Trodde jeg skulle slå meg halvt ihjæl.

Det var en ganske stor bygning, lignet litt på et hotell, uten at jeg skal for sikkert hva det egentlig var. Det var basseng og noen små fontener utenfor, blomsterbed, små områder med plen. Ganske så fint på dagtid, idyllisk. Natten var ikke mye hyggelig derimot. Dystert, det hadde vært fest like ved, folk var i godt humør, full, i latter. Og en uhyggelig følelse over at noe ikke var som det skulle, at noe var feil. Jeg følte meg overvåket på en måte, du vet, den følelsen du får når noen ser på deg, eller når du tror noen ser på deg. Den følelsen kan være ganske sterk til tider. Jo sterkere den følelsen er, jo mer ubehagelig føles det som regel. Tempoet øker om du er ute og går og kjenner på den følelsen, du snur deg oftere, ser deg rundt, føler deg litt utrygg kanskje.  Jeg følte det sånn, og jeg kjente at jeg ble litt små-irritert når de jeg hang med ikke helt var med på det jeg pratet om, om de ikke ville dra noen plass. Helst feste videre, men det stenger jo på et viss tidspunkt. Da ville plutselig alle ta kvelden, og flere av dem bare avfeide det hele når jeg nevnte at jeg ikke følte meg trygg i den bygningen, at det var noe uhyggelig der.

Jeg nektet å gå inn i den bygningen, turte ikke heller, for jeg visste ikke hva som befant seg der, og om det ville skje noe, om det fant seg noe der. Jeg syntes jeg kunne skimte noe bak noen gardiner som var trukket igjen, langt oppe i etasjene. Det var mørkt, det var uhyggelig, og jeg satt med en veldig stor utrygghetsfølelse. Jeg satte meg under tak, på en platting, sånn at jeg ikke kunne ses fra noen av vinduene. Ville ikke bevege meg sånn at jeg ble oppdaget, eller ble fulgt med på i enda større grad. Det var kaldt, jeg hadde skjørt på, og en tynn jakke. Det regnet, det var kjølig, det var natt. Jeg turte ikke sovne av der, jeg var på vakt, lyttet etter lyder. Redd for hva som kunne skje, om det ville skje noe.

Litt lengre borte fra meg, var det en jeg kjente, mest ved navn, men jeg så han ikke. Jeg prøvde å rope lavt til han, men det var ikke så greit å få skikkelig kontakt, han hadde drukket han også. Og var nok trøtt og sliten.  Jeg husker ikke hva jeg sa, men noe med at han ikke burde sove, eller om han kunne komme seg opp til meg. Etter en liten stund kommer det et par stykker til, jeg vet ikke hvor de kom fra, men jeg kjente dem. Jeg fortalte dem hva jeg følte og tenkte, om bygningen, eller det som var inne i den. Mange av de jeg festet med befant seg inne i bygningen, kanskje bodde de der? Hva ville skje med dem om det var noe der?

Det var noe der. Noen. Jeg vet ikke hvem, eller hva, men de gjorde et så sterkt, nei, voldsomt inntrykk. Av den ubehagelige typen, der du grøsser, der du kjenner hjertet som slår villt, angsten som kryper opp ryggraden din, pusten som øker i takt med hjerteslagene, galoperende. Bena som truer med å kollapse under deg, tårene som velter over kanten. Livredd, og alt du vil er å komme deg bort. Jeg var så redd. For det jeg hadde følt stemte. Det var noe veldig ubehagelig der, noen som overvåket, fulgte med, passet på. Jeg vet ikke hva de egentlig ville, hvorfor det var så viktig for dem å overvåke oss, passe på at vi ikke forlot området. For det kunne vi ikke. Vi var sperret inne på området. Det var inngjerdet. Og det var høyt. Skulle man ha muligheten til å komme seg over der, så måtte man ha et godt forsprang, sånn at ikke de som er ute etter deg plutselig river tak i benet ditt når du er nesten over.

