Vil, vil ikke.

Vet du hvor slitsomt det er når ambivalensen river deg i fillebiter, og lar deg ligge der og prøve å få puslespillet til å gå opp på en eller annen måte? Når du ikke klarer å velge den ene siden framfor den andre? Når du ikke klarer å få bitene i puslespillet til å gå opp, uansett hvilken brikke du prøver? Kan du forestille deg frustrasjonen når alt du prøver ikke går? Når noe blir feil uansett? Vel, sånn har jeg det nå. Noe blir feil uansett, enten for fornuften, eller for spiseforstyrrelsen. Vil jeg jobbe med spiseforstyrrelsen? Ja, og nei. Vil jeg bli frisk? Ja, og nei.

Da jeg startet hos min nye behandler, så ble det «bestemt» at vi i første omgang skulle jobbe med traumet, og legge spiseforstyrrelsen litt til sides. Jeg var delt på den «avgjørelsen», fordi jeg trenger egentlig å jobbe med begge deler, siden de henger sammen. Men så gikk nå ukene, ting skle mer og mer ut, noen uker uten behandling, og randome timer. Sist time, forrige uke, så gikk plutselig hele timen med til å snakke om bulimien. Ikke fordi jeg ville unngå å prate om traumet, men fordi jeg ville at hun skulle vite hvordan ståa var i forhold til spiseforstyrrelsen. Så satt vi der da, og vips så var timen gått. Tråden ble selvsagt tatt opp i dag også, ved at jeg fikk start spørsmålet «Hvordan har du det? Hvordan har det gått siden sist?» På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke bare å prate om det negative, men vektlegge at det også har skjedd en del positive ting. Så svaret mitt var delt. Jeg hadde spist rett før jeg dro ned, så jeg var mett, og det gjør at jeg føler meg dobbelt så stor. Ubehag. Samtidig hadde jeg akkurat avtalt en kaffedate med ei venninne, hyggelig.

Deretter gikk da praten på maten. Hvorfor er det vanskelig å være mett? Jobbet dere med dette på Modum, med å nyansere følelsene bak? Finne strategier for at det skulle bli enklere? Grep du kunne gjøre i forhold til å mestre mettheten etterhvert? Jeg svarte etter beste evne, ting jeg har fortalt henne før, og nye ting. Vi snakket mye om dette med ambivalensen også, hvor vanselig den er nå, kontra Modumoppholdet. Hva som skal til for å holde motivasjonen oppe, eller finne tilbake til den, kontra Modum. Alt var selvsagt enklere å få til på Modum, der hadde jeg jo hjelpere rundt meg hele tiden, det har jeg ikke nå. Der hadde jeg forpliktelser, både overfor meg selv, gruppen, kontrakten og behandlerne. Nå har jeg bare meg selv. Jeg har i alle år sagt, og ment, at det ikke er så nøye med meg, jeg klarer meg. Det går greit, jeg overlever. Null respekt overfor meg selv kanskje? Jeg føler det fortsatt sånn. Så lenge jeg klarer meg, så er det ikke noe stress. Hun lurte selvsagt på om jeg ville bli frisk. Jeg sa både ja og nei. Nei fordi sykdommen er trygg, den kan jeg, jeg vet hva jeg har. Det friske er skummelt, fordi det er så mange år siden jeg levde i friskverdenen. Og så kom vi inn på dette med vekt. Det evige vektproblemet. Jeg fortalte henne at jeg er livredd for å ende opp som overspiser, at vekten skal øke drastisk, og overspisingen (uten oppkast) skal eskalere i uendelige høyder. Ikke aktuelt. Jeg har en vektgrense hvor jeg ikke vil over. Ingen nedre grense. Hun sa at jeg tenker veldig sort/ hvitt. No joke. Uansett hvor mye jeg går opp= BAD. Uansett hvor mye jeg går ned= GOOD. Sort, hvitt. Det er enten slik eller sånn. Farvene i mellom er igjen blitt visket ut. Og jeg kan hisse meg opp i den diskusjonen angående vekten. Det er slik eller sånn, end of story. Jeg ser fornuften, men jeg toucher den ikke. Jeg bjeffer, jeg glefser. Touchy tema. Kropp, vekt, mat, tanker, følelser. Ustabil. Emosjonell ustabil. Min nye diagnose, hurra meg rundt, tenna i tapeten og hæla i taket.

Sånn halvveis i timen, så tok hun igjen opp dette med hva vi skal fokusere på framover, traumet, og legge spiseforstyrrelsen litt til sides så lenge, men selvsagt ikke glemme den. Den skal også tas opp innimellom, når det trengs. Og hva jeg syntes om det? Jeg sa at den syke delen av meg jubler, for det går greit, ikke noe stress. Jeg klarer meg. Nei, det var viktig å ta tak i den, og dermed gikk resten av timen med til temaet. Jeg ville egentlig bare bli ferdig med det, men tiden går jo i timene, uten at vi kan gjøre noe med akkurat det. Det var det vi rakk. På en måte er det jo bra at hun tar begge temaene på alvor, at den ene biten ikke skal glemmes selv om vi skal jobbe med den andre. Men nå så befinner jeg meg der at benektelsen igjen er på plass, og blir irritert når vi snakker om spiseforstyrrelsen, samtidig som jeg forteller det akkurat som det er, uten å legge to fingre i mellom. Kanskje høres jeg ut som en drittunge, med selvinnsikt. Nesten tragisk, tragikomisk. Her har jeg gått i behandling for spiseforstyrrelser i flere år, og har vært oppgitt mange ganger, men så kommer hun, og setter litt krav, eller sier ting på en litt annerledes måte enn jeg er vandt med fra forrige behandler, og så blusser plutselig motstanden opp voldsomt. Hærregud. Ja, det er pokker meg tragikomisk. Men jeg ser det jo selv da. Det er vel noe.

