Panikken ved vektoppgang.

Da jeg skulle inn til vurderingsopphold på Modum i fjor sommer, like før innkomst til hovedoppholdet, midt i hovedoppholdet, og ved boosteroppholdet, så måtte vi fylle ut et par skjemaer. Det samme skjemaet hver gang, for å se de ulike endringene på ulike områder. Livssituasjon, humør/depresjon, syn på en selv, kroppsopplevelse, mat/ oppkast, ønske om vektnedgang osv osv. Det var store endringer på flere områder for min del, men jeg fikk toppscore hver gang, når det kom til syn på egen kropp, og frykt for vektoppgang. Det endret seg ikke i det hele tatt, og det er kanskje ikke så rart. Jeg har alltid mislikt kroppen min, og det ble da selvsagt ikke noe bedre av at vekten gikk opp. Da jeg gikk over grensen for det tallet som er uakseptabelt, så var hodet i full gang, for fullt, å planlegge vektnedgang igjen. Ikke faen om jeg kunne akseptere at vekten skulle ligge der. No way.

Da jeg kom hjem fra hovedoppholdet mitt, og veide meg på min egen vekt her hjemme, så var jeg like under det tallet jeg fryktet mest. Det er 2 kg i forskjell på vekten min og den på Modum, så jeg tok utgangspunkt i min, siden det var den jeg skulle forholde meg til framover. Jeg veide meg ikke så mange ganger før jeg satte meg som mål å la det være. Det varte fra februar til mai før jeg igjen gikk på den, og mente at jeg da var klar for å takle tallet den viste. Jeg hadde gått opp enda 2.5 kg. 16 kg oppgang på 8 måneder. Jeg klarte til en viss grad å godta det, for jeg minnet meg selv på at jeg hadde trent mye styrke fra januar fram til mai, og jeg hadde regnet med at jeg lå sånn ca. der. Likevel satte det gang noe i meg, et nytt jag om å gå ned. Det jaget sitter fortsatt i meg.

Jeg satt nå å leste gjennom dagboken som skrev da jeg var innlagt på Modum, og frustrasjonen og sinnet over vektoppgangen. Nå blogget jeg også hver dag mens jeg var innlagt, men jeg tenkte likevel at jeg skulle dele deler av det jeg skrev i dagboken, da den delen som går på vektoppgangen, for å vise dere hvor vanskelig det var, og hvor hardt jeg tok det. Det er ord i fortvilelse, harde ord. Det er sårt å lese det, samtidig som at jeg nå også kan tenke : «Hærregud, selv om du hadde gått opp så så mye da, så var du hvertfall lavere i vekt enn du er nå». Men det varte jo bare i noen uker, og så gikk jeget lite stykke til over det jeg er nå, og det ble jo bare verre og verre for hver mandag som gikk.

Ved innkomst, 5. oktober, så veide jeg xx kg. (Tallet er uvesentlig å nevne, jeg ønsker ikke å oppgi det her). Det var 3 kg mer enn hva vekten min hjemme viste. Jeg visste fra veeingen om sommeren at det var to kilo forskjell, så jeg tok utgangspunkt i at kroppen hadde samlet opp en del vann pga en stor runde med overspising og oppkast kvelden i forveien, + at jeg hadde spist frokost og lunsj før veiingen den dage, derfor var 1 kg til opp nokså naturlig. (Både inntak av mat og væske).

Det var 4 måltider om dagen, dvs 4 måltider mer enn jeg hadde spist og beholdt før innleggelsen. Jeg var oppblåst, og full i magen konstant. Jeg både så, og kjente hvordan kroppen este ut for hvert måltid som gikk. 8.oktober, dag 4 skriver jeg: «Jeg er ganske så sikker på at jeg har gått opp minimum 2 kg på disse 4 dagene. Hater det så instenst!!! Gruer meg til veiingen i på mandag!»

Mandag 10.oktober, dag 5: «Dette har vært en helt forjævlig dag. Vi har hatt vår aller første veiing. Opp 6.5 kg på 5 dager, dette er helt uakseptabelt!!! Hele dagen ødelagt pga det forpulte tallet!! Jeg ville bare avbryte oppholdet og reise hjem. Jeg trodde jeg skulle klikke helt.»

