Kryss i taket.

Jeg vet ikke helt hvor det gikk galt, eller hvor det begynte å gå galt, når. Det gikk forsåvidt ganske greit da jeg kom hjem fra Modum i januar. Forsåvidt greit, fordi jeg spiste 5-6 måltider om dagen. Ikke helt optimalt, men noe som funket. Det tok heller ikke mange dagene før jeg gikk på en smell. Det var langt uti januar før jeg klarte 100 oppkastfrie dager. Ikke etterhverandre, men totalt siden 5. oktober. Med kroppsmisnøyen kraftig intakt, så ble et ok inntak av mat til litt mindre, og litt mindre. For meg var det helt ok, men i følge kostlista, og det jeg hadde lært på Modum så var det ikke ok. Og jeg visste det. Men nå var det opp til meg, og jeg måtte ha en plan som kunne fungere for meg, som gjorde at jeg holdt ut. Selv om jeg kuttet ned litt på matinntaket, så var det ikke farlig lite, men ganske så normalt. Kanskje sånn normalt som andre mennesker spiser, jeg spiste bare andre ting, delte opp måltidene litt mer. Gjorde det utholdbart. Jeg holdt det ut, til en viss grad, selv om jeg egentlig ikke holdt det ut. Det smalt innimellom, men det gikk som regel greit. Jeg klarer ikke si at det gikk bra, for det føltes jo ikke bra. Det kan jo ikke ha vært bra da, når jeg jobbet i mot spiseforstyrrelsen, som på ingen måten mente at dette var bra. Den var mer fornøyd når det smalt, når jeg var tilbake i gamle velkjente spor. Jeg klarte meg altså ok i begynnelsen, da var jeg kommet inn i et spor hvor det gikk greit å spise flere måltider, rytmen fra Modum. Innimellom blir det ikke helt som planlagt, ikke sånn det var før. En dagsplan ser helt annerledes ut hjemme enn når man er innlagt. Jobb, trening, avtaler. Man må legge opp kostholdet jevnt utover, sånn at det passer inn, uten at det går for lang tid mellom hvert måltid.

Noe av det jeg slet mest med i begynnelsen av innleggelsen, var å gå mett fra ett måltid, til det neste. Sånn var det de første ukene. Fra frokost, til lunsj, til middag, til kvelds. Dagen lang var jeg mett og oppblåst, og de fire første dagene, forstoppet. En helt vanlig faktor for mange spiseforstyrrede som skal tilbake til «normalen» igjen. Jeg husker hvor glad og lettet jeg var den dagen det endelig løsnet (excuse my info). Jeg kunne egentlig ikke huske at jeg hadde hatt noen problemer på det området før innleggelsen, men tydeligvis funket systemet hvertfall ikke som normalt. Det ble overload av mat, kroppen rakk ikke fordøye før det kom mer, det hopet seg opp. Ikke rart jeg følte meg som en sprekkeferdig ballong. Men som med det meste, det går over. Det gikk over. allongfølelsen gikk ikke over, men det ble ikke overload hver dag.

Så kom jeg hjem, og det gikk en stund, så gikk det sakte men sikkert litt nedover. Dagene men oppkast var fortsatt i mindretall i forhold til «gode dager». Jeg skriver «Gode dager» fordi før innleggelsen så tenkte jeg alltid at om jeg først hadde kastet opp en dag, så var hele dagen ødelagt, da var det bare å kjøre på resten av dagen også. Det jeg lærte på Modum, var at hele dagen er ikke ødelagt fordi det går galt med ett måltid. Det står fortsatt 3 måltider igjen (eller 4-5) og 3 er bedre enn 1. De måltidene jeg klarer veier (ironisk nok) mer enn det måltidet som gikk galt. «Det er bare å reise seg og fortsette der du glapp» fikk jeg høre en del ganger. Joda, jeg ser den, jeg må bare snu tankegangen, venne meg til å heller tenke sånn, framfor det jeg alltid har gjort. De 3 T’ene. Ting Tar Tid. Det har jeg smertelig fått erfare. Fordømt lang tid tar det. FLT.