Hun lurte også på hvor mye legen min er inn i bildet. Hvor mye han vet osv. Han vet, han har vært fastlegen min siden 2005. Jeg har fortalt han en del, det jeg har rukket i de få minuttene en legetime varer. Han har sett meg i en ille tragisk tilstand (ikke sf relatert), han har henvist meg til psyk.pol, ernæringsfysiolog og for å sjekket bentettheten. Og min forrige behandler sendte han noen sammendrag sånn innimellom. Men det skle visst litt ut etterhvert. Nå har jeg ikke vært hos legen siden februar, angånede de skranglete knærne. Jeg har ikke tatt blodprøver siden før Modum. Så jeg aner ikke hvordan det står til. Kanskje ikke fullt så bra som jeg innbiller meg, med tanke på at det har vært en del oppkast i det siste. Men jeg føler meg bra altså. Stort sett alltid vært frisk og rask sånn fysisk, scoret bra på de testene, i positiv forstand. Psykologen min mente at han kanskje burde bringes mer på bane, nettopp i forhold til blodprøver hvertfall. For han vet jo også hvordan det kan påvirkes fysisk. Jeg sa jeg nesten var usikker. Hun sa hvertfall at hun skulle skrive et sammendrag til han, og ta opp nettopp dette. Og jeg bare….gawd. Skal jeg plutselig bli innkalt til jevnlige sjekker nå da liksom?? Sweet lord. Dette ble tatt opp de siste miniuttene før timen var over, og siden jeg hadde en kaffedate akkurat når timen var over, stod bare og trippet og ville gå. Åpnet døren gjorde jeg også, som et tydelig tegn på at jeg faktisk var veldig klar for å gå. Så da får vi se da, hva det blir til. I samme slengen, sånn helt på tampen, med døra åpen, så lurte hun på om jeg kunne sette meg en konkret mål til neste time. Som f.eks å være oppkastfri, eller, å ikke bare gi faen i alt selv om det går galt en gang. Jeg sa til henne at det er liksom målet mitt hver dag, men at også problemet, eller trangen til å overspise og kaste opp, også kommer hamrende over meg hver dag. Så det er en drakamp hele tiden.

Nå blir det to uker til nesten time. Kjenner at det ikke er noe stress akkurat nå. Drittungen i meg er likeglad. Den blir obsternasig når den møter motstand. Da skal den hvertfall ikke, ikke snakk om i svarte helvete. Meeeen, nå skrev jeg jo i innlegget i går at målet mitt nettopp er å prøve å være oppkastfri, så langt det lar seg gjøre. Jeg gikk jo trynet allerede i dag da, men brukte hvertfall ikke flere hundre kr på mat, det er da noe. Så kommer en ny dag igjen i morgen. Tralla la.

About these ads

16 thoughts on “Vil, vil ikke.

  1. skjønner at det er vanskelig dette, ambivalens er ikke noe greit. Jeg tror også at du trenger å jobbe med BÅDE traumet OG spiseforstyrrelsen,for de går jo hånd i hånd på en måte. Og ofte så kan jo symptomene (sf) bli verre en periode når man jobber med det som er vanskelig (traumet). Men forhåpentligvis vil jo begge deler bli lettere for det etter hvert!!
    Gode tanker og klemmer sendes din vei <3 <3

  2. Kjenner meg så godt igjen i akkurat det der, at jeg er livredd for å ende opp som overspiser, at jeg skal fortsette å spise for mye i perioder, men ikke kaste opp igjen. Når jeg nevner det for behandleren, får jeg bare som svar, at den sikreste måten å unngå det på er å spise jevnt og «normalt». Lettere sagt enn gjort…. Hadde det hjulpet at hun etterhvert satt noen krav, noen forpliktelser du måtte følge (drittungen i deg skriker sikker nei nå ;) ) Men jeg merker iallefall med meg selv, uansett hvor mye jeg egentlig hater det, at har jeg lovet andre at jeg ikke skal/skal gjøre en ting, så er det lettere å gjennomføre det. Har jeg kun lovet meg selv det, så er det liksom ikke så farlig…. det er jo bare meg selv jeg svikter likevel. Håper du hadde en koselig kaffedate i går, og at dagen i dag blir lettere for deg :) Klem

    • Det gikk greit å følge disse kravene på Modum, for jeg visste jo at jeg hadde noen rundt meg hele tiden der da, så når det stod på som verst, så kunne jeg enten gå og være sosial, eller prate med noen. Selv om jeg lover behandleren min her noe, så er det jo bare å gi etter om det blir for ille, for jeg har jo bare meg selv..Når det står på, så driter jo sykdommen i om jeg svikter meg selv..whatever liksom. Nei, jeg vet ikke jeg Guro…gawd assa. Kaffedaten var hyggelig som vanlig :)
      Klem tilbake.

  3. Rart enkelte psykologer henger seg opp i oppkasten.
    Det er historien bak, og triggerne en skal studere så vidt jeg forstår.
    Fikk ei en gang som skulle få meg til å spise så og så mye kcal, og hang seg opp i va jeg spiste. What a f.?? Det kan jeg diskutere med ærnæringsfysiologen. Det er no ikke maten som er problemet her da… Nyutdannet psykolog er noe herk…
    Sett fokuset på feil plass.

    • Hun er ikke spesielt oppheng i oppkast, men hun vil at vi også snakker om sf’n, selv om hovedfokuset skal være på traumet. Min psykolog er hvertfall ikke nyutdannet, så hun vet nok å behandle pasienter :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s