Jeg overlevde stikket.

Det er virkelig en prøvelse uten sidestykke å komme seg opp kl. 08 når man knapt har fått blund på øyet om natta. Siden det gikk ad undas i kveld kveld, sånn matmessig, så var jeg ikke ferdig før sent, og da var det også for sent å ta noe å sove på, dermed har jeg prøvd på en normal natt. Vel, det ble ikke normal. Det føltes som jeg ikke sov noe i det hele tatt, men på grunn av små klipp av drømmer, så kan jeg vel si at noe øyeblikk på øyet ble det vel. Bittert å måtte rulle ut av senga klokken 8 uansett. Men jeg måtte jo. Jeg måtte jo få unna det derre stikket. Kom ned dit sånn akkurat på slaget, men kom inn litt over tiden. Vikarlege. Finfint. Aldri sett trynet før, men mennesket var da hyggelig. Brukte litt tid på å krysse av det jeg skulle sjekkes for, men fant alt til slutt. Det er jo ikke måte på alt de skal sjekke da. Det var stille der så tidlig på morgene, noe som gjorde at jeg satt først i lab kø. Dette går da kjapt tenkte jeg. Fort gjort å ta en blodprøve. (Selve legetimen gikk også fort) Jadda, så der satt jeg da. Å vente og venta og venta. En halv time. Da var hun damen som var der inne og gjorde gud vet hva, endelig ferdig, og det ble min tur.

Vikar der også??????? Skrekk og gru!!!! For det første har jeg sprøyteskrekk, og synes det er ubehagelig selv om det er flinke damer som tar dem. Og så skulle liksom en student stikke den derre fæle nåla i meg?? Jeg visste ikke jeg skulle le eller grine, så jeg gjorde ingen av delene. Jeg var blodig alvorlig. Så bare ja og mm. Sett deg der du, bort i stolen der. (Akkurat som at jeg aldri har vært der før, og ikke vet hvilken stol det der. Det var bare to stoler der, og jeg vet at jeg ikke skal sette meg i den som de skal sitte i), og jeg bare, jah. Hun finner fram utstyret, og jeg ser i yekroken at hun tar fram det ene glasset etter det andre, og jeg lurer på om hun har tenkt å tappe meg helt for blod. Så strammer hun den derre strikken, sånn skikkelig hardt, så klasker hun på årene, med en iskald finger, i håp om at den skal sprette mer fram på den måten. Hallo i luken, åren trakk seg nesten inn i seg selv jo, den frøys jo nesten i hjæl. Men så kom den fram igjen, sånn såvidt. Den som klart og tydelig vises sånn ellers i året. Nå kommer det et lite stikk her, sier hun. Nei du sier ikke det tenkte jeg. Nå ble jeg overrasket får’n si. Så var tappingen i gang da. Jeg venta bare på å kjenne den første svimlingen, men jaggu så uteble den gitt. Går det bra spør hun. Bra du liksom. Tenkte jeg, men sa bare mm, og glante i veggen. Trodde aldri hun skulle bli ferdig, men hun ble nå det til slutt da. Og så måtte jeg holde bomullsdotten, sånn at hun kunne rive av en meter med teip og klistre den over. Snakk om å skrumpe sammen skinnet på innsiden av albuen. Så stakk (ohoho, ordspill altså) jeg ned for å trene.

Stappa i meg et eple, og kjøpte meg en sportsdrikk, sånn for å få i meg litt sukker, i aller tilfelle, for å unngå å svime av midt under økten. Reiv av teipen, og satte meg på sykkelen, og spinnet meg gjennom en time. Så første halv del av håndballkampen mens jeg satt der og tråkket. Rundet av med litt magekjør, og ti minutter på tredemølla, hvor jeg gikk, uten sko, i bare strømpelesten. Det var dumt av meg, nå er det pain under beina. Ikke akkurat noe behagelig underlag å gå hardt på i ti minutter. Kjennes ut som vannblemmer, men finner pokker meg ingen…gawd. Satt meg i sofakroken med en kopp kaffe for å se andre del av kampen, kunne jo ikke bare gå da liksom. Så da satt jeg der da, og i det det er igjen 1 minutt, og jeg tror jeg skal gå ut av mitt gode skinn av spenning, ja da kommer det ei gammel røy og stiller seg midt foran. Og jeg bare..????? Hoppet meg inn mot midten av sofaen, og fikk en åpning hvor jeg fikk med meg siste rest. Uavgjort liksom.