Jeg husker behandleren min sa til meg at det ikke gjorde noe at det gikk galt den ene gangen i romjula,hun ble ikke skuffet på noen som helst måte. «Tenk på alt du har fått til». Jeg tenkte på det. Tidligere en gang fortalte hun meg om en tidligere pasient som slet mye, og at det var kryss i taket de dagene det gikk bra. For meg ble det kryss i taket når det gikk dårlig. Vi er ulike, det som gikk bra for meg, kan være veldig vanskelig for andre. Det som går bra for andre, kan være vanskelig for meg. Jeg tror, om jeg husker riktig, 4 kryss i taket før jeg ble skrevet ut derifra 10.januar. De 3 siste kom i løpet av de par siste dagene, og jeg hadde ikke engang dårlig samvittighet. På boosteroppholdet kastet jeg også opp. Jeg brøt en regel, jeg hadde planlagte overspisinger. Jeg var i oppløsning på det oppholdet, mye hardere emosjonelt, fordi de gikk ikke rundt grøten, det var pålen rett i hjerterota, det var intenst, lite tid på å fordøye, prate om det. Samtidig hadde jeg fortalt om traumet. Jeg holdt ikke ut kaoset, så jeg brukte gamle mestringsstrategier for å holde ut. Men jeg fikk fortalt det, jeg åpnet opp døren. Ikke bare på gløtt, men fullt og helt. Mest til presten, siden det var derfor jeg hadde timer med han. Og han trengte å høre historien for å kunne gi meg tilbakemeldinger, for at vi kunne ha en samtale. Selv om det var vanskelig, så var det lett å prate med han. Han er så sympatisk, empatisk, utrolig flott mann. Han burde vært behandler, det hadde han klart med glans. Jeg pratet ikke særlig om det med behandleren min, hun hadde fått historien på mail, så vi forholdt oss til hva traumer er, og vi fylte ut skjemaer. Jeg snakket litt med primærkontakten min om det, hun hadde også lest mailen. Vi hadde aldri lange samtaler om det, det ble mest prat i koridoren. Den nest siste dagen der så fortalte jeg det til en av de andre i spis-teamet. Hun var god å prate med, en erfaren og utrolig flink behandler. Det gjorde godt.

Så reiste jeg hjem igjen, med visshet om at det var to uker til neste time med ny behandler. Tiden gikk, spiseforstyrrelsen tok mer og mer plass. Det gikk nedover, jeg var igjen i spiralen, på vei ned. Med stormkast. Den virvlet meg rundt, jeg følte meg som en kasteball der jeg smalt veggimellom. Tankene om at jeg overlever uansett tok mer og mer plass. Jeg tåler å bli kastet veggimellom, jeg tåler turen ned spiralen, det går greit, jeg klarer meg. No problem. Been there, done that before. «De fleste kommer aldri helt nederst i spiralen igjen etter innleggelsen» sa noen på Modum. Jeg trodde på det, og kjente at det var sant. Nå vet jeg ikke lengre. Jeg er hvertfall ikke langt ifra bunnen, men det er greit. Jeg greier meg. Jeg går ikke til grunne. Jeg overlever. Jeg kan umulig være den eneste som har falt så langt tilbake igjen. Det er nok derfor flere har hatt både to og tre innleggelser på Modum, og andre plasser for den del. Det er ikke dermed sagt at om man ikke klarer det på første forsøk, så er det over og ut. Man kan klare det på andre, tredje, fjerde forsøk. Sånn er det med det meste man synes er vanskelig. Så jeg tror fortsatt ikke 100% på at jeg aldri vil bli frisk, men akkurat nå så finner jeg det vanskelig å tro på det. Men det som er vanskelig trenger flere forsøk.

Nå er jeg heller ikke der at jeg ønsker en ny innleggelse, akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke orker tanken engang. Alt gjennom det helvete igjen? Trokke det. Sist time hos behandleren min, forrige uke, så spurte hun om jeg ikke kunne prøve å ha oppkastfri dager, uten at jeg skulle tenke at alt går til helvete om det smeller en gang. At jeg ikke skal gi opp, selv om jeg går på trynet en gang. Jeg lurte litt på om hun hadde forstått meg riktig. Jeg hadde riktignok motstridende utsagn, sa at jeg egentlig ikke helt bryr meg for tiden, jeg klarer meg. At motivasjonen er ganske bortevekk. Samtidig sa jeg at jeg selvsagt ønsket at jeg klarte å ha oppkastfrie dager. Det er ikke noe feil med ønsket, jeg er bare litt for svak for spiseforstyrrelsen, gir meg når den gnåler og maser, fordi det er det enkleste, da får jeg fred, da får jeg bort uroen, da får jeg tiden til å gå. Da blir ensomheten mer utholdelig. Men selvsagt, klarer jeg dager uten overspising og oppkast, så er jo det bra.

