«Hvordan klarte du å legge på deg?»

For noen dager siden fikk jeg en kommentar fra noen som lurte på dette, og om jeg kunne skrive noe om det. Vel, jeg har alltid hatt lett for å legge på meg. Kanskje ikke så rart sånn som spisemønsteret mitt har vært de siste 17 årene. Alt fra mye mat, noe mat, lite mat. I en salig miks, omhverandre. Kroppen aner ikke hva den skal forvente om det som kommer ned. Skal det beholdes, skal det opp igjen? Den ønsker selvsagt at det skal beholdes, den trenger jo næringsstoffer som maten inneholder. Alle kropper gjør det. Har man et såkalt normalt spisemønster, uten at man tuller med det, så skal kroppsvekten holde seg stabilt. Da snakker jeg om variert og normal mat. Normal mat har jo endret seg noe opp gjennom årene, men like fullt så er brødskiva, potetene og ulike frokostblandinger på menyen for de fleste, og har vært det i alle år. Når man aldri har tullet med maten, og spist normale porsjoner, så går man ikke voldsomt opp, eller drastisk ned. Da må man gjøre en del endringer i så fall.

Før jeg ble innlagt på Modum, så hadde jeg ikke noen kostplan å forholde meg til. Jeg spiste og beholdt lite, og det kunne variere hva jeg spiste og beholdt. Dagsinntaket var uansett ikke så høyt, uten at jeg skal si hva jeg spiste. Vekten gikk som en jojo, den var aldri stabil. Spiste jeg litt mer i perioder, så gikk vekten opp, reduserte jeg, så gikk den ned. Dette var i grunnen uavhengig om jeg kastet opp eller ei, for man går nødvendigvis ikke ned i vekt av å overspise og kaste opp. Kroppen holder igjen en del når man kaster opp, den holder igjen det den kan, fordi den ikke vet hva som blir beholdt i etterkant av at man har kastet opp. Eller når neste måltid kommer. Selv om vektnedgang hele veien har vært det jeg har jaget etter (som så mange andre spiseforstyrrede), så har jeg altså ikke bare gått ned. Det har jo vært utrolig frustrerende mange ganger så klart. Men en overspisingmed påfølgende oppkast er ikke et mål om å gå ned i vekt, det er å dempe noe bakenforliggende. Følelser, tanker, kjedsomhet, ensomhet osv. Jeg vet jo at vekten ikke nødvendigvis går ned selv om jeg kaster opp, likevel melder trangen seg til å overspise og kaste opp.

Da jeg kom til Modum og måtte gå rett på full kostliste (rundt 2200 kcal), med 4 måltider hver dag, så fikk kroppen min sjokk, eller jeg fikk sjokk, kroppen jublet vel. Likevel visste den jo ikke om maten ville bli beholdt eller ei, så den tviholdt på alt den fikk. Grafset til seg. Samlet opp all væsken den fikk, som den fra før av manglet. I følge terapeutene jeg hadde, så var de første 6.5 kg, som jeg la på meg på 5 dager, kun væske. Jeg hadde veldig vanskelig for å godta, og tro på det, sjokket var for stort. Så altfor voldsomt. Så vanskelig å takle. Jeg var visst dehydrert, noe som ikke var så rart, med tanke på hvor mye jeg kastet opp i forkant. Jeg hadde vanskelig for å tro på at jeg var dehydrert, fordi jeg var alltid flink til å drikke, men så kom jo mye av det opp igjen også. Alt i alt beholdt jeg kanskje ikke så mye likevel. Jeg har blitt bedre på å få i meg væske nå, drikker mer vann enn jeg har gjort før.

Ved flere anledninger så sa primærkontakten min «Kroppen husker». Med det mente hun at kroppen husker hvor lenge jeg har spist og kastet opp, at den ikke tør stole på at den maten jeg spiste og beholdt der, faktisk ble beholdt. Derfor stabiliserte den seg ikke, men gikk litt og litt opp. Alle kropper har en trivselsvekt, uavhengig av om vi trives der kroppen vil ligge. Min trivselsvekt, eller kroppens, lå langt over der jeg ville ligge, det gjorde vektoppgangen hele veien så fordømt vanskelig å takle.