Tirdag 11.okt: «Jeg får tetter oppfølging av veiing framover, jeg skal veies daglig, og ta undersøkelser. (….) Jeg har fått kuttet ned x fra kostlisten.(…..) Vektøkningen har tatt vekk noe av motivasjonen min. Jeg hater kroppen min, og mistrives i meg selv.»

Onsdag 12.oktober: «Måtte på vekten igjen, den var 300 gr. opp, og jeg veier nå xx kg. Jeg blir like frustrert hver gang. Det går så utrolig feil vei, og det er vanskelig å bite i seg.»

Torsdag 13.oktober: «Vekten fortsetter å gå opp. Nå er den oppe på xx kg Dette er bare så utrolig frustrerende! Jeg klarer ikke stole på at denne kostlista ikke får meg til å legge på meg!! Jeg har jo allerede gått opp nesten 7 fuckings kilo på 9 dager!»

Fredag 14.oktober: «I dag var det veiing igjen. xx kg, ned 100 gr. Men for meg er det ingenting. Det er fortsatt ille. Jeg føler meg bare utrolig feit og jævlig»

Mandag 17. oktober: «Vekten fortsetter å gå opp. xx kg. Jeg får noia av dette her!! (….) Dette er virkelig ikke bra!»

Onsdag 19.oktober: «Ny veiing i dag også, og vekten fortsetter å gå opp. xx kg nå. Det går sakte men sikkert mot xx kg, og jeg får helt

panikk!!!»

Mandag 24. oktober: «Fy faen som jeg hater mandager!! Den fordømte veiingen ødelegger pokker meg alt! Opp igjen! xx kg. Jeg ønsker å se at tallet går ned litt snart. Jeg sleit som faen med middagen i dag, tvang det ned.» (Oppkasttrang)

Tirsdag 1.november: «Veiing i går. Vekten er oppe på xx kg. Jeg føler meg bare helt håpløs. xx tallet nærmer seg med stormskritt, og panikken er veldig tilstede. (….) xx kg er uakseptabelt!!!!»

Ingen skriving 7. november, men vekten hadde gått opp ytterlige 6oo gr. Onsdag 15. november skriver jeg : «Veiigen på mandag gikk til helvete igjen. xx kg….Veldig deprimerende. Spiseforstyrrelsen jobber på spreng. Pratet med xx etter veiingen, og xx på kvelden, det fikk opp humøret mitt litt.»

Deretter er det hejmmeuke, der vi skulle prøve oss på egenhånd, med samme rammer rundt kostliste og treningsplan. Jeg var redd for å spise for lite, sånn at vekten skulle gå ned, for da ville vektoppgangen uken etter der igjen garantert ha gått opp enda mer, og slaget i trynet ville ha blitt større…Det går to uke før jeg skriver igjen:

Søndag 4.desember: » Dette har vært en helvetes uke! Etter veiingen på mandag, så har alt bare stoppet opp. xx kg. Jeg takler dette dårligere og dårligere. Jeg har slitt med maten hele uka. (……) Spiseforstyrrelsen herjer veldig nå, og oppkasttrangen har vært veldig stor, ikke bare etter middag.(…….) Jeg har hele uken gruet meg til veiingen i morgen, for jeg er veldig redd for at vekten har gått over xx kg, tallet jeg virkelig ikke vil over.»

Mandag 5.desember: » Endelig en god start på uken. Vekten var ned på xx kg. Jeg er utrolig lettet, og kunne nyte dagen.»

Mandag 12.desember: » En ny drittmandag. Vekten var opp på xx kg. Jeg ble slått rett i bakken atter en gang, et slag rett i trynet. (….) I går var jeg ute og spiste med pappa, Henning og Janne (bror og søster), angrer på at jeg spiste så mye. (Buffet). Kjente på oppkasttrang.»

