Jeg orker ikke mer.

Jeg leser, eller hører, flere ganger om de som er så sliten av sykdom at de slipper opp på kontrollen, og lar behandling og behandlere hjelpe dem. At de senker skuldrene, og lar seg hjelpe. Slipper opp. Ikke holde igjen, bli utkjørt av behandling, at det blir så mye og intenst at kroppen tar igjen søvn, og lar kroppen fortjene den maten som inntas, uten at den kommer opp, eller ikke blir oppspist. At tårene får strømme fritt, at ordene får flyte fritt. At ikke noe blir holdt tilbake. Sånn så jeg for meg at det skulle bli for meg ved innleggelsen også, at selv om det ble tøft, så kunne jeg senke skuldrene, fordi jeg visste at jeg var på en trygg plass. At jeg skulle ta imot hjelpen, åpne meg, gråte mine bitre tårer, og ikke minst at jeg skulle bli så sliten at jeg kom til å segne om og få mye søvn. Flere i gruppen min sov mye, fordi de var så utslitt, så sliten. Sånn ble det ikke for meg. Uroen satt fortsatt hardt i meg, bekymringene fortsatte å plage meg, tankene hamret fortsatt hardt i meg. Jeg klarte til en viss grad å la tårene strømme noen ganger, men jeg holdt som regel igjen, bet det i meg, svelget dem unna. Jeg åpnet meg for mye, men ikke alt. Jeg gjorde som jeg skulle, men med bitter ettersmak.

Jeg tenkte ofte, som regel på mandagene, etter veiingen, at dette orker jeg ikke mere, det er nok nå, nok vektoppgang, nok mat, nok prat, mer enn nok tårer, mer enn nok kamper. At jeg ikke maktet å ta imot mere, at det ikke var plass til mere. Jeg misunte dem som faktisk sluknet på sofaen, som fikk mange timer søvn, som sov flere ganger i løpet av dagen, uten at det ødela nattesøvnen. Jeg var konstant sliten og uopplagt. Å ikke få nok søvn, i tillegg til å jobbe så hardt blir en ekstra belastning. Jeg sovnet sent, lagt utpå natt, og måtte opp tidlig til frokost. Hver eneste dag. Vi kunne sove en time lengre på helg, men for meg utgjorde det ingenting, jeg ble ikke mer opplagt av den grunn. Det var flere timer vi hadde hvor jeg slet med å holde øynene oppe, å holde ut. Kroppen og hjerne min klarte tydeligvis ikke å gi helt slipp på kontrollen. Å la de som kunne hjelpe meg få hjelpe meg skikkelig. Jeg vet ikke, jeg gjorde jo det jeg skulle, det som måtte til, likevel klarte jeg ikke slappe av. Flere ganger prøvde flere fra personalet å få meg til å slappe av ved å bruke mindfulness, vær her og nå, pust med magen. Min primærkontakt bemerket ofte at jeg ikke pustet med magen, men kun fra midt nedi brystet en plass. Og det stemte. Jeg klarte ikke puste med magen med mindre jeg hadde store vide klær på, som ikke viste hvor stor magen ble da jeg slapp ut pusten igjen. Så jeg holdt igjen. Prøvde kun på det etter at jeg hadde lagt meg, som en øvelse på å prøve å slappe av, sånn at jeg til slutt sovnet. Det virket ikke.

Når jeg har sånne dager som jeg hadde i går, der jeg er møkklei av alt, der jeg føler meg uopplagt, er urolig og sliten, så tenker jeg «Jeg orker ikke mer». Så begynner jeg å tenke over hva det er jeg ikke orker mer av. Da blir jeg svarløs. Jeg vet ikke. En del av meg tenker kanskje på spiseforstyrrelsen, at jeg ikke orker å forholde meg til den lengre, at jeg ikke orker å overspise og kaste opp. En annen del av tenker at jeg ikke orker å kjemep for friskheten mer, at jeg likevel ikke klarer det, at det bare er å gi opp. Jeg vet ikke. Jeg er delt, jeg kjenner bare av og til på at jeg ikke orker mer, av det ene eller det andre. Bare få fred. Nå mener jeg ikke at jeg vil dø eller noe sånt, bare få litt fred, fra alt. For jeg tviholde på kontrollen, fordi jeg tydeligvis er redd for å ikke ha kontrollen. Til å la alt fare.