Måtte innom apoteket en tur før jeg tråkket meg hjem, og inn i dusjen. Lurte fælt på hva jeg skulle gjøre resten av dagen, siden jeg hadde trent så tidlig. Men så hadde jeg en oppgave jeg måtte få gjort unna, så da var det å sette i gang hjernecella, vri den fram og tilbake, og kaste seg ut i det. Jeg skrev og skrev, lagret som dokument, og igjen måtte jeg trykke «send» mens jeg satt der med en sånn glp, hva har jeg gjort nå følelse i magen. Jaja, I did my best. Tror jeg.

Hadde liksom gleda meg til turn i kveld da, og så er det menn…det er ikke like gøy. Men men…jeg overlever vel det også.

Har gått bra med maten så langt forresten. Thats something I guess.

About these ads

14 tanker om “Jeg overlevde stikket.

  1. Jeg må bare kommentere. Du skriv på en humoristisk og morsom måte at jeg måtte bare le ang. legesenteret. og den 1 meter lange tapen..hehe den va go.
    Takk for at du fikk meg til å smile:)
    Varm klem fra Camilla <3

  2. Hehe, for å si det sånn. Vær glad du fikk vikarleger eller nyutdannede, de gjør ting skikkelig nøye og livredde for å stikke feil. Hvertfall har jeg opplevd det, men godt du overlevde :) Fæle greier rett og slett når de tapper blod..
    menn i turndrakt må jo være et flott syn, haha :)

  3. Enig med Camilla, du skriver på en utrolig morsom måte som gir meg et smil, så takk fra meg også :)
    Godt du kom deg greit gjennom og bra at det har gått bra med maten, flinka «every steps count :) <3 <3

  4. Enig med de over :) men grøss, jeg haaater blodprøver! Skulle tro jeg ble vant til stikk ettersom jeg stikkes hver 2-3 mnd, men så er jo det i skinka også da, og ikke i armen – som jeg syns er mye verre.

  5. Synes ikke stikket er så ille. Det er tida etterpå. Gå rundt å være livredd for å få en telefon eller et brev om at prøven ikke så bra ut.

  6. Du var heldig som bare ble stukket en gang da! I dag skulle jeg ta to blodprøver med to timers mellomrom, og gjett hvor mange ganger jeg ble stukket? 7 ganger! Sykepleieren stakk og stakk men kom det noe blod? Nei! Første blodprøve klarte hun det på tredje forsøk etter å ha byttet arm og jeg ble skikkelig dårlig. Kvalm, svimmmel og hele den pakken der. Andre gang klarte hun det ikke etter tredje forsøk og til slutt så kom faktisk legen inn og ville prøve. Han klarte det på første forsøk da men dæven! Det var ikke noe gøy altså! Måtte bare fortelle det til noen hehe. Er forresten også enig med de over, du er veldig morsom! Stå på, Laila :)

    • Jeg hadde en sånn forferdelig opplevelse i fjor sommer jeg også. Det viste seg at det ikke var vakuum i sprøyten, så da prøvde hun med en til, som var akkurat likedan. Stakk i begge armene, uten at det kom en eneste dråpe ut. Jeg ble så kvalm og uvel at jeg bare måtte løpe ut for å få frisk luft. Gedigne blåmerker, og sprøyteskrekken ble ikke akkurat mindre. Tok noen uker før jeg gikk tilbake for et nytt forsøk kan du si..Takk :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s