Vi som nå var samlet, vi var ikke flere enn 4, resten var visst inne i bygningen, hva de nå enn gjorde der. Sov sikkert, det var hvertfall stille. Ikke en lyd hørtes. Men vi så noen flere bevegelser i vinduene i øverste etasje. De var flere der inne, og de fulgte med på oss der vi stod og satt, alt ettersom. Vi kunne ikke gjøre oss ubemerket, likevel hadde vi ikke akkurat lyst til å hoppe opp og ned, veive med armer og rope hva pokker de ville oss, hvorfor de var der. Vi pratet lavt sammen, vi var redde alle sammen. Natt, kjølig, stille, overvåket, innesperret på et lite område. Utrygg, ubehag, frykt. Vi lurte på om vi kunne lage en «plan», noe som kunne distrahere dem på noen måte, sånn at vi fikk et aldri så lite pusterom der vi kunne løpe for livet, og komme oss ut, og vekk fra området. Over gjerdet.

Han ene gutten som var der sammen med meg lurte på om vi kanskje, på noen måte, kunne få slått av strømmen på noen måte. Da ble lyktene i området utenfor der slukket, lysene i fontenene og de få lyktestolpene. Ble det helt mørkt, så hadde vi en større sjanse for å kunne komme oss vekk, for da ble vi usynlige for dem også, de som fulgte med oss. Vi lurte samtidig på hvordan vi skulle få gjennomført det, uten at de fattet noen mistanke om hva som skulle skje. De fulgte jo med. Men vi måtte jo prøve, for å være der, i uvissheten, det var helt forferdelig. Han som kom opp med planen klarte å få gjennomført den på en måte, for plutselig ble området mørklagt, og samtidig ble det liv i øverste etasje. Noe ble ropt, og vi skjønte at det var nå eller aldri.

Vi var to som løp sammen, jeg løp alt jeg maktet, selv om kroppen truet med å falle sammen. Jeg snudde meg, så til min store forskrekkelse at de som hadde overvåket oss nå var kommet ut av bygningen, og var på vei etter oss. Jeg tenkte at det beste jeg nå kunne gjøre, var å konsentrere meg om det jeg måtte gjøre, løpe, komme meg vekk. Ikke snu meg. Den andre personen var på med meg, vi løp sammen bort, vi klatret, vi mer som løp opp, gjerdet, slengte oss over på den andre siden. Ukjent og ulendt terreng. Og det var natt, mørkt, og det var noen etter oss. Jeg ante ikke hvor det var blitt av de to andre som var med oss bare noen minutter tidligere. Jeg skjønte såpass at de også nå ble jaget.

Frykten satt oppi halsen på meg, jeg var så redd som jeg aldri har vært før. Og jeg løp for livet, løp alt jeg maktet og orket. Vennen min holdt tritt med meg, noe som hjalp litt, da var vi hvertfall to. Så vi løp alt vi kunne. Til vi plutselig kom til en skrent. Det virket ikke særlig bratt der, og det var gress, strå, mose, sånn man finner i en skråning i skogsterreng. Vi kikket oss bak, og så med skrekk at den som var etter oss var så nær at han hvert øyeblikk kunne ta tak i oss, vi kikket raskt på hverandre, nikket, tok sats og hoppet. Uten at vi visste hva som befant seg der nede. Var det en kort skrent? Da ville den som var etter oss være like kjapt innpå oss igjen. Ville han hoppe etter? Visste han hvordan terrenget var der? Jeg oppdaget plutselig at det ikke var noen grunn der, så jeg falt og falt, og kjente enda en skrekk velte opp i meg. Jeg trodde jeg kom til å slå meg halvt i hjæl, om jeg i det hele tatt kom til å overleve, for jeg så aldri grunnen. Jeg bare falt og falt, og falt…
Og så bråvåkna jeg av at jeg trakk pusten. Phew, roet meg ned litt etterhvert. Men den ubehagelige følelsen sitter der..

About these ads

12 thoughts on “Trodde jeg skulle slå meg halvt ihjæl.

    • Haha, vil ikke tilbake til den drømmen igjen hvertfall. Men du skal ikke se bort ifra at det blir flere oppdateringer fra drømmer sånn innimellom ;)

  1. Flott skrevet. Spenning til siste punktum. Fantasien kan være skummel. Dessuten har jeg alltid vært mørkredd, men ikke si det til noen. Godt det var en drøm.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s