Godt med fri.

Enda er det 1.5 uke igjen til ny time med behandleren min, noe som ikke bekymrer meg det grann. Tidligere år har jeg som så mange andre som sliter psykisk, syntes det har vært litt vanskelig å plutselig stå helt alene, uten noen timer i det hele tatt. 3-4-5 uker uten noe kan fort bli tungt når man er i en periode hvor man er på nedtur, eller allerede ligger i grøften og kaver. Jeg har aldri hørt ordene «Det er bare å ta kontakt, dag som natt, om det skulle bli altfor vanskelig». Aldri har jeg før fått ordene «Husk at du kan ringe akutteamet om det skulle vise seg å bli vanskelig å holde ut». Jeg er ikke den som løper ned legekontoret, så det å skulle ringe for å si ordene «Jeg har det vanskelig nå», det har aldri skjedd, ikke her på hjemmebane. Klart det var noe enklere på Modum, men der var det folk tilgjengelig hele tiden. Her er det ikke det, på samme måte. Jeg klarer meg, selv om det føles som jeg ikke skal gjøre det. Å be om hjelp er vanskelig, det er faktisk vanskeligere enn å ha det vanskelig. Jeg vil ikke være til bry, jeg vil ikke få ordene «Klarer du å holde ut, tror du vil gå bra?» i retur om jeg skulle ringe. Jada, jeg gjør vel det, jeg ringte bare for å slå av en prat, var bare litt pratsyk you see. Jeg ser bare ikke poenget i å skulle ringe, bare for å likevel skulle sitte hjemme og holde ut, når de mest sannsynlig spør om jeg holder ut, at det ikke er mye de kan hjelpe med. Da sparer jeg meg heller for den telefonen.

Nå når min behandler gikk ut i ferie, så sa hun at jeg bare måtte ringe akutteamet om det skulle bli vanskelig. Om jeg kunne love å ringe dem? Vel, nei, det kommer ikke til å skje. Grunnet det jeg skrev over her. Og det er som regel på kveldstid det blir vanskeligst, og da er de ikke tilgjengelig likevel. Men hun sa hvertfall ordene, du kan ringe dem. Jeg visste vel kanskje at jeg hadde den muligheten, men likevel, i mitt hode, så må det virkelig være akutt for å ta den telefonen. Typ veldig kritisk akutt. Ikke bare «Vanskelig for å holde ut. Depresjon, tunge tanker».

Jeg har helt siden jeg fikk ny behandler vært litt oppgitt. Jeg føler at jeg står på stedet hvil. Ikke at behandleren ikke er flink, for hun tar tak. Ikke det at jeg hadde forventet et mirakel, for det skjer ikke. Ikke at hun skal gjøre jobben for meg, for den er min, ene og alene. Men ja, jeg vet ikke helt. Stabilitet, jobbe med bakenforliggende ting? Det har ennå ikke skjedd, og nå har jeg gått hos henne siden midten av mai. Planen var å legge spiseforstyrrelsen litt på is, noe jeg var enig i, men likevel gikk de tre siste timene med til å snakke om nettopp den. Kanskje blir det tatt tak i framover.

Jeg har ny time igjen 16. august, og jeg må bare si at de ukene uten behandling nå ikke har plaget meg. Jeg har ikke engang tenkt på det, eller savnet det. Alt oppi hodet mitt har også blitt lagt på is, stoppe tanker, skyve dem bak, prøve å glemme de tankene jeg ikke vil tenke. Som jeg har sagt tidligere, så er det nesten så jeg angrer på at jeg har lettet på sløret og fortalt det jeg aldri ville fortelle. Det er som alltid har vært likevel, så hva var da poenget? Eneste forskjellen er at nå er det noen som vet. Jeg er bare likegyldig til det hele nå, jeg klarer meg, er liksom der at jeg ikke orker ta tak i det, ikke ser poenget med å jobbe med det. Jeg vil jo bare glemme det uansett. Det er hva det er, og mange år siden.

Pausen uten behandling så langt har gått greit, om jeg kan bruke det ordet. Det vil si at ting er som de har vært lenge. Noen dager går bra, andre mindre bra. Same old, same old. Tankene spretter hit og dit, motivert et øyeblikk, umotivert det neste. Men men, sånn er det nå. Og som noen andre sa her for litt siden, det er vel her jeg trenger å være akkurat nå, for å jobbe her jeg er, før jeg kan ta noen skritt videre. Alt til sin tid. Det er hvertfall godt med fri nå, tross alt. Så får vi se hvor veien går når vi er i gang igjen.

About these ads

20 thoughts on “Godt med fri.