Vel, utrolig nok, og kryss i taket, så klarte jeg å være oppkastfri i forgårs. Og jaggu, tror du ikke jeg har klart det i dag også? Jeg slet meg grønn i forgårs, overspisingstrangen (med oppkast så klart) var enorm på søndag. Men det gikk med et nødskrik. Mye fordi jeg ikke orket dra på butikken. Den som er søndagsåpen ligger et stykke borte. Tiltak å gå bort når det striregner. I dag har jeg vært sliten. Uopplagt, stiv og støl, giddasløs. Da kjenner jeg på irritasjon, blir kvalm(ooh the ironi again) av tanken på overspise og kaste opp. Det vrengte seg liksom. Jeg var på butikken tidligere i dag, fordi jeg trengte enkelte ting. Tanken på å handle inn noe var tilstede, men jeg maktet ikke. Senere dro jeg på trening, måtte komme meg ut og gjøre noe, få vekk uroen. Jeg tok med meg lommeboken, just in case liksom. På vei hjem vurderte jeg fram og tilbake, men tanken gjorde fortsatt at jeg vrengte meg. Så jeg syklet forbi, og rett hjem. Jeg laget meg heller en kopp med varm sjokolade, noe som er lenge siden jeg har gjort. Det smakte. Og her sitter jeg, uten trangen, med litt uro, men best av alt, med to kryss i taket.

About these ads

17 tanker om “Kryss i taket.

  1. Kjenner det så igjen.. det gjør ensomheten mindre osv. når man er uopplagt er det så mye «lettere» å gjøre det..
    Hang in there!! Du har mange gode tanker her! Grip dem!

  2. kjenner meg igjen i mye av det du skriver. jeg er kjempe stolt av det som har greid å stå imot trangen disse to dagene<3 og som du skriver, ting tar tid. uvaner man har hatt i mange år, blir ikke borte i løpet av natta.
    jeg har hatt faktisk hatt mange grøssninger i dag, og da har tankene gått til deg<3

    • Det er sant. Haha, jeg tenker på deg hver gang jeg får en grøsning, eller når jeg ser noen andre har det, og da må jeg le. Har fortalt om dette til enkelte, fordi det er så komisk. Savner å stå i kø og se deg få de der altså, haha. <3

  3. Du e sååå flink, Laila! Kanskje kvalmen du kjenne på e underbevisstheten din som fortell dej at no he spiseforstyrrelsen tatt nok plass ei stund, no e de på tide me ei pause..? Håpe de vare lenge, å at du fær fred fra den ei stund no. Tenk da, plutseli en dag e heile taket fylt me kryss, som små stjerne som blinka til dej å sei at du he vør sterk å flink :) Ønska dej masse lykke til me kryssinga :*

    • Disse dagene er dessverre en sjeldenhet, ikke ofte jeg har dem, og de kommer som regel på dager der jeg føler meg helt tappet for alt. Tusen takk kjære <3

  4. Det er BRA bruk av viljestyrken! vi vet alle som har slitt med bulemiske tanker at dén gneldrestemmen i hodet er vanvittig sterk og diktatorisk. Vær stolt for hver gang du klarer å ikke gå til den butikken likevel. Du har vunnet en kamp for hver gang du tenker på å gi etter, men velger å ikke gjøre det. Tenk heller på så mange kamper du da kan vinne hver dag, istedet for at du ødela hele dagen da du ga etter en gang :)

    • På sånne dager som i dag, hvor jeg er så sliten og lei av alt, så klarer jeg ikke se på det som en seier, selv om det kanskje er det. Jeg har de derre «Jeg orker ikke mer» tankene.

  5. *klemme på*

    Alle monner drar. En dag er bedre enn ingen, to dager er bedre enn en. Både en og to dager er bra. Du er bra. Og jeg synes du er flink <3

  6. Bra jobbet Laila! Men vet hvor dette koster.. Det er jo en avhengighet denne bulimien, og jeg kan ta meg selv i å kjenne på «abstinenser» når det er gått noen dager uten oppkast. Det er en god følelse på en måte at man har klart å stå imot, samtidig som den er veldig vond på andre måter. Og denne svart/hvitt tenkinga hjelper oss ikke nå mye på veien tror jeg ikke. Så om det skulle gå galt igjen, det er ikke kjørt. Det er alltid en ny dag, alltid ett nytt måltid. Så lenge man kan klare å se det, altså se fremover og ikke tilbake ;) Heier fortsatt på deg kjære Laila <3 klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s