Nå er det også viktig å huske på at det er individuelt hvor vekten stabiliserer seg hos oss alle. Og noen har lettere for å legge på seg enn andre. Har man vært undervektig over lang tid, kan det ta lengre tid før vekten går opp, og man må kanskje øke kaloriinntaket enda mer. Det kommer også an på hvordan matmønsteret er for den enkelte, noen spiser kanskje ganske normalt, men trener mye, kaster opp innimellom, overspiser litt nå og da. Noen klarer kanskje å stabilisere vekten ganske fort med en kostliste på rundt 2000 kcal, mens andre går opp, noen går kanskje ned. Det varierer veldig. Hvordan vektoppgangen var for de jeg var innlagt med varierte også veldig. Vi er alle ulike, vi har tross alt ulike kropper, ulike trivselsvekter.

Så lenge kroppen etterhvert opplever at den får jevn tilførsel av mat, nok mat, at det blir beholdt, så vil den «slappe av» og fungere som den skal. Å overtrene, sulte seg, overspise og kaste opp, stresser kroppen, og den jobber på høygir. Stress i seg selv kan føre til vektoppgang.

Vi med en spiseforstyrrelse har ulike opplevelser når det kommer til matinntak, så jeg kan bare skrive om meg selv her, min erfaringer. Det kan oppleves helt annerledes for andre. Det var hvertfall ikke noe problem for meg å legge på meg, alt jeg gjorde var å forholde meg til kostlisten jeg hadde. Spise måltidene og beholde dem. Nå mener jeg ikke «at det ikke var noe problem» som i at det var lett, for jeg slet meg gjennom alle måltidene i 3 måneder. Det var en kamp hele veien, mange kamper daglig som måtte kjempes. Jeg hadde heldigvis god back-up der, så når det ble helt forjævlig, så hadde jeg noen å prate med. Det hjalp veldig bare å være sammen med de fine jentene jeg var der sammen med. Man trengte ikke akkurat å utbrodere hvorfor man satt å gråt sine bitre tårer under måltidene. Hvorfor man var sint etter veiingen, hvorfor man var irritert før et nytt måltid. Alle syntes det var like vanskelig, vi var jo der alle sammen nettopp fordi vi slet med maten.

Jeg tror, eller jeg kan jo innbille meg, at det kanskje hadde vært en smule enklere om jeg ville legge på meg, uten at jeg skal si det for sikkert. Spiseforstyrrelsen ville jo like fullt ha blånektet..Jeg skulle kanskje ønske at jeg ville legge på meg, men det ville jeg ikke. Vekt er et sårbart og vanskelig område, og derfor blir maten enda vanskeligere. Men uansett, med den kostlisten jeg hadde, så var det hvertfall ikke noe problem å gå opp i vekt, kroppen tok rett og slett bare imot det den trengte, og ville ha.

About these ads

8 thoughts on “«Hvordan klarte du å legge på deg?»

  1. Ville bare legge igjen noen godord. Egentlig ikke relatert til denne posten, men om bloggen din slik jeg kjenner den. Må lese meg gradvis opp igjen på bloggen din. Litt om gangen. Har bommet med blogglesning tidligere og hatt lengre pauser.

    Må få lest flere poster for å danne meg et bedre bilde av hvordan du har det. Du skriver engasjert og utleverende som vanlig. Liker det og tror du er til hjelp for mange.

  2. Du er flink, Laila! Lenge siden jeg har kommentert her, men har hatt en litt lengre pause jeg også, så har ikke fått hengt med.
    Vektoppgang er skumle greier for oss med spiseforstyrrelser. Et ømt tema. Men jeg vil uansett gi deg en stor klapp for at du har og har hatt pågangsmot – selv i de vanskeligste tider. Jeg heier fortsatt på deg!
    Klem

  3. Kjenner at jeg gruer meg til dette dillemaet her. Jeg vet at kroppen min vil reagere ganske likt, kiloene vil komme på. Jeg kommer til å tenke mye på deg, og ha deg som inspirasjon for å holde ut det. Takk for at du deler, Laila. Det hjelper meg! <3

    • Du er så god Tuva. Jeg har som alltid troen på deg, og du vet jo hva du går gjennom, sånn matmessig, hva du går til. Jeg heier på deg <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s