  1. jeg føler med deg, ang det å »bare ringe hvis det blir for vanskelig» saken….for meg føler jeg de ikke mener det når de sier det, og jeg har nå aldri tatt i bruk det heller….jeg tørr ikke ta sjansen på ringe, for bare å bli avist liksom…da ringer jeg heller en god venn:) håper du og behandleren din kan ta noen steg fremover etterhvert, for det er slitsomt å føle du står stille….
    take care :)

  2. Synd du ikke føler du kan ringe akutteamet men jeg skjønner det jo også. Hvordan går det med vekta nå etter du kom hjem fra modum? <3

  3. Skjønner godt at det er vanskelig å skulle ta kontakt. Har selv problemer med nettopp det! Håper det blir litt enklere når ferien er over for de fleste, kommer tilbake og inn i bedre rutiner? Lov å håpe er det i alle fall!

  4. At du lettet på sløret må ha vært et stort, vanskelig og veldig viktig steg. Jeg er sikker på at det utgjør en stor forskjell at noen vet – og synes du skal være stolt av deg selv for det.

    Og jeg håper også det blir litt enklere når ferien er over, Laila. Mange gode tanker til gode deg… <3<3<3

    • Jeg merker ikke noe forskjell. Ingenting har endret seg, det har ikke blitt tatt tak i ennå, og nå er det 4 måneder siden jeg tok det opp. Takk søte <3

  5. Du, har du prøvd å ringe til akutteamet? Har du opplevd at de har spurt deg om du holder ut, og sagt at det ikke er mye de kan hjelpe med? Grunnen til at jeg spør er at jeg lurer på om du har blitt møtt slik, eller om det er slik du frykter å bli møtt. Det jobber selvsagt forskjellige folk på akutteamet også slik som ellers i samfunnet, men min erfaring er at det er mennesker der som er interesserte i å hjelpe, å lytte og å bidra med samtale og hjelp til tunge tanker. Men da må du jo spørre de, så klart :) Jeg fikk høre en gang av en som jobbet akutteamet jeg brukte, at der ringte folk med alle slags problemstillinger, alt fra folk i krise til ensomme folk som hadde behov for kontakt. Høres ikke ut som problemene dine er for små akkurat. Men hvis du er i tvil så kan du jo ringe å spør de? Da får du etablert litt kontakt også, og da kan det være lettere å ringe de igjen når du har behov for det.

    • Det er en blanding av hva andre har fortalt, + at jeg er redd for avvisningen. Jeg orker ikke den når jeg først tar skrittet for å ringe, hvis du skjønner? Da jeg var innlagt på Modum, hvor jeg var i 3 mnd, og ble godt kjent med de fleste av personalet der, så ba jeg,frivillig, om hjelp selv. Da kan du jo tenke deg hvor vanskelig det skulle være å ringe akutteamet her..Skjer ikke. Jeg har vært veldig langt nedi kjelleren, spes. i 2009, men ringte aldri noen da heller. Klarer meg liksom..skjønt det ofte blir på en destruktiv måte..Men det blir liksom litt sånn, jaja, det er hverdagen min, å være selvdestruktiv, så det plager meg ikke, det utgjør ikke noen forskjell. Skjønner?

      • Uff ja jeg skjønner, men jeg syns det er veldig trist å høre. Hvor er selvmedfølelsen din? (Jeg var også på Modum en gang, og lærte om slikt et vakkert fenomen, som jeg har hatt god nytte av siden :))

      • Hahaha, ja, lærte også om det….den er ikke…tilstede…noe min behandler der helst hadde sett at jeg hadde kan jeg tenke meg. Hun holdt et foredrag om det da jeg var på mitt siste opphold der. Det var da vi kom inn på det også…

  6. Det å ta kontakt når ting er vanskelig er vanskelig, det å si hvordan det egentlig er synes jeg er vanskelig, så kjenner meg igjen. <3 <3

  7. Kjenner meg igjen,og skjønner godt din høye terskel for å kontakte akuttteamet. Det å være vant med å måtte klare seg selv og holde ut over mange mange år selv om det blir med selvdestruktive metoder er en måte å overleve på som er tryggere enn å skulle risikere å bli avvist. Jeg har heller aldri hatt behandling der jeg har kunnet be om hjelp når som helst. Jeg har en del ganger bedt om ekstra timer,uten at det har passet. Sterk fortvilelse og veldig med tanker og følelser,men ikke annet å gjøre enn å prøve å takle det. Alene. Vil ikke slite ut venner heller. Har hatt noen skikkelig ille uker selv nå. Pyton. Får håpe det kommer noe positivt ut av det… På sikt..Som de sier,det må bli verre før det blir bedre. Dårlig trøst.
    Styrketanker og klem til deg <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s