Jeg skriver ikke igjen før 26.desember. Jeg har skeiet ut mye i jula, gitt meg selv lov, men føler jeg har lagt på meg mye. I romjula har jeg min første overspising og oppkast siden 4.oktober. Jeg gruer meg til å reise tilbake til Modum, med tanke på veiingen, for å se skaden som er blitt gjort i jula. Jeg oppdaterer ikke noe i dagboken før 9. januar, dagen før utskrivelsen:

«xx kg. Jeg er helt knust. Helt ned i kjelleren enda en gang. Hvordan kan de si at kostlista er bra for meg?! At den stabiliserer vekten min?? Jeg har gått opp 13 fuckings kilo!! Sånn sett er jeg glad jeg skal hjem i morgen, ingen mer kostliste å følge. Ingen grenser på trening. Nå vil jeg bare ned i vekt. (…) Jeg orker ikke ha den kroppen jeg har nå, det er ikke snakk om å ese ut enda mer, aldri i verden.»

På min vekt, så veide jeg litt mindre enn den på Modum, så en var sånn ca. stabil den lille perioden jeg veide meg fram til februar. Med mitt kosthold. Da jeg veide meg igjen i mai, var den akkurat det samme som ved utskrivelsen. På mitt kosthold, med mye mer trening, hovedsakelig styrke. Altså, det var egentlig ikke balanse i inntak og uttak, sånn treningspedagogen og ernæringsfysiologen påpekte viktigheten av flere ganger. Men jeg klarte ikke. Jeg klarte ikke mer vektoppgang. Jeg klarte ikke akseptere kroppen min.

Jeg klarer det fortsatt ikke. Og jeg har skrevet mye i det siste om hvor dårlig det går. Hvor dårlig det går skal jeg ikke skrive, men jaget etter vektnedgangen er stor igjen. Jeg må oppriktig i at jeg ikke klarer å se for meg at jeg skal akseptere vekten, kroppen. Det er vanskelig. Vekt er vanskelig, kropp er vanskelig, å komme seg ut av dette er vanskelig. Faen så vanskelig.

 

About these ads

12 thoughts on “Panikken ved vektoppgang.

  1. Dette hørtes veldig vanskelig ut ja.. Du har jammen ikke hatt det lett. Skjønner litt mer nå hvor vanskelig det faktisk har vært for deg. Håper ikke går tilbake til ditt sykeste. Har du vurdert ny innelggelse?

    • Det er ikke opp til meg å ta en sånn avgjørelse. Ikke når det kommer til Modum hvertfall. De vil helst at vi skal prøve oss, og at et eventuelt nytt vurderingsopphold kommer på samme uke som 1 års oppfølgingen. Så får heller bare se det an. Jeg klarer meg jo, og en del av meg vil ikke legges inn igjen…

  2. Det høres ut som det er noe galt med forbrenninga di, for det kan jo ikke være meningen at du skulle gå opp så mange kilo på Modum? Har du undersøkt skjoldbruskkjertelen din? Det må være frustrerende å være så flink med mat og trening og allikevel gå opp. Jeg vet hvor leit det er å gå opp da jeg gikk opp mange kilo pga. medisin som jeg fikk matlyst av. Men jeg prøver å leve på nutrilett nå, da får jeg i meg det jeg trenger samtidig som det er få kalorier. Så får man se om det går.
    Det er lett å gå opp og vanskelig å gå ned, og det er frustrerende. <3

    • Jeg var visst veldig dehydrert, så de første 6.5 kiloene var vann, mente de…vel, det hjalp meg ikke akkurat det. Tok diverse tester, men fant ikke noe feil, så jatta…

  3. Har ikke kommentert bloggen din før, men har lest noen av innleggende fordi jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Forstår at du er inne i en dårlig periode, og det føles sikkert som om det aldri blir bedre. Håper du får god hjelp fra behandler eller team om du har det.

    Og om vekt: det er noe dritt :P Er vekten så viktig? Nei, men likevel er tallene så ødeleggende av en merkelig grunn..

    Sender gode tanker!

    • Har litt spredte timer med behandleren min akkurat nå, men blir forhåpentligvis litt bedre om en mnd’s tid..
      Vekten BURDE ikke vært så viktig, men ja…
      Tusen takk :)

  4. Har hørt om andre som også går opp mye i starten, pga dehydrering.
    Men uansett – en såpass stor vektendring på så kort tid kan vel slå de fleste i bakken, jeg skjønner i hvert fall veldig godt at du har vært, og er – superfrustrert! Jeg kjenner meg veldig godt igjen i kroppshatet brrrrrr.

    Diger STYRKEklem til deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s