Jeg gjør det jeg klarer, og lurer samtidig på om jeg holder igjen, eller om det bare er sånn for meg, at jeg likevel ikke holder igjen, at jeg ikke vil merke at kroppen er dønn sliten uansett hva jeg gjør, at søvnen ikke blir bedre uansett. Jeg kan ikke helt sette meg inn i hva andre kjenner på når de sier at de merker hvor sliten kroppen er når de våger å gi slipp på kontrollen og la andre hjelpe. Jeg gjorde det jo til en viss grad på Modum, men kanskje ikke nok? Jeg vet ikke, for jeg merker jo ikke noe forskjell fra da og nå.

Jeg regner med at noen mener at kroppen min ikke orker mer av spiseforstyrrelsen, at det ligger i underbevisstheten min og murrer, men jeg vet ikke, for den syke delen av meg er så stor at jeg ikke vet hva jeg, fornuften min egentlig mener. Jeg vet ikke hva det er jeg ikke orker mer av. Kanskje er det alt tankekjøret som konstant kverne rundt?

About these ads

30 tanker om “Jeg orker ikke mer.

  1. Tankene kan være ens verste fiende dessverre…..Men bevisstgjøring slik du gjør her er sikkert smart. Lykke til

  2. Håper du tenker mer på å komme deg bort.
    Vet at man ikke kan flykte fra tanker og sykdom, men i ditt tilfelle ville det nok vært til litt hjelp tror jeg.

  3. Jeg forstår veldig godt hvordan du føler det:( jeg var likedann når jeg var innlagt..kunne ikke slappe av..var sist i seng og først våken…jeg tror det var en sammenheng med dt å ha kontroll..vite alt som skjrt rundt mef til en vær tid…jeg håper du finner torn snart,og jeg tenker det du vil ha rn pause fra er muligens tankekjøret og håpløsheten den bærer med seg?…det er derfor det akkuratt i slike situasjoner er så godt med en å snakke med..det være seg behndler,medpasienter,familie eller en god venn…:) lykke til dette kommer du deg ut av:)

    • Samme med meg, sist i seng. Ikke først opp kanskje, for alle måtte opp satidig til frokost, men jeg var som regel en av de første som stod opp og gikk i stua..Jeg har nå hvertfall løftet opp alle stenen og vist til andre hva som ligger under dem, tankekjøret og følelsene forsvinner likevel ikke. Det er mye som gjør at det er kaos da, ting jeg ike skriver om..Takk :)

  4. Jeg syns du har vært vanvittig sterk som har klart alt du har klart. Men av og til så trenger man bare å få være svak, få litt hjelp av andre. Håper du får det snart.
    Du fortjener det virkelig <3

  5. Får nesten lyst til å ringe legevakt for deg å melde inn bekymring..Ikke fordi jeg er redd du skal ta livet av deg for det tror jeg ikke du er, men det er tydelig du er så nedkjørt nå at du virkelig-VIRKELIG strever med å se lyset. Det er ikke svart/hvitt for å bli innlagt på DPS. Jeg trodde det selv før, men har erfart å være innlagt på DPS når jeg har vært «i gråsonen» og det er faktsik da du vil få mest utbytte av en innleggelse fordi da har du ørlite grann å kjempe med, om du forstår? Jeg håper noen tar tak i deg og det du strever med nå, håper noen kontakter AAT så du hvertfall kan få en samtale. Blir bekymret av å lese innleggene du skriver nå for tiden. De er dystre.

    • Jeg tenker den samme tanken selv, at innleggene er dystre. Men det er sånn det er for tiden, noe annet ville ha vært å lyve. Jeg er ikke så nedkjørt at jeg ikke ser lyset, da har du tolket det feil. Innlegget her prøver jeg å finne ut hva det er jeg ikke orker mer av, you know, reflekterer litt. Ja, det har gått nedover, men ikke sånn at jeg ikke klarer meg. So no worries søte du <3

  6. Laila <3 Føler ofte på å ikke orke mer, og vet ikke helt hva. Det er en vanskelig og forvirrende følelse. og det ER tungt å gi slipp på kontrollen, om det nå er store utfordringer eller små utfordringer. senke skuldre ja, det håper jeg du greier snart, det hadde vært deilig for deg tror jeg <3 mussmuss

  7. <3 om avstanden oss i mellom er lang..så er jeg her og sender støtte og klemmer din vei. Ikke gi opp…du har jobbet så hardt for å komme dit du er i dag. Klems

  8. Kjenner igjen ambivalensen, på mitt vis. Tenker at det sitter dypt i kroppen, at den, kroppen, ikke kan slippe. Ikke så mye, ikke alt på en gang, kanskje bare litt og litt.
    Og at dette er prosessen, dessverre kanskje, jeg vet ikke helt, kanskje er kroppen klok?
    Slitsomt er det. Jeg krysser fingrene for deg og ønsker deg alt godt -

  9. Sku så gjerne ha kommet med kloke, hjelpende ord. Men i mangel på ord vil jeg iallefall sende deg noen klemmer. Ting blir bedre. Det er aldri forsent å bli frisk. :)

  10. Det du skriver i det første avsnittet får meg til å ønske at det var meg. At det var jeg som endelig klarte å slippe kontrollen, ta i mot hjelp og ikke være så redd lengre… Selv om det høres så fryktelig godt ut, så er det noe i meg som likevel ikke klarer å gjøre det… Og det er jo akkurat det du skriver videre; å slippe opp kontrollen…
    Dette innlegget er så sterkt og så gjenkjennbart, at det både er godt og sårt å lese det.
    Vit at du ikke er alene om dette vennen <3 <3 <3 <3 tenker på deg
    ….og du, jeg håper at vi begge to en dag om ikke lenge, klarer å slippe kontollen!

  11. hei. har lest litt igjennom bloggen din og synes du skriver veldig bra. du er utrolig sterk. synes det er veldig bra at du er så ærlig. jeg går til behandling å men har sommerferie i 5 uker nå. jeg trodde det skulle bli utrolig godt siden jeg enda ikke har klart å åpne meg helt for behandleren og sliter med å godta at jeg har et problem, men bare dager etter siste behandling kjenner jeg at det kommer til å bli utrolig tungt. hverdagen min består av jobb, trening og sunn mat. men jeg kjenner at jeg snart ikke klarer å jobbe i tillegg. eneste som betyr noe er treninga. jeg har ikke tid til noe annet fordi treninga er så viktig. det hjelper meg å ikke kaste opp. men i det siste har motivasjonen vært så utrolig liten pga overtrening så jeg har hatt et par glipp. dette har jeg ikke fortalt til behandleren. jeg tørr rett å slett ikke. jeg vet ikke om det kommer til å bli bedre eller værre av det. om jeg kommer til å klare å fortelle det de første gangene, eller føle for stor skam at jeg begynner å lyve igjen… er så utrolig lei å vill bare gi opp, men jeg vill ikke egentli bli slik jeg var før, men jeg kjenner at den spiseforstyrrede delen av meg snakker høyere nå å høres for fornuftig ut…

    • Kanskje roe ned på treningen? Det er jo ikke sånn at den skal være viktigere enn jobb. Jeg er vanvittig sliten de dagene jeg jobber at jeg sitter og vurderer fram og tilbake på om jeg skal orke å stikke ned for å trene….Og jeg skulle helst bare ha trenet, men trenger jo å jobbe også. Jeg ville ha fortalt det til behandleren, for h*n vet jo at det er sykdom, og hvor mye makt den tar.

  12. Takk for kaffepraten. Selv om du sa litt om dette i dag, så må jeg få si: Så flink du er å sette ord på det. Akkurat sånn er det akkurat nå. Å skrive om det er en bitteliten terapi i seg selv. En bitteliten…..:) Klem til deg <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s