofte, sånn litt for meg selv så klart, når jeg ser at andre skriver man, eller når andre sier man når de prater. Da har jeg litt lyst til å spørre hvem denne man er. De ville sikkert bare sett rart på meg og lurt på hva pokker jeg mente. Om jeg var stokk dum? Litt sånn kokko? Jeg tror jaggu meg jeg må prøve det. Er dette gjenkjennbart for dere? Bruker dere man istedenfor jeg når dere skriver eller prater? Det er ganske morsomt å gjøre seg bevisst nettopp dette. Man er som man er. Jeg er som jeg er.

About these ads

11 tanker om “«Hvem er man?»

  1. Moro med slike interne gullkorn. Vitner jo om at det var et godt miljø på Modum! Det er så sant som du skriver. Når følelsene blir for vanskelige er det lettest å distansere seg og heller snakke generelt. Jeg hadde heller aldri tenkt over det før min psykiakter påpekte det en time. Nå, som du skriver, som jeg er bevist legger jeg veldig godt merke til både egen og andres bruk av «man» :)

    • Miljøet på Modum var supert, og vi var en veldig fin gruppe. Mye humor. Det er morsomt å være bevisst på det, og legge merke til andre som bruker det, haha. (Og at jeg selv bruker det innimellom så klart)

  2. Dette var et innlegg man kan bli irritert over, men bare nesten :D
    Tenker ikke over om jeg skriver eller sier det, men tror ikke jeg prater så «pent»..
    Skal begynne å tenke etter, hehe..
    Foretrekker å si mann jeg da ha ha..
    klem

  3. Det er skummelt å snakke om meg i stedet for man eller «du», da må JEG stå til ansvar for følelsene og meningene mine, jeg må tåle å bli SETT, og være i MEG når jeg uttrykker meg. Men fy søren så befriende det er når man… jeg opplever av å tørre å utfordre meg til å være i meg selv og stå opp for virkeligheten slik som JEG opplever den. Eventuelle konfrontasjoner som måtte følge og som jeg klarer å stå i, blir jeg styrket på, er min erfaring. Det er godt å bli sett og forstått, av meg om ikke andre (selv om det er fort gjort for andre også å se mennesker som uttrykker seg i jegform, det vet jeg av erfaring) :)

    Takk for påminnelse :)

    • Ikke sant, å distansere seg er ofte mye enklere, men skal vi opp og fram, så må vi nok bare bruke meg og jeg. Og ja, det føles jo bra å kunne klare å dele, og å våge. Å bli sett og hørt er vel noe alle ønsker :)

  4. Det er veldig bra at du også er klar over fellen vi kan gå i om vi hele tiden sier «man». Og det er også viktig det du skriver her.
    Da jeg startet både i angstgruppe og å blogge tok jeg meg ofte i å både si og skrive «man» istedenfor jeg… Det gjør jeg fortsatt… Derfor er det viktig også for meg at jeg forsøker å unngå det.
    At vi sier/skriver «man» er jo trolig også en måte å gå rundt grøten på også, og det må vi jo unngå. Altså ER det enklere på mange måter å si/skrive «man», fordi da blir det liksom litt mer generelt (håper du skjønner hva jeg mener nå?!).
    FACE THE TRUTH (uten å si/skrive «man»)

    Svar: Takk vennen min :)
    Ja, det skal bli godt å komme i gang nå snart. Blir jo også en krevende periode jeg har nå fremfor meg, og derfor er det bare greit at jeg har tatt en pause ;)
    God natt klem <3

    • Å gå rundt grøten kan virke behageligere enn å hoppe midt oppi den til tider..men da blir det bare å stå i stampe…Jeg ønsker deg masse til videre vettu, holder en knapp på deg ;) <3

  5. Hahaha den traff meg midt i fleisen, husker jeg fikk dette spørsmålet en tid jeg studerte noe og da ble vi mødt med man gjør jo det, en gjør jo det. jeg skriver det kjempe mye og blir minnet på hver gang at jeg husker dette morsomme hvor vi lo mye over dette, likevel skriver jeg man og en om hverandre, som om jeg ikke finner en annen måte å formulere meg på, eller som om jeg ikke har orket å være meg alene, er vel mest sannsynlig det siste der, men jeg er i gang med å være jeg og ikke man eller en ;) <